Slik sanker man en drøm

Jeg vil starte med å ønske deg som leser inderligst all hell og lykke i det nye året. Utifra uke én så kan det se ut som at vi vil trenge det!

I løpet av den siste dagen i fjor og den første dagen i år hadde vi både fullmåne, selve hoppet fra det ene året til det andre og, hos oss, også vinterens første snøfall. Finnes det egentlig bedre rammer for starten på noe helt nytt? Blanke ark både i hjerte, sinn og i naturen. Jeg får gåsehud! Å våkne den 2. januar til Kong Vinters blankostrøk i naturen, de rivende blå på gradestokken og en blå solfylt himmel var som å se det indre arbeidet jeg hadde gjort uken i forveien komme til live rett fremfor øynene mine. En dyp følelse av fred, friskhet og ny-het. Tusen takker og farvel til det gamle, og rom for det nye.

Velkommen skal du være, 2021 ❤

Allting godt er enda bedre når det deles, og denne podcastepisoden til Yoga Girl som handler om intensjonsetting for det nye året er for god til å holde for meg selv. Ikke la deg tro at det er nytteløst å gjennomføre nå som årets første uke snart er forbi, for dette arbeidet vil bære frukter mye raskere enn du sikkert tror. Det gjorde det i alle fall for meg! Pass bare på at du har uforstyrret tid, penn og papir (og kanskje litt Kleenex. Masse Kleenex) før du begynner, og bare lytt ❤

Ett av spørsmålene i episoden er «hvilken nærende handling/rituale tar jeg med meg inn i det nye året?».

Det er jo åpenlyst, min hellige morgenstund! Den går jeg ingensteds uten. Morgenstunden min gir gullkanter rundt resten av dagen. Uten den går jeg litt fremfor konturene mine, og SÅ himla kjekk er den at jeg noen ganger legger meg ekstra tidlig slik at jeg kan fortere stå opp igjen og nyte det hele på nytt. Rinse and repeat.

Rett etter jeg våkner av fuglekvitter fra dagslysvekkerklokken min (level up livet ditt og SKAFF DEG EN) gjør jeg… ikke en dritt. Jeg ligger bare der, musestille i sengen med øynene lukket, og drøvtygger på nattens erindringer. Lytter inn. Det er slik man sanker drømmer. De må nemlig fanges i det stille hvilende dypet før dagens første bevegelser og tanker lager krusninger i overflaten og bærer med seg drømmefragmentene lenger og lenger ut i periferien. De er uhåndgripelige der, vanskelige å få tak i. Men i det hvilende stille kan ledetrådene fiskes opp. En erindring. Noe jeg nesten-husker. En fornemmelse som fremdeles bor i kroppen. Du vet, følelsen når du våkner forbanna på kjæresten fordi han var en pikk i drømmen din? Det dingler rett fremfor meg (drømmen altså) og jeg må… bare… ta… tak… ( i drømmen ja) og der, NAPP (fortsatt snakker jeg om drømmen) så spilles handlingen av i hodet mitt, detaljert og utbrodert og selvfølgelig, som et kjent og kjært folkeeventyr. Da henger drømmen på snøret akkurat lenge nok til at jeg kan tråkke i tøflene, lage en treig kopp americano og tusle meg opp på rommet som er reservert for all ting magi.

For på dette rommet skjer det magi. Helt sant. Der henger mikroskopiske dråper av furunål, sitrus og eucalyptus i luften. Tente lys med snurrende dingsebomser lager dansende mønster som dessuten hypnotiserer om jeg ikke er oppmerksom på det. Luften trekkes inn inn inn i kroker og kriker av lungene mine som jeg ikke visste eksistere og ned ned ned helt ned ut i tåspissene og litt forbi. Kaffien med vintermiks legger igjen en smilende krydderbart i munnvikene mine. Tiden har en egen dimensjon her inne. Den flyr sneglesakte med lysets hastighet.

Her møter jeg meg selv. Her skrives de ned. Drømmene. Det er finurlig mye å lære av de.

Bare man lager rom til å lytte.

Fragments and pieces of a new years eve




img_2873

Julen skulle egentlig pakkes bort i dag. Men etter nermere ettertanke så får både den og julemarsipanen stå en liten dag til, for edelgranen vår har ikke begynt å drysse engang – den bare ser og føler seg litt meeh ut, og hvem gjør vel egentlig ikke det i disse dager.

Rent pixelmessig henger jeg sirupsseigt igjen i året som var for tre dager siden. Men nå – nå kan jeg si meg ferdig, tror jeg. I morgen er jeg klar for å pakke bort julen både her hjemme og på bloggen, og det er jo himla typisk at den dagen det skal slutte å dale sne på bloggen så daler den ned ute.

Go kveld i (jule)stuggu!

 


I thought I was ready to clean out our christmas tree and christmas decorations. I wasn´t. «Just one more day», i whispered, as I dove head first into the sofa cushions wearing my Mickey Mouse PJ´s and my fluffy bear hoodie. Falling asleep mid-photo-editing like a pro. One more day of christmas, marzipan and holiday spirits. Just one little tiny day. Even though the christmas tree is looking kind of meeh but who isn´t these days.

My pixels are still stuck in last year, but after this (haha google translate is calling it a «image sprinkle» – too cute not to use) image sprinkle of pieces and fragments from our new years eve I think I´m ready to move on into 2017 with my Canon love to. I think. No promises. 

A few exciting moments 


img_2868-1
img_2862-1
img_2857-1
img_2861img_2860

Nå, hvordan gikk det? Landet dere trygt og stødig på begge beina i babysøtten? Det gjorde jeg! Vel, i høye heler og boblende innvendig av både excitement og champagne, men fortsatt på begge beina.

Året mitt starter mykt og sakte og barføtt og lunt. Litt døgnvill og veldig veldig glad. Jeg ville bare innom, jeg følte nesten at jeg måtte. Litt som for å puste liv inn i Jubel’n anno i år, og som et klarsignal på at også hun kom seg fint over fra det gamle og inn i det håpefulle nye.

Nå skal jeg videre fra pappa og til svigers for å si go kveld i stuen, før vi skal hjem for å se huset vårt i skauen og katten Wilma for første gang i år og for mange mange andre første ganger. Og ute er det plutselig hvitt og hvor passende er ikke det at naturens korrekturlakk falt akkurat i dag, og at alt føles nytt og blankt og reint og fint og så veldig klart for alt det nye.

Et riktig godt nyttår til dere som er innom her en gang i ny og né eller oftere enn det ❤ Vi skrives plutselig!

Nyttårsdrømmer

Jeg trodde jeg syntes nyttårsforsetter var lame. Helt til jeg tenkte meg ekstra godt om, og kom fram til at grunnen til at jeg synes de er lame er fordi det for tiden tydeligvis er populært å mene at nyttårsforsetter er lame. Noe som i tilfelle gjør meg dritlame. Men jeg er på en måte litt enig også, for det er noe med ordet nyttårsforsett som får meg til å brekke meg litt. Kanskje er det fordi at jeg ofte har hatt de samme gamle forsettene, og at jeg år etter år må face at det ikke gikk denne gangen heller? Det har rett og slett blitt et veldig negativt laddet ord for meg som jeg ikke makter å bruke lenger. Men massevis av tanker, ønsker og drømmer for hva det kommende året skal inneholde har jeg så absolutt. Så da kaller jeg de for dét – nyttårsdrømmer – også får bare jeg og Jubel´n være lame, vi da ♥

3erjulwsoi8-scarlet-ellis-1
Foto// Scarlet Ellis

Reiser & opplevelser
× Reise til minst ett nytt sted i utlandet, eller i Norge
× Spise noe jeg aldri har spist før

Økonomi
× Spare nok penger til et nytt kamerahus
× Begynne med microsparing
× Jeg skal bruke mindre penger på

Wanties
× Kjøpe et nytt kamerahus ♥

Kreativitet & sjelelig påfyll
× Bruke femårsdagboken jeg fikk med Martinus, HVER DAG, om det så bare er med ett ord jeg beskriver dagen
× Lage en videoblogg, halp
× Bla opp i en random side i alle kokebøkene mine, og tilberede den oppskriften som jeg lander på
× Forhåpentligvis hjelpe min lille hjertejubelspire videre opp opp og avsted! Hun har lært seg å kravle på alle fire, og nå må hun mestre å stå på beina og stavre seg avgårde som en klomsete liten bambibebi
× Fortsette å prøve og feile med akvarellmaling
× Fullføre dette prosjektet

Utdanning & jobb
× Forsette med egenstudie om demensomsorg…
× … men jeg skal IKKE studere på NTNU i 2017, hehe

Familie & venner
× Jeg vil prøve å være flinkere til å buffe hverdagslige kaffikopper, gåturer og kafébesøk med venner lenger opp på prioriteringslisten min
× Tilbringe mer tid sammen med tantebarna mine ♥
× Foreslå en family getaway!
… og det var det!