En ting jeg angrer på

Jeg sparker i gang denne posten og min nyeste kategori Skrivestartere med en skrivestarter til meg selv:


Har du noen angrer i livet?

Ja, én.


Eller, faktisk så er der to. Den ene er fra da jeg var et grublende og melankolsk lite menneske, og den andre fra 2019. Oh-lala!


Men la meg starte med å si at jeg liker livet mitt veldig godt. Jeg liker meg selv veldig godt og jeg liker omstendighetene mine veldig godt. Med det som utgangspunkt så stritter det i mot å si at jeg angrer på noe som helst. Jeg tror, fullt og helt, at jeg skulle igjennom det jeg har vært igjennom, og at jeg er akkurat der det er ment at jeg skal være ❤


MEEEN likevel så dukker disse to hendelsene opp i tankene mine, og om jeg fikk en take two på disse så hadde jeg definitivt gjort det annerledes.



Anger #1.

Da jeg var kid skrev jeg dagbok! Rått, ufiltrert og ærlig. De ble oppbevart som statshemmeligheter. De hadde en hengelås som gikk i stykker bare jeg kikket litt hardt på den, men til gjengjeld jeg hadde en helt amazing konstruksjon av en seng. Sengen var multifunksjonell og fungerte også som en skrivepult og den hadde et skap til oppbevaring men, viktigst av alt – den var et hemmelig fort. Der, under sengen, helt innerst i fortet, gjemte jeg dagbøkene mine sammen med en salig blanding dødsangst og hybelkaniner. Jeg var overbevist om at draugen bodde holdt til under der og det var med livet som innsats at jeg ålte meg inn dit. Hva jeg bedrev med som måtte gjemmes så godt i dagbøkene mine? Åh, dere vet. Det vanlige bare. Skrev jo litt om gutter og boybandz og forbudt kjærlighet og om heksevenninna mi som jeg byttet blod med. Slike greier.

Så en dag skjedde det som jeg angrer på. Jeg husker ikke akkurat hva det var som utløste det, men jeg regner med at det
a) føltes for risikabelt å beholde dette meget utleverende og etterhvert så voluminøse materialet
b) det ble for pinlig og smertefullt å utstå mitt yngre selv eller
c) der var litt katastrofetanker om at de skulle havne i feil hender involvert

Faktisk så var det svaralternativ d) all the above.

Så jeg brente de!! JEG TOK MED MED ALLE DAGBØKER, NOTATBØKER OG VENNEBØKER OG HEMMELIGE BREV NED I FJØRA OG BRENTE DE!!?


Opp i røyk fór de, de gamle hemlighetsfulle arkene… En skattekiste av mini-Nadias tanker og følelser. Forelskelsene. Hvor kokende forbannet jeg var og alt det jeg fniste over. Drømmer og fantasier. Fanterier, mischief, dikt og sangtekster… alt bare POFF – flyktige asker i saltvann og tare. Jeg angrer!

Martinus, MIN MANN, hadde skrevet i den ene Diddl-venneboken min. Husker du dem? Der hvor vennene dine kunne tegne seg selv, og svare på spørsmål om deg. Han fornærmet meg uopprettelig da han svarte dette på spørsmålet Skriv en ting som er negativt med meg;



«Ingenting, men du er kanskje litt barnslig



Kanskje. Litt. Barnslig.
Ikke bare var jeg barnslig. Jeg var 11 år. JEG VAR FAKTUELT ET BARN!
Nå er vi heldigvis gift og jeg kan minne han på dette feiltråkket med jevne og strategiske mellomrom livet ut.


Anger #2.

Jeg angrer på at jeg lot meg selv tro at å vente med å skrive bryllupstalen min til kvelden før den store dagen var en fin og romantisk idé. «Ååh men jeg vil ha følelsene nærmest mulig når jeg skriver» eller «iiiiik kvelden før blir SÅ zen med fotbad og morgenkåpe og jeg er i sengs til klokken 20 og kan skrive til min kjære da«.


Det som faktisk skjedde var at jeg stirret apatisk om tomt på en blinkende tekstmarkør og en hvit skjerm fra klokken 00 til 04 og la meg i sengen uten å ha skrevet ett. eneste. ord. Tre og en halv time senere var det WEDDING DAY og taleskriving i en sky av hårspray, sminke og lykkerus. JAJA, jeg kunne jo ikke komme stort tettere på følelsene da i det minste 😉

Å skrive meg til mot og noen ting jeg har lært


Det er bare litt overveldende å prøve å skrive et «siden sist»-innlegg når tidsspennet fra sist til nå nærmer seg hele to år. To år er lang tid. Mye har vært.

Noe av det siste jeg skreiv her inne, i januar 2019, var at jeg gjorde flere små og større investeringer i meg selv. Disse viste seg raskt å være lønnsomme, og siden da har det ballet på seg med flere og flere små nærende handlinger, vaner og ritualer, som holder meg mer forankret i meg selv.

En av disse vanene er skriving. Hver dag skriver jeg noe. En tanke. En følelse. En drøm fra natten. Noe jeg er takknemlig for. En forbannelse som bare MÅ ut. Bare, noe. Jeg vil utfordre meg selv til å dele noen ord igjen, med de som måtte ønske å lese de, men aller mest for min egen del og glede. Dette innlegget har vært a long time coming, dere aner ikke. Utkast etter utkast etter utkast. Min kjære lille Hjertejubel har klamret seg fast til eksistensen de mange gangene jeg gjorde den til subjekt for potensiell tilintetgjørelse. «Hva er vitsen om ikke kvalitet?» «Hva er poenget om ikke regelmessighet.» «Hvem gidder lese dette her, uansett

Og ikke minst… «Vil jeg egentlig at noen skal lese?»


Ah, den velkjente tvilen.

En lang stund var tvilen så nærværende at jeg begynte å tro på at ordene mine var massive tunge blylodd. At de rørte rundt i dypet og grumset til i stille vann. At de var for kleimete, for nærgående, for esoteriske. «Da er det vel slik, da» tenkte jeg, og adopterte det som en av mine mange sannheter. Det blir faktisk for meget, JEG blir for meget, ikke ta sann plass. Svelg de ned og visk de ut. La tekstmarkøren blinke til det uendelige og lagre det hele som et utkast som kastes ut og aldri får se dagens lys. Dilt heller etter samtalen som en logrende hund, og respondér på det som blir snakket om. Kjapt og smertefritt, lettsindig og vittig.

Hehe.


Tvil fikk godt selskap av Skam den gangen på vors da jeg dristet meg til å forsøke å dreie samtalen i retning av noe som i det hele tatt kunne minne meg om noe meningsfullt. Jeg vet ikke helt hvordan men jeg fikk sneiet innom temaet døden selv! Munnen til samtalepartneren min var halv-åpen men det var ikke ett eneste pip å høre. Øynene og kroppen pinnstive og piggete av skrekk og han skreik stilt men likevel panisk etter H J E L P. Stillhet rundt bordet.
Nå gjorde jeg det visst igjen. Forpestet stemningen og lettheten med tyngde og funderinger. Tungt og dvaskt fordøyelsesbesvær. Men hans mayday ble mottatt og redningen kom i form av et langt mer lettfordøyelig tema som ble servert sammen med aperitiffen og med det så la vi den ballen død. Eller skal vi heller si hvile. Vi la den ballen til å hvile.


Jeg har lært at alt har sin tid og alt har sitt sted. Alt har også sin person, og jeg tror at ved å våge å være mer åpen så inviterer jeg inn mer av de, og det, som jeg ønsker mer av i livet mitt. Jeg har lært at mot er noe jeg trenger mer av for å våge å ta opp min plass. At jo mer jeg lærer desto mindre vet jeg. At ved å være åpen blir livet rikere. At livet gir den samme lærepengen inntil leksa er lært. At likt tiltrekker likt. At jeg vil gi det som jeg ønsker å få i retur.

Åpenhet. Likesinnede. Introspeksjon. Stillhet og ro. Rom. Kreativitet og letthet. Dybde og substans. Takknemlighet. Samhørighet.


Gode valg ble tatt alle de gangene jeg landet på å la dette stedet få eksistere videre, tross lange inaktive perioder, og en overbevisning om at jeg aldri ville publisere ett eneste ord igjen. Noe sa meg at jeg burde vente og se, så det ble slik. Magefølelsen trumfet tvilen, hurra! Og nå har følelsene forandret seg. Nå er jeg evig takknemlig for å kunne spole tilbake i tiden, bla i arkivet, og kjenne en gang til hva jeg tenkte og følte den gang da. I de periodene hvor jeg turte å formidle og dele. Som da tid begynte å bli det eneste som opptok meg. Om vemmelsen jeg følte av å ikke leve i tråd med verdiene mine og angsten av å føle at livet bare skjedde og fløt forbi. Eller noe så sjelevarmende som å få kjenne håpet styrkes og et verdensbilde endre seg, av tre ord fra en femåring.


Det spiller ingen rolle hvem leser dette her (men HEI ❤ Og velkommen er du). Kvalitet og kvantitet er og forblir uviktig. Det som betyr noe, er simpelthen at jeg skriver. Det gir meg mer mot til å uttrykke og formidle min autensitet og reise. Når jeg skriver stopper jeg opp. Når jeg stopper opp er jeg oppmerksom. Når jeg er oppmerksom så sjekker jeg inn hos meg selv, og åpner døren inn til et hellig rom i meg hvor magi kan skje. Det føles som mitt ansvar å gjøre mitt for å alltid la døren til dette rommet stå på gløtt, og å bringe med meg essensen fra det ut i livet. Å dele det med de som vil ha, og å motta fra andre som vil dele.