Shinrin-yoku, en annen type tid

Før var jeg av typen som måtte skifte til full-on treningstøy og en ritualistisk påføring av tekniske duppeditter for å gjennomføre enhver form for trening. Vi snakker pulsklokker med svett belte rundt livet, skrittellere, fitbits, forskjellige apper med tellere av alt slag og gps-trackere. Teknisk tøy og riktig type sko. Løpebelter med drikkeflasker og lommer til mobilen. Dødstravle ledninger, for musikk måtte jeg jo for all del ha.

Det var helt uaktuelt for meg å så mye som gå en liten tur uten en dundrende spilleliste eller en Podcastepisode på øra. Her gjaldt det altså å være mest mulig distrahert og underholdt mens jeg fraktet meg selv fra A til B. Og om jeg var så uheldig å glemme headsettet mitt så var jeg 100% hun som dro hjem og dreit i å gjennomført økten.


En dag i fjor inviterte jeg min Martinus til å bli med på en rusletur i skogen. Det var Sommer med stor S. Han tok med sin nye lokkefløyte og jeg min trofaste sommer-stråhatt. I sykkelkorgen la jeg et par oppbevaringsbokser til bær av ulikt slag og på kroppen bar jeg kun en lett shorts, singlet og flip-flops. Så uteknisk man får det. Vi gikk der, sakte, trillet sykkelen og stoppet ofte for å sanke blåbær og bringebær, og for å lokke på hjorten og puste inn skogsparfymen. Jeg tenkte «om jeg bare har flip-flops på beina så kan jeg likegodt ha ingenting» så jeg la fottøyet i korgen og gikk barbeint videre i skogen.


Hvordan rakk jeg å bli trettien år før jeg gikk barbeint i skogen?


Shinrin-Yoku

Også i vinter har jeg tilbragt tid i skogen. Dog en annen type tid enn før.
Ikke den slags tid som telles, loggføres, måles og veies, og som sammenlignes fra gang til gang for å vise om jeg var «flinkere» enn sist. Ikke den som skal være kortest og fortest mulig. Ikke den distraherte og rasende sorten. Ikke den som skvises inn mellom andre do’s på en liste.

På japansk kalles denne tiden for Shinrin-Yoku. Sansebading eller skogsbading.
Hvor nydelig?


I vinter har jeg elsket å være i skogen for å stoppe opp og stå stille sammen med tiden en stund. Lagt meg av, so to speak. Tatt noen svømmetak ut i snøhaugene for så å velte meg over på ryggen og flyte lydløs og vektløs blant snøtunge greiner og fuglekvitter. Pustet. Lagt merke. Skogsbading er medisin.
🌲

Husk

Nå som Kong Vinter er i ferd med å smelte av og gi plass til Frøken Vår, så vil jeg gjerne huske;

💚 Følelsen av TILLATELSE som denne vinteren og mørketiden har kommet med til meg. Tillatelse og bekreftelse på at det er helt lov, helt naturlig, og helt nødvendig å gi seg selv rom for ro og hvile.

💚 At denne følelsen er tilgjengelig for meg når som helst, hvor som helst og i hvilken årstid som helst. Også på en sommerdag når solen står høy og heit og jeg har lett å kjenne på at jeg burde «utnytte» dagen.

💚 Jeg vil huske alle spaserturene jeg tok, og de som jeg ikke maktet å ta sist vinter. Og den inderlige og genuine følelsen av dyp takknemlighet for en kropp i trivsel som nå bærer meg dit jeg vil med glede.

💚 Den nye følelsen av å være inspirert og kreativ med skaperlyst i mørketiden. Det er helt nytt for meg, og jeg ønsker det hjertelig velkommen!


Tar du med deg noe videre fra vinteren? 🤍


En varm og malende velkomst

wilmaandi
wilmaandi3
wilmaandi2

I forgårs lagde jeg tre julegaver og jeg er endelig gang med årets julegaveliste og vil kalle meg sann tålelig semi-tidlig ute. Jeg skulle egentlig bli ferdig med hele fem gaver i går, hadde det ikke vært for at det finne Ferrero Rocher sjokolader tydeligvis er klin umulig?! Jeg -må- ha Ferrero Rocher. MÅ. Noen?

Jeg tenker utrolig mye på tid om dagen. Om hvor kvelende og stressende den kan være. Noen ganger tørr jeg nesten ikke si det høyt hvor jaget jeg faktisk føler meg, for det er jeg har jo tross alt «bare meg å tenke på». Jeg får knøa og bittelitt tungt for brystet, og hver gang der er lysende ubesvarte anrop på telefonen så får jeg litt dårlig samvittighet, óg. Også forteller jeg meg selv at jeg svarer jo vedkommende senere samtidig som jeg vet det er løgn.

Jeg gaper høyt over ting, og vår- og sommerversjonen av meg selv lager store og overambisiøse planer for høst- og vintervarianten av meg – som er en HELT annen tjej – og nå vil jeg aller helst bare spole tiden tilbake til hun derre mjæsa som var så opplagt og energisk og slå inn trynet hennes med en stol og fortelle henne at det å studere noe som helst på høsten og vinteren kan hun faktisk bare drite loddrett i. Jeg ville bedt henne ta en chillepille og slutte å planlegge alt mulig annet for langt frem i tid også, fordi plutselig sitter hun der – med tre måneder igjen av året og ikke en eneste planløs fridag, som hun elsker så godt. Hvor ble det av Hakkuna Matata og å ta livet litt slik som det faller seg?

Men jeg er flink også. Ikke flink som i flink-pike-syndrom flink, men flink til å sette noen av «må-gjørene» på vent noen dager og heller pusle med litt «vil-gjører» istedenfor. Slik som de tre julegavene jeg lagde i forgårs. Slik som i går da jeg testet ut akvarellutstyret mitt for første gang og drakk presskannekaffe med et hint av sjokoladesmak fra min nye Coffe is a hug in a mug kopp. Og slik som da jeg tok bilder av katten Wilma som varm og malende møtte meg i gangen nede da jeg kom hjem fra jobb, sliten og matt. For det var da jeg oppdaget at selv om jeg har bært med meg to kameraer og tre linser på ryggen hver dag i over en uke nå, så har jeg ikke tatt meg tiden til å ta et eneste bilde. Som jeg også elsker.

Elsker jeg for mange greier at jeg ikke har tid til alt? Eller bruker jeg for mye tid på ting jeg ikke elsker..?