DET ER PÅ TIDE Å LEVE MED MER MENING

Rose-5

Jeg har hørt på mange fornuftige stemmer snakke om mange fornuftig temaer den siste tiden. Ting om livet, stort sett. Om det ta det skumle hoppet fra å være i live til å faktisk virkelig leve. Hver dag går jeg inn for å høre og lære mer, og hjernen og sjelen min blomstrer om kapp med tomat-, chilli-, paprika- og agurkplantene (og mango!) som omringer meg her jeg nå sitter.

En god tid tilbake innsåg jeg en viktig ting. Jeg har alltid plottet inn en adresse på GPS´en min som ikke eksisterer. Det stedet jeg alltid har vært på vei i mot men aldri helt kommet frem. Jakten har vært avbrutt av noen få flyktige øyeblikk hvor jeg har trodd at  endelig er jeg her. Men utsikten fra den bakketoppen har avslørt nok en bakketoppog sånn fortsetterDere vet, enden av regnbuen. Jakten etter lykken.

tulipan2
Suddenly five wild toes appears

Lykken har blitt en handelsvare. Noe vi tror vi kan kjøpe og betale oss til. Bekvemmeligheter i form av ting som gir en nesten euforisk følelse av å kjøpe og eie akkurat der og da, men som veldig straks viser seg å bare være – ting. Ting som på mange måter ender opp med å eie oss. Vi aspirerer etter livsstiler som ikke en gang de som lever den kan gå god for, i håp om at om jeg bare  (..sett inn hva som helst som handler om å akkumulere ting man IKKE allerede har i livet her..) så blir vi endelig lykkelige. Bare vi blir ferdig med utdanningen. Bare vi får 100% jobb. Bare vi ser slik og sånn ut og bare vi dekorerer husene våre i den siste og mest trendy stilen. Bare vi kjøper den siste Iphonen. Bare vi får barn. Bare barna våre blir 18 og klarer seg selv. Bare vi skviser eller eser kroppene våre inn i malen som er satt, og mener det vi burde mene. Bare vi maler oss selv og omgivelsene våre på en måte som gjenspeiler oss, personlighetene våre. Egenrådige, selvstendige og «lykkelige». Unike, nøyaktig slik som alle andre.

Alfabetet vårt består kun av bokstaven i, og vi jakter alltid etter prikken.

tulipan-3

Vi vet jo at ingenting av dette egentlig er riktig. Gjør vi ikke? For vi eier jo bare mer og mer og mer og mer – men kommer vi noen gang nærmere lykken? Er vi selvoppfylte og tro mot oss selv? Tråkker vi «vår egen sti» eller er vi egentlig fastlåst i det hamsterhjulet som samfunnet leder oss til å tro at vi hører hjemme i. Spinner spinner spinner ingensteds fort.

De kloke stemmene hvisket i øret mitt at for å komme nærmere den faktiske lykken, så må den evige jakten på den stoppe. Og at istedenfor så må vi starte jakten på det meningsfylte livet. På de tingene som gir mening mitt liv. I ditt liv. Og at for å gjøre det, så må vi først finne ut hva verdiene våre egentlig er. Hva er egentlig våre dypeste overbevisninger og tro, som guider oss gjennom dagen og livet. Og lever vi egentlig på akkord med disse?

Jakten på et meningsfylt liv. Irriterende opplagt!

I 2013 (pytonåret) skreiv jeg dette innlegget om min egen jakt på lykken og om hvordan det ikke gikk så veldig bra.  Og på seinsommeren i fjor skreiv jeg om hvordan jeg følte meg tappet, som jeg så ofte har gjort og så ofte gjør. Og for ikke så lenge siden bestemte jeg meg for å gjøre noe med en av de tingene som tapper meg, nemlig all tiden jeg bruker opp på å være en sykepleier. Denne uken er jeg i ferd med å bla om til neste kapittel, og jeg må si at det føles så utrolig myndiggjørende å gjøre dette for meg selv og for å leve mer i balanse med i vert fall én verdi som jeg har klinkende klart for meg. Tid.

tulipan-2.jpg

Tidligere i år havnet jeg tilfeldigvis innom bloggen til Rania (Rowan Tree). Plutselig las jeg ord som jeg selv har hatt så vanskelig for å uttrykke så lenge nå. Hennes utstråling og holdninger drar meg frivillig og hjelpesløst inn i et liv som går litt saktere enn det de fleste av oss er vandt til. Det var der jeg først ble introdusert og nyskjerrig på begrepene slow living, det å leve en bærekraftig livsstil (sustainability) og deretter minimalisme, som igjen ledet meg videre til de kloke (og festlige) stemmene til Ryan Nicodemus og Joshua Fields Millburn aka The Minimalists og deres podcasts og blogg. Jeg har binge-lyttet på episodene deres over en lenger tid nå, og om dere også føler det på det jeg prøver å formidle, og kjenner på den gnagende følelsen av at det er ett eller annet som mangler – hør på dem!

Jeg skal ikke skrive at det føles litt som å bli født på nytt. Jeg skal derimot skrive at det føles som om at halve klossetårnet «meg» har blitt revet ned fra midten en plass, og at jeg nå skal stable det/meg sakte sammen igjen. Bare med færre klosser. Og kanskje i litt andre farger. I et annet tempo, og meg klosser som jeg lager selv.

Jeg tar dere med på denne nye reisen min om dere vil det eller ei, for nå som jeg endelig har funnet frem til noen av ordene jeg har leitet så febrilsk etter, så klør det i hele sjela etter å finne enda flere.

For inspirasjon, se her og her ♥

Men dere.. hva er deres verdier?

EN EKSEMPLARISK LØRDAG

lørdgstulipaner2

Lørdagen var ytterst deilig. En tiltrengt blank dag uten skriblerier og kråketegn i almanakken og en dag for ingenting og for de tingene som ellers lettest og først faller bort. En dag til påfyll. Jeg våknet seint etter en italiensk aften med en hel masse rødvin ost og kjeks som vi tok med hjem fra Roma, drakk en henslengt og smøtrøtt kaffe under et fjell av sofaputer og kjente roen bre seg over meg, sakte som tidevannet. Den mørkebrune bananklasen på kjøkkenbenken ble forvandlet til et saftig bananbrød med masse blåbær i, og jeg komponerte den grønne pesto-pastasalaten til Nelias bursdagsfeiring i fred og ro. Bordpynten fra kvelden før gjorde meg sjeleglad på den måten som friske tulipaner så ofte gjør, og spesielt glad var jeg for at jeg er en slik type person som ikke klarer å legge meg før huset er strøkent etter vi har hatt festJeg elsker det når fulle-meg gjør gode livsvalg. ELSKER det.

tomatplanter

Det gikk opp for meg at det bare er drøyt to uker til påske, og at jeg har lyst til å male påskeegg sammen med pasientene mine slik som vi gjorde i fjor, og henge de på bjørkegreiner med gåseunger på ved inngangen til avdelingen min. Slik som i fjor. Om sykepleierhjertet får det som hun vil, så blir det kanskje lenge til vi får muligheten til det igjen. Det er en av tingene jeg kommer til å savne litt. Men jeg gleder meg til min nye hverdag. Hver dag.

lørdgstulipaner

I midten av februar, to dager etter alle hjerters dag for å være eksakt, startet jeg det sneglesakte prosjektet og har lagt litt av kjærligheten min i det hver eneste dag siden. Å vente på å få se frøene spire og gro, grave seg opp igjennom jorden for så å strekke seg mot sollyset i vinduet har vært en overraskende tilfredsstillende prosess. Ekstra gira er jeg på det bitte bitte lille mangotreet mitt. Se her om dere også vil prøve å plante et mangofrø!

Da lørdag ble til lørkveld tilbragte jeg to nydelig timer ute i mørket med fingrene godt plantet i jorden og med rumpa varm og god på de to tova sitteunderlagene som storesøs har lagd til meg. Jeg tente lanterner og  drakk en rykende heit kopp med ingefær te. Den nysgjerrige og nevrotiske katten Wilma alltid i behagelig nærhet, hva er vell livet uten en pus? Endelig tid og endelig ro til å re-potte plantene mine som har blitt så store og sterke. En mer bloggvennlig setting må man lete lenge etter, tenkte jeg, men det ble en stund jeg bestemte meg for å ha bare helt for meg selv. Og litt med Joshua og Ryan som har podcasten The MinimalistsHør på den om dere befinner dere ett sted fra nyskjerrig og opp opp opp på minimalisme, bærekraftighet og et saktere liv. Ørene mine er som sorte hull for ordene deres – de sluker hvert eneste ett.

tomatplanter2

Denne uken vil jeg dele litt fra mine siste fotoshoots med dere, også vil jeg sansynligvis begynne å sprinkle litt reiseskildringer og pixler fra Italia også. Eller kanskje noe helt annet. Vi får se hvor fingertuppene mine leder meg.

Å SLUTTE MED EMOSJONELL HAMSTRING

cabinet-system-gloomy

Prosjekt minimaliser fortsetter og jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte over alle sekkene med ting som forsvinner ut gjennom døren om dagen..

Som nevnt før, så er det å skulle kvitte meg med eiendeler noen ganger vanskeligere enn jeg hadde forventet det skulle være. Jeg har latt tankene mine spinne litt videre om akkurat det, og jeg vil dele noen av de med dere.

Jeg liker å samle på ting. Jeg samler på mynter, flasketopper og flaskekorker. Jeg har samlet på frimerker og servietter, og når jeg var kid samlet jeg til og med på brunsnegler. Men det jeg samler mest iherdig på er minner i en fysisk og håndfast form. Ting som direktekobler minnearkivet i hjernen min til en bestemt person, et bestemt sted eller hendelse, eller en bestemt tid. Jeg ser på det som emosjonell hamstring. Med årene har jeg blitt ganske så obsessive på dette, og grunnen til det er enkelt og (u)greit at jeg har funnet ut at jeg glemmer utrolig mye. Fortiden min, for eksempel, både fjern og nær. Og det er skummelt! Som den grublende og selvgranskende personen jeg er, så tror jeg ganske bestemt at dette begynte som et strakstiltak av hjernen min for å beskytte meg mot det traumet det er å miste mammaen sin på den måten jeg gjorde. Jeg var fire år da alt skjedde, og jeg har så godt som ingen minner fra den tiden og lang tid etter. Og det burde jeg jo ha, sant? Så har det vel bare ballet på seg og nå vil ikke alltid hjernen min huske det som var fint engang. Noe som suger men det får kanskje være en sak for damen i den svarte skinnstolen.

cabinet-system

Men poenget mitt, da, er at i denne minimalisering- og declutteringsprosessen (mangler fremdeles et godt ord på det der) så konfronteres jeg stadig av det dilemmaet og ubehaget av å skulle kvitte meg med ting og dermed tilknytning til minnene mine. Og samtidig som det er nettopp tingene som har vært så viktige for meg, så er det nå de samme tingene som gir meg den klaustrofobiske følelsen jeg må bli kvitt. Hvordan slutter man med emosjonell hamstring?

cabinet-system-close-up

JEG HAR LAGET EN LISTE!

• Vær pro-active og ikke dra med deg tingene inn i huset eller videre i livet i utgangspunktet. DET er det enkleste og mest smertefrie å gjøre. Vær smart. Gjør det.

• Declutter/rensk når du er opplagt og i et fint og passende sinnelag til det. Unngå å prøve å rive opp røtter den dagen du føler deg nostalgisk og melankolsk.

• Vær nådeløs!…

• … og når det ikke fungerer så kan du prøve å renske i flere omganger. Declutter en skuffe, et rom eller en etasje, også gjentar du prosessen etter en stund. Å slutte med emosjonell hamstring er en modningsprosess, og det er helt okei om du ikke klarer å kvitte deg med alt samtidig.

• Still deg selv spørsmålene; Er denne nyttig på noen som helst måte? Har den blitt brukt de siste 3-6-12 månedene?  Trenger jeg den i livet mitt?

• Når du har svart nei, nei og nei på spørsmålene over men det fremdeles er supervanskelig – legg det i en karantenekasse og sett den bort, gjerne i garasjen om du har det.  Etter en stund vil det føles enklere å kvitte seg med, trust me.

• Skriv ned de minnene du er redd for å miste i en bok!

Jeg har funnet ut at decluttering er veldig likt det med trening; det kan være vanskelig og drittungt å komme seg over dørstokkmila og å komme seg i gang, men man angrer jo faktisk aldri på det etterpå. Å renske opp er et tiltak, litt kjipt og kanskje vanskelig der og da, men det føles fantastisk bra å få det ut av huset og livet.

bloglovin



Okay so I´m really not sure if any of you foreign readers that show on my statistics actually read my blogposts or if you just kind of stumbled in and are passing by, so I won´t be spending the time or effort it takes in translating all my blogposts or all the text in them unless you want me to, of course! If that´s the case, please let me know. Meanwhile I´ll only be translating the essential bits.

Recently I´ve been introduced to minimalism, slow living and leading a sustainable lifestyle, and I am so happy about finally finding a community that I can relate to with all these weird feelings I´ve been having trouble to explain for such a long time now.

All my life I have been an emotional hoarder, which means I have been hoarding stuff I feel an emotional connection to. I´m talking bottle caps, tickets, twigs, receipts and all you can imagine of trinkets and «treasures». Fast forward I really need to stop, so I made a list on how to do so!

• Be pro-active and don´t drag all that stuff into your home or life in the first place. This is the easiest and less painful thing to do. Be smart, do that.

• Declutter when you are in a good mood and feel up for ut. If you are feeling nostalgic and melancholic it´s probably not the best time to start tearing up deep roots..

• Be ruthless!…

• … and when that doesn´t work you could try decluttering in stages. Start with a drawer, a room or a floor. Do your best and then you declutter that same drawer, room or floor maybe a week later. Quitting emotional hoarding is a hard thing to do, and it is totally okay if you need time to do so.

• Ask yourself these questions; is this useful in any way? Has it ben used the last 3-6-12 months? Do I really need it in my life?

• When you have answered no, no and NO to the questions above and you STILL find it hard to let go – put your stuff in a quarantine box and put it somewhere out of sight. Life will go on just fine, and you will probably find it easier to chuck it out after a while.

• Lastly, my best tip for fighting the anxiety of loosing treasured memories connected to the stuff  – write them down as detailed as you can in a book for your eyes only.

I`ve found that decluttering is much like working out! Some times it is r e a l l y hard to get out of the couch and go exercise, but you really never regret it afterwards. Decluttering can be really tough, but in the end it just feels so fantastic getting rid of all that stuff. 

MINIMALIST, JEG?

Det er natt og jeg klarer ikke sove. Hodet mitt renner over av tanker som jeg har tenkt så mange ganger før, men nå er det noe som får det hele til å kulminere og jeg vet ikke helt hva. Men tankene som holder meg våken er om hovedsakelig én ting. Ting!

Jeg eier så mange ting, og det føles så innmari kvelende. Er det noen som kan relatere? Kanskje tror dere jeg begynner å bli tuspete, men jeg føler meg virkelig smadret av alle tingene som fyller hver en krik og en krok, hvert et skap, skuffe og lomme. Jeg blir så stressa, hjertet klapper. Omgivelsene mine gjenspeiler hvordan jeg har det innvendig – er det rot og kludrete så har jeg det slik inni meg også. Rotete og kludrete. Disse tankene og følelsene har bodd i meg lenge nå, som bittesmå frø som har lagt og ventet på de rette forholdene for å begynne å spire, gro og slå sterke røtter – og nå tror jeg den tiden har kommet. Jeg vet ikke hvordan eller hvorfor akkurat nå, men endringer er i ferd med å skje på flere fronter i mitt liv og dette med TING kommer til å være en av de.


I ettermiddag kommer jeg til å starte på et personlig prosjekt, og det blir vanskelig nå men så godt senere og i lengden. Jeg skal prøve å samle alle tankene og ordene mine som for øyeblikket spretter rundt omkring i et fullstendig mayham, og så prøve å formidle de videre til dere, men akkurat nå… klarer jeg ikke å formulere en eneste ting.