Hei april! Opp og ned i mars


April = skiftninger🌀

Skiftninger, og mange av de! Både i vind og vær, men også i form av dønninger i hjerte og sinn.

Måneden startet med et gjennombrudd av lys på en ellers mørk og blaut morgenhimmel. Klokken var 07.55 den 1 april og jeg var på vei hjem etter jobb, vissen og ør i hodet slik man gjerne blir av å være våken om natten. Et øyeblikk prøvde jeg å overbevise meg selv til å tro at det var nok å se på det som utfoldet seg i fart gjennom bilvinduet. Jeg var jo tross alt på vei ett sted.
Hjem. Sove. Påskeferie.

Men dette var en slik morgenstund som ikke så lett lot seg ignorere. Den krevde min fulle tilstedeværelse. Bilen nærmest stoppet seg selv i neste busslomme og så sto jeg der i veikanten med ingenting annet enn noen dype pust, stillheten fra måseskrik og bølgeskvulp, og et magisk øyeblikk i og av naturen.


Jeg er alltid er på vei men jeg kommer aldri frem, så jeg kan like fint stoppe for å nyte utsikten.

Takk for påminnelsen 🌅

Opp og ned i mars

🍀 Jeg fyllte trettito og dro til deilige Meretes Garden (hvor Martinus og jeg giftet oss!) for yoga, spicy linsegrytelunsj og sauna sammen med to nydelige kvinns. Min intensjon om å snart være en helårsbader fikk sin spede begynnelse i et badekar med to små trebøtter, iskaldt vann og semikontrollerte småhyl.

🍀 Martinus kom hjem og syntes jeg var fin der jeg satt i lyset. På den nøyaktige sofaspotten har vi delt mange søvnruskne formiddagskaffistunder sammen. Og ikke mange minuttene etter han kom inn døren så overrasket han meg med roadtrip, hotellovernatting, mat i magen og bobler i hodet. Jeg overrasket meg selv da jeg befant meg nedsunket under vann i kuldekulpen på spaet på hotel Alexandra i Loen. Flere ganger. Hvem er jeg e ferd med å bli?

🍀 Det har vært livgivende samtaler over varme kopper, bak le-vegger og over små kafébord, og jeg trener fremdeles og for alltid på å tro på at the sky is the limit!

🍀Jeg har for første gang sett Gudfaren filmene og jeg klarte endelig å IKKE-FAILE med å lage hjemmelaget nøttesmør.

🍀 Jeg solte meg på varandaen!! I singlet!!! Jeg kjente vinterdvaske pigmenter våkne til live igjen og solen prikke meg i huden. Praise be.

🍀 Jeg gikk årets første fjelltur og tilbragte en del tid i skogen. Skogsbading er min nyeste elsk i livet🌲

Mars var også en tid hvor jeg (igjen) fikk erfare at når jeg glemmer å fylle på min egen kopp først, så slutter det også veldig raskt å dryppe ned på de som er rundt meg. Jeg hadde en drøm om en gammel venninne. Hun tok borti meg, hele tiden. Pirket og knuffet og la lemmene sine over meg. PÅ, som en sjukt insisterende klegg. Jeg beit det i meg akkurat litt for lenge før hun for siste gang i sakte film la fingertuppen sin på huden min og jeg regelrett eksploderte i et inferno, ristet henne av meg som klissete vanndråper, og jeg skreik

🚫 LA MEG FOR HELVETTE VÆRE ALENE!🚫

…så jeg var litt for lite alene i mars. Jeg savnet ensomheten. Jeg har gjort meg nydelig avhengig av det. Ensomhet. De stundene i løpet av en dag som er mine og bare mine. Hvor jeg sjekker inn og kjenner etter og kommer i kontakt. Det er i ensomhet at jeg ladder og booster og jorder og blir inspirert. Det er der kjærligheten til meg og deg og vi-to bor, hvor kreativiteten min blir født og springer ut i fra, og det er i ensomhet at jeg kjærlig bygger og forsterker fundamentet mitt, stein for stein og stund for stund. I mars har jeg neglisjert dette litt. Neglisjert meg litt. Og jeg har følt meg litt ustø.


Dette var litt av mars.

Hei april🌷

Hei mars! Opp og ned i februar


Mars = håp✨

De årene jeg var tynget av mørktidsdepresjon anså jeg mars som målstreken. Da var hodet over vannskorpen igjen og jeg kunne puste. Det var over og herfra ble det bare bedre, lysere, varmere og lettere. «We made it» var månedens mantra. Det er det forsåvidt fremdeles.


Selv om forholdet mitt til vintermørket har forandret seg drastisk (vi snakker om en 180°), så har denne håpefulle følelsen klistret seg på som et frimerke når kalenderen blafrer videre fra februar til mars. Det symboliserer fremdeles et godt og livgivende skifte for meg. Mars er fremdeles håp og liv, så mye som venter! Og da jeg kjørte hjem fra jobb klokken 07.45 i helgen og både innså og kjente i hele meg at det er LYST, ja da bredte det seg en varme ut fra kjernen i hjertet mitt. Den veltet ut og forbi hjertekamrene, videre utover bryst og skuldre, nedover magen og oppover halsen og ansiktet, og så videre ut helt til hele meg var svøpt i en lun kos fra sjela. En glad tåre slapp taket fra demningen i øynene mine, og med et dypt magadrag og et langt sukk gav jeg slipp på februar og ønsket mars velkommen til.

Opp og ned i februar

🍀 Sist måned fikk jeg noe uventet. Jeg vil huske den (og takke!) for Human Design som på merkelig vis kom inn i livet mitt igjen med full kraft, og som ledet meg videre på stien av selvgransking og selvforståelse. Februar kom med ny klarhet og nye svar, og med dem mange nye spørsmål. Den kom med både mening og meningsløse, innsikt og frustrasjon, og med fri boltreplass for en av mine skyggesider, nemlig utålmodigheten og følelsen av å måtte gjøre endringer og forbedringer i livet NÅ. Dette er den følelsen som har påvirket meg mest den siste tiden, og som jeg legger igjen i februar. Mars kommer med nysmurt tålmodighet og en forsterket tiltro på at jeg er akkurat der det er meningen jeg skal være.

🍀 Arbeidet med skyggesidene mine tok en mer konkret form, og med det har demningen begynt å krakelere og slå sprekker. Ut av sprekkene sildrer det små bekker av gamle og bortgjemte følelser og mekanismer. Det er skummelt å gå videre inn i skyggesidene og jeg gjør det ikke uten å nøle. Hva skjuler seg i demningen og hva skjer om den brister og alt spruter uhemmet frem som en rasende monsterfoss? Men ærbødig skal jeg videre.

🍀 Jeg vil huske februar for den hvile og ro som jeg krevde ekstra mye av ettersom at jeg var syk. En evig takknemlighet for min ellers gode helse og vitalitet som sto i sterk kontrast til harkende lunger og kaktushals. Så mye snørr. Så mye gørr. Så takknemlig for all ikke-gjøringen.

🍀 Jeg las en bok og jeg las den s a k t e. «Rom for stillhet» av Kristin Flood. Den både bekreftet og gav liv.

🍀 Jeg traff syv magiske kvinner og jeg følte meg løftet og styrket i deres nærvær.

🍀 Jeg erfarte noe nytt om mine grenser og om grensesetting, og hvilken trolldom som der kan manes frem.

🍀 Jeg var rørt. Herregud så mye rørt jeg var! Tårene sitter løst, stemmebåndene dirrer og jeg ELSKER DET. Da jeg var yngre lot jeg meg røre av alt mulig, inntil jeg konstruerte murer og vegger fordi det var behageligere slik. Nå er de på vei ned igjen og jeg er på vei tilbake til å være hun lettrørte som jeg jo faktisk ER, og det er elskbart.

Dette bildet har et tomt alt-attributt, og filnavnet er 000508800010.jpg


Og med det så er jeg her igjen.
Mars baby girl, gi meg tre dype pust og jeg er klar.

〰️➰〰️


Jeg er klar.

Level up: Å gjøre hverdagen hellig ved å lage rutiner om til ritualer

Livet er hellig, la meg bare starte med dét.

Når jeg tenker over hvor lite sannsynlig det egentlig er at akkurat JEG OG DU lever akkurat NÅ i disse kroppene våre, så kan jeg ikke trekke noen annen beslutning annet enn hellighet. Jeg nikker vidøyd til Jostein Gaarder i boken Appelsinpiken:


«Livet er et gigantisk lotteri der bare vinnerloddene er synlige. Du som leser (denne boken), er et sånt vinnerlodd. Lucky you!»

For mange av oss så virker det som at hverdagen raser forbi. Tempoet er høyt, pulsen er høy, det er effektivt, det skal gå fort. Jeg husker så godt den følelsen fremdeles. Jeg kan fortsatt kjenne den i kroppen ett sted. Virvelvinden som rasket meg med seg så snart alarmen skrapte meg ut av søvnen så altfor tidlig. Den pisket og dro i meg, kastet meg hit og dit opp og ned og frem og tilbake som en levjete filledukke hele dagen, før den til natten igjen kastet meg i sengen – ruskete og frynsete og fullstendig oppbrukt etter å bare gi, yte og prestere.

Repetere hele uken. Leve for helgen. Bare 4 måneder igjen til ferie…

Kjenner du det?



Jeg vet at det er mulig å holde på slik i veldig lang tid.
Jeg vet at det kan føles ut som at der ikke er noe annet alternativ.
Jeg har innsett at det er ingenting nobelt med å være selvoppofrende og selvutslettende.
Jeg har erfart at det er mulig å bremse ned.
Jeg har lært og opplevd at jeg ER så uendelig mye mer, både for meg selv og for de rundt meg, når jeg setter meg selv, mitt selv, aller først og fremst✨

Vi har blitt formet til å tro at det å sette andre (og annet) fremfor seg selv er en positiv egenskap og noe nobelt. Derfor er lett å føle seg egoistisk og kjenne på den dårlige samvittigheten når man tar det man selv har behov for.

Tid. Ro. Hvile og påfyll – hva enn det betyr for deg.

Men jeg er her for å fortelle deg at det du gjør, og den tiden du tar, for å bremse opp og for å komme i bedre kontakt med ditt selv kan aldri sees på som egoisme. Og at jo mer et menneske er i kontakt med sitt selv, jo mer av absolutt allting godt vil strømme fra henne/han og berøre alt og alle i dens liv!

Det er det helt motsatte av egoisme.

💛

Så, where to begin med å lage hellige stunder i hverdagen?
Før vi fortsetter…

… p u s t 🌬

Dypt ned i magen. Smelt skuldrene bakover og nedover. Kjenn ryggraden forlenges og roen senke seg.


Å gjøre hverdagen mer hellig handler ikke om å putte inn mer på dagsordenen. Er det noe vi allerede har mer enn nok av, så er det gjøremål og rutiner. For meg er forskjellen på en rutine og et rituale at jeg legger min bevissthet og intensjon i det. Det vil enkelt si at jeg ER TILSTEDE i det jeg gjør. Dette kan være enklere sagt enn gjort da hjernen vår er verdensmester til å projisere til både fortid og fremtid mens kroppen multitasker og går på autopilot. Men jeg lover deg at om du bare kommer i gang så vil det fort gi mersmak og magiske rom vil åpne seg 💚

Du kan starte med å velge deg ut en ting du allerede gjør hver dag.
Tannpuss? Koke kaffi? Smøre fuktighetskrem på kroppen? Gå på do? Tenne et lys? Lage mat? Sette deg i bilen? Hente posten? Leke med barna? Lufte hunden? Dusje? Reie sengen?

Kunsten er å bremse. Å være i mellomrommet. Et lite mikropusterom mellom all «gjøringen».

Jeg vil bruke dagens første kaffikopp som et eksempel siden det er ett av mine egne hellige stunder.
Jeg starter med å ta det dypeste åndedraget jeg har tatt i hele dag. Kjenner at lungene fyller seg, kjenner magen ekspanderer, og slipper det så forsiktig ut. Da er jeg i kroppen min.


Så tenker jeg på intensjonen min for ritualet.
«Jeg vil lage denne kaffikoppen så god som mulig»,
«i dag vil jeg merke noe nytt»,
«Så lenge jeg lager denne kaffikoppen skal jeg være akkurat HER, akkurat NÅ».


Så fortsetter jeg med bevissthet på å gjøre en ting av gangen, og på å være oppmerksom på alle sansene mine underveis. (Ikke multitask, du har tid 🤍). Lyden av kaffekvernen og lukten som oppstår når bønnene males til pulver. Følelsen og teksturen av kaffepulveret mellom fingrene når jeg stryker bort overskuddet fra filteret. Den dype duren fra kaffemaskinen og lyden av friskt vann som presses gjennom filteret. De gylne dråpene som presses ut og danner deilig crema på overflaten. Varmen som stiger fra koppen, mikrodråpene som henger i luften. Den lune lukten og forventningen av smaken og følelsen av dagens første forsiktige slurk. Påføringen av mitt hjemmelagede kaffedryss. Varmen i fingerspissene.

Du bestemmer selv hvor det starter og ender. For meg er det etter den aller første supen. Når cremaen fremdeles ligger gyllen og intakt, drysset lett med alle mine favorittkrydder.

☕️

Et dypt pust for å lande i kroppen min igjen.
En sakte sup som bader smaksløkene mine i lykke.
Tiden står stille et lite øyeblikk.
En hellig stund.


Jeg håper dette var næring til tankene dine, og at det kan inspirere deg til å skjære ut noen øyeblikk for deg selv i løpet av dagen. Det trenger ikke være mye og omstendelig. Du kan ta tre dype pust i bilen før du kjører. Tell hvor mange treige skritt det tar å gå bort til postkassen mens du kjenner bakken under beina dine og luften i neseborene. Vann plantene med tilstedeværelse og intensjon om å nære de for at de skal kunne vokse og blomstre. Gi ekstra løøøøøv til tennene når du pusser de. Merk hvor sinnsykt godt det gjør å smøre huden med din favorittkrem.


Alle stunder er hellige når du er tilstede i dem. Jeg håper så inderlig at du lager deg ditt eget daglige rituale og en stund for ditt selv. Verden trenger deg på ditt beste.

Og husk at du er verdig, du har lov, og du har tid ❤

Smask og dask!

En ting jeg angrer på

Jeg sparker i gang denne posten og min nyeste kategori Skrivestartere med en skrivestarter til meg selv:


Har du noen angrer i livet?

Ja, én.


Eller, faktisk så er der to. Den ene er fra da jeg var et grublende og melankolsk lite menneske, og den andre fra 2019. Oh-lala!


Men la meg starte med å si at jeg liker livet mitt veldig godt. Jeg liker meg selv veldig godt og jeg liker omstendighetene mine veldig godt. Med det som utgangspunkt så stritter det i mot å si at jeg angrer på noe som helst. Jeg tror, fullt og helt, at jeg skulle igjennom det jeg har vært igjennom, og at jeg er akkurat der det er ment at jeg skal være ❤


MEEEN likevel så dukker disse to hendelsene opp i tankene mine, og om jeg fikk en take two på disse så hadde jeg definitivt gjort det annerledes.



Anger #1.

Da jeg var kid skrev jeg dagbok! Rått, ufiltrert og ærlig. De ble oppbevart som statshemmeligheter. De hadde en hengelås som gikk i stykker bare jeg kikket litt hardt på den, men til gjengjeld jeg hadde en helt amazing konstruksjon av en seng. Sengen var multifunksjonell og fungerte også som en skrivepult og den hadde et skap til oppbevaring men, viktigst av alt – den var et hemmelig fort. Der, under sengen, helt innerst i fortet, gjemte jeg dagbøkene mine sammen med en salig blanding dødsangst og hybelkaniner. Jeg var overbevist om at draugen bodde holdt til under der og det var med livet som innsats at jeg ålte meg inn dit. Hva jeg bedrev med som måtte gjemmes så godt i dagbøkene mine? Åh, dere vet. Det vanlige bare. Skrev jo litt om gutter og boybandz og forbudt kjærlighet og om heksevenninna mi som jeg byttet blod med. Slike greier.

Så en dag skjedde det som jeg angrer på. Jeg husker ikke akkurat hva det var som utløste det, men jeg regner med at det
a) føltes for risikabelt å beholde dette meget utleverende og etterhvert så voluminøse materialet
b) det ble for pinlig og smertefullt å utstå mitt yngre selv eller
c) der var litt katastrofetanker om at de skulle havne i feil hender involvert

Faktisk så var det svaralternativ d) all the above.

Så jeg brente de!! JEG TOK MED MED ALLE DAGBØKER, NOTATBØKER OG VENNEBØKER OG HEMMELIGE BREV NED I FJØRA OG BRENTE DE!!?


Opp i røyk fór de, de gamle hemlighetsfulle arkene… En skattekiste av mini-Nadias tanker og følelser. Forelskelsene. Hvor kokende forbannet jeg var og alt det jeg fniste over. Drømmer og fantasier. Fanterier, mischief, dikt og sangtekster… alt bare POFF – flyktige asker i saltvann og tare. Jeg angrer!

Martinus, MIN MANN, hadde skrevet i den ene Diddl-venneboken min. Husker du dem? Der hvor vennene dine kunne tegne seg selv, og svare på spørsmål om deg. Han fornærmet meg uopprettelig da han svarte dette på spørsmålet Skriv en ting som er negativt med meg;



«Ingenting, men du er kanskje litt barnslig



Kanskje. Litt. Barnslig.
Ikke bare var jeg barnslig. Jeg var 11 år. JEG VAR FAKTUELT ET BARN!
Nå er vi heldigvis gift og jeg kan minne han på dette feiltråkket med jevne og strategiske mellomrom livet ut.


Anger #2.

Jeg angrer på at jeg lot meg selv tro at å vente med å skrive bryllupstalen min til kvelden før den store dagen var en fin og romantisk idé. «Ååh men jeg vil ha følelsene nærmest mulig når jeg skriver» eller «iiiiik kvelden før blir SÅ zen med fotbad og morgenkåpe og jeg er i sengs til klokken 20 og kan skrive til min kjære da«.


Det som faktisk skjedde var at jeg stirret apatisk om tomt på en blinkende tekstmarkør og en hvit skjerm fra klokken 00 til 04 og la meg i sengen uten å ha skrevet ett. eneste. ord. Tre og en halv time senere var det WEDDING DAY og taleskriving i en sky av hårspray, sminke og lykkerus. JAJA, jeg kunne jo ikke komme stort tettere på følelsene da i det minste 😉

Slik sanker man en drøm

Jeg vil starte med å ønske deg som leser inderligst all hell og lykke i det nye året. Utifra uke én så kan det se ut som at vi vil trenge det!

I løpet av den siste dagen i fjor og den første dagen i år hadde vi både fullmåne, selve hoppet fra det ene året til det andre og, hos oss, også vinterens første snøfall. Finnes det egentlig bedre rammer for starten på noe helt nytt? Blanke ark både i hjerte, sinn og i naturen. Jeg får gåsehud! Å våkne den 2. januar til Kong Vinters blankostrøk i naturen, de rivende blå på gradestokken og en blå solfylt himmel var som å se det indre arbeidet jeg hadde gjort uken i forveien komme til live rett fremfor øynene mine. En dyp følelse av fred, friskhet og ny-het. Tusen takker og farvel til det gamle, og rom for det nye.

Velkommen skal du være, 2021 ❤

Allting godt er enda bedre når det deles, og denne podcastepisoden til Yoga Girl som handler om intensjonsetting for det nye året er for god til å holde for meg selv. Ikke la deg tro at det er nytteløst å gjennomføre nå som årets første uke snart er forbi, for dette arbeidet vil bære frukter mye raskere enn du sikkert tror. Det gjorde det i alle fall for meg! Pass bare på at du har uforstyrret tid, penn og papir (og kanskje litt Kleenex. Masse Kleenex) før du begynner, og bare lytt ❤

Ett av spørsmålene i episoden er «hvilken nærende handling/rituale tar jeg med meg inn i det nye året?».

Det er jo åpenlyst, min hellige morgenstund! Den går jeg ingensteds uten. Morgenstunden min gir gullkanter rundt resten av dagen. Uten den går jeg litt fremfor konturene mine, og SÅ himla kjekk er den at jeg noen ganger legger meg ekstra tidlig slik at jeg kan fortere stå opp igjen og nyte det hele på nytt. Rinse and repeat.

Rett etter jeg våkner av fuglekvitter fra dagslysvekkerklokken min (level up livet ditt og SKAFF DEG EN) gjør jeg… ikke en dritt. Jeg ligger bare der, musestille i sengen med øynene lukket, og drøvtygger på nattens erindringer. Lytter inn. Det er slik man sanker drømmer. De må nemlig fanges i det stille hvilende dypet før dagens første bevegelser og tanker lager krusninger i overflaten og bærer med seg drømmefragmentene lenger og lenger ut i periferien. De er uhåndgripelige der, vanskelige å få tak i. Men i det hvilende stille kan ledetrådene fiskes opp. En erindring. Noe jeg nesten-husker. En fornemmelse som fremdeles bor i kroppen. Du vet, følelsen når du våkner forbanna på kjæresten fordi han var en pikk i drømmen din? Det dingler rett fremfor meg (drømmen altså) og jeg må… bare… ta… tak… ( i drømmen ja) og der, NAPP (fortsatt snakker jeg om drømmen) så spilles handlingen av i hodet mitt, detaljert og utbrodert og selvfølgelig, som et kjent og kjært folkeeventyr. Da henger drømmen på snøret akkurat lenge nok til at jeg kan tråkke i tøflene, lage en treig kopp americano og tusle meg opp på rommet som er reservert for all ting magi.

For på dette rommet skjer det magi. Helt sant. Der henger mikroskopiske dråper av furunål, sitrus og eucalyptus i luften. Tente lys med snurrende dingsebomser lager dansende mønster som dessuten hypnotiserer om jeg ikke er oppmerksom på det. Luften trekkes inn inn inn i kroker og kriker av lungene mine som jeg ikke visste eksistere og ned ned ned helt ned ut i tåspissene og litt forbi. Kaffien med vintermiks legger igjen en smilende krydderbart i munnvikene mine. Tiden har en egen dimensjon her inne. Den flyr sneglesakte med lysets hastighet.

Her møter jeg meg selv. Her skrives de ned. Drømmene. Det er finurlig mye å lære av de.

Bare man lager rom til å lytte.