En ode til østrogen og solstråler

Spotted sist helg; en søvnrusken Nadia som hvinte og klappet manisk i hendene mens hun gjorde happydansen sin ved siden av en Monstera. I sin nyåkne ferd fra badet til kaffestasjonen merket hun plutselig i sidesynet at en ny Monstera-baby er på vei. Pur glede🌱

Den magiske vinteren fortsetter, og sollyset vi har sett den siste uken har vært mer enn kjærkomment. Jeg kan fysisk kjenne at batteriene mine booster når solen treffer huden. Det er umulig å ikke smile! Plantene våre gliser også, dritfornøyde med at dagene blir merkbart lengre hver dag, og de mesker seg i de lavtliggende solstrålene som fyller rommene på den bløte måten som bare vintersolen kan.

Det har vært myke og gjenoppbyggende dager. Ingen ting annet har vært aktuelt, når sant skal sies. Takket være min PCOS så har jeg vært i noe som føles ut som livets lengste vinter-funk i den altfor lange syklusen min. La meg bare presisere at med «vinteren» i menstruasjonssyklusen så menes altså den siste delen. Lutealfasen. Tiden etter eggløsning (om man er så heldig å ha det🙄). Tiden før bleed-week.


(Oh yes. Her på Jubeln snakker vi om mensen.)


Vinteren er fin, den. Både ute og inne. Men når den kan vare i to til fire uker, SÅ BLIR DET FORT MER ENN NOK. Og det er på senvinteren at de kommer…

De gnagende tankene. Følelsen av å være ufokusert og spredt for alle vinder. Selvkritikken, selveste grobunnen for å havne i en negativ tankespiral. Følelsen av å være så himla utilpass i kroppen min.

All the shit.



Men selv om det er da jeg er skjørest, så er det også da jeg er mykest. Ta det gode med det vonde 🖤🤍 Ekspressen inn til hjertet mitt går raskere og oftere. Jeg griner av ALT (…og elsker det). Store og livsviktige spørsmål syder frem, det som gnager bare litt til vanlig gnager ulidelig mye nå, og jeg blir tvunget til å face det og gjøre noe. Det er tiden for refleksjon og ettertanke. I vinteren samler man krefter til å snart spire og vokse.

Men nå er den indre vinteren over for denne gang, og OH-LA-LA det er all funkynessen min og! Jeg føler meg som Monsterababy som over natten plutselig kom frem fra sitt hi for suge til seg liv og vitalitet fra solen. Og jeg tror at Martinus er like begeistret for å se meg som det jeg var for å se den 😉

Dette vil jeg huske💭

Hvor uendelig godt det var å møte opp for meg selv på yogamatten, hver eneste dag, spesielt de gangene jeg egentlig ikke ville.

At jeg er dedikert til mine nærende rutiner når ting er enkelt for å lettere kunne holde på de når de ting blir vanskeligere.

At å være tydelig på mine grenser og å si fra når disse blir overskredet er den største high-fiven jeg noen gang kan gi til meg selv.

At stigende nivåer av østrogen og solstråler forandrer verden.