Greiner til himmels og røtter i helvette


Hold på hatten!

Holy moly. På snakk om skiftninger – den siste uken har hatt det hele. Jeesh hvilke kontraster!

Jeg er den første til å innrømme at sammen med snøfallet sist helg kom fnugget som veltet spiriten og fikk meg til å implodere inni meg selv. Humøret ble sammenskvist og trøkket ned i gjørma sammen med de stakkars persillekvastene mine som såvidt hadde våget å stikke sveisen opp av jorden i pallekarmen. Da mandagen rullet inn og varmepumpen streiket mend snøen fremdeles lavet ned lå vi der like beseiret og håpløse begge to, lille persillekvasten og jeg.

På torsdagen tittet solen endelig frem og jeg innviet flip-flop og barbeintsesongen selv om vinden fremdeles uten anstrengelse skar gjennom dobbelt lag med ull. Jeg kostet meg ihop og begynte med å forberede uteområdet og tilrettela for all den blomstring og frodighet som jeg gjerne vil omringe meg med senere i år🌿 Jeg grov nevene godt ned i jorda og eltet rundt. Knadde og rykket og luket og bearbeidde. Gledelig overrasket over å ikke treffe på en eneste kattedrit i hele blomsterbeddet. Mesteparten av dagen ble tilbragt på huk, i stillhet, og jeg merket så godt skiftningene mot mening og tilfredshet igjen.

Langhelgen var som et plaster på sjelen. Det er vanskelig for meg å beskrive den ekte lykkefølelse som strømmer igjennom meg når jeg vender meg mot varmen fra solen som stråler ned. Da er jeg som en solcelle, et ladende batteri, og i de fire gloriouse dagene med blå himmel (og bikinivarme, til og med!) var jeg ute, i fullstendig frihet og fred, fra morgen til kveld, og kjente på en energi, glede og letthet som har vært borte for meg i en tid nå.


Overskudd, is that you?


Og så… skiftninger igjen. Og jeg, jeg skifter med. Skifter og skifter og skifter. Tiltro og salighet på en søndag og engstelse, fortvilelse og lidelse på mandag. Faktisk alt på èn og samme dag. Faktisk alle samtidig. Nå øver jeg på å la hele dette vide spekteret av følelser bare få lov til å sameksistere, for det er sjeldent enten eller. Ingen greiner i himmelen uten røtter i helvette.

Den siste tiden har hatt næring, lys og letthet.
De siste tiden har vært tung, så jævlig utfordrende og konfronterende.

Onwards 💩🌱🌻

En ny inspirasjon

mars portrett

Wilma, den nevrotiske huspusen, merker at the times they are a changin. Våryren henger tjukt i luften som en fluffy pastellrosa sukkerspinnsky, og hun smeiser og deiser hit og dit og jager sin egen hale i ekstase over at verden og den pelskledde kroppen hennes våkner til live igjen. Hun ser ut vinduet og mjauer på den måten som får værhårene hennes til å vibrere. Nesten som hun ler. Freaky, men latter endog. Og jeg, jeg kan relatere. Det tror jeg kanskje at mange av dere også kan? På denne tiden av året kan jeg alltid kjenne sitringer helt ut i fingerspissene. Jeg vil shine huset, utforske verden og planlegge livet mitt frem til den dagen jeg dør. Alt av interne bremser forsvinner, så jeg må stadig dra meg selv i øreflippen for å minne meg selv på å roe ned tankene, bare bittelitt. Levva her og nå, så tar vi i morgen i morgen. Sant?

Denne måneden markerer det første året av min nye hverdag. Hei hvor tiden går! Det er litt underlig å nå være her i det som da var fremtiden, og huske den følelsen av hvor skummelt det var å skulle gi opp en del av tryggheten min. Men her er jeg, trygg som bare det, og så glad for at jeg våget å ta hoppe inn i noe nytt og annerledes. Satse litt. Legge noe jeg var redd for på bordet for å se om det ville gi avkastning eller om det hele ville ende med en real smekk over fingrene. Denne gangen vant jeg!

Jeg har gjort en ny oppdatering i kamerabaggen min. Den siste på en lang stund. Nå annser jeg meg som all set og mens jeg venter noen lange uker på en fantastisk pakke i posten, skal jeg benytte tiden til å finne litt tilbake til fotorøttene mine og lidenskapen som ligger i grunn for alt med en frisk og ny inspirasjon. Jeg starter med et friskt blikk på min egen by. Kanskje ser jeg noe du aldri har sett der før?