Shinrin-yoku, en annen type tid

Før var jeg av typen som måtte skifte til full-on treningstøy og en ritualistisk påføring av tekniske duppeditter for å gjennomføre enhver form for trening. Vi snakker pulsklokker med svett belte rundt livet, skrittellere, fitbits, forskjellige apper med tellere av alt slag og gps-trackere. Teknisk tøy og riktig type sko. Løpebelter med drikkeflasker og lommer til mobilen. Dødstravle ledninger, for musikk måtte jeg jo for all del ha.

Det var helt uaktuelt for meg å så mye som gå en liten tur uten en dundrende spilleliste eller en Podcastepisode på øra. Her gjaldt det altså å være mest mulig distrahert og underholdt mens jeg fraktet meg selv fra A til B. Og om jeg var så uheldig å glemme headsettet mitt så var jeg 100% hun som dro hjem og dreit i å gjennomført økten.


En dag i fjor inviterte jeg min Martinus til å bli med på en rusletur i skogen. Det var Sommer med stor S. Han tok med sin nye lokkefløyte og jeg min trofaste sommer-stråhatt. I sykkelkorgen la jeg et par oppbevaringsbokser til bær av ulikt slag og på kroppen bar jeg kun en lett shorts, singlet og flip-flops. Så uteknisk man får det. Vi gikk der, sakte, trillet sykkelen og stoppet ofte for å sanke blåbær og bringebær, og for å lokke på hjorten og puste inn skogsparfymen. Jeg tenkte «om jeg bare har flip-flops på beina så kan jeg likegodt ha ingenting» så jeg la fottøyet i korgen og gikk barbeint videre i skogen.


Hvordan rakk jeg å bli trettien år før jeg gikk barbeint i skogen?


Shinrin-Yoku

Også i vinter har jeg tilbragt tid i skogen. Dog en annen type tid enn før.
Ikke den slags tid som telles, loggføres, måles og veies, og som sammenlignes fra gang til gang for å vise om jeg var «flinkere» enn sist. Ikke den som skal være kortest og fortest mulig. Ikke den distraherte og rasende sorten. Ikke den som skvises inn mellom andre do’s på en liste.

På japansk kalles denne tiden for Shinrin-Yoku. Sansebading eller skogsbading.
Hvor nydelig?


I vinter har jeg elsket å være i skogen for å stoppe opp og stå stille sammen med tiden en stund. Lagt meg av, so to speak. Tatt noen svømmetak ut i snøhaugene for så å velte meg over på ryggen og flyte lydløs og vektløs blant snøtunge greiner og fuglekvitter. Pustet. Lagt merke. Skogsbading er medisin.
🌲

Husk

Nå som Kong Vinter er i ferd med å smelte av og gi plass til Frøken Vår, så vil jeg gjerne huske;

💚 Følelsen av TILLATELSE som denne vinteren og mørketiden har kommet med til meg. Tillatelse og bekreftelse på at det er helt lov, helt naturlig, og helt nødvendig å gi seg selv rom for ro og hvile.

💚 At denne følelsen er tilgjengelig for meg når som helst, hvor som helst og i hvilken årstid som helst. Også på en sommerdag når solen står høy og heit og jeg har lett å kjenne på at jeg burde «utnytte» dagen.

💚 Jeg vil huske alle spaserturene jeg tok, og de som jeg ikke maktet å ta sist vinter. Og den inderlige og genuine følelsen av dyp takknemlighet for en kropp i trivsel som nå bærer meg dit jeg vil med glede.

💚 Den nye følelsen av å være inspirert og kreativ med skaperlyst i mørketiden. Det er helt nytt for meg, og jeg ønsker det hjertelig velkommen!


Tar du med deg noe videre fra vinteren? 🤍


Hei mars! Opp og ned i februar


Mars = håp✨

De årene jeg var tynget av mørktidsdepresjon anså jeg mars som målstreken. Da var hodet over vannskorpen igjen og jeg kunne puste. Det var over og herfra ble det bare bedre, lysere, varmere og lettere. «We made it» var månedens mantra. Det er det forsåvidt fremdeles.


Selv om forholdet mitt til vintermørket har forandret seg drastisk (vi snakker om en 180°), så har denne håpefulle følelsen klistret seg på som et frimerke når kalenderen blafrer videre fra februar til mars. Det symboliserer fremdeles et godt og livgivende skifte for meg. Mars er fremdeles håp og liv, så mye som venter! Og da jeg kjørte hjem fra jobb klokken 07.45 i helgen og både innså og kjente i hele meg at det er LYST, ja da bredte det seg en varme ut fra kjernen i hjertet mitt. Den veltet ut og forbi hjertekamrene, videre utover bryst og skuldre, nedover magen og oppover halsen og ansiktet, og så videre ut helt til hele meg var svøpt i en lun kos fra sjela. En glad tåre slapp taket fra demningen i øynene mine, og med et dypt magadrag og et langt sukk gav jeg slipp på februar og ønsket mars velkommen til.

Opp og ned i februar

🍀 Sist måned fikk jeg noe uventet. Jeg vil huske den (og takke!) for Human Design som på merkelig vis kom inn i livet mitt igjen med full kraft, og som ledet meg videre på stien av selvgransking og selvforståelse. Februar kom med ny klarhet og nye svar, og med dem mange nye spørsmål. Den kom med både mening og meningsløse, innsikt og frustrasjon, og med fri boltreplass for en av mine skyggesider, nemlig utålmodigheten og følelsen av å måtte gjøre endringer og forbedringer i livet NÅ. Dette er den følelsen som har påvirket meg mest den siste tiden, og som jeg legger igjen i februar. Mars kommer med nysmurt tålmodighet og en forsterket tiltro på at jeg er akkurat der det er meningen jeg skal være.

🍀 Arbeidet med skyggesidene mine tok en mer konkret form, og med det har demningen begynt å krakelere og slå sprekker. Ut av sprekkene sildrer det små bekker av gamle og bortgjemte følelser og mekanismer. Det er skummelt å gå videre inn i skyggesidene og jeg gjør det ikke uten å nøle. Hva skjuler seg i demningen og hva skjer om den brister og alt spruter uhemmet frem som en rasende monsterfoss? Men ærbødig skal jeg videre.

🍀 Jeg vil huske februar for den hvile og ro som jeg krevde ekstra mye av ettersom at jeg var syk. En evig takknemlighet for min ellers gode helse og vitalitet som sto i sterk kontrast til harkende lunger og kaktushals. Så mye snørr. Så mye gørr. Så takknemlig for all ikke-gjøringen.

🍀 Jeg las en bok og jeg las den s a k t e. «Rom for stillhet» av Kristin Flood. Den både bekreftet og gav liv.

🍀 Jeg traff syv magiske kvinner og jeg følte meg løftet og styrket i deres nærvær.

🍀 Jeg erfarte noe nytt om mine grenser og om grensesetting, og hvilken trolldom som der kan manes frem.

🍀 Jeg var rørt. Herregud så mye rørt jeg var! Tårene sitter løst, stemmebåndene dirrer og jeg ELSKER DET. Da jeg var yngre lot jeg meg røre av alt mulig, inntil jeg konstruerte murer og vegger fordi det var behageligere slik. Nå er de på vei ned igjen og jeg er på vei tilbake til å være hun lettrørte som jeg jo faktisk ER, og det er elskbart.

Dette bildet har et tomt alt-attributt, og filnavnet er 000508800010.jpg


Og med det så er jeg her igjen.
Mars baby girl, gi meg tre dype pust og jeg er klar.

〰️➰〰️


Jeg er klar.

Level up: Å gjøre hverdagen hellig ved å lage rutiner om til ritualer

Livet er hellig, la meg bare starte med dét.

Når jeg tenker over hvor lite sannsynlig det egentlig er at akkurat JEG OG DU lever akkurat NÅ i disse kroppene våre, så kan jeg ikke trekke noen annen beslutning annet enn hellighet. Jeg nikker vidøyd til Jostein Gaarder i boken Appelsinpiken:


«Livet er et gigantisk lotteri der bare vinnerloddene er synlige. Du som leser (denne boken), er et sånt vinnerlodd. Lucky you!»

For mange av oss så virker det som at hverdagen raser forbi. Tempoet er høyt, pulsen er høy, det er effektivt, det skal gå fort. Jeg husker så godt den følelsen fremdeles. Jeg kan fortsatt kjenne den i kroppen ett sted. Virvelvinden som rasket meg med seg så snart alarmen skrapte meg ut av søvnen så altfor tidlig. Den pisket og dro i meg, kastet meg hit og dit opp og ned og frem og tilbake som en levjete filledukke hele dagen, før den til natten igjen kastet meg i sengen – ruskete og frynsete og fullstendig oppbrukt etter å bare gi, yte og prestere.

Repetere hele uken. Leve for helgen. Bare 4 måneder igjen til ferie…

Kjenner du det?



Jeg vet at det er mulig å holde på slik i veldig lang tid.
Jeg vet at det kan føles ut som at der ikke er noe annet alternativ.
Jeg har innsett at det er ingenting nobelt med å være selvoppofrende og selvutslettende.
Jeg har erfart at det er mulig å bremse ned.
Jeg har lært og opplevd at jeg ER så uendelig mye mer, både for meg selv og for de rundt meg, når jeg setter meg selv, mitt selv, aller først og fremst✨

Vi har blitt formet til å tro at det å sette andre (og annet) fremfor seg selv er en positiv egenskap og noe nobelt. Derfor er lett å føle seg egoistisk og kjenne på den dårlige samvittigheten når man tar det man selv har behov for.

Tid. Ro. Hvile og påfyll – hva enn det betyr for deg.

Men jeg er her for å fortelle deg at det du gjør, og den tiden du tar, for å bremse opp og for å komme i bedre kontakt med ditt selv kan aldri sees på som egoisme. Og at jo mer et menneske er i kontakt med sitt selv, jo mer av absolutt allting godt vil strømme fra henne/han og berøre alt og alle i dens liv!

Det er det helt motsatte av egoisme.

💛

Så, where to begin med å lage hellige stunder i hverdagen?
Før vi fortsetter…

… p u s t 🌬

Dypt ned i magen. Smelt skuldrene bakover og nedover. Kjenn ryggraden forlenges og roen senke seg.


Å gjøre hverdagen mer hellig handler ikke om å putte inn mer på dagsordenen. Er det noe vi allerede har mer enn nok av, så er det gjøremål og rutiner. For meg er forskjellen på en rutine og et rituale at jeg legger min bevissthet og intensjon i det. Det vil enkelt si at jeg ER TILSTEDE i det jeg gjør. Dette kan være enklere sagt enn gjort da hjernen vår er verdensmester til å projisere til både fortid og fremtid mens kroppen multitasker og går på autopilot. Men jeg lover deg at om du bare kommer i gang så vil det fort gi mersmak og magiske rom vil åpne seg 💚

Du kan starte med å velge deg ut en ting du allerede gjør hver dag.
Tannpuss? Koke kaffi? Smøre fuktighetskrem på kroppen? Gå på do? Tenne et lys? Lage mat? Sette deg i bilen? Hente posten? Leke med barna? Lufte hunden? Dusje? Reie sengen?

Kunsten er å bremse. Å være i mellomrommet. Et lite mikropusterom mellom all «gjøringen».

Jeg vil bruke dagens første kaffikopp som et eksempel siden det er ett av mine egne hellige stunder.
Jeg starter med å ta det dypeste åndedraget jeg har tatt i hele dag. Kjenner at lungene fyller seg, kjenner magen ekspanderer, og slipper det så forsiktig ut. Da er jeg i kroppen min.


Så tenker jeg på intensjonen min for ritualet.
«Jeg vil lage denne kaffikoppen så god som mulig»,
«i dag vil jeg merke noe nytt»,
«Så lenge jeg lager denne kaffikoppen skal jeg være akkurat HER, akkurat NÅ».


Så fortsetter jeg med bevissthet på å gjøre en ting av gangen, og på å være oppmerksom på alle sansene mine underveis. (Ikke multitask, du har tid 🤍). Lyden av kaffekvernen og lukten som oppstår når bønnene males til pulver. Følelsen og teksturen av kaffepulveret mellom fingrene når jeg stryker bort overskuddet fra filteret. Den dype duren fra kaffemaskinen og lyden av friskt vann som presses gjennom filteret. De gylne dråpene som presses ut og danner deilig crema på overflaten. Varmen som stiger fra koppen, mikrodråpene som henger i luften. Den lune lukten og forventningen av smaken og følelsen av dagens første forsiktige slurk. Påføringen av mitt hjemmelagede kaffedryss. Varmen i fingerspissene.

Du bestemmer selv hvor det starter og ender. For meg er det etter den aller første supen. Når cremaen fremdeles ligger gyllen og intakt, drysset lett med alle mine favorittkrydder.

☕️

Et dypt pust for å lande i kroppen min igjen.
En sakte sup som bader smaksløkene mine i lykke.
Tiden står stille et lite øyeblikk.
En hellig stund.


Jeg håper dette var næring til tankene dine, og at det kan inspirere deg til å skjære ut noen øyeblikk for deg selv i løpet av dagen. Det trenger ikke være mye og omstendelig. Du kan ta tre dype pust i bilen før du kjører. Tell hvor mange treige skritt det tar å gå bort til postkassen mens du kjenner bakken under beina dine og luften i neseborene. Vann plantene med tilstedeværelse og intensjon om å nære de for at de skal kunne vokse og blomstre. Gi ekstra løøøøøv til tennene når du pusser de. Merk hvor sinnsykt godt det gjør å smøre huden med din favorittkrem.


Alle stunder er hellige når du er tilstede i dem. Jeg håper så inderlig at du lager deg ditt eget daglige rituale og en stund for ditt selv. Verden trenger deg på ditt beste.

Og husk at du er verdig, du har lov, og du har tid ❤

Smask og dask!

Å skrive meg til mot og noen ting jeg har lært


Det er bare litt overveldende å prøve å skrive et «siden sist»-innlegg når tidsspennet fra sist til nå nærmer seg hele to år. To år er lang tid. Mye har vært.

Noe av det siste jeg skreiv her inne, i januar 2019, var at jeg gjorde flere små og større investeringer i meg selv. Disse viste seg raskt å være lønnsomme, og siden da har det ballet på seg med flere og flere små nærende handlinger, vaner og ritualer, som holder meg mer forankret i meg selv.

En av disse vanene er skriving. Hver dag skriver jeg noe. En tanke. En følelse. En drøm fra natten. Noe jeg er takknemlig for. En forbannelse som bare MÅ ut. Bare, noe. Jeg vil utfordre meg selv til å dele noen ord igjen, med de som måtte ønske å lese de, men aller mest for min egen del og glede. Dette innlegget har vært a long time coming, dere aner ikke. Utkast etter utkast etter utkast. Min kjære lille Hjertejubel har klamret seg fast til eksistensen de mange gangene jeg gjorde den til subjekt for potensiell tilintetgjørelse. «Hva er vitsen om ikke kvalitet?» «Hva er poenget om ikke regelmessighet.» «Hvem gidder lese dette her, uansett

Og ikke minst… «Vil jeg egentlig at noen skal lese?»


Ah, den velkjente tvilen.

En lang stund var tvilen så nærværende at jeg begynte å tro på at ordene mine var massive tunge blylodd. At de rørte rundt i dypet og grumset til i stille vann. At de var for kleimete, for nærgående, for esoteriske. «Da er det vel slik, da» tenkte jeg, og adopterte det som en av mine mange sannheter. Det blir faktisk for meget, JEG blir for meget, ikke ta sann plass. Svelg de ned og visk de ut. La tekstmarkøren blinke til det uendelige og lagre det hele som et utkast som kastes ut og aldri får se dagens lys. Dilt heller etter samtalen som en logrende hund, og respondér på det som blir snakket om. Kjapt og smertefritt, lettsindig og vittig.

Hehe.


Tvil fikk godt selskap av Skam den gangen på vors da jeg dristet meg til å forsøke å dreie samtalen i retning av noe som i det hele tatt kunne minne meg om noe meningsfullt. Jeg vet ikke helt hvordan men jeg fikk sneiet innom temaet døden selv! Munnen til samtalepartneren min var halv-åpen men det var ikke ett eneste pip å høre. Øynene og kroppen pinnstive og piggete av skrekk og han skreik stilt men likevel panisk etter H J E L P. Stillhet rundt bordet.
Nå gjorde jeg det visst igjen. Forpestet stemningen og lettheten med tyngde og funderinger. Tungt og dvaskt fordøyelsesbesvær. Men hans mayday ble mottatt og redningen kom i form av et langt mer lettfordøyelig tema som ble servert sammen med aperitiffen og med det så la vi den ballen død. Eller skal vi heller si hvile. Vi la den ballen til å hvile.


Jeg har lært at alt har sin tid og alt har sitt sted. Alt har også sin person, og jeg tror at ved å våge å være mer åpen så inviterer jeg inn mer av de, og det, som jeg ønsker mer av i livet mitt. Jeg har lært at mot er noe jeg trenger mer av for å våge å ta opp min plass. At jo mer jeg lærer desto mindre vet jeg. At ved å være åpen blir livet rikere. At livet gir den samme lærepengen inntil leksa er lært. At likt tiltrekker likt. At jeg vil gi det som jeg ønsker å få i retur.

Åpenhet. Likesinnede. Introspeksjon. Stillhet og ro. Rom. Kreativitet og letthet. Dybde og substans. Takknemlighet. Samhørighet.


Gode valg ble tatt alle de gangene jeg landet på å la dette stedet få eksistere videre, tross lange inaktive perioder, og en overbevisning om at jeg aldri ville publisere ett eneste ord igjen. Noe sa meg at jeg burde vente og se, så det ble slik. Magefølelsen trumfet tvilen, hurra! Og nå har følelsene forandret seg. Nå er jeg evig takknemlig for å kunne spole tilbake i tiden, bla i arkivet, og kjenne en gang til hva jeg tenkte og følte den gang da. I de periodene hvor jeg turte å formidle og dele. Som da tid begynte å bli det eneste som opptok meg. Om vemmelsen jeg følte av å ikke leve i tråd med verdiene mine og angsten av å føle at livet bare skjedde og fløt forbi. Eller noe så sjelevarmende som å få kjenne håpet styrkes og et verdensbilde endre seg, av tre ord fra en femåring.


Det spiller ingen rolle hvem leser dette her (men HEI ❤ Og velkommen er du). Kvalitet og kvantitet er og forblir uviktig. Det som betyr noe, er simpelthen at jeg skriver. Det gir meg mer mot til å uttrykke og formidle min autensitet og reise. Når jeg skriver stopper jeg opp. Når jeg stopper opp er jeg oppmerksom. Når jeg er oppmerksom så sjekker jeg inn hos meg selv, og åpner døren inn til et hellig rom i meg hvor magi kan skje. Det føles som mitt ansvar å gjøre mitt for å alltid la døren til dette rommet stå på gløtt, og å bringe med meg essensen fra det ut i livet. Å dele det med de som vil ha, og å motta fra andre som vil dele.

Personen du prøver å nå er ikke tilstede for øyeblikket

JEG ER HER FORTSATT

Jeg hører på hva du sier. Virkelig. Jeg nikker, hever øyenbrynene og «hm»-er på de riktige stedene for å vise at jeg er engasjert. Det er viktig for meg det du forteller – DU er viktig. Jeg er lutter øre, jeg lover.

rawpixel-com-236143
photo_rawpixel

I sidesynet mitt kan jeg se det umiskjennelige kalde lyset blusse opp veggen bak kommoden som den ligger på. Den greia som jeg finner at jeg hverken kan leve med eller uten. Jeg glemte å legge den med skjermen ned, faen! Du fortsetter å snakke når oppmerksomheten min dras mot kommoden i bare et halvt sekund i ren refleks. Et halvt sekund for lenge til at du føler du fortsatt har min fulle interesse. Et halvt sekund for lenge til at du lenger er villig til å gå helt dit med samtalen vår. Jeg reagerer ved å overkompensere. Nikker kanskje litt oftere og «mhm»-er en gang ekstra for å signalisere at jeg er her enda, fortsatt lutter øre. Jeg føler at du føler jeg helst vil sjekke telefonen min med en gang, og plutselig føles samtalen litt amputert. Kokt ned og forkortet, og ikke så lenge etterpå, avsluttet. I den korte stillheten etter griper jeg etter telefonen.

«Hanne liker profilbildet ditt». Digg

mikaela-shannon-205961
photo_Michaela Shannon

NOTIFICATIONS  OG AVBRYTELSER

Du ER viktig for meg. I vert fall inntil den greia lyser, lager lyd eller vibrerer. Da er oppmerksomheten min kompromittert og jeg bare MÅ sjekke, før eller siden. Så viktig er jeg nemlig. Noen kan prøve å få tak i meg! Og du skjønner jo det at jeg må jo bare være tilgjengelig. Må bare sjekke. Skal bare.. se. Neida, det var ingenting. 
Hvor var vi?

Hele verdenen i høyrehånda mi. Denne magiske innretningen som bringer meg så nært noen jeg ikke kjenner og aldri kommer til å møte på den andre siden av jordkloden, samtidig som den utvider gapet mellom meg og deg med ti-tusener av mil hver gang den lyser og krever min oppmerksomhet. Og du sitter der på den andre siden av bordet. Tålmodig. Nedprioritert for en lilla smoothiebowl på insta.

jacob-ufkes-195221
photo_Jacob Ufkes

DE VOKSNES SMOKK

Som babyer brukte flere av oss smokk. Spesielt når vi gråt eller var utilpass og urolige, eller bare for komforten sin skyld. På engelsk heter smokk en «passifier», som direkte oversatt betyr å gjære noen passiv, rolig og uvirksom. Kanskje har telefonen blitt de voksnes smokk. Noe som avleder og passiviserer. Noe som stilner og stjeler oppmerksomheten, eller bare noe som vi mer en frivillig dykker ned i når vi blir ukomfortable og ikke har noe å si til hverandre. En meningsløs blå glow som gløder opp ansiktene våre, men som slukker hjernene.