12 BEVISSTE HANDLINGER FOR ET MENINGSFULLT LIV

Livingroom-bubbles

Podcastfeberen min herjer videre! Å høre på podcasts har blitt et daglig rituale for meg, enten når jeg kjører til og fra jobb, når jeg gjør husarbeid eller når jeg går tur eller trener. Siden jeg nå har binge-lyttet hele strømmen til favorittpodcasten min så har jeg sett meg nødt til å finne noe nytt å høre på mens jeg venter på nye episoder. Jeg er ekstremt kresen på hva jeg vil/klarer/orker å høre på, og har faktisk bare to stykker som jeg følger; The Minimalists (♥) og Optimal Living Daily.

I dag, mens jeg brukte en liten time på å renske ut av julekassene på loftet, hørte jeg på en episode fra OLD som traff meg. Først og fremst – Optimal Living Daily er en podcast med korte episoder på vanligvis rundt syv til ti minutter. Episodene er utdrag samlet fra diverse blogger, bøker og nettsteder hvor temaene er personlig utvikling, produktivitet og minimalisme. Jeg ble veldig inspirert av episoden som direkte oversatt til norsk heter «12 bevisste handlinger for å velge lykken i dag»Det eneste jeg ikke liker med denne episoden er tittelen. Som jeg skreiv i denne bloggposten så mener jeg at  jakten på lykken er som å tro på enhjørninger og leprechauns, for hva er egentlig lykke? Uansett, om jeg er 100% enig med tittelen eller ikke – her er tolv bevisste handlinger du kan gjøre for å velge ET MENINGSFYLT liv i dag, hehe.

bubbles3.jpg

Vær takknemlig
Bruk noen minutter hver dag til å tenke over og sette pris på de tingene du har i livet ditt. Gode venner, god helse, en jobb du er glad i eller en interesse/hobby/lidenskap som du har muligheten til å kultivere? Alle har vi NOE å være takknemlig for.

Smil
Hjernen vår er smart, men vi kan lure den! Når du smiler påvirker dette følelsene som prosesseres av hjernen, og akkurat på samme måte som hjernen påvirker ansiktsuttrykket vårt, så kan et smil påvirke hjernen. Du kan med andre ord velge å oppleve glede ved å smile. GLIS!

Fremsnakk deg selv
Bruk litt tid hver dag til å snakke godt om deg selv og dine kvaliteter. Dette høres kanskje litt kleint og klisjé ut, men sier man noe ofte nok så ender vi opp med å tro på det. Se deg selv i speilet og si «Jeg er (fyll inn positiv og styrkende egenskap om deg selv her)». Jeg går først – jeg er omsorgsfull. Jeg er smart. Jeg er dyktig. Jeg er vakker. Hva med dere?

Start dagen på dine premisser
Gjør morgenstunden og starten på dagen til en behagelig og fredelig opplevelse. Stå opp bare litt tidligere og bruk denne tiden på for eksempel en fredelig kaffe- eller tekopp før dagen din starter.

Hold igjen en klage
Om du føler deg misfornøyd og vil klage over en situasjon, en person eller deg selv – ikke gjør det, med mindre du kan være konstruktiv.

Utøv en livsforbedrende handling
Personlig forbedring er tilfredsstillende følelse. Utøv én handling hver dag som kan bidra til å oppleve denne følelsen. Lær og/eller bli bedre på noe, hver dag.

Bruk styrkene dine
Vi har alle forskjellige og unike egenskaper, styrker og talenter. Bruk disse!

Oppnå noe viktig
Bidra med noe i hverdagen din, og enda viktigere – finn gleden ved å gjøre det.

Spis sunt!
Vi er sammensatte og kompliserte vesen. Vårt fysiske velbehag har en enorm påvirkning på vår emosjoner og psyken vår. Spiser vi sunt så vil både kropp og sjel takke oss stort ♥

Vær snill med andre
Vær mot andre slik du vil at andre skal være mot deg, punktum.

Mediter
Hverdagen er bråkete. Bruk litt tid hver dag på stillheten og på deg selv. Se innover og styrk forbindelsen med deg selv og dine verdier.

Se etter fordelen i smertene dine
Tren evnen din til å se lyset i mørket, styrkene i svakhetene og meningen med smertene dine. På ett eller annet tidspunkt og i en eller annen form kommer vi alle til å oppleve smerter. Husk bare på at smerte er midlertidig, og gjør ditt beste for å se det verdifulle og meningsfylte i opplevelsen. I det absolutt minste så bygger du en utholdenhet, og kanskje kan du også en dag bidra til å støtte noen andre som opplever det samme eller noe lignende som deg ♥

Episoden og de tolv punktene i sin helhet kan dere høre på OLD podcasten HER.


Vi skrives plutselig!

EN EKSEMPLARISK LØRDAG

lørdgstulipaner2

Lørdagen var ytterst deilig. En tiltrengt blank dag uten skriblerier og kråketegn i almanakken og en dag for ingenting og for de tingene som ellers lettest og først faller bort. En dag til påfyll. Jeg våknet seint etter en italiensk aften med en hel masse rødvin ost og kjeks som vi tok med hjem fra Roma, drakk en henslengt og smøtrøtt kaffe under et fjell av sofaputer og kjente roen bre seg over meg, sakte som tidevannet. Den mørkebrune bananklasen på kjøkkenbenken ble forvandlet til et saftig bananbrød med masse blåbær i, og jeg komponerte den grønne pesto-pastasalaten til Nelias bursdagsfeiring i fred og ro. Bordpynten fra kvelden før gjorde meg sjeleglad på den måten som friske tulipaner så ofte gjør, og spesielt glad var jeg for at jeg er en slik type person som ikke klarer å legge meg før huset er strøkent etter vi har hatt festJeg elsker det når fulle-meg gjør gode livsvalg. ELSKER det.

tomatplanter

Det gikk opp for meg at det bare er drøyt to uker til påske, og at jeg har lyst til å male påskeegg sammen med pasientene mine slik som vi gjorde i fjor, og henge de på bjørkegreiner med gåseunger på ved inngangen til avdelingen min. Slik som i fjor. Om sykepleierhjertet får det som hun vil, så blir det kanskje lenge til vi får muligheten til det igjen. Det er en av tingene jeg kommer til å savne litt. Men jeg gleder meg til min nye hverdag. Hver dag.

lørdgstulipaner

I midten av februar, to dager etter alle hjerters dag for å være eksakt, startet jeg det sneglesakte prosjektet og har lagt litt av kjærligheten min i det hver eneste dag siden. Å vente på å få se frøene spire og gro, grave seg opp igjennom jorden for så å strekke seg mot sollyset i vinduet har vært en overraskende tilfredsstillende prosess. Ekstra gira er jeg på det bitte bitte lille mangotreet mitt. Se her om dere også vil prøve å plante et mangofrø!

Da lørdag ble til lørkveld tilbragte jeg to nydelig timer ute i mørket med fingrene godt plantet i jorden og med rumpa varm og god på de to tova sitteunderlagene som storesøs har lagd til meg. Jeg tente lanterner og  drakk en rykende heit kopp med ingefær te. Den nysgjerrige og nevrotiske katten Wilma alltid i behagelig nærhet, hva er vell livet uten en pus? Endelig tid og endelig ro til å re-potte plantene mine som har blitt så store og sterke. En mer bloggvennlig setting må man lete lenge etter, tenkte jeg, men det ble en stund jeg bestemte meg for å ha bare helt for meg selv. Og litt med Joshua og Ryan som har podcasten The MinimalistsHør på den om dere befinner dere ett sted fra nyskjerrig og opp opp opp på minimalisme, bærekraftighet og et saktere liv. Ørene mine er som sorte hull for ordene deres – de sluker hvert eneste ett.

tomatplanter2

Denne uken vil jeg dele litt fra mine siste fotoshoots med dere, også vil jeg sansynligvis begynne å sprinkle litt reiseskildringer og pixler fra Italia også. Eller kanskje noe helt annet. Vi får se hvor fingertuppene mine leder meg.

DETTE SKJEDDE NÅR JEG KUTTET SOSIALE MEDIER

Seks uker har gått siden jeg skreiv om mitt ønske og plan om å leve en saktere og enklere hverdag. Om minimalisme. Om å ta tilbake tiden og livet.

Siden den gang har jeg vært veldig bevisst – hver eneste dag – på det der med hvordan jeg disponerer tiden, ting, min egen tilstedeværelse og bærekraftighet. Jeg lærer og utvikler meg hver dag, blir mer og mer interessert og engasjert, og gjør mindre og større grep for å oppnå en hverdag som jeg kan leve med. Noen av de var gjennomførbare fra dag én, deriblant å kutte ned på sosiale medier.

secondhand-outfit-2

Seks uker har gått. Hva har jeg gjort? Hva funker? Hva funker ikke?

Jeg sletta Instagram..

Jeg trodde det skulle bli mye vanskeligere å slette instagram enn det det viste seg å være. Selve kontoen min står enda, så teknisk sett så har jeg den fremdeles. Men etter at appen ble slettet fra telefonen min så forsvant liksom fristelsen og automatikken med alltid bruke den mange ganger for dag. Jeg har ikke postet eller surfet på Instagram på over seks uker, og jeg har helt ærlig ikke savnet det en eneste dag.

What next? Etter at jeg har fått lagret noen av bildene jeg har der, så kommer jeg til å slette kontoen.

Jeg sletta facebook og Messenger..

..og det var superfrigjørende! Hadde det ikke vært for at 90% av bookingen av fotooppdragene mine skjer via facebooksiden til Hjertejubel, så hadde jeg nok slettet kontoen min permanent for lenge siden. Det er også grunnen til at jeg re-installerte messenger. JA, jeg ble så klart mindre tilgjengelig og det var skjønt. Men det også gikk utover kontakten og kommunikasjonen med kundene mine, og det er jeg ikke villig til å ofre. Så per i dag har jeg ingen facebook-app, men messengeren har kommet tilbake av praktiske årsaker. På bakerste «side» på Iphonen. Uten lyd. Eller vibrering. Heh.

→ What next? Messenger blir, men selve facebook appen forblir slettet og jeg prøver å begrense facebookbruken min til når jeg bruker mac`en. Er det mulig å slette min personlige facebookside men likevel beholde Hjertejubel-siden? I så fall gjør jeg det.

 Jeg har tatt vårrengjøring i Snapchat-vennelisten, og begrenset bruken min veldig..

Flere av dere har lagt merke til at dere har blitt slettet, og lurt på hva dere har gjort galt. KNIV I HJERTET OG VRI DEN RUNDT. Jeg har slettet ALLE fra snapchat som ikke er familie, nære og «ekte» venner eller mennesker som jeg har noe å gjøre med i det virkelige liv. Det er langt i fra personlig, og det har v e r t f a l l ingenting med dere å gjøre. Det er en greie jeg har gjort for å skjerme meg selv litt, bare ♥ Jeg er SUPERFRISTA til å slette hele greia, for helt ærlig så synes jeg bare det hele er et ork med masse sosiale uskrevne regler for når jeg burde svare og ikke, som jeg IKKE føler jeg tolker eller mestrer i det hele tatt. Men så er det de hersens søte tantebarn-snappene da, dån.

What next? Jeg er usikker! Enn så lenge beholder jeg den og kjenner litt på det.

 

Jeg satte telefonen på lydløs og slo av vibreringen..

Men så en dag skrudde jeg PÅ lyden fordi jeg ventet på en viktig oppringing, også glemte jeg å skru av hendelset igjen. Så neste gang telefonen ringte og vibrerte og hjertet mitt nesten eksploderte av angst så tenkte jeg IKKE FAEN og skrudde av alt som lyste og lagde lyd og alt som vibrerte igjen. Og slik forblir det til den dagen jeg dør, amen.

→ What next? Nokia 3310. Neida…… j.

 

• Jeg blogger sjeldnere..

.. med overraskende resultater! Etter at jeg begynte å blogge sjeldnere og mer sporadisk, bruke mer tid på postene mine, kutte ut «bloggfyll»-innlegg og være litt mer åpen om det som rører seg på innsiden og tanker om minimalisme, stress, tid og et godt liv for meg (noe jeg vil bli enda bedre på, fordi etter så mange år med blogg har det plutselig blitt… vanskelig å være åpen, wtf?) så har leser- og følgertallet mitt økt, men enda bedre – dere er mer aktive i kommentarfeltet og det elsker jeg ♥ Etter at jeg kuttet det meste annet av sosiale medier, så har det blitt mye mer givende å skrive, ta bilder og lese andre blogger.

→ What next? Jeg fortsetter som nå med typ 2-4 bloggposter i uken, og med masse skriveinspirasjon og skriveglede!

Å SLUTTE MED EMOSJONELL HAMSTRING

cabinet-system-gloomy

Prosjekt minimaliser fortsetter og jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte over alle sekkene med ting som forsvinner ut gjennom døren om dagen..

Som nevnt før, så er det å skulle kvitte meg med eiendeler noen ganger vanskeligere enn jeg hadde forventet det skulle være. Jeg har latt tankene mine spinne litt videre om akkurat det, og jeg vil dele noen av de med dere.

Jeg liker å samle på ting. Jeg samler på mynter, flasketopper og flaskekorker. Jeg har samlet på frimerker og servietter, og når jeg var kid samlet jeg til og med på brunsnegler. Men det jeg samler mest iherdig på er minner i en fysisk og håndfast form. Ting som direktekobler minnearkivet i hjernen min til en bestemt person, et bestemt sted eller hendelse, eller en bestemt tid. Jeg ser på det som emosjonell hamstring. Med årene har jeg blitt ganske så obsessive på dette, og grunnen til det er enkelt og (u)greit at jeg har funnet ut at jeg glemmer utrolig mye. Fortiden min, for eksempel, både fjern og nær. Og det er skummelt! Som den grublende og selvgranskende personen jeg er, så tror jeg ganske bestemt at dette begynte som et strakstiltak av hjernen min for å beskytte meg mot det traumet det er å miste mammaen sin på den måten jeg gjorde. Jeg var fire år da alt skjedde, og jeg har så godt som ingen minner fra den tiden og lang tid etter. Og det burde jeg jo ha, sant? Så har det vel bare ballet på seg og nå vil ikke alltid hjernen min huske det som var fint engang. Noe som suger men det får kanskje være en sak for damen i den svarte skinnstolen.

cabinet-system

Men poenget mitt, da, er at i denne minimalisering- og declutteringsprosessen (mangler fremdeles et godt ord på det der) så konfronteres jeg stadig av det dilemmaet og ubehaget av å skulle kvitte meg med ting og dermed tilknytning til minnene mine. Og samtidig som det er nettopp tingene som har vært så viktige for meg, så er det nå de samme tingene som gir meg den klaustrofobiske følelsen jeg må bli kvitt. Hvordan slutter man med emosjonell hamstring?

cabinet-system-close-up

JEG HAR LAGET EN LISTE!

• Vær pro-active og ikke dra med deg tingene inn i huset eller videre i livet i utgangspunktet. DET er det enkleste og mest smertefrie å gjøre. Vær smart. Gjør det.

• Declutter/rensk når du er opplagt og i et fint og passende sinnelag til det. Unngå å prøve å rive opp røtter den dagen du føler deg nostalgisk og melankolsk.

• Vær nådeløs!…

• … og når det ikke fungerer så kan du prøve å renske i flere omganger. Declutter en skuffe, et rom eller en etasje, også gjentar du prosessen etter en stund. Å slutte med emosjonell hamstring er en modningsprosess, og det er helt okei om du ikke klarer å kvitte deg med alt samtidig.

• Still deg selv spørsmålene; Er denne nyttig på noen som helst måte? Har den blitt brukt de siste 3-6-12 månedene?  Trenger jeg den i livet mitt?

• Når du har svart nei, nei og nei på spørsmålene over men det fremdeles er supervanskelig – legg det i en karantenekasse og sett den bort, gjerne i garasjen om du har det.  Etter en stund vil det føles enklere å kvitte seg med, trust me.

• Skriv ned de minnene du er redd for å miste i en bok!

Jeg har funnet ut at decluttering er veldig likt det med trening; det kan være vanskelig og drittungt å komme seg over dørstokkmila og å komme seg i gang, men man angrer jo faktisk aldri på det etterpå. Å renske opp er et tiltak, litt kjipt og kanskje vanskelig der og da, men det føles fantastisk bra å få det ut av huset og livet.

bloglovin



Okay so I´m really not sure if any of you foreign readers that show on my statistics actually read my blogposts or if you just kind of stumbled in and are passing by, so I won´t be spending the time or effort it takes in translating all my blogposts or all the text in them unless you want me to, of course! If that´s the case, please let me know. Meanwhile I´ll only be translating the essential bits.

Recently I´ve been introduced to minimalism, slow living and leading a sustainable lifestyle, and I am so happy about finally finding a community that I can relate to with all these weird feelings I´ve been having trouble to explain for such a long time now.

All my life I have been an emotional hoarder, which means I have been hoarding stuff I feel an emotional connection to. I´m talking bottle caps, tickets, twigs, receipts and all you can imagine of trinkets and «treasures». Fast forward I really need to stop, so I made a list on how to do so!

• Be pro-active and don´t drag all that stuff into your home or life in the first place. This is the easiest and less painful thing to do. Be smart, do that.

• Declutter when you are in a good mood and feel up for ut. If you are feeling nostalgic and melancholic it´s probably not the best time to start tearing up deep roots..

• Be ruthless!…

• … and when that doesn´t work you could try decluttering in stages. Start with a drawer, a room or a floor. Do your best and then you declutter that same drawer, room or floor maybe a week later. Quitting emotional hoarding is a hard thing to do, and it is totally okay if you need time to do so.

• Ask yourself these questions; is this useful in any way? Has it ben used the last 3-6-12 months? Do I really need it in my life?

• When you have answered no, no and NO to the questions above and you STILL find it hard to let go – put your stuff in a quarantine box and put it somewhere out of sight. Life will go on just fine, and you will probably find it easier to chuck it out after a while.

• Lastly, my best tip for fighting the anxiety of loosing treasured memories connected to the stuff  – write them down as detailed as you can in a book for your eyes only.

I`ve found that decluttering is much like working out! Some times it is r e a l l y hard to get out of the couch and go exercise, but you really never regret it afterwards. Decluttering can be really tough, but in the end it just feels so fantastic getting rid of all that stuff. 

TIME IS OF THE ESSENCE

misty3

Jeg har tenkt masse på det du sa den gangen vi gikk tur sammen i ruskeværet. Da vi gikk forbi barndomshjemmet ditt hvor du ganske bestemt mente du fremdeles bodde, og at søstrene dine som ikke lenger lever ventet på deg der. Ordene dine sa at du forsto da jeg forsiktig fortalte deg om demensen som spiser grådig på hukommelsen din, og at ting ikke lenger er akkurat slik som du husker de. Men kroppen din ble dradd som en magnet mot inngangsdøren som ikke lenger var din.

Da vi var kommet til midt på broen fortalte du meg om tiden som eksisterte før broen, og om hvordan dere måtte stå i kø på fineværsdagene for å bli rodd over fjorden i båt for å komme til den andre siden og den fineste badestranden i byen. For en tung jobb det måtte være – sa jeg, og du sa at livet var vanskeligere før, men folk hadde ikke det så travelt. «Det gjorde oss ingenting å vente i kø. Vi hadde tiden og tiden var med oss, og det er mer enn hva mange andre har nå til dags«. Det glemmer jeg aldri.

Du fortalte meg dette den samme uken jeg sluttet å høre og begynte å høre etter. Den uken og den kvelden da jeg la meg for å sove og pulsen bare aldri sank. Jeg kunne kjenne Dumbo parkert på brystkassa og et minutt ble til ti men hjertet mitt jobbet fremdeles som om det fraktet resten av kroppen min opp et lite fjell. Jeg kunne kjenne de galopperende slagene i hodeputen min, og det var nøyaktig den samme uken at jeg bestemte meg for å gjøre noe med det indre stresset som litt etter litt har blitt en del av en helt vanlig og hverdagslig hverdag.

Morgenen etter vi gikk tur i duskregnet skrev jeg de forløsende ordene. Selv om de fremdeles bare er ord formulert til et spørsmål som fremdeles venter et svar, så gjorde jeg det. Jeg gjorde noe, og Dumboen føles lettere allerede.


I´ve thought a lot about the words you told me that time when we went for a walk in the rain. When we passed the house in where you grew up and where you were determined you still lived, and that your sisters who no longer live were waiting for you there. You said you understood when I told you about the dementia eating greedily away at your memory, and that things were not exactly how you remembered anymore. But your body was pulled like a magnet towards the door that was no longer yours.

When we had almost passed the bridge you told me about the time before the bridge existed, and about how you in the summertime waited in line to be rowed across by boat to get to the beautiful beach on the other side. «What an exhausting job that must have been» I said, and you answered that life was harder before but people were not in such a hurry all the time. «We didn´t mind the wait – we had time and the time was with us, which is more than can be said about most people nowadays«. I will never forget that.

You told me this the same week I stopped hearing and started listening. That week when I went to bed and my racing pulse just never dropped. I could feel the weight of a baby elephant on my chest and one minute turned to ten but my heart was still pounding as if hiking up a mountain. I could feel my heart beating in my pillow, and that same week I decided to do something about the stress that somehow had incorporated itself into my very mundainn everyday life.

The morning after our walk in the rain I got up and wrote those redemptive words. And even though they are still just words formulated into a question that still have to be answered, I did something. And I can feel baby Dumbo already lost some weight.

HER OG NÅ FOR Å LEVE LITT SAKTERE OG LITT ENKLERE

Hei mine kjære lesere ♥ Er alt bra med dere?

Jeg har mye på hjertet for tiden, jeg vet. Men ting er både tungt og håpefullt på en og samme tid nå – to motpoler som sammen utgjør en veldig merkelig berg og dalbane, og jeg slipper taket og slenger med armene samtidig som jeg spenner beina og krummer tærne. Holder fast mens jeg slipper taket, på en måte. I går snakket Martinus og jeg sammen om hva som rører rundt i hode og kropp for tiden, og etter jeg hørte meg selv snakke høyt og ufiltrert og uten en backspace-tast til å reformulere meg selv med, så kunne jeg ikke annet enn å spørre om han trodde jeg var i ferd med å bli gal og om forandringen jeg går igjennom nå føltes for stor for han å henge med på. Så sa han at han trodde kanskje ikke at jeg var i ferd med å forandre meg så veldig egentlig, men mer at jeg var i ferd med å gå tilbake til slik jeg var før. Det gjorde meg sinnsykt glad.

Jeg slapp plutselig tråden i posten A human doing VS a human being, men jeg plukker den opp igjen her jeg, og fortetter bare litt til.


misty10bw

Det var i fjor sommer at jeg for første gang hadde en åpenbaring. Uhellet var ute her hjemme, og plutselig måtte litt av både gulv, tak og vegger byttes ut. Jeg var regelrett i sorg over det som hadde skjedd, og jeg gråt og gråt og gråt som om jeg hadde mistet noen. Martinus trøstet og sa at det var da bare ting som hadde blitt skadet, og at ting kunne jo tross alt erstattes. Men jeg var likevel sønderknust. I mine øyner var hjemmet vårt helt ødelagt, og jeg var skikkelig deppa en liten periode der.

Det var da det begynte å gnage skikkelig fra innsiden og utover. Det at ting kunne gjøre meg så bunnløst fortvilet gjorde meg skikkelig forundret og skuffa over meg selv. Jeg kikket meg rundt i den da kaotiske stuen vår og tenkte litt småparanoid på om det virkelig er jeg som eier veggene som omringet meg, eller om det egentlig var slik at de eier megEtter å ha opplevd min egen reaksjon begynte jeg for alvor å reflektere over den glupske materialismen som jeg har latt meg så altfor lett rive med av. Desto mer jeg tenkte på det, desto mer avskyelig ble det hele.

Prosesser skal man dog ikke haste seg igjennom, og jeg anser meg fremdeles som en kjempenoob på denne greia her. Men selv om mange ting som skal til for å leve enklere og saktere ikke skjer over natten, så er det til gjengjeld også noen som gjør det, også.

Islender.jpg

Dette er hva jeg gjør HER OG NÅ for å leve litt saktere og litt enklere

Jeg er i gang med å de-cluttre hjemmet vårt. Skuffer og skap, loft, garasje og ALT skal gjennomgås på en ganske så kritisk og brutal måte, om jeg får si det selv. Det er mye vanskeligere enn jeg hadde forestilt meg å skille seg med saker og ting, så det kreves en million realitychecks underveis. Men, jeg er på vei.

Jeg har sletta facebook og messenger fra telefonen minog hadde det ikke vært for facebook-siden til Hjertejubel så hadde jeg nok slettet facebook i det hele tatt. Men, babysteps babysteps, og bare det å kun være tilgjengelig på facebook når jeg bruker macen er en skummelt deilig befrielse!

Jeg har sletta Instagram-appen, og skal kjenne på om jeg vil slette hele kontoen etterhvert. Snapchat er også på tynntynn is, men er enn så lenge safe etter at jeg har rensket vennelisten.

Jeg er i gang med å formidle til vennene mine at jeg ikke ønsker eller orker å ha lange og kompliserte samtaler over sosiale medier, men at vi heller kan treffes og snakke over en kopp hvasomhelst om det som er fint, vanskelig, spennende, trist, ærgelig eller hva det måtte være. Gjøre det personlige litt mindre upersonlig.

Bloggen min er noe jeg både ønsker og kommer til å fortsette med. Den er et sted for kreativ ut(blåsning)foldelse, såvel som en arena for min lille-spire og drøm – Hjertejubel foto. Men, både innhold og hyppighet på innleggene mine kommer det til å bli litt forandring på fremover. Jeg vil bruke mer tid og omtanke på hver post jeg lager, både i tekst og bilder. Jeg vil gjerne formidle noe fint og ekte via denne kanalen, og jeg kommer til å forsøke å styre unna mange typiske «blogg-fyll» poster fremover og jaget etter raske oppdateringer. Kvalitet fremfor kvantitet.

Jeg undersøker og lærer mer om downshifting, (mini)minimalisme og bærekraftige måter å leve på, jeg leiter febrilsk etter likesinnede og når jeg finner dem så er de DØDSINSPIRERENDE. I skrivende stund er bøkene Present over perfect  og Chasing slow på vei hit, og det er helt uten overdrivelse når jeg sier at resyméene var så gjenkjennelige for meg at jeg fikk hjerteklapp av å lese dem.

Jeg gjør meg mindre tilgjengelig. Både lyd og vibrering på telefonen min er skrudd av, og likeså med de fleste pushvarslinger. Og om det ikke passer meg, så svarer jeg heller ikke.  Det gjøres ikke fritt for dårlig samvittighet, men jeg jobber med saken.

Det (↑) er kanskje ikke så mye, men en start er begynnelsen på en fortsettelse ♥

ET SNEGLESAKTE PROSJEKT

Noen vaner virker enkle å bryte, mens andre sitter så dypt innarbeidet at det føles som en helt umulig oppgave å skulle endre på de. En slik (u)vane har jeg! Higeren etter å multitaske. Jeg elsker multitasking, og bruker mye tid, kapasitet og ikke minst energi på å få flest mulig ting gjort på minst mulig og aller helst samme tid.

Tidligere har jeg ansett denne evnen som en av mine perks  og en positiv egenskap ved meg selv. Men først nå i senere tid har jeg spekulert mye på om denne evnen kanskje faktisk er en av de største uvanene jeg har. Mulig er det på grunn av multitaskingen min at så mange av prosjektene jeg starter aldri blir fullført? Koker de ut i kål fordi jeg blir lei og mister interessen, eller fordi jeg rett og slett glemmer av de?

Derfor har jeg ønsket meg et nytt og superslow prosjekt som det ikke er mulig å haste seg gjennom. Et som jeg vil og skal fullføre. Jeg har begynt å fargelegge fingrene mine, og grønn er fargen det males i. Målet er en voksende kjøkkenhage og et frodig inngangsparti, og om jeg er prinsessa av multitasking, så er pappa kongen av alt som skal sås, gro og spire – så dette prosjektet skal få bein å gå på, tenker jeg.

Jeg starter uerfarent og med få eller ingen forkunnskaper, slik som jeg så ofte gjør. Jeg kaster meg litt ugrasiøst i det og forsøke meg på tomat, agurk, paprika, chilli og salat. Jeg ANER virkelig ikke hva jeg driver med (pappa hjelp!), men det spiller ingen rolle. Det å pusle med potter, jord, frø og sprayflasken var så rolig og fint og skuldersenkende, så nå skal jeg bare vente i spenning i en måneds tid og se om det kan komme noe liv utav jorden, etterhvert.