Slik sanker man en drøm

Jeg vil starte med å ønske deg som leser inderligst all hell og lykke i det nye året. Utifra uke én så kan det se ut som at vi vil trenge det!

I løpet av den siste dagen i fjor og den første dagen i år hadde vi både fullmåne, selve hoppet fra det ene året til det andre og, hos oss, også vinterens første snøfall. Finnes det egentlig bedre rammer for starten på noe helt nytt? Blanke ark både i hjerte, sinn og i naturen. Jeg får gåsehud! Å våkne den 2. januar til Kong Vinters blankostrøk i naturen, de rivende blå på gradestokken og en blå solfylt himmel var som å se det indre arbeidet jeg hadde gjort uken i forveien komme til live rett fremfor øynene mine. En dyp følelse av fred, friskhet og ny-het. Tusen takker og farvel til det gamle, og rom for det nye.

Velkommen skal du være, 2021 ❤

Allting godt er enda bedre når det deles, og denne podcastepisoden til Yoga Girl som handler om intensjonsetting for det nye året er for god til å holde for meg selv. Ikke la deg tro at det er nytteløst å gjennomføre nå som årets første uke snart er forbi, for dette arbeidet vil bære frukter mye raskere enn du sikkert tror. Det gjorde det i alle fall for meg! Pass bare på at du har uforstyrret tid, penn og papir (og kanskje litt Kleenex. Masse Kleenex) før du begynner, og bare lytt ❤

Ett av spørsmålene i episoden er «hvilken nærende handling/rituale tar jeg med meg inn i det nye året?».

Det er jo åpenlyst, min hellige morgenstund! Den går jeg ingensteds uten. Morgenstunden min gir gullkanter rundt resten av dagen. Uten den går jeg litt fremfor konturene mine, og SÅ himla kjekk er den at jeg noen ganger legger meg ekstra tidlig slik at jeg kan fortere stå opp igjen og nyte det hele på nytt. Rinse and repeat.

Rett etter jeg våkner av fuglekvitter fra dagslysvekkerklokken min (level up livet ditt og SKAFF DEG EN) gjør jeg… ikke en dritt. Jeg ligger bare der, musestille i sengen med øynene lukket, og drøvtygger på nattens erindringer. Lytter inn. Det er slik man sanker drømmer. De må nemlig fanges i det stille hvilende dypet før dagens første bevegelser og tanker lager krusninger i overflaten og bærer med seg drømmefragmentene lenger og lenger ut i periferien. De er uhåndgripelige der, vanskelige å få tak i. Men i det hvilende stille kan ledetrådene fiskes opp. En erindring. Noe jeg nesten-husker. En fornemmelse som fremdeles bor i kroppen. Du vet, følelsen når du våkner forbanna på kjæresten fordi han var en pikk i drømmen din? Det dingler rett fremfor meg (drømmen altså) og jeg må… bare… ta… tak… ( i drømmen ja) og der, NAPP (fortsatt snakker jeg om drømmen) så spilles handlingen av i hodet mitt, detaljert og utbrodert og selvfølgelig, som et kjent og kjært folkeeventyr. Da henger drømmen på snøret akkurat lenge nok til at jeg kan tråkke i tøflene, lage en treig kopp americano og tusle meg opp på rommet som er reservert for all ting magi.

For på dette rommet skjer det magi. Helt sant. Der henger mikroskopiske dråper av furunål, sitrus og eucalyptus i luften. Tente lys med snurrende dingsebomser lager dansende mønster som dessuten hypnotiserer om jeg ikke er oppmerksom på det. Luften trekkes inn inn inn i kroker og kriker av lungene mine som jeg ikke visste eksistere og ned ned ned helt ned ut i tåspissene og litt forbi. Kaffien med vintermiks legger igjen en smilende krydderbart i munnvikene mine. Tiden har en egen dimensjon her inne. Den flyr sneglesakte med lysets hastighet.

Her møter jeg meg selv. Her skrives de ned. Drømmene. Det er finurlig mye å lære av de.

Bare man lager rom til å lytte.