SIDEN SIST, STATUS OG JUBELBURSDAG

Hei og hallo ♥

roma- refleksjon i brille, selfie

Hjemme igjen og vél så det, og hesebleset som jeg forlot til fordel for etterlengtede feriedager i Roma (åh, (mye) mer om henne kommer ❤) har stått på pause mens jeg var borte. Fast forward en bitteliten uke og her kommer vi dundrende inn for landing, vaiende i stormen og turbulensen over Ålesund flyplass, og play-knappen skvises ned ved ett uhell og DER var hverdagen i gang igjen for full pupp. Som om mysing mot solen, byvandring på ujevne brosteinsbelagte gater, hurtigspising av smeltende gelato og verdens – VERDENS – beste cappuccino aldri har skjedd.

sitdown

Vi landet egentlig hjemme sist onsdag, men det skulle en hel frimandag etter arbeidshelg, møte med ressursgruppa for demens, en konsert med Odd Nordstogga, en middag/vin/vennekveld, en rekeaften og en lang lang gåtur og kanskje et bad før jeg fant det som minner om en hvilepuls. Jeg elsker alle tingene jeg har gjort og gjør, men jeg liker virkelig ikke å ha det så travelt med å gjøre dem alle. Akkurat nå føles musklene anspente og brystet litt for stramt, som om at jeg har lagt igjen litt for mange biter av meg selv her og der den siste tiden, og at jeg nå må koste dem sammen igjen – samle MEG sammen – og ikke ha så innmari hastverk.

refleksjon- bygninghattefavoritt

Forresten, på fredagen som var ble Hjertejubel plutselig 1 år ♥ Foretaket mitt, fotospiren min, greia mi som jeg er så glad i og stolt av. Ett år! Og med min nye hverdag med mye mer tid i seg er rett rundt hjørnet, så tillater jeg meg selv å drømme om hvilken blomster den kanskje kan vokse seg til. Den syttende neste måned står der som en lysende målstrek, og akkurat nå kommer jeg kortpustet og rødsprengt på oppløpssiden. Datoen holder hodet mitt fattet og tungen beint i munnen. Jeg er så uendelig dritspent på det som er på den andre siden. Den nye hverdagen. Om den og jeg blir slik som jeg har sett for meg det som må nærme seg tusen ganger nå. Forandringen som snart kommer er så hjertens velkommen, og så nær at jeg knapt klarer å tenke på annet. Men, et skritt av gangen. Nå har jeg landet. Neste gang forteller jeg dere litt om Roma! ♥

THE EVOLUTION OF AN AFTERNOON COFFE

 

coffemarble3

Plutselig midtukes. Happy hump day!

Uke ni i almanakken min er ett kunstverk av pennestreker og neonmarkeringer i grønn, rosa og gult. En nokså hektisk en med andre ord, men guri så produktiv og jøjjemeg så fin. Med tunga beint i munnen navigerer jeg meg lett som på pusepoter i gjennom det hele. Over helga reiser vi nemlig til altfor vakre Roma og bare tanken på våren som er der nå, all gelatoen jeg skal spise, ristede macademianøtter ved Trevi og den iskalde Peronien jeg skal drikke ved fontenen utenfor Pantheon gjør det åh så easy peasy å bare power through denne picassoen av en sjudagers.

I skrivende stund har jeg nettopp fullført det tredje fotooppdraget mitt for denne uken. Det hele gikk så bra både på mandag og i går og i dag, og jeg er så lykkelig , så O V E R L Y K K E L I G over at jeg nå endelig har gøtsa og rydder plass i livet mitt for noe som absolutt trenger å være der ♥ Stolt, ydmyk og takknemlig – det er meg, det!

Nå skal jeg ta meg ett lite øyeblikk og puste på en stund, mens jeg skal gjøre ingenting annet enn å drikke en fløtebeige kaffe og kjenne litt ekstra godt på solen som varmer så godt gjennom vindusruten på denne første ekte vårdagen i håpefulle mars.


Happy hump day!

This week is an insanely hectic one, but my oh my how productive. Next week I am travelling to gorgeous Rome, and just thinking about the lovely spring they are having there now, all the gelato I´m planning on eating, the roasted chestnuts in front of the Trevi fountain and the ice cold Peroni I´ll be sipping by the Pantheon makes it easy peasy to keep going and to power through this crazy week.

I´ve just finished my third photo session for the week, and I am so HAPPY about finally doing something about my work hours and making time and space to do stuff like this that makes me feel so… well, happy! Proud, humble and so so grateful – that´s me ♥

Right now I am taking a moment just «take it all in» while I´m enjoying my coffee with lots and lots of cream. Oh an also – spring has arrived! 

bloglovin

FRA EN TILSYNELATENDE GLOOMY SØNDAG

sondag5


Det var en søndag av den grå og våte sorten. Sånn ved første øyekast, i hvert fall. Men om man kastet et øye til så kunne man se sollyset som i to små øyeblikk fosset over fjelltoppene der borte. Et sånt der varmt lys som løftet nesten hele Svartevatnet ut av den matte vinterskyggen, og som viste frem alle de hundre tusener av regndråperingene på vannskorpen. Jeg syntes alltid at kaffeen smakte best på søndager. Spesielt med noen ferske dråper H20 til.

Når jeg er ute vendes blikket fort innover, og på to reinskinn på en lyngtue uti skogen ble drømmer om både nåtid, fortid og fremtid ivrig nevnt. Både de som kommer til å forbli bare en drøm, men også de med en potensiell virkelighet i seg. Og plutselig var kaffen kald og en drøm nesten blitt til en plan, og de kreative hjerteslagene mine slår litt sterkere igjen.

EN LØRDAG SKAPT FOR SAKTE LEVING

brusdal6
brusdal4
brusdal
brusdal3
brusdal5brusdal8

Elendige avgjørelser ble tatt tidligere i dag, da jeg etter mye betraktning avgjorde at det sikkert var best å la både Canon- og Nikonbaby være hjemme alene da Martinus og jeg dro ut for å gjøre noen få lørdagsærender. «Fort gjort» skulle det være, og noen passende anledning for litt kameraknipsing kom det uansett sikkert ikke til å bli. Men i bilen på vei hjem gispet jeg et gisp som nesten gav Martinus et hjerteinnfarkt, og selv om jeg hater når folk gisper i bilen fordi man automatisk tenker NÅ DØR JEG så kunne jeg ikke noe for det denne gangen heller fordi på andre siden av bilvinduet drev naturen å bare ↑↑↑.

I kveld lever jeg sakte så sakte. Jeg har rammet inn et av akvarellene mine og marinert scampiene vi skal spise om ikke så brått. Putene i sofavinkelen prøver å spise meg levende og beina mine ligger slakt i kryss. Kaffikoppen er akkurat innenfor rekkevidde om jeg strekker meg bittelitt lenger enn det jeg egentlig er. Jeg er på oppdagelsesferd dypt dypt inne i godt gjemte spillelister på Spotify. Genren for kvelden er akustisk, melankolsk og skikkelig langt laidback. Jeg virkelig elsker slike kvelder og jeg håper den varer l e e n g e. Helt til i morgen, da skal jeg ut på tur i skogen. Med babyene mine, denne gangen.

Magic sharpies on a magical morning

tegnestundtegnestund2tegnestund3tegnestund4tegnestund5

«De kidsa til søstra di – de må være verdens mest fotograferte barn!»

Ja, kanskje er de det.

Jeg har mye å takke både lillesøster Sara og kidsa for. Det var jo jentene som jeg først begynte å fotografere, sann skikkelig. Prøve og feile. Øve øve øve. Og det var søstern som alltid roste og roste litt til og oppfordret meg til å begynne å ta på meg fotooppdrag. Etter flere runder i ringen med janteloven og selvkritiske spørsmål som «men er dette godt nok? Er jeg god nok?» så tenkte jeg hvorfor i heflete ikke, og det er jeg så sinnsykt glad for. Til gjengeld har Sara og Roy altså verdens mest fotograferte barn, og jeg mistenker at Thea og Nelia synes noe mangler i trynet mitt når ikke der er et kamera klistret fast i det.

På nyttårsaftenen merket jeg en entusiasme hos Thea som gjorde meg… vel, entusiastisk. Ansiktet hennes sprudlet som nyttårschampagnen når jeg spurte om hun ville låne kameraet mitt, og det varmet langt inn i skrotten. Canonen ble for tung og vanskelig for de fire år gamle hendene å manøvrere, men med analogbaby-Nikon gikk det straks bedre. Så nå gleder jeg meg ekstra mye til å fremkalle desemberrullen i fotoprosjektet mitt ♥

God helg til dere!


«Your sisters´ kids have to be the most photographed kids in the world!»

Yes. Yes they are.

I have a lot to thank my little sister Sara and her kids for. After all, it was the girls I first started practicing my photography on. Tried and failed. Practiced some more. Which I still do, by the way. It was Sara who always told me how good she thought I was getting, and that I should consider offering paid photo sessions. After a few rounds in the ring with the Law of Jante (it´s this screwed up Scandinavian thing that you HAVE TO Wikipedia if you have no idea what I´m rambling about) I decided why the fuark not! And I am crazy happy that I did. In return, Sara and Roy have the worlds most photographed kids, and to be honest I suspect that both Thea and Nelia feel like something is off on my face whenever there isn´t a camera attached to it. My sweet, sweet girls ♥

On new years eve, I asked Thea if she would like to try my camera. Her face went all bubbly and delightful, just like the champagne we had just popped. This made me surprisingly happy! The Canon was too heavy and difficult for her four year old hands to handle, but with the analogue Nikon baby she soon got the hang of it. Now I am really looking forward to developing the desember film from my a-roll-a-month project ♥

 

Øyeblikk fra en dag i helga

thea-malerthea1thea2thea3thea4thea5thea6thea7thea8thea9theamalertheamaleroye
neliasover

Noen fangede øyeblikk fra helga, da storesøster Thea nektet å ha klær på, spiste åtte mandariner og drakk tre kopper ka-ka-kao med H-melk på rappen, og da lillesøster Nelia låg bitteliten stuptrett og musestille i tante og onkels seng og såg på hjulene på bussen som bare gikk rundt og rundt og rundt.

 

En varm og malende velkomst

wilmaandi
wilmaandi3
wilmaandi2

I forgårs lagde jeg tre julegaver og jeg er endelig gang med årets julegaveliste og vil kalle meg sann tålelig semi-tidlig ute. Jeg skulle egentlig bli ferdig med hele fem gaver i går, hadde det ikke vært for at det finne Ferrero Rocher sjokolader tydeligvis er klin umulig?! Jeg -må- ha Ferrero Rocher. MÅ. Noen?

Jeg tenker utrolig mye på tid om dagen. Om hvor kvelende og stressende den kan være. Noen ganger tørr jeg nesten ikke si det høyt hvor jaget jeg faktisk føler meg, for det er jeg har jo tross alt «bare meg å tenke på». Jeg får knøa og bittelitt tungt for brystet, og hver gang der er lysende ubesvarte anrop på telefonen så får jeg litt dårlig samvittighet, óg. Også forteller jeg meg selv at jeg svarer jo vedkommende senere samtidig som jeg vet det er løgn.

Jeg gaper høyt over ting, og vår- og sommerversjonen av meg selv lager store og overambisiøse planer for høst- og vintervarianten av meg – som er en HELT annen tjej – og nå vil jeg aller helst bare spole tiden tilbake til hun derre mjæsa som var så opplagt og energisk og slå inn trynet hennes med en stol og fortelle henne at det å studere noe som helst på høsten og vinteren kan hun faktisk bare drite loddrett i. Jeg ville bedt henne ta en chillepille og slutte å planlegge alt mulig annet for langt frem i tid også, fordi plutselig sitter hun der – med tre måneder igjen av året og ikke en eneste planløs fridag, som hun elsker så godt. Hvor ble det av Hakkuna Matata og å ta livet litt slik som det faller seg?

Men jeg er flink også. Ikke flink som i flink-pike-syndrom flink, men flink til å sette noen av «må-gjørene» på vent noen dager og heller pusle med litt «vil-gjører» istedenfor. Slik som de tre julegavene jeg lagde i forgårs. Slik som i går da jeg testet ut akvarellutstyret mitt for første gang og drakk presskannekaffe med et hint av sjokoladesmak fra min nye Coffe is a hug in a mug kopp. Og slik som da jeg tok bilder av katten Wilma som varm og malende møtte meg i gangen nede da jeg kom hjem fra jobb, sliten og matt. For det var da jeg oppdaget at selv om jeg har bært med meg to kameraer og tre linser på ryggen hver dag i over en uke nå, så har jeg ikke tatt meg tiden til å ta et eneste bilde. Som jeg også elsker.

Elsker jeg for mange greier at jeg ikke har tid til alt? Eller bruker jeg for mye tid på ting jeg ikke elsker..?