Bare et torsdagstankekjør

Secondhand - the ugly Rome sweater7StearinlysmorgenStearinlys røykStearinlysmorgen2

Ubesvarte ord henger i luften rundt meg som røyken etter et utblåst stearinlys. Jeg forteller meg selv at jeg ikke bryr meg. Jeg gjør virkelig ikke det. Men røyken som jeg veiver bort fra ansiktet mitt finner veien tilbake til meg, siver inn i hodet mitt gjennom ørene og gir meg urolige netter med mareritt om problemstillinger som jeg ikke orker å bruke energi på i våken tilstand. Ubesvarte er jo tross alt et svar i seg selv. Kanskje det mest potente av de alle.

Egoet mitt er stort om dagen, og jeg føler meg i overkant selvstendig. Ingen er vi vell egentlig det sann hundre prosent. Det er jo et menneskelig behov å ha nærhet og kontakt med andre, noe som dermed gjør at vi ikke han være helt selvstendige. Likevel er det fint å tenke på at det meste og de fleste i livet mitt kan jeg faktisk klare meg uten. KAN. Ikke det at jeg vil, men jeg kan. Og sånnsett er jo det et jævlig stort kompliment til alle jeg velger å ha nær meg, om man velger å se det på samme måte som jeg gjør.

Jeg klarer ikke leve uten deg VS jeg vil så veldig gjerne leve med deg.

Hvilken smaker best på tungen?

12 BEVISSTE HANDLINGER FOR ET MENINGSFULLT LIV

Livingroom-bubbles

Podcastfeberen min herjer videre! Å høre på podcasts har blitt et daglig rituale for meg, enten når jeg kjører til og fra jobb, når jeg gjør husarbeid eller når jeg går tur eller trener. Siden jeg nå har binge-lyttet hele strømmen til favorittpodcasten min så har jeg sett meg nødt til å finne noe nytt å høre på mens jeg venter på nye episoder. Jeg er ekstremt kresen på hva jeg vil/klarer/orker å høre på, og har faktisk bare to stykker som jeg følger; The Minimalists (♥) og Optimal Living Daily.

I dag, mens jeg brukte en liten time på å renske ut av julekassene på loftet, hørte jeg på en episode fra OLD som traff meg. Først og fremst – Optimal Living Daily er en podcast med korte episoder på vanligvis rundt syv til ti minutter. Episodene er utdrag samlet fra diverse blogger, bøker og nettsteder hvor temaene er personlig utvikling, produktivitet og minimalisme. Jeg ble veldig inspirert av episoden som direkte oversatt til norsk heter «12 bevisste handlinger for å velge lykken i dag»Det eneste jeg ikke liker med denne episoden er tittelen. Som jeg skreiv i denne bloggposten så mener jeg at  jakten på lykken er som å tro på enhjørninger og leprechauns, for hva er egentlig lykke? Uansett, om jeg er 100% enig med tittelen eller ikke – her er tolv bevisste handlinger du kan gjøre for å velge ET MENINGSFYLT liv i dag, hehe.

bubbles3.jpg

Vær takknemlig
Bruk noen minutter hver dag til å tenke over og sette pris på de tingene du har i livet ditt. Gode venner, god helse, en jobb du er glad i eller en interesse/hobby/lidenskap som du har muligheten til å kultivere? Alle har vi NOE å være takknemlig for.

Smil
Hjernen vår er smart, men vi kan lure den! Når du smiler påvirker dette følelsene som prosesseres av hjernen, og akkurat på samme måte som hjernen påvirker ansiktsuttrykket vårt, så kan et smil påvirke hjernen. Du kan med andre ord velge å oppleve glede ved å smile. GLIS!

Fremsnakk deg selv
Bruk litt tid hver dag til å snakke godt om deg selv og dine kvaliteter. Dette høres kanskje litt kleint og klisjé ut, men sier man noe ofte nok så ender vi opp med å tro på det. Se deg selv i speilet og si «Jeg er (fyll inn positiv og styrkende egenskap om deg selv her)». Jeg går først – jeg er omsorgsfull. Jeg er smart. Jeg er dyktig. Jeg er vakker. Hva med dere?

Start dagen på dine premisser
Gjør morgenstunden og starten på dagen til en behagelig og fredelig opplevelse. Stå opp bare litt tidligere og bruk denne tiden på for eksempel en fredelig kaffe- eller tekopp før dagen din starter.

Hold igjen en klage
Om du føler deg misfornøyd og vil klage over en situasjon, en person eller deg selv – ikke gjør det, med mindre du kan være konstruktiv.

Utøv en livsforbedrende handling
Personlig forbedring er tilfredsstillende følelse. Utøv én handling hver dag som kan bidra til å oppleve denne følelsen. Lær og/eller bli bedre på noe, hver dag.

Bruk styrkene dine
Vi har alle forskjellige og unike egenskaper, styrker og talenter. Bruk disse!

Oppnå noe viktig
Bidra med noe i hverdagen din, og enda viktigere – finn gleden ved å gjøre det.

Spis sunt!
Vi er sammensatte og kompliserte vesen. Vårt fysiske velbehag har en enorm påvirkning på vår emosjoner og psyken vår. Spiser vi sunt så vil både kropp og sjel takke oss stort ♥

Vær snill med andre
Vær mot andre slik du vil at andre skal være mot deg, punktum.

Mediter
Hverdagen er bråkete. Bruk litt tid hver dag på stillheten og på deg selv. Se innover og styrk forbindelsen med deg selv og dine verdier.

Se etter fordelen i smertene dine
Tren evnen din til å se lyset i mørket, styrkene i svakhetene og meningen med smertene dine. På ett eller annet tidspunkt og i en eller annen form kommer vi alle til å oppleve smerter. Husk bare på at smerte er midlertidig, og gjør ditt beste for å se det verdifulle og meningsfylte i opplevelsen. I det absolutt minste så bygger du en utholdenhet, og kanskje kan du også en dag bidra til å støtte noen andre som opplever det samme eller noe lignende som deg ♥

Episoden og de tolv punktene i sin helhet kan dere høre på OLD podcasten HER.


Vi skrives plutselig!

DET ER PÅ TIDE Å LEVE MED MER MENING

Rose-5

Jeg har hørt på mange fornuftige stemmer snakke om mange fornuftig temaer den siste tiden. Ting om livet, stort sett. Om det ta det skumle hoppet fra å være i live til å faktisk virkelig leve. Hver dag går jeg inn for å høre og lære mer, og hjernen og sjelen min blomstrer om kapp med tomat-, chilli-, paprika- og agurkplantene (og mango!) som omringer meg her jeg nå sitter.

En god tid tilbake innsåg jeg en viktig ting. Jeg har alltid plottet inn en adresse på GPS´en min som ikke eksisterer. Det stedet jeg alltid har vært på vei i mot men aldri helt kommet frem. Jakten har vært avbrutt av noen få flyktige øyeblikk hvor jeg har trodd at  endelig er jeg her. Men utsikten fra den bakketoppen har avslørt nok en bakketoppog sånn fortsetterDere vet, enden av regnbuen. Jakten etter lykken.

tulipan2
Suddenly five wild toes appears

Lykken har blitt en handelsvare. Noe vi tror vi kan kjøpe og betale oss til. Bekvemmeligheter i form av ting som gir en nesten euforisk følelse av å kjøpe og eie akkurat der og da, men som veldig straks viser seg å bare være – ting. Ting som på mange måter ender opp med å eie oss. Vi aspirerer etter livsstiler som ikke en gang de som lever den kan gå god for, i håp om at om jeg bare  (..sett inn hva som helst som handler om å akkumulere ting man IKKE allerede har i livet her..) så blir vi endelig lykkelige. Bare vi blir ferdig med utdanningen. Bare vi får 100% jobb. Bare vi ser slik og sånn ut og bare vi dekorerer husene våre i den siste og mest trendy stilen. Bare vi kjøper den siste Iphonen. Bare vi får barn. Bare barna våre blir 18 og klarer seg selv. Bare vi skviser eller eser kroppene våre inn i malen som er satt, og mener det vi burde mene. Bare vi maler oss selv og omgivelsene våre på en måte som gjenspeiler oss, personlighetene våre. Egenrådige, selvstendige og «lykkelige». Unike, nøyaktig slik som alle andre.

Alfabetet vårt består kun av bokstaven i, og vi jakter alltid etter prikken.

tulipan-3

Vi vet jo at ingenting av dette egentlig er riktig. Gjør vi ikke? For vi eier jo bare mer og mer og mer og mer – men kommer vi noen gang nærmere lykken? Er vi selvoppfylte og tro mot oss selv? Tråkker vi «vår egen sti» eller er vi egentlig fastlåst i det hamsterhjulet som samfunnet leder oss til å tro at vi hører hjemme i. Spinner spinner spinner ingensteds fort.

De kloke stemmene hvisket i øret mitt at for å komme nærmere den faktiske lykken, så må den evige jakten på den stoppe. Og at istedenfor så må vi starte jakten på det meningsfylte livet. På de tingene som gir mening mitt liv. I ditt liv. Og at for å gjøre det, så må vi først finne ut hva verdiene våre egentlig er. Hva er egentlig våre dypeste overbevisninger og tro, som guider oss gjennom dagen og livet. Og lever vi egentlig på akkord med disse?

Jakten på et meningsfylt liv. Irriterende opplagt!

I 2013 (pytonåret) skreiv jeg dette innlegget om min egen jakt på lykken og om hvordan det ikke gikk så veldig bra.  Og på seinsommeren i fjor skreiv jeg om hvordan jeg følte meg tappet, som jeg så ofte har gjort og så ofte gjør. Og for ikke så lenge siden bestemte jeg meg for å gjøre noe med en av de tingene som tapper meg, nemlig all tiden jeg bruker opp på å være en sykepleier. Denne uken er jeg i ferd med å bla om til neste kapittel, og jeg må si at det føles så utrolig myndiggjørende å gjøre dette for meg selv og for å leve mer i balanse med i vert fall én verdi som jeg har klinkende klart for meg. Tid.

tulipan-2.jpg

Tidligere i år havnet jeg tilfeldigvis innom bloggen til Rania (Rowan Tree). Plutselig las jeg ord som jeg selv har hatt så vanskelig for å uttrykke så lenge nå. Hennes utstråling og holdninger drar meg frivillig og hjelpesløst inn i et liv som går litt saktere enn det de fleste av oss er vandt til. Det var der jeg først ble introdusert og nyskjerrig på begrepene slow living, det å leve en bærekraftig livsstil (sustainability) og deretter minimalisme, som igjen ledet meg videre til de kloke (og festlige) stemmene til Ryan Nicodemus og Joshua Fields Millburn aka The Minimalists og deres podcasts og blogg. Jeg har binge-lyttet på episodene deres over en lenger tid nå, og om dere også føler det på det jeg prøver å formidle, og kjenner på den gnagende følelsen av at det er ett eller annet som mangler – hør på dem!

Jeg skal ikke skrive at det føles litt som å bli født på nytt. Jeg skal derimot skrive at det føles som om at halve klossetårnet «meg» har blitt revet ned fra midten en plass, og at jeg nå skal stable det/meg sakte sammen igjen. Bare med færre klosser. Og kanskje i litt andre farger. I et annet tempo, og meg klosser som jeg lager selv.

Jeg tar dere med på denne nye reisen min om dere vil det eller ei, for nå som jeg endelig har funnet frem til noen av ordene jeg har leitet så febrilsk etter, så klør det i hele sjela etter å finne enda flere.

For inspirasjon, se her og her ♥

Men dere.. hva er deres verdier?

DETTE SKJEDDE NÅR JEG KUTTET SOSIALE MEDIER

Seks uker har gått siden jeg skreiv om mitt ønske og plan om å leve en saktere og enklere hverdag. Om minimalisme. Om å ta tilbake tiden og livet.

Siden den gang har jeg vært veldig bevisst – hver eneste dag – på det der med hvordan jeg disponerer tiden, ting, min egen tilstedeværelse og bærekraftighet. Jeg lærer og utvikler meg hver dag, blir mer og mer interessert og engasjert, og gjør mindre og større grep for å oppnå en hverdag som jeg kan leve med. Noen av de var gjennomførbare fra dag én, deriblant å kutte ned på sosiale medier.

secondhand-outfit-2

Seks uker har gått. Hva har jeg gjort? Hva funker? Hva funker ikke?

Jeg sletta Instagram..

Jeg trodde det skulle bli mye vanskeligere å slette instagram enn det det viste seg å være. Selve kontoen min står enda, så teknisk sett så har jeg den fremdeles. Men etter at appen ble slettet fra telefonen min så forsvant liksom fristelsen og automatikken med alltid bruke den mange ganger for dag. Jeg har ikke postet eller surfet på Instagram på over seks uker, og jeg har helt ærlig ikke savnet det en eneste dag.

What next? Etter at jeg har fått lagret noen av bildene jeg har der, så kommer jeg til å slette kontoen.

Jeg sletta facebook og Messenger..

..og det var superfrigjørende! Hadde det ikke vært for at 90% av bookingen av fotooppdragene mine skjer via facebooksiden til Hjertejubel, så hadde jeg nok slettet kontoen min permanent for lenge siden. Det er også grunnen til at jeg re-installerte messenger. JA, jeg ble så klart mindre tilgjengelig og det var skjønt. Men det også gikk utover kontakten og kommunikasjonen med kundene mine, og det er jeg ikke villig til å ofre. Så per i dag har jeg ingen facebook-app, men messengeren har kommet tilbake av praktiske årsaker. På bakerste «side» på Iphonen. Uten lyd. Eller vibrering. Heh.

→ What next? Messenger blir, men selve facebook appen forblir slettet og jeg prøver å begrense facebookbruken min til når jeg bruker mac`en. Er det mulig å slette min personlige facebookside men likevel beholde Hjertejubel-siden? I så fall gjør jeg det.

 Jeg har tatt vårrengjøring i Snapchat-vennelisten, og begrenset bruken min veldig..

Flere av dere har lagt merke til at dere har blitt slettet, og lurt på hva dere har gjort galt. KNIV I HJERTET OG VRI DEN RUNDT. Jeg har slettet ALLE fra snapchat som ikke er familie, nære og «ekte» venner eller mennesker som jeg har noe å gjøre med i det virkelige liv. Det er langt i fra personlig, og det har v e r t f a l l ingenting med dere å gjøre. Det er en greie jeg har gjort for å skjerme meg selv litt, bare ♥ Jeg er SUPERFRISTA til å slette hele greia, for helt ærlig så synes jeg bare det hele er et ork med masse sosiale uskrevne regler for når jeg burde svare og ikke, som jeg IKKE føler jeg tolker eller mestrer i det hele tatt. Men så er det de hersens søte tantebarn-snappene da, dån.

What next? Jeg er usikker! Enn så lenge beholder jeg den og kjenner litt på det.

 

Jeg satte telefonen på lydløs og slo av vibreringen..

Men så en dag skrudde jeg PÅ lyden fordi jeg ventet på en viktig oppringing, også glemte jeg å skru av hendelset igjen. Så neste gang telefonen ringte og vibrerte og hjertet mitt nesten eksploderte av angst så tenkte jeg IKKE FAEN og skrudde av alt som lyste og lagde lyd og alt som vibrerte igjen. Og slik forblir det til den dagen jeg dør, amen.

→ What next? Nokia 3310. Neida…… j.

 

• Jeg blogger sjeldnere..

.. med overraskende resultater! Etter at jeg begynte å blogge sjeldnere og mer sporadisk, bruke mer tid på postene mine, kutte ut «bloggfyll»-innlegg og være litt mer åpen om det som rører seg på innsiden og tanker om minimalisme, stress, tid og et godt liv for meg (noe jeg vil bli enda bedre på, fordi etter så mange år med blogg har det plutselig blitt… vanskelig å være åpen, wtf?) så har leser- og følgertallet mitt økt, men enda bedre – dere er mer aktive i kommentarfeltet og det elsker jeg ♥ Etter at jeg kuttet det meste annet av sosiale medier, så har det blitt mye mer givende å skrive, ta bilder og lese andre blogger.

→ What next? Jeg fortsetter som nå med typ 2-4 bloggposter i uken, og med masse skriveinspirasjon og skriveglede!

TIME IS OF THE ESSENCE

misty3

Jeg har tenkt masse på det du sa den gangen vi gikk tur sammen i ruskeværet. Da vi gikk forbi barndomshjemmet ditt hvor du ganske bestemt mente du fremdeles bodde, og at søstrene dine som ikke lenger lever ventet på deg der. Ordene dine sa at du forsto da jeg forsiktig fortalte deg om demensen som spiser grådig på hukommelsen din, og at ting ikke lenger er akkurat slik som du husker de. Men kroppen din ble dradd som en magnet mot inngangsdøren som ikke lenger var din.

Da vi var kommet til midt på broen fortalte du meg om tiden som eksisterte før broen, og om hvordan dere måtte stå i kø på fineværsdagene for å bli rodd over fjorden i båt for å komme til den andre siden og den fineste badestranden i byen. For en tung jobb det måtte være – sa jeg, og du sa at livet var vanskeligere før, men folk hadde ikke det så travelt. «Det gjorde oss ingenting å vente i kø. Vi hadde tiden og tiden var med oss, og det er mer enn hva mange andre har nå til dags«. Det glemmer jeg aldri.

Du fortalte meg dette den samme uken jeg sluttet å høre og begynte å høre etter. Den uken og den kvelden da jeg la meg for å sove og pulsen bare aldri sank. Jeg kunne kjenne Dumbo parkert på brystkassa og et minutt ble til ti men hjertet mitt jobbet fremdeles som om det fraktet resten av kroppen min opp et lite fjell. Jeg kunne kjenne de galopperende slagene i hodeputen min, og det var nøyaktig den samme uken at jeg bestemte meg for å gjøre noe med det indre stresset som litt etter litt har blitt en del av en helt vanlig og hverdagslig hverdag.

Morgenen etter vi gikk tur i duskregnet skrev jeg de forløsende ordene. Selv om de fremdeles bare er ord formulert til et spørsmål som fremdeles venter et svar, så gjorde jeg det. Jeg gjorde noe, og Dumboen føles lettere allerede.


I´ve thought a lot about the words you told me that time when we went for a walk in the rain. When we passed the house in where you grew up and where you were determined you still lived, and that your sisters who no longer live were waiting for you there. You said you understood when I told you about the dementia eating greedily away at your memory, and that things were not exactly how you remembered anymore. But your body was pulled like a magnet towards the door that was no longer yours.

When we had almost passed the bridge you told me about the time before the bridge existed, and about how you in the summertime waited in line to be rowed across by boat to get to the beautiful beach on the other side. «What an exhausting job that must have been» I said, and you answered that life was harder before but people were not in such a hurry all the time. «We didn´t mind the wait – we had time and the time was with us, which is more than can be said about most people nowadays«. I will never forget that.

You told me this the same week I stopped hearing and started listening. That week when I went to bed and my racing pulse just never dropped. I could feel the weight of a baby elephant on my chest and one minute turned to ten but my heart was still pounding as if hiking up a mountain. I could feel my heart beating in my pillow, and that same week I decided to do something about the stress that somehow had incorporated itself into my very mundainn everyday life.

The morning after our walk in the rain I got up and wrote those redemptive words. And even though they are still just words formulated into a question that still have to be answered, I did something. And I can feel baby Dumbo already lost some weight.

HER OG NÅ FOR Å LEVE LITT SAKTERE OG LITT ENKLERE

Hei mine kjære lesere ♥ Er alt bra med dere?

Jeg har mye på hjertet for tiden, jeg vet. Men ting er både tungt og håpefullt på en og samme tid nå – to motpoler som sammen utgjør en veldig merkelig berg og dalbane, og jeg slipper taket og slenger med armene samtidig som jeg spenner beina og krummer tærne. Holder fast mens jeg slipper taket, på en måte. I går snakket Martinus og jeg sammen om hva som rører rundt i hode og kropp for tiden, og etter jeg hørte meg selv snakke høyt og ufiltrert og uten en backspace-tast til å reformulere meg selv med, så kunne jeg ikke annet enn å spørre om han trodde jeg var i ferd med å bli gal og om forandringen jeg går igjennom nå føltes for stor for han å henge med på. Så sa han at han trodde kanskje ikke at jeg var i ferd med å forandre meg så veldig egentlig, men mer at jeg var i ferd med å gå tilbake til slik jeg var før. Det gjorde meg sinnsykt glad.

Jeg slapp plutselig tråden i posten A human doing VS a human being, men jeg plukker den opp igjen her jeg, og fortetter bare litt til.


misty10bw

Det var i fjor sommer at jeg for første gang hadde en åpenbaring. Uhellet var ute her hjemme, og plutselig måtte litt av både gulv, tak og vegger byttes ut. Jeg var regelrett i sorg over det som hadde skjedd, og jeg gråt og gråt og gråt som om jeg hadde mistet noen. Martinus trøstet og sa at det var da bare ting som hadde blitt skadet, og at ting kunne jo tross alt erstattes. Men jeg var likevel sønderknust. I mine øyner var hjemmet vårt helt ødelagt, og jeg var skikkelig deppa en liten periode der.

Det var da det begynte å gnage skikkelig fra innsiden og utover. Det at ting kunne gjøre meg så bunnløst fortvilet gjorde meg skikkelig forundret og skuffa over meg selv. Jeg kikket meg rundt i den da kaotiske stuen vår og tenkte litt småparanoid på om det virkelig er jeg som eier veggene som omringet meg, eller om det egentlig var slik at de eier megEtter å ha opplevd min egen reaksjon begynte jeg for alvor å reflektere over den glupske materialismen som jeg har latt meg så altfor lett rive med av. Desto mer jeg tenkte på det, desto mer avskyelig ble det hele.

Prosesser skal man dog ikke haste seg igjennom, og jeg anser meg fremdeles som en kjempenoob på denne greia her. Men selv om mange ting som skal til for å leve enklere og saktere ikke skjer over natten, så er det til gjengjeld også noen som gjør det, også.

Islender.jpg

Dette er hva jeg gjør HER OG NÅ for å leve litt saktere og litt enklere

Jeg er i gang med å de-cluttre hjemmet vårt. Skuffer og skap, loft, garasje og ALT skal gjennomgås på en ganske så kritisk og brutal måte, om jeg får si det selv. Det er mye vanskeligere enn jeg hadde forestilt meg å skille seg med saker og ting, så det kreves en million realitychecks underveis. Men, jeg er på vei.

Jeg har sletta facebook og messenger fra telefonen minog hadde det ikke vært for facebook-siden til Hjertejubel så hadde jeg nok slettet facebook i det hele tatt. Men, babysteps babysteps, og bare det å kun være tilgjengelig på facebook når jeg bruker macen er en skummelt deilig befrielse!

Jeg har sletta Instagram-appen, og skal kjenne på om jeg vil slette hele kontoen etterhvert. Snapchat er også på tynntynn is, men er enn så lenge safe etter at jeg har rensket vennelisten.

Jeg er i gang med å formidle til vennene mine at jeg ikke ønsker eller orker å ha lange og kompliserte samtaler over sosiale medier, men at vi heller kan treffes og snakke over en kopp hvasomhelst om det som er fint, vanskelig, spennende, trist, ærgelig eller hva det måtte være. Gjøre det personlige litt mindre upersonlig.

Bloggen min er noe jeg både ønsker og kommer til å fortsette med. Den er et sted for kreativ ut(blåsning)foldelse, såvel som en arena for min lille-spire og drøm – Hjertejubel foto. Men, både innhold og hyppighet på innleggene mine kommer det til å bli litt forandring på fremover. Jeg vil bruke mer tid og omtanke på hver post jeg lager, både i tekst og bilder. Jeg vil gjerne formidle noe fint og ekte via denne kanalen, og jeg kommer til å forsøke å styre unna mange typiske «blogg-fyll» poster fremover og jaget etter raske oppdateringer. Kvalitet fremfor kvantitet.

Jeg undersøker og lærer mer om downshifting, (mini)minimalisme og bærekraftige måter å leve på, jeg leiter febrilsk etter likesinnede og når jeg finner dem så er de DØDSINSPIRERENDE. I skrivende stund er bøkene Present over perfect  og Chasing slow på vei hit, og det er helt uten overdrivelse når jeg sier at resyméene var så gjenkjennelige for meg at jeg fikk hjerteklapp av å lese dem.

Jeg gjør meg mindre tilgjengelig. Både lyd og vibrering på telefonen min er skrudd av, og likeså med de fleste pushvarslinger. Og om det ikke passer meg, så svarer jeg heller ikke.  Det gjøres ikke fritt for dårlig samvittighet, men jeg jobber med saken.

Det (↑) er kanskje ikke så mye, men en start er begynnelsen på en fortsettelse ♥

MINIMALIST, JEG?

Det er natt og jeg klarer ikke sove. Hodet mitt renner over av tanker som jeg har tenkt så mange ganger før, men nå er det noe som får det hele til å kulminere og jeg vet ikke helt hva. Men tankene som holder meg våken er om hovedsakelig én ting. Ting!

Jeg eier så mange ting, og det føles så innmari kvelende. Er det noen som kan relatere? Kanskje tror dere jeg begynner å bli tuspete, men jeg føler meg virkelig smadret av alle tingene som fyller hver en krik og en krok, hvert et skap, skuffe og lomme. Jeg blir så stressa, hjertet klapper. Omgivelsene mine gjenspeiler hvordan jeg har det innvendig – er det rot og kludrete så har jeg det slik inni meg også. Rotete og kludrete. Disse tankene og følelsene har bodd i meg lenge nå, som bittesmå frø som har lagt og ventet på de rette forholdene for å begynne å spire, gro og slå sterke røtter – og nå tror jeg den tiden har kommet. Jeg vet ikke hvordan eller hvorfor akkurat nå, men endringer er i ferd med å skje på flere fronter i mitt liv og dette med TING kommer til å være en av de.


I ettermiddag kommer jeg til å starte på et personlig prosjekt, og det blir vanskelig nå men så godt senere og i lengden. Jeg skal prøve å samle alle tankene og ordene mine som for øyeblikket spretter rundt omkring i et fullstendig mayham, og så prøve å formidle de videre til dere, men akkurat nå… klarer jeg ikke å formulere en eneste ting.