Den store skjelven

(Fra en gang sist uke)…

Den store skjelven. Jeg har prøvd å skrive denne posten en gang tidligere, men det er så vanskelig å beskrive denne følelsen som farer gjennom kroppen på en adekvat måte i ettertid. Så denne gangen (som er siste gangen..!) skriver jeg i sanntid, mens sukkertrollet herjer gjennom meg.

Et par kvelder sist uke kjente jeg på søtsuget. Sukkersug er noe jeg så og si aldri opplever lenger, men det kan jo være flere forskjellige grunner til at jeg gjorde det nettopp disse kveldene. Kanskje spiste jeg ikke nok mat disse dagene, kanskje var ikke stor nok prosentandel av energien jeg fikk i meg fra fett. Kanskje skyldes det hormonforandringer eller hvor jeg befinner meg i syklusen min, stress, dårlig søvn også videre. Uansett, da den tredje kvelden kom og søtsuget fremdeles var der, så bestemte jeg meg for at jeg skulle ha en skikkelig splurgekveld og spiste akkurat det jeg følte for. Jeg er veldig for at jeg ikke nekte meg selv noe jeg virkelig har lyst på.

Is. Godteri. Sjokolade. Pizza.

Jeg kan med 100% oppriktighet si at det var så langt ifra verdt det som det kommer. Ikke bare smakte det langt i fra så amazing som jeg kanskje trodde det skulle gjøre, men virkningene sukkeret og hveten hadde på kroppen og psyken min der og da og i 48 timer etterpå (!) er helt utrolig skummelt og ubehagelig å oppleve. I tillegg så må sukkersuget til en viss grad avvennes igjen, og teit som jeg er så gikk jeg frivillig rett i fella igjen to dager senere, nå når jeg skriver dette innlegget. Jeg tar det hele som en kjempeerfaring, også får jeg tross alt innsamlet noen veldig interessante fakta om kroppen min underveis.

På bildet til venstre ser dere mitt normale blodtrykk og puls. Blodtrykket mitt er lavere enn referanseverdien som er 120/80 – 140/90 på en voksen person, men jeg har alltid lagt lavt i blodtrykk og føler meg likevel bra. Hvilepulsen min har derimot sunket fra rundt 60-65 slag i minuttet for ett drøyt år siden til å ligge på mellom 40-43 nå. Dette krediterer jeg forresten til regelmessig trening/hverdagsaktivitet og keto! ♥. Blodsukkeret mitt har jeg aldri målt til å være høyere enn 5.5 etter jeg begynte med lchf. Win!

På bildet til høyre ser dere blodtrykket og pulsen min ca 60 minutter etter inntak av sukker og hvete.  Jeg har her sittet stille i lenger tid, og økningen i både blodtrykket mitt og pulsen (!!!) skyldes ENE OG ALENE maten jeg her hadde spist over ca to timer. En hvetebolle med syltetøy, en brødskive med crabsticks og majones, 50 gram lys kokesjokolade og to kjeks.

Jeg føler meg elendig. Helt forferdelig. Jeg har fått den store skjelven, og hendene mine dirrer synlig. Kroppen er urolig og jeg kaldsvetter. Jeg puster mye raskere og tyngre, og dere – SJEKK PULSEN MIN!! Jeg presiserer igjen at da dette ble målt hadde jeg sittet stille en god stund, og at tredoblingen av pulsen min skyldes altfor altfor mange (og d å r l i g e) karbohydrater. Til sammenligning er dette det samme pulsnivået jeg hadde da jeg gikk på fjelltur sist uke… Blodsukkeret mitt ble her målt til 8,7 som kanskje ikke er så høyt tenker dere, men for meg som har blitt ganske så insulin-sensitiv over det siste året (det motsatte av insulinresistens) så er det altfor høyt for meg. Jeg føler meg direkte syk!

Denne følelsen skal jeg virkelig huske på, og dyrke den som en ny motivasjon neste gang jeg tror det er en god idè å høre på sukkertrollet, eller når noen sier at jeg kan vel ta meg ett kakestykke for det kan umulig utgjøre noen skade. For jo, for meg utgjør det faktisk ganske stor skade og dritdårlig helse. Flere spør meg også hvorfor jeg «gidder» å spise ketogent viss det er denne måten kroppen min reagerer når jeg først får i meg karbohydrater i form av sukker og hvete. Jeg velger å se på det slik; jeg ELSKER at kroppen min reagerer så kraftig som den gjør. Den sier nemlig ifra at det jeg nå putter inni meg er gift, og slikt synes jeg det tross alt er greit å vite om 😉

Q&A – ett år som sukkerfri, keto/lchf og forlenget faste!?

Klovset14

I ny og né spør dere etter flere keto-oppdateringer her inne. Det liker jeg! I begynnelsen tenkte jeg å holde meg til men større oppdateringer på temaet, slik som jeg gjorde etter tre månederseks måneder og etter ni måneder. Men, helt ærlig, så opplever jeg det som for mye å gape over og rett og slett litt demotiverende å «måtte» sette meg ned for å skrive et slikt type omfattende innlegg. Over det siste drøye året har jeg virkelig gått inn for å lære mer om min egen kropp og helse, med en sukkerfri livsstil, ketogent kosthold og både intermitterende og lengre vannfasting som noen av mine verktøy for å oppnå balansegangen som fungerer best for meg. Jeg vil mer enn gjerne dele av min kunnskap og erfaringer, og ikke minst så vil jeg lære mye mye mer! Jeg er heller aldri lukket for en saklig diskusjon med fakta og forskning i bunn, hverken på sosiale medier eller in real life. Men jeg vil heller ikke være hun som preiker hull i hodet på andre mot deres vilje og interesse, så jeg prøver (i den grad jeg klarer å beherske meg selv) å ikke alltid være den som tar opp temaet. Likevel, siden forholdsvis mange av dere som titter innom her virker å være interessert, så tenker jeg nå å skrive litt oftere om mine egne erfaringer med keto/lchf/fasting – men altså ikke så omstendig som postene jeg linket til tidligere. Kanskje litt mer oppskrifter, det «daglige livet med keto, egeneksperimentering og oppfølging av blodprøver og den slags? Dere som er nyskjerrige – kom gjerne med tilbakemeldinger på hva dere vil se/lese mer av 🙂

Høst_natur3

Denne måneden runder jeg mitt første år med et ketogent kosthold! For dere som ikke aner hva jeg snakker om, så vil det veldig kort (og generelt) si at maskineriet meg drives og næres av hovedsaklig fett. Kosten min består av minst ca 75% fett, 20% protein og bare 5% karbohydrater. Til sammenligning anbefaler helsedirektoratet vårt at energien vår burde komme fra 25-40% fett, 10-20% protein og hele 50% fra karbohydrater. Det har vært et lærerikt og matmessig et helt fantastisk år, og jeg ser virkelig frem til å fortsette å «keto on» og til å se effekten det har på kroppen min i det lengre løp. En ting er i vert fall sikkert, og det er at menneskekroppen slutter aldri å forbløffe meg! Slik som i april, da jeg spontant hadde min hittil lengste vannfaste på hele 90 timer, og hadde det ikke vært for det lille måltidet jeg følte på at jeg «måtte» spise da en venninne hadde laget deilig middag til oss, så hadde den totale fastetiden min vært vesentlig lenger, nemlig fra mandag – lørdag. Og vet dere hva, jeg dødde ikke. Au contraire, jeg følte meg så bra, og jeg lærte SÅ mye om mine egne vaner, følelser, faktisk og innbilt sultfølelse og mye mye mer bare i løpet av den lille uken. To be continued sier jeg, da dette gav mersmak. Pun not intended.

Høst_natur8

Siden jeg synes ett helt år med keto er for mye å dekke i en og samme bloggpost, så vil jeg gjerne invitere dere til å grave og spørr om det dere måtte lure på i kommentarfeltet på denne posten. Da kan jeg heller bruke erfaringene mine på svare på det som faktisk er interessant for dere, og ikke bare ramse opp alt JEG finner superpennende, haha! 

 

Dere som lurer på når jeg skal trøkke en person ut av dåsa mi

Diagnose; sekundær amenorè og infertilitet.

Jeg tørker ut innvendig. Tørk tørk tørk inntil jeg er innskrumpet og knusktørr som Saharaørkenen. Om noen så mye som SER på meg nå får de tørre øyner og begynner instinktivt å lete etter nærmeste vannhull. Hjerte, lunger og ikke minst eggstokker imploderer og pulveriseres, og når jeg puster ut kommer intet annet enn en sky av sandkorn utav kjeften på meg.


Tja, det ↑ oppsummerer vel enkelt og greitt hvordan jeg føler meg når jeg ser DET ordet i min egen epikrise. Infertil. Konge.

Dette er ikke en «HUFF jeg har det så jævlig og det er synd i meg» type innlegg. For det er det virkelig ikke. Synd i meg, altså. For ja, selv om jeg faktisk FOR TIDEN er infertil, så betyr ikke det at det ikke kan komme til å endre seg i fremtiden. Jeg har fremdeles muligheter for å frembringe en liten dude eller dudette til denne verdenen om og når jeg vil det, og når jeg har mistet tiltro til at jeg kan klare å fikse min hormonelle ubalanse på egenhånd, så kommer jeg sikkert kanskje muligens til å oppsøke disse mulighetene.

Dette blir derimot en «TENK DEG LITT OM»-type innlegg. Som sagt, så har jeg muligheter. Derfor er jeg optimistisk. Denne (foreløpige) diagnosen er ikke en sorg for meg. Det er ikke et sårt tema for meg. Den er ikke utslagsgivende for meg. Den har ikke formet fremtiden min for meg (og min kjære). Men for mange så har den det. 

Siden jeg var tyve år (!) har kjente og mindre kjente, ja – til og med ukjente harselert og bedrevet gruppepress på mine lyssky og nå innskrumpa eggstokker.

«Når skal dere ha barn, da?»

«Dere har jo vært sammen i mange år nå, når kommer kidsa?»

* Drikker ikke alkohol på en fest, men drikker på den neste *- «Drikker du i dag!! Jeg var SIKKER på du var gravid nå!»

«Få se!! Få smake på det du har i glasset. Du er gravid du, er du ikke. DU ER GRAVID!!»

Infertilitet, barnløshet, pcos, abort, ufrivillig barnløs

Jeg har hatt kreft og måtte fjerne livmoren, så jeg kan aldri bli mamma, jeg. Jeg prøver og prøver og prøver men har spontanabortert syv ganger og vet ikke om jeg makter det igjen. Jeg er infertil og det er det vondeste og kjipeste jeg har opplevd.

Slik tenker jeg å svare neste gang jeg blir stilt det spørsmålet. For er det en ting som er sikkert, så er det nettopp det. Ikke for å være stygg eller kjip, men heller for å gjøre vedkommende skikkelig skikkelig utilpass og klein, haha! Det er vel et slikt type svar som kanskje får en til å tenke seg om en gang til før man stiller noen man nesten ikke kjenner (eller kjenner godt, for den del) et så personlig og privat spørsmål.

Jeg blir ikke såra av å få disse spørsmålene. Jeg har smilt og jattet med og sier som regel noe slikt som «alt til sin tid». Mens innvendig er jeg SÅ INNMARI IRRITERT OG LEI av å bli stilt det spørsmålet gang på gang på gang, at jeg leker vilt (og useriøst) med tanken på å aldri bli gravid bare på trass.

Men jeg tenker mye på de kvinnene som er i den håpløse situasjonen hvor de faktisk er infertil og ufrivillig barnløse, og i tillegg ikke har flere muligheter å utforske. For dem må det være rene helvete når annenhver person, gjerne litt småtipsy, i rein og skjær mangel av annet smalltalk materiale eller bare rundt middagsbordet, graver og pirker rundt i dette betente kjøttsåret.

Altså bare… kan vi ikke bare alle tenke oss om, bare bittelitt. La folk sine reproduksjonsorganer være i fred og snakk heller om været eller om katten din eller HVA SOM HELST annet enn når noen har tenkt å trøkke en annen person ut av dåsa.

PCOS-awareness og min første forlenget faste

Portrett, september,_

Hei! I går var jeg aktiv som bare juling (for meg å være) på snappen til Lowcarbliving/lavkarbohjørnet, og nå bobler egentlig litt over med inspirasjon etter å ha kommunisert med likesinnede hele dagen. September er PCOS awareness month og jeg har lyst til å vie litt ekstra oppmerksomhet mot de fire bokstavene som hele 15% av oss kvinner i fertil alder må deale med HVER ENESTE DAG på så mange forskjellige måter. Visste dere at vi med PCOS har dobbel sannsynlighet for å utvikle åreforkalkning, og er dermed mer utsatt for koronarsykdom og slag? Eller at vi er i risikosonen for infertilitet, overvekt, depresjoner og angst, brystkreft, diabetes og mye mye mer?

Jeg skal ikke gå i detalj om hverken syndromet, symptomene eller behandlingen – det er det mange gode og pålitelige kilder som allerede har gjort. Men jeg kommer til å vise til disse i rykk og napp, litt her og der, samt skrive litt om mine egne erfaringer. Det er så viktig å spre kunnskapen! Jeg for min del har kavet med symptomer på PCOS i form av blant annet vektproblematikk, hirsutisme, smerter, kraftige humørsvingninger, cyster og uregelmessig/uteblitt menstruasjon siden starten av tenårene mine, men jeg fikk det først diagnostisert i fjor! Jeg hadde rett og slett ikke kunnskapen eller informasjonen til å kunne koble hva som feilet kroppen min. Det er heller ikke mange årene siden jeg i det hele tatt hørte om tilstanden, og man kan jo spørre seg om hvorfor når det er en så vanlig greie.


Over de siste tre månedene har jeg utviklet meg mot å bli litt av en helsenerd. Jeg får ikke nok av informasjon og suger alt til meg som en knusktørr svamp. Jeg fører matlogg (men jeg teller til det daglige hverken gram eller makroer), måler blodsukkeret mitt regelmessig og keton-nivået i pusten daglig, og går virkelig all inn for å gjøre både kropp, sinn og sjel happy as a clam og for å komme i homeostase. Jeg eksperimenterer for tiden med intermitterende (periodisk) faste, og opplever at det å faste 16-18 timer for å så ha et spisevindu på 6-8 timer er et mønster som passer meg og min rytme veldig godt. Fasting har i senere tid fått søkelyset rettet mot seg også av «gud og hvermann», og har egentlig blitt en slags trend i sosiale medier – med de fordeler og ulemper det medbringer.  Forskning viser i midlertid til mange gode helsegevinster ved fasting, med interessante funn hos personer med blant annet Alzheimers, Parkinsons og epilepsi, for å nevne noen. Spennende, herregud JA! TENK bare om så graverende og alvorlige sykdommer kan utsettes, lindres, settes i remisjon og tørr vi i det hele tatt drømme om å kureres gjennom kosten alene? Tenk om!

Jeg liker godt å eksperimentere, og med et krystallklartmål i sikte (hormonell balanse og fertilitet) går jeg som sagt all inn når jeg først gjør det. I går avsluttet jeg min første lengre faste på 45 timer. Det hele var overraskende enkelt og greit, og jeg følge meg merkelig fin under hele fasten. Jeg drakk vann, svart kaffe og te, og passet på å få i meg salt ved å spise 1/4 ts hver 3-4 time. Målet mitt var først og fremst å faste i 24 timer, men da 24 timer hadde gått og jeg hadde null tegn til hverken sult, ubehag, slapphet eller hva som helst av negativ art, så ble jeg nysgjerrig på hvordan en dag til ville gå. Den gode energien, produktiviteten og friheten etter 40+ timer gjorde meg bare MER nysgjerrig, og jeg leker med tanken om et nytt eksperiment på en forlenget faste, etterhvert.

Har noen av dere leserne mine erfaring med fasting – enter intermitterende eller forlenget? Fortell meg gjerne, jeg er veldig interessert i å høre om deres opplevelser 🙂