Hei mars! Februar på godt og vondt


Mars = håp✨

De årene jeg var tynget av mørktidsdepresjon anså jeg mars som målstreken. Da var hodet over vannskorpen igjen og jeg kunne puste. Det var over og herfra ble det bare bedre, lysere, varmere og lettere. «We made it» var månedens mantra. Det er det forsåvidt fremdeles.


Selv om forholdet mitt til vintermørket har forandret seg drastisk (vi snakker om en 180°), så har denne håpefulle følelsen klistret seg på som et frimerke når kalenderen blafrer videre fra februar til mars. Det symboliserer fremdeles et godt og livgivende skifte for meg. Mars er fremdeles håp og liv, så mye som venter! Og da jeg kjørte hjem fra jobb klokken 07.45 i helgen og både innså og kjente i hele meg at det er LYST, ja da bredte det seg en varme ut fra kjernen i hjertet mitt. Den veltet ut og forbi hjertekamrene, videre utover bryst og skuldre, nedover magen og oppover halsen og ansiktet, og så videre ut helt til hele meg var svøpt i en lun kos fra sjela. En glad tåre slapp taket fra demningen i øynene mine, og med et dypt magadrag og et langt sukk gav jeg slipp på februar og ønsket mars velkommen til.

Februar på godt og vondt

🍀 Sist måned fikk jeg noe uventet. Jeg vil huske den (og takke!) for Human Design som på merkelig vis kom inn i livet mitt igjen med full kraft, og som ledet meg videre på stien av selvgransking og selvforståelse. Februar kom med ny klarhet og nye svar, og med dem mange nye spørsmål. Den kom med både mening og meningsløse, innsikt og frustrasjon, og med fri boltreplass for en av mine skyggesider, nemlig utålmodigheten og følelsen av å måtte gjøre endringer og forbedringer i livet NÅ. Dette er den følelsen som har påvirket meg mest den siste tiden, og som jeg legger igjen i februar. Mars kommer med nysmurt tålmodighet og en forsterket tiltro på at jeg er akkurat der det er meningen jeg skal være.

🍀 Arbeidet med skyggesidene mine tok en mer konkret form, og med det har demningen begynt å krakelere og slå sprekker. Ut av sprekkene sildrer det små bekker av gamle og bortgjemte følelser og mekanismer. Det er skummelt å gå videre inn i skyggesidene og jeg gjør det ikke uten å nøle. Hva skjuler seg i demningen og hva skjer om den brister og alt spruter uhemmet frem som en rasende monsterfoss? Men ærbødig skal jeg videre.

🍀 Jeg vil huske februar for den hvile og ro som jeg krevde ekstra mye av ettersom at jeg var syk. En evig takknemlighet for min ellers gode helse og vitalitet som sto i sterk kontrast til harkende lunger og kaktushals. Så mye snørr. Så mye gørr. Så takknemlig for all ikke-gjøringen.

🍀 Jeg las en bok og jeg las den s a k t e. «Rom for stillhet» av Kristin Flood. Den både bekreftet og gav liv.

🍀 Jeg traff syv magiske kvinner og jeg følte meg løftet og styrket i deres nærvær.

🍀 Jeg erfarte noe nytt om mine grenser og om grensesetting, og hvilken trolldom som der kan manes frem.

🍀 Jeg var rørt. Herregud så mye rørt jeg var! Tårene sitter løst, stemmebåndene dirrer og jeg ELSKER DET. Da jeg var yngre lot jeg meg røre av alt mulig, inntil jeg konstruerte murer og vegger fordi det var behageligere slik. Nå er de på vei ned igjen og jeg er på vei tilbake til å være hun lettrørte som jeg jo faktisk ER, og det er elskbart.

Dette bildet har et tomt alt-attributt, og filnavnet er 000508800010.jpg


Og med det så er jeg her igjen.
Mars baby girl, gi meg tre dype pust og jeg er klar.

〰️➰〰️


Jeg er klar.

Level up: Kraften bak en intensjon (å bevare space krever mye mer enn jeg trodde)

Allerede før dette året hadde rukket å bli to uker gammel fersket jeg meg selv i å prøve å fylle tomrommet i kalenderen. På samme måte som at det å bake boller (jeg missliker sterkt å bake), vaske vinduskarmer (jeg missliker sterkt å vaske) og å organisere skuffer og skap (… ok, det liker jeg faktisk veldig godt) ble SÅ HINSIDES VIKTIG hver gang jeg skulle studere til eksamen, så er der også ting i livet mitt som nå, nå som jeg har viet meg til å holde på rommet og stillheten, virker så så så viktig og prekært å gjennomføre. NÅ!





Den følelsen av å måtte utnytte tiden, være effektiv og produktiv, og å «benytte anledningen» er så dypt inngravert i meg at det krever min absolutt fulle oppmerksomhet, hver eneste dag, for å ikke la meg rive med av inspirasjon og ambisjoner. To egentlig positive ting, ikke sant? Inspirasjon og ambisjon?



Ikke nødvendigvis.

Ikke når de ikke er mine egne, når de ikke kommer fra meg selv. Ikke når det er inspirasjon og ambisjon som jeg ukritisk har tatt til meg og adoptert fra andre. Ikke når det oppleves som overveldende, ufokusert og spredt. Og ikke når jeg kort tid senere egentlig ikke ofrer det jeg nå kaller for døgnfluelidenskapen min en andre tanke. Ikke når det ikke er mitt.


La meg demonstrere. Hittil i år, og la meg bare presisere at i skrivende stund er 2021 førtiåtte dager ung, så har jeg vært veldig fristet til å studere. Helt konkret har jeg villet (…blant annet);


– Lære alt om Ayurveda, bli ekspert, guide det videre
– Lære alt om Yoga og yogaens filosofi og guide dette videre
– Lære alt om den kvinnelige syklus. Kunne det, vite det, være ekspert, og guide det videre
– Utdanne meg til naturterapeut, og videreutdanne meg innenfor ernæring, og guide kunnskapen videre
– Lære meg ikke bare litt, men selvfølgelig alt om naturmedisin og om å leve i takt ned naturens syklus og årstider
– Åpne en praksis sammen med min gode venninne, hvor vi tilbyr litt av all the above, og – you guessed it –
guide det hele videre.




Hva skal jeg egentlig med all denne luftigheten i dagene mine? Hvorfor denne nærmest besettelsen på rom og tid og stillhet? Aldri i mitt liv har jeg hatt så mye space som nå. Aldri i mitt liv har jeg holdt rom for så mye stillhet som nå.
Og aldri siden jeg var et lite barn har jeg vært mer i kontakt med mitt sanne selv, enn nå. Det er her at jeg kan få større klarhet i hva som egentlig er mitt og hva som er blitt gitt til meg, og evnen til å skille de to. Det er her jeg har mulighet til å se tydeligere hvor min egen sti går, og ikke blindt følge det som allerede er opptråkket fremfor meg. Det er i stillheten jeg best kan høre min egen stemme.

🖤

Å holde på rommet, å invitere inn stillheten, er for meg alt annet enn å sitte på hendene i en passiv tilstand. Og jeg har innsett at selv om jeg ikke skal innrulle meg selv i et organisert studium i år, så befinner jeg meg allerede opp til tittsa i et selvstudie med mer lekser, lærdom og visdom enn jeg noen gang kan finne mellom permer og et gitt antall studiepoeng.


På veggen fremfor meg henger en tavle. Jeg ser den hver eneste dag under min hellige morgenstund. Der har jeg listet opp mine tretten intensjoner for året som jeg kom frem til med hjelp av Rachel Braathens sin intensjonssettingseremoni sist desember. Og som en beskyttende paraply over alle disse står hovedintensjonen min. Den er to-delt, og selv om jeg føler den siste delen er litt vel rå for meg å dele her akkurat nå så vil jeg likevel dele den første med dere;


«Jeg holder rommet og føler meg fredlig. Jeg nærer mine nære relasjoner (…)«


Å ha en nøye gjennomfølt intensjon å vende tilbake til er som å ha et anker som holder meg fast når understrømmer og monsterbølger forsøker å rive og dra meg i ulike retninger. Når ytre krefter får medvind og pisker opp til en indre storm.


🌊🌪



Hver gang jeg tenker for langt inn i fremtiden, hver gang jeg grubler og planlegger, hver gang den pressende følelsen av å måtte gjøre nytte av meg kommer snikende og kvelende, og hver gang jeg begynner å tenke at det er nå jeg har tid det er nå jeg burde slå til… så synker jeg alltid til bunns, tilbake til intensjonen min.


«Jeg bevarer rommet. Jeg føler meg fredlig».

⚓️