Hei april! Opp og ned i mars


April = skiftninger🌀

Skiftninger, og mange av de! Både i vind og vær, men også i form av dønninger i hjerte og sinn.

Måneden startet med et gjennombrudd av lys på en ellers mørk og blaut morgenhimmel. Klokken var 07.55 den 1 april og jeg var på vei hjem etter jobb, vissen og ør i hodet slik man gjerne blir av å være våken om natten. Et øyeblikk prøvde jeg å overbevise meg selv til å tro at det var nok å se på det som utfoldet seg i fart gjennom bilvinduet. Jeg var jo tross alt på vei ett sted.
Hjem. Sove. Påskeferie.

Men dette var en slik morgenstund som ikke så lett lot seg ignorere. Den krevde min fulle tilstedeværelse. Bilen nærmest stoppet seg selv i neste busslomme og så sto jeg der i veikanten med ingenting annet enn noen dype pust, stillheten fra måseskrik og bølgeskvulp, og et magisk øyeblikk i og av naturen.


Jeg er alltid er på vei men jeg kommer aldri frem, så jeg kan like fint stoppe for å nyte utsikten.

Takk for påminnelsen 🌅

Opp og ned i mars

🍀 Jeg fyllte trettito og dro til deilige Meretes Garden (hvor Martinus og jeg giftet oss!) for yoga, spicy linsegrytelunsj og sauna sammen med to nydelige kvinns. Min intensjon om å snart være en helårsbader fikk sin spede begynnelse i et badekar med to små trebøtter, iskaldt vann og semikontrollerte småhyl.

🍀 Martinus kom hjem og syntes jeg var fin der jeg satt i lyset. På den nøyaktige sofaspotten har vi delt mange søvnruskne formiddagskaffistunder sammen. Og ikke mange minuttene etter han kom inn døren så overrasket han meg med roadtrip, hotellovernatting, mat i magen og bobler i hodet. Jeg overrasket meg selv da jeg befant meg nedsunket under vann i kuldekulpen på spaet på hotel Alexandra i Loen. Flere ganger. Hvem er jeg e ferd med å bli?

🍀 Det har vært livgivende samtaler over varme kopper, bak le-vegger og over små kafébord, og jeg trener fremdeles og for alltid på å tro på at the sky is the limit!

🍀Jeg har for første gang sett Gudfaren filmene og jeg klarte endelig å IKKE-FAILE med å lage hjemmelaget nøttesmør.

🍀 Jeg solte meg på varandaen!! I singlet!!! Jeg kjente vinterdvaske pigmenter våkne til live igjen og solen prikke meg i huden. Praise be.

🍀 Jeg gikk årets første fjelltur og tilbragte en del tid i skogen. Skogsbading er min nyeste elsk i livet🌲

Mars var også en tid hvor jeg (igjen) fikk erfare at når jeg glemmer å fylle på min egen kopp først, så slutter det også veldig raskt å dryppe ned på de som er rundt meg. Jeg hadde en drøm om en gammel venninne. Hun tok borti meg, hele tiden. Pirket og knuffet og la lemmene sine over meg. PÅ, som en sjukt insisterende klegg. Jeg beit det i meg akkurat litt for lenge før hun for siste gang i sakte film la fingertuppen sin på huden min og jeg regelrett eksploderte i et inferno, ristet henne av meg som klissete vanndråper, og jeg skreik

🚫 LA MEG FOR HELVETTE VÆRE ALENE!🚫

…så jeg var litt for lite alene i mars. Jeg savnet ensomheten. Jeg har gjort meg nydelig avhengig av det. Ensomhet. De stundene i løpet av en dag som er mine og bare mine. Hvor jeg sjekker inn og kjenner etter og kommer i kontakt. Det er i ensomhet at jeg ladder og booster og jorder og blir inspirert. Det er der kjærligheten til meg og deg og vi-to bor, hvor kreativiteten min blir født og springer ut i fra, og det er i ensomhet at jeg kjærlig bygger og forsterker fundamentet mitt, stein for stein og stund for stund. I mars har jeg neglisjert dette litt. Neglisjert meg litt. Og jeg har følt meg litt ustø.


Dette var litt av mars.

Hei april🌷

En ny inspirasjon

mars portrett

Wilma, den nevrotiske huspusen, merker at the times they are a changin. Våryren henger tjukt i luften som en fluffy pastellrosa sukkerspinnsky, og hun smeiser og deiser hit og dit og jager sin egen hale i ekstase over at verden og den pelskledde kroppen hennes våkner til live igjen. Hun ser ut vinduet og mjauer på den måten som får værhårene hennes til å vibrere. Nesten som hun ler. Freaky, men latter endog. Og jeg, jeg kan relatere. Det tror jeg kanskje at mange av dere også kan? På denne tiden av året kan jeg alltid kjenne sitringer helt ut i fingerspissene. Jeg vil shine huset, utforske verden og planlegge livet mitt frem til den dagen jeg dør. Alt av interne bremser forsvinner, så jeg må stadig dra meg selv i øreflippen for å minne meg selv på å roe ned tankene, bare bittelitt. Levva her og nå, så tar vi i morgen i morgen. Sant?

Denne måneden markerer det første året av min nye hverdag. Hei hvor tiden går! Det er litt underlig å nå være her i det som da var fremtiden, og huske den følelsen av hvor skummelt det var å skulle gi opp en del av tryggheten min. Men her er jeg, trygg som bare det, og så glad for at jeg våget å ta hoppe inn i noe nytt og annerledes. Satse litt. Legge noe jeg var redd for på bordet for å se om det ville gi avkastning eller om det hele ville ende med en real smekk over fingrene. Denne gangen vant jeg!

Jeg har gjort en ny oppdatering i kamerabaggen min. Den siste på en lang stund. Nå annser jeg meg som all set og mens jeg venter noen lange uker på en fantastisk pakke i posten, skal jeg benytte tiden til å finne litt tilbake til fotorøttene mine og lidenskapen som ligger i grunn for alt med en frisk og ny inspirasjon. Jeg starter med et friskt blikk på min egen by. Kanskje ser jeg noe du aldri har sett der før?