Min reforpliktelse til keto, til bedre helse og til meg selv

I dag forplikter jeg meg på nytt ♥
Til min egen fysiske, psykiske og mentale helse, og til den versjonen av meg selv som jeg hittil i mitt nesten 30 år lange liv synes er fetest (no pun intended) å være…

alex-block-678438-unsplash

…og det innebærer først og fremst en veldig viktig ting, og det er at jeg i dag bastant sier farvel til sukkeret igjen. Sukkeret som sakte har sneket sin vei tilbake i kosten min over den siste måneden og kanskje vel så det. Først «uskyldig» nok i form av syrlige og søte epler på epletreet vårt, deretter i form av et titalls saftige plommer pappas hage. Deretter var det jammen meg en korg med druer i kjøleskapet vårt og plutselig var twistpåsan tom og wienerbrødet fortært. Slik baller det veldig raskt på seg, dette sukkertrollet, og etterhvert som symptomene fra mitt gamle karbohydratholdige liv har meldt seg oftere og flere over de siste ukene så ser jeg nå et krystallklart behov for at jeg re-forplikter meg og går tilbake til basics. Også kan jeg jo like godt dele erfaringene mine med dere, nå som de likevel er opplevd..? Her kommer nedsigene ved å ha et sukkerholdig kosthold;

rawpixel-463439-unsplash.jpg

DEPPA, STRESSA OG ENGSTELIG
Flere tror jeg overdriver når jeg lister opp sukkerets negative virkning på meg. Men jeg tørr påstå, at om dere som tviler hadde levd strikt i ketogent i så lite som 2-3 måneder, så hadde også dere merket innvirkningen på en helt annen måte. Over den siste måneden er dette bivirkningene jeg har opplevd etter å ha hatt det jeg vil kalle et gjennomsnittlig inntak av sukker;

Mikro-hodepinen er tilbake. Før keto var jeg plaget av daglige knivende mikro-hodepiner som kjentes ut som knivstikk i tinningen. Disse fikk jeg 1-5 ganger daglig og varte vanligvis fra bare noen få sekunder i opptil rundt 1 minutt. Så lenge jeg har vært keto har de vært 100% borte, inntil den siste måneden.

• Depp, stress og engstelse. Det mest fremtredende og nedtrykkende er det psykiske aspektet når jeg spiser sukker. Jeg føler meg så veldig nedstemt, dempet og ikke minst så sinnsykt stressa og asosial. Jeg takler ikke stressende situasjoner og livet generelt slik som jeg har blitt vandt til å gjøre, og i noen spesifikke tilfeller når tankekjøret raser avgårde, halsen knytter seg og det blir tungt å trekke pusten og hjertet hamrer seg nesten ut av brystkassen uten noen annen grunn enn katastrofetanker, så tenker jeg… nå har jeg faen meg et angstanfall. Dette ubehaget har jeg kjent noen ganger før, slik som den gangen jeg skreiv om her, men dette var EN dag og EN sukkersmell med flere sukkerfri uker og måneder i forkant og etterkant. Selv opplever jeg den psykiske belastningen som mye mye tyngre nå som det bare har vært litt «uskyldig» sukker her og en dessert der over litt lengre tid. Så HEI alle som sliter psykisk, sjekk ut et ketogent kosthold jeg looover.

• UPRODUKTIV, UINSPIRERT, TUNG. Trenger vel ingen videre forklaring?

• LEDDSMERTER, FORDØYELSESBESVÆR, VANNRETENSJON OG OPPBLÅSTHET. Mer fysiske og konkrete bivirkninger er definitivt først og fremst leddsmertene. Om morgenen våkner jeg og kjenner fingerleddene og høyre ankelledd (hvor jeg trakket over en halv million ganger i tenårene) er stive og vonde. Når jeg står opp og går i trappene merker jeg også at kneleddene mine føles som de har finkornet sand i maskineriet. Ansiktet mitt er pløsent og jeg har (her skulle jeg til å skrive «pornolipper» men i dag er det jo egentlig det synonymt med «gud og hvermanssens lipper» så ja..) unaturlig voluminøse lipper og hovne øyelokk på grunn av vannansamling i ansiktet. Resten av kroppen føles også pløsen, jeg har hatt litt halsbrann noe som jeg ALDRI har, også fiser og gørper jeg som den gudinnen jeg er.

fabian-moller-401625-unsplash.jpg

Men så er det nå en gang slik at når sukkeret først har sneket seg inn i kosten, så er det jammen ikke bare bare å få det ut igjen. Det krever en plan for hvordan komme seg gjennom detoxen og en plan for hva som skal gjøres når shit hits the fan og det eneste jeg vil er å ta et dypdykk inni spisskammerset etter NOE som er søtt og inneholder heroin oppsss jeg mener sukker. Planen har jeg allerede nedskrevet for meg selv på papir, og om 1-2 uker når jeg er over kneika og helt tilbake til the wonderful life of keto og stabilt blodsukker (og mentalt vellvære, HEHE), så deler jeg gjerne både planen min og hvordan det gikk med dere 🙂

Enn så lenge, så kommer jeg til å mikroppdatere på instagramkontoen min ettfettliv_med_keto underveis. Skrik ut om noen er med! See u ♥

Den store skjelven

(Fra en gang sist uke)…

Den store skjelven. Jeg har prøvd å skrive denne posten en gang tidligere, men det er så vanskelig å beskrive denne følelsen som farer gjennom kroppen på en adekvat måte i ettertid. Så denne gangen (som er siste gangen..!) skriver jeg i sanntid, mens sukkertrollet herjer gjennom meg.

Et par kvelder sist uke kjente jeg på søtsuget. Sukkersug er noe jeg så og si aldri opplever lenger, men det kan jo være flere forskjellige grunner til at jeg gjorde det nettopp disse kveldene. Kanskje spiste jeg ikke nok mat disse dagene, kanskje var ikke stor nok prosentandel av energien jeg fikk i meg fra fett. Kanskje skyldes det hormonforandringer eller hvor jeg befinner meg i syklusen min, stress, dårlig søvn også videre. Uansett, da den tredje kvelden kom og søtsuget fremdeles var der, så bestemte jeg meg for at jeg skulle ha en skikkelig splurgekveld og spiste akkurat det jeg følte for. Jeg er veldig for at jeg ikke nekte meg selv noe jeg virkelig har lyst på.

Is. Godteri. Sjokolade. Pizza.

Jeg kan med 100% oppriktighet si at det var så langt ifra verdt det som det kommer. Ikke bare smakte det langt i fra så amazing som jeg kanskje trodde det skulle gjøre, men virkningene sukkeret og hveten hadde på kroppen og psyken min der og da og i 48 timer etterpå (!) er helt utrolig skummelt og ubehagelig å oppleve. I tillegg så må sukkersuget til en viss grad avvennes igjen, og teit som jeg er så gikk jeg frivillig rett i fella igjen to dager senere, nå når jeg skriver dette innlegget. Jeg tar det hele som en kjempeerfaring, også får jeg tross alt innsamlet noen veldig interessante fakta om kroppen min underveis.

På bildet til venstre ser dere mitt normale blodtrykk og puls. Blodtrykket mitt er lavere enn referanseverdien som er 120/80 – 140/90 på en voksen person, men jeg har alltid lagt lavt i blodtrykk og føler meg likevel bra. Hvilepulsen min har derimot sunket fra rundt 60-65 slag i minuttet for ett drøyt år siden til å ligge på mellom 40-43 nå. Dette krediterer jeg forresten til regelmessig trening/hverdagsaktivitet og keto! ♥. Blodsukkeret mitt har jeg aldri målt til å være høyere enn 5.5 etter jeg begynte med lchf. Win!

På bildet til høyre ser dere blodtrykket og pulsen min ca 60 minutter etter inntak av sukker og hvete.  Jeg har her sittet stille i lenger tid, og økningen i både blodtrykket mitt og pulsen (!!!) skyldes ENE OG ALENE maten jeg her hadde spist over ca to timer. En hvetebolle med syltetøy, en brødskive med crabsticks og majones, 50 gram lys kokesjokolade og to kjeks.

Jeg føler meg elendig. Helt forferdelig. Jeg har fått den store skjelven, og hendene mine dirrer synlig. Kroppen er urolig og jeg kaldsvetter. Jeg puster mye raskere og tyngre, og dere – SJEKK PULSEN MIN!! Jeg presiserer igjen at da dette ble målt hadde jeg sittet stille en god stund, og at tredoblingen av pulsen min skyldes altfor altfor mange (og d å r l i g e) karbohydrater. Til sammenligning er dette det samme pulsnivået jeg hadde da jeg gikk på fjelltur sist uke… Blodsukkeret mitt ble her målt til 8,7 som kanskje ikke er så høyt tenker dere, men for meg som har blitt ganske så insulin-sensitiv over det siste året (det motsatte av insulinresistens) så er det altfor høyt for meg. Jeg føler meg direkte syk!

Denne følelsen skal jeg virkelig huske på, og dyrke den som en ny motivasjon neste gang jeg tror det er en god idè å høre på sukkertrollet, eller når noen sier at jeg kan vel ta meg ett kakestykke for det kan umulig utgjøre noen skade. For jo, for meg utgjør det faktisk ganske stor skade og dritdårlig helse. Flere spør meg også hvorfor jeg «gidder» å spise ketogent viss det er denne måten kroppen min reagerer når jeg først får i meg karbohydrater i form av sukker og hvete. Jeg velger å se på det slik; jeg ELSKER at kroppen min reagerer så kraftig som den gjør. Den sier nemlig ifra at det jeg nå putter inni meg er gift, og slikt synes jeg det tross alt er greit å vite om 😉

Aggressiv sjokoladekakedekadens (LCHF/keto, ofc).

Lavkarbo sjokoladekake, lchf, lavkarbo, keto, ketobakst, sukkerfri, sukkerfribakst, lavkarbo kake
Lavkarbo sjokoladekake, lchf, lavkarbo, keto, ketobakst, sukkerfri, sukkerfribakst, lavkarbo kakeLavkarbo sjokoladekake, lchf, lavkarbo, keto, ketobakst, sukkerfri, sukkerfribakst, lavkarbo kakeLavkarbo sjokoladekake, lchf, lavkarbo, keto, ketobakst, sukkerfri, sukkerfribakst, lavkarbo kake


Hver gang jeg står med klissete fingre og hisser ved kjøkkenbenken som er full av smuler og mjøl over alt så husker jeg… jeg hater jo egentlig skikkelig sterkt å bake!!!

Jeg har aldri vært flink til det. Noen gang. Ever. Jeg var en vits i hjemmkunnskapstimene på skolen npr det var bakst på timeplanen. Det er rett og slett bare så langt i fra min greie som over hode mulig. Og prestasjonsangsten skyter i taket når jeg blir spurt om (eller i et sinnsykt øyeblikk tilbyr meg selv) å lage noe til et selskap eller nor sånt.

Når jeg «baker boller» ender jeg bare opp med å lage potensielle drapsvåpen, og om noe skal koke så koker det ALLTID over og ellers blir alt alltid bare litt for godt stekt eller bare pittelitt rått. Selv om jeg følger oppskriften TIL PUNKT OG PRIKKE så går det altså så altfor ofte skeis, og jeg ender alltid med å banne og steike med aggresjon opp til ørene over det elendige resultatet. «Det var godt.» sier bakstsugne og overhøflige familiemedlemer. «…takk» (les: KJØSS MEG), svarer jeg. Og dette var før vi ble ketogene her i hus, og baking har ikke akkurat blitt mindre utfordrende etter det. Det er ikke akkurat sjeldent at bakst, desserter og diverse andre uspenstige kreasjoner tar superekspressen fra ovnen og nedi søppelbøtta foråsidetpådenmåten.

Men noen ganger klaffer det i vert fall litt bedre enn andre, slik som med denne sjukt dekadente sjokoladekaka fra Headbangers Kitchen. Den ble godkjent av både tantebarn og av M, så det regner jeg som en kraftig seier for mitt vedkommende. Neste gang vil jeg lage den samme dagen den skal spises, bare. Den var nemlig i det minste litt småfluffy før den tilbragte et lite døgn i kjøleskapet, men når vi spiste den var den blitt kompakt (nesten som brownie konsistens) og m e k t i g. Jeg delte kaken i to på langs og smørte på med sjokoladeganache i midten og oppå, før den ble toppet med pisket krem og enda mer sjokolade. Puh, og det var det for årets kakebakekvote!