Når man har eksamen


Klokken tre i natt syntes jeg det var en fin idé å sette deigen til dagens brunsj. Jeg gjør jo sjeldent slikt, men i natt var natten. Oppskriften på scones á la hotel Bristol blir faktisk så gode som man får forventninger om når man får servert så mange yrkeshemmeligheter og tips fra engelskmennene for å få dem akkurat slik de skal være. Sprø utenpå og litt myke inni. Og himla gode omnomnom.

Etter vi hadde gomlet i oss scones med appelsinmarmelade på, servert på det nostalgiske serviset jeg kjøpte på brukt´n tidligere i høst, så syntes jeg det var på høg tid å montere pepperkakehuset som vi har hatt liggende i skapet noen uker nå. Vel vitende om at delene var knust i tusen knas satte jeg igang med å reparere disse. Møysommelig, så klart. Og da huset var montert og gulvet støvsugd og kjøkkenbenken tørket for tredje gang, så kunne jeg i sidesynet skimte en litt sliten orkidé på toppen av vitrineskapet og som en virvelvind samlet jeg alle potteplantene i etasjen og linet de opp i rekke og rad på kjøkkenbenken, klare for klipping, vasking, vatning og tilslutt ett puss over bladene med kokosfett for det såg jeg nemlig på internettet at det var et lurt tips. Og nå er plantene er frisert og hydrert til jul med flunkende freshe blader som dufter kokos. Funker fett. Pun intended.

Og nå sitter jeg her. Ett skritt nærmere å faktisk åpne dokumentet der eksamensoppgaven min rastløst venter på meg og klokken tikker og takker sakte men hinsides raskt mot den ubehagelige tidsfristen. Til mine fellow prokastinerings-studenter; HVORFOR GJØR VI DETTE MOT OSS SELV?!

Nå som Jubel´n er oppdatert og jeg har tatt selfies med hematomer og kaffikoppen er drukket og sjokoladen på peppermyntekulene har stivnet, og kjøkkenbenken er vasket (en gang til) så skjer det endelig. Jeg skal åpne det dokumentet, og forsvinne i demensomsorgen i mange, mange timer….

… hadde det bare ikke vært for de superskitne vinduene…..

Neida. (joo).