Dere som lurer på når jeg skal trøkke en person ut av dåsa mi

Diagnose; sekundær amenorè og infertilitet.

Jeg tørker ut innvendig. Tørk tørk tørk inntil jeg er innskrumpet og knusktørr som Saharaørkenen. Om noen så mye som SER på meg nå får de tørre øyner og begynner instinktivt å lete etter nærmeste vannhull. Hjerte, lunger og ikke minst eggstokker imploderer og pulveriseres, og når jeg puster ut kommer intet annet enn en sky av sandkorn utav kjeften på meg.


Tja, det ↑ oppsummerer vel enkelt og greitt hvordan jeg føler meg når jeg ser DET ordet i min egen epikrise. Infertil. Konge.

Dette er ikke en «HUFF jeg har det så jævlig og det er synd i meg» type innlegg. For det er det virkelig ikke. Synd i meg, altså. For ja, selv om jeg faktisk FOR TIDEN er infertil, så betyr ikke det at det ikke kan komme til å endre seg i fremtiden. Jeg har fremdeles muligheter for å frembringe en liten dude eller dudette til denne verdenen om og når jeg vil det, og når jeg har mistet tiltro til at jeg kan klare å fikse min hormonelle ubalanse på egenhånd, så kommer jeg sikkert kanskje muligens til å oppsøke disse mulighetene.

Dette blir derimot en «TENK DEG LITT OM»-type innlegg. Som sagt, så har jeg muligheter. Derfor er jeg optimistisk. Denne (foreløpige) diagnosen er ikke en sorg for meg. Det er ikke et sårt tema for meg. Den er ikke utslagsgivende for meg. Den har ikke formet fremtiden min for meg (og min kjære). Men for mange så har den det. 

Siden jeg var tyve år (!) har kjente og mindre kjente, ja – til og med ukjente harselert og bedrevet gruppepress på mine lyssky og nå innskrumpa eggstokker.

«Når skal dere ha barn, da?»

«Dere har jo vært sammen i mange år nå, når kommer kidsa?»

* Drikker ikke alkohol på en fest, men drikker på den neste *- «Drikker du i dag!! Jeg var SIKKER på du var gravid nå!»

«Få se!! Få smake på det du har i glasset. Du er gravid du, er du ikke. DU ER GRAVID!!»

Infertilitet, barnløshet, pcos, abort, ufrivillig barnløs

Jeg har hatt kreft og måtte fjerne livmoren, så jeg kan aldri bli mamma, jeg. Jeg prøver og prøver og prøver men har spontanabortert syv ganger og vet ikke om jeg makter det igjen. Jeg er infertil og det er det vondeste og kjipeste jeg har opplevd.

Slik tenker jeg å svare neste gang jeg blir stilt det spørsmålet. For er det en ting som er sikkert, så er det nettopp det. Ikke for å være stygg eller kjip, men heller for å gjøre vedkommende skikkelig skikkelig utilpass og klein, haha! Det er vel et slikt type svar som kanskje får en til å tenke seg om en gang til før man stiller noen man nesten ikke kjenner (eller kjenner godt, for den del) et så personlig og privat spørsmål.

Jeg blir ikke såra av å få disse spørsmålene. Jeg har smilt og jattet med og sier som regel noe slikt som «alt til sin tid». Mens innvendig er jeg SÅ INNMARI IRRITERT OG LEI av å bli stilt det spørsmålet gang på gang på gang, at jeg leker vilt (og useriøst) med tanken på å aldri bli gravid bare på trass.

Men jeg tenker mye på de kvinnene som er i den håpløse situasjonen hvor de faktisk er infertil og ufrivillig barnløse, og i tillegg ikke har flere muligheter å utforske. For dem må det være rene helvete når annenhver person, gjerne litt småtipsy, i rein og skjær mangel av annet smalltalk materiale eller bare rundt middagsbordet, graver og pirker rundt i dette betente kjøttsåret.

Altså bare… kan vi ikke bare alle tenke oss om, bare bittelitt. La folk sine reproduksjonsorganer være i fred og snakk heller om været eller om katten din eller HVA SOM HELST annet enn når noen har tenkt å trøkke en annen person ut av dåsa.

PERSONEN DU PRØVER Å NÅ ER IKKE TILSTEDE FOR ØYEBLIKKET. VENNLIGST VENT

JEG ER HER FORTSATT

Jeg hører på hva du sier. Virkelig. Jeg nikker, hever øyenbrynene og «hm»-er på de riktige stedene for å vise at jeg er engasjert. Det er viktig for meg det du forteller – DU er viktig. Jeg er lutter øre, jeg lover.

rawpixel-com-236143
photo_rawpixel

I sidesynet mitt kan jeg se det umiskjennelige kalde lyset blusse opp veggen bak kommoden som den ligger på. Den greia som jeg finner at jeg hverken kan leve med eller uten. Jeg glemte å legge den med skjermen ned, faen! Du fortsetter å snakke når oppmerksomheten min dras mot kommoden i bare et halvt sekund i ren refleks. Et halvt sekund for lenge til at du føler du fortsatt har min fulle interesse. Et halvt sekund for lenge til at du lenger er villig til å gå helt dit med samtalen vår. Jeg reagerer ved å overkompensere. Nikker kanskje litt oftere og «mhm»-er en gang ekstra for å signalisere at jeg er her enda, fortsatt lutter øre. Jeg føler at du føler jeg helst vil sjekke telefonen min med en gang, og plutselig føles samtalen litt amputert. Kokt ned og forkortet, og ikke så lenge etterpå, avsluttet. I den korte stillheten etter griper jeg etter telefonen.

«Hanne liker profilbildet ditt». Digg

mikaela-shannon-205961
photo_Michaela Shannon

NOTIFICATIONS  OG AVBRYTELSER

Du ER viktig for meg. I vert fall inntil den greia lyser, lager lyd eller vibrerer. Da er oppmerksomheten min kompromittert og jeg bare MÅ sjekke, før eller siden. Så viktig er jeg nemlig. Noen kan prøve å få tak i meg! Og du skjønner jo det at jeg må jo bare være tilgjengelig. Må bare sjekke. Skal bare.. se. Neida, det var ingenting. 
Hvor var vi?

Hele verdenen i høyrehånda mi. Denne magiske innretningen som bringer meg så nært noen jeg ikke kjenner og aldri kommer til å møte på den andre siden av jordkloden, samtidig som den utvider gapet mellom meg og deg med ti-tusener av mil hver gang den lyser og krever min oppmerksomhet. Og du sitter der på den andre siden av bordet. Tålmodig. Nedprioritert for en lilla smoothiebowl på insta.

jacob-ufkes-195221
photo_Jacob Ufkes

DE VOKSNES SMOKK

Som babyer brukte flere av oss smokk. Spesielt når vi gråt eller var utilpass og urolige, eller bare for komforten sin skyld. På engelsk heter smokk en «passifier», som direkte oversatt betyr å gjære noen passiv, rolig og uvirksom. Kanskje har telefonen blitt de voksnes smokk. Noe som avleder og passiviserer. Noe som stilner og stjeler oppmerksomheten, eller bare noe som vi mer en frivillig dykker ned i når vi blir ukomfortable og ikke har noe å si til hverandre. En meningsløs blå glow som gløder opp ansiktene våre, men som slukker hjernene.


E N G L I S H  T R A N S L A T I O N


I AM STILL HERE

I am listening to you. Really, I am. I nod and make «mhm» sounds at strategic times, just to make sure you feel like I am paying attention. What you are telling me is important – YOU are important. I am all ears, promise I am. 

In my side view I can se the unmistakeable blue glow flare up the wall behind the furniture on which it is laying. That thing that proves itself to be impossible to live with and impossible to live without. I forgot to lay it screen facing down, shit! For a split second my attention is drawn towards the desk as a reflex of the glow. A split second too long for you to feel like you longer can go there with our conversation. My response is to over compensate. I nod more often and say my «mhm»s more frequently to signalize that I am still here, you stil got me. I feel like you feel I want to check my phone immediately, and suddenly our talk starts feeling a little amputated. Simmered down and shortened, and in not too long, ended. In the silence that follows I check my phone. 

«Hannah likes your profilepicture». Neat. 

You ARE important to me. At least until that thing glows, makes a noise og starts vibrating. Then my attention is severely compromised and I simply HAVE to check it sooner or later. I mean, that’s just how important I am. Someone might try to get a hold of me! I’m sure you understand that I need to be available for everyone else at all times. Just a quick look. Just. Got. To. Check. No, nothing important.

Now where were we?

NOTIFICATIONS AND ABRUPTIONS

The entire world in the palm of my right hand. This magical device which allows me to be so close to the girl I don’t know and who I’ll probably never meet on the other side of the globe, and in the same time widens the gap between you and me by miles each time it signals my attention. And there you are, sitting across the table. Patient. Unprioritized for a purple smoothie bowl in my insta feed.

DUMMIES FOR GROWN UPS

As infants some of us used pacifiers. Especially when we cried, were uncomfortable or just merely for the sake of the comfort. To pacify means to make someone passive, calm and idle. Maybe our phones have become the grown up pacifier. Something that distracts and shuts down. Something that quiets and steals attention, or just something we gladly dive into when theres nothing left to say or when we get uncomfortable. This meaningless blue glow that lights up our faces, but shuts down our minds.