Å skrive meg til mot og noen ting jeg har lært


Det er bare litt overveldende å prøve å skrive et «siden sist»-innlegg når tidsspennet fra sist til nå nærmer seg hele to år. To år er lang tid. Mye har vært.

Noe av det siste jeg skreiv her inne, i januar 2019, var at jeg gjorde flere små og større investeringer i meg selv. Disse viste seg raskt å være lønnsomme, og siden da har det ballet på seg med flere og flere små nærende handlinger, vaner og ritualer, som holder meg mer forankret i meg selv.

En av disse vanene er skriving. Hver dag skriver jeg noe. En tanke. En følelse. En drøm fra natten. Noe jeg er takknemlig for. En forbannelse som bare MÅ ut. Bare, noe. Jeg vil utfordre meg selv til å dele noen ord igjen, med de som måtte ønske å lese de, men aller mest for min egen del og glede. Dette innlegget har vært a long time coming, dere aner ikke. Utkast etter utkast etter utkast. Min kjære lille Hjertejubel har klamret seg fast til eksistensen de mange gangene jeg gjorde den til subjekt for potensiell tilintetgjørelse. «Hva er vitsen om ikke kvalitet?» «Hva er poenget om ikke regelmessighet.» «Hvem gidder lese dette her, uansett

Og ikke minst… «Vil jeg egentlig at noen skal lese?»


Ah, den velkjente tvilen.

En lang stund var tvilen så nærværende at jeg begynte å tro på at ordene mine var massive tunge blylodd. At de rørte rundt i dypet og grumset til i stille vann. At de var for kleimete, for nærgående, for esoteriske. «Da er det vel slik, da» tenkte jeg, og adopterte det som en av mine mange sannheter. Det blir faktisk for meget, JEG blir for meget, ikke ta sann plass. Svelg de ned og visk de ut. La tekstmarkøren blinke til det uendelige og lagre det hele som et utkast som kastes ut og aldri får se dagens lys. Dilt heller etter samtalen som en logrende hund, og respondér på det som blir snakket om. Kjapt og smertefritt, lettsindig og vittig.

Hehe.


Tvil fikk godt selskap av Skam den gangen på vors da jeg dristet meg til å forsøke å dreie samtalen i retning av noe som i det hele tatt kunne minne meg om noe meningsfullt. Jeg vet ikke helt hvordan men jeg fikk sneiet innom temaet døden selv! Munnen til samtalepartneren min var halv-åpen men det var ikke ett eneste pip å høre. Øynene og kroppen pinnstive og piggete av skrekk og han skreik stilt men likevel panisk etter H J E L P. Stillhet rundt bordet.
Nå gjorde jeg det visst igjen. Forpestet stemningen og lettheten med tyngde og funderinger. Tungt og dvaskt fordøyelsesbesvær. Men hans mayday ble mottatt og redningen kom i form av et langt mer lettfordøyelig tema som ble servert sammen med aperitiffen og med det så la vi den ballen død. Eller skal vi heller si hvile. Vi la den ballen til å hvile.


Jeg har lært at alt har sin tid og alt har sitt sted. Alt har også sin person, og jeg tror at ved å våge å være mer åpen så inviterer jeg inn mer av de, og det, som jeg ønsker mer av i livet mitt. Jeg har lært at mot er noe jeg trenger mer av for å våge å ta opp min plass. At jo mer jeg lærer desto mindre vet jeg. At ved å være åpen blir livet rikere. At livet gir den samme lærepengen inntil leksa er lært. At likt tiltrekker likt. At jeg vil gi det som jeg ønsker å få i retur.

Åpenhet. Likesinnede. Introspeksjon. Stillhet og ro. Rom. Kreativitet og letthet. Dybde og substans. Takknemlighet. Samhørighet.


Gode valg ble tatt alle de gangene jeg landet på å la dette stedet få eksistere videre, tross lange inaktive perioder, og en overbevisning om at jeg aldri ville publisere ett eneste ord igjen. Noe sa meg at jeg burde vente og se, så det ble slik. Magefølelsen trumfet tvilen, hurra! Og nå har følelsene forandret seg. Nå er jeg evig takknemlig for å kunne spole tilbake i tiden, bla i arkivet, og kjenne en gang til hva jeg tenkte og følte den gang da. I de periodene hvor jeg turte å formidle og dele. Som da tid begynte å bli det eneste som opptok meg. Om vemmelsen jeg følte av å ikke leve i tråd med verdiene mine og angsten av å føle at livet bare skjedde og fløt forbi. Eller noe så sjelevarmende som å få kjenne håpet styrkes og et verdensbilde endre seg, av tre ord fra en femåring.


Det spiller ingen rolle hvem leser dette her (men HEI ❤ Og velkommen er du). Kvalitet og kvantitet er og forblir uviktig. Det som betyr noe, er simpelthen at jeg skriver. Det gir meg mer mot til å uttrykke og formidle min autensitet og reise. Når jeg skriver stopper jeg opp. Når jeg stopper opp er jeg oppmerksom. Når jeg er oppmerksom så sjekker jeg inn hos meg selv, og åpner døren inn til et hellig rom i meg hvor magi kan skje. Det føles som mitt ansvar å gjøre mitt for å alltid la døren til dette rommet stå på gløtt, og å bringe med meg essensen fra det ut i livet. Å dele det med de som vil ha, og å motta fra andre som vil dele.

Personen du prøver å nå er ikke tilstede for øyeblikket

JEG ER HER FORTSATT

Jeg hører på hva du sier. Virkelig. Jeg nikker, hever øyenbrynene og «hm»-er på de riktige stedene for å vise at jeg er engasjert. Det er viktig for meg det du forteller – DU er viktig. Jeg er lutter øre, jeg lover.

rawpixel-com-236143
photo_rawpixel

I sidesynet mitt kan jeg se det umiskjennelige kalde lyset blusse opp veggen bak kommoden som den ligger på. Den greia som jeg finner at jeg hverken kan leve med eller uten. Jeg glemte å legge den med skjermen ned, faen! Du fortsetter å snakke når oppmerksomheten min dras mot kommoden i bare et halvt sekund i ren refleks. Et halvt sekund for lenge til at du føler du fortsatt har min fulle interesse. Et halvt sekund for lenge til at du lenger er villig til å gå helt dit med samtalen vår. Jeg reagerer ved å overkompensere. Nikker kanskje litt oftere og «mhm»-er en gang ekstra for å signalisere at jeg er her enda, fortsatt lutter øre. Jeg føler at du føler jeg helst vil sjekke telefonen min med en gang, og plutselig føles samtalen litt amputert. Kokt ned og forkortet, og ikke så lenge etterpå, avsluttet. I den korte stillheten etter griper jeg etter telefonen.

«Hanne liker profilbildet ditt». Digg

mikaela-shannon-205961
photo_Michaela Shannon

NOTIFICATIONS  OG AVBRYTELSER

Du ER viktig for meg. I vert fall inntil den greia lyser, lager lyd eller vibrerer. Da er oppmerksomheten min kompromittert og jeg bare MÅ sjekke, før eller siden. Så viktig er jeg nemlig. Noen kan prøve å få tak i meg! Og du skjønner jo det at jeg må jo bare være tilgjengelig. Må bare sjekke. Skal bare.. se. Neida, det var ingenting. 
Hvor var vi?

Hele verdenen i høyrehånda mi. Denne magiske innretningen som bringer meg så nært noen jeg ikke kjenner og aldri kommer til å møte på den andre siden av jordkloden, samtidig som den utvider gapet mellom meg og deg med ti-tusener av mil hver gang den lyser og krever min oppmerksomhet. Og du sitter der på den andre siden av bordet. Tålmodig. Nedprioritert for en lilla smoothiebowl på insta.

jacob-ufkes-195221
photo_Jacob Ufkes

DE VOKSNES SMOKK

Som babyer brukte flere av oss smokk. Spesielt når vi gråt eller var utilpass og urolige, eller bare for komforten sin skyld. På engelsk heter smokk en «passifier», som direkte oversatt betyr å gjære noen passiv, rolig og uvirksom. Kanskje har telefonen blitt de voksnes smokk. Noe som avleder og passiviserer. Noe som stilner og stjeler oppmerksomheten, eller bare noe som vi mer en frivillig dykker ned i når vi blir ukomfortable og ikke har noe å si til hverandre. En meningsløs blå glow som gløder opp ansiktene våre, men som slukker hjernene.