Sommer

000508810001000508810002000508810003
000508810005000508810006000508810007000508810008

I stillheten fra en buldrende elv lar jeg tankene mine flyte med strømmen helt frem til neste år når jeg skal være hans brud og min beste fangst skal være min brudgom. Selv om jeg prøver å la tankene være mest mulig akkurat her og nå i sommer, så synes jeg at syvende september tjuenitten er en legit dato å la de dra sporadiske dagsturer til. Etter en liten lenger stund passer jeg likevel på å sveive de oppstrøms igjen også haler jeg de i land, rett ved mine føtter, hvor solen bader gjennom skyggene av tretoppene og får blåbærene til å se ekstra fristende ut.

I grøftekanten i sommernattens tjuefjerde time lyser det seks små kuler og konturene av de tre revesøsknene som nå har blitt ett drøyt år gamle. De er født og oppvokst i det delvis nedbrente grønne og gule huset i svingen- Huset som jeg i hele fjor sommer kjørte forbi i null kilometer i timen for å se ubersøte og uredde revevalper titte opp av markblomsterengen. De føles litt som «mine» og jeg blir i merkelig godt humør av å se dem.

Jeg har ikke hatt på meg bukser eller sokker på tre uker. Sikre tegn på en proper sommer.

Det uvisse

monday5

I dag tenker jeg på samtiden. Min egen tid. . På hvor oppløftende fri jeg føler meg når jeg slipper avtaleboken i gulvet sammen med min egen idé av hvordan en spesifikk dag skal utspille seg, og istedenfor bare lever den ut helt spontant. Så fri. Nesten litt rebelsk.

Jeg tenker også på hvor mistenksomt enkelt det er å la tankene få helt frie tøyler og la de galoppere langt inn i fremtiden. Etterpå, i kveld. I morgen, neste uke måned år. Skal bli, skal gjøre, skal få, skal ha.

Også fortiden da, selvsagt. Stedet hvor det er så lett å oppholde seg. Marineres i minner og angst og nostalgi. Det er finurlig og poetisk å tenke på at fortiden min former fremtiden, fremtiden kaster skygger tilbake på hvordan jeg husker og oppfatter fortiden, og at de to smelter sammen på et kosmisk vis og blir til meg – akkurat her og nå. Og slik fortsetter vi, vi tre. Fletter og fletter og fletter oss sakte og lynraskt avgårde med stadig mer fortid bak oss og desto minkende fremtid fremfor oss. I et evig virrvarr av å mimre, leve og forvente.

monday4

Kanskje er vi skapt med en driv til å alltid utvikle og forbedre oss? Eller kanskje foretrekker vi bare å leve i håpet om at noe svært en dag skal skje oss. At vi våkner opp en morgen og befinner oss DER, midt i smørøyet av vårt oppdiktede drømmeliv. En drøm som kanskje i begynnelsen var nettopp det livet vi faktisk har i dag, men som med tiden har utviklet seg videre til noe mer uhåndgripelig og diffust siden drømmer jo tross alt hører til langt der ute i periferien, og skal slett ikke nås tak i så lett. Hvorfor har usikkerheten «der fremme» så lett for å ta mye mer plass enn sikkerheten av akkurat her og nå?

Alt det som kanskje kan skje.

Kan skje. Kanskje?

Det uvisse.

Verre ting kan skje

Throwback; flowersthrowback; flowers1throwback; flowers2Throwback; flowers3Throwback; pappa og nelis

I forgårs, da jeg gikk på rollerblades for første gang siden urettferdig lenge siden, kjente jeg årets første antydning til sommer. Skikkelig sommer. Den umiskjennelige duften av varm og våt skog som skulle gått ann å fått på flaske. Fuglekvitter og varme fra nylagt asfalt. Den håndterbare angsten for at steiner skal kile seg fast mellom hjulene og at jeg dermed tar et svalestup inn i den sikre asfaltdøden. Lette(re) turklær og vind i luggen, og bare bittelitt duskregn i luften. Da Mikkel rev hastet seg over veien rett fremfor meg og forsvant som et spøkelse i grøften som var gul av påskeliljer tenkte jeg HOLY MOLY mother nature du er fin ass.

Det var den samme dagen jeg merket et grått hårstrå i det som for noen måneder siden var side-cut’en min. Et mer klokkeklart tegn på at min biologiske klokke tikker og går kan jeg vel strengt tatt ikke få? Jeg tok meg selv i å ha en slags obligatorisk panikk der ett øyeblikk, før jeg chillet helt ned og heller begynte å fundere på hva slags dame jeg kommer til å bli i fremtiden; ei som slavisk farger bort uunngåelige aldringstegn eller ei som rocker det grå? Tiden (og mye av den, forhåpentligvis) vil vise. Et sekunds panikk til side – og tanken på å eldes er egentlig ganske fin. Spesielt tanken på å bli eldre og til slutt gammel sammen med Martinus. Hvem er vi som 60, 70 og 80-åringer? Vil han fremdeles himle med øynene når han spiser og vil jeg fortsatt ha noia i tærne? Fyker jeg rundt med fortidsminnet av et analogkamera mens jeg med hjertet i halsen prøver å forevige mannen min i (lår)halsbrekkende skråninger langs lakseelva i Valldal? Haha! Jeg ser oss, jeg ser oss så tydelig ❤️

Min tjueniende sommer står snart for døren. Jeg skal smile bredt mot solen og om det er overskyet skal jeg jammen glise til skyene óg, og jeg skal gi skikkelig faen i at myserynken mellom øynene mine blir dypere og dypere eller om jeg plutselig skulle begynne å få smilerynker. Det finnes verre ting som kan skje med en kropp, enn at tegn på fine, gode og lykkelige stunder og tider vises på utsiden, vil nå jeg tørre å påstå.

Et frieri på tampen av april

double exposure

Kom mai du skjønne milde ♥


Det var en liten antydning til rødme på neseryggen min da jeg stirret i senk bustetrollet i speilet i morges. Gårsdagens solstråler fra Muldalen traff med andre ord godt, både på hud og humør. På toppen drakk vi pulverkaffe og sitrus-te fra termos mens jeg måtte sitte med rumpen bar et lite øyeblikk slik at turbuksen min, henslengt og vrengt inn-ut, fikk avdampe seg litt i sola og jenta kjøle seg ned. Igjen tentes drømmen om en sommeruke i Tafjordfjella, slik som så mange ganger før.

På veien hjem såg han lurt og lengtende bort på meg og spurte om ikke vi skulle sette oss nedi fjøresteinene og dele et fleskebein sammen. Hjertet mitt rant bort et lite øyeblikk der. Hvem kan noen gang motstå et slikt frieri? Så delt fleskebein i elveosen ble det, med tanker om årets laksefiskesessong, bryllupsfotooppdrag og sultne måser svevende over hodene våre.

En ny inspirasjon

mars portrett

Wilma, den nevrotiske huspusen, merker at the times they are a changin. Våryren henger tjukt i luften som en fluffy pastellrosa sukkerspinnsky, og hun smeiser og deiser hit og dit og jager sin egen hale i ekstase over at verden og den pelskledde kroppen hennes våkner til live igjen. Hun ser ut vinduet og mjauer på den måten som får værhårene hennes til å vibrere. Nesten som hun ler. Freaky, men latter endog. Og jeg, jeg kan relatere. Det tror jeg kanskje at mange av dere også kan? På denne tiden av året kan jeg alltid kjenne sitringer helt ut i fingerspissene. Jeg vil shine huset, utforske verden og planlegge livet mitt frem til den dagen jeg dør. Alt av interne bremser forsvinner, så jeg må stadig dra meg selv i øreflippen for å minne meg selv på å roe ned tankene, bare bittelitt. Levva her og nå, så tar vi i morgen i morgen. Sant?

Denne måneden markerer det første året av min nye hverdag. Hei hvor tiden går! Det er litt underlig å nå være her i det som da var fremtiden, og huske den følelsen av hvor skummelt det var å skulle gi opp en del av tryggheten min. Men her er jeg, trygg som bare det, og så glad for at jeg våget å ta hoppe inn i noe nytt og annerledes. Satse litt. Legge noe jeg var redd for på bordet for å se om det ville gi avkastning eller om det hele ville ende med en real smekk over fingrene. Denne gangen vant jeg!

Jeg har gjort en ny oppdatering i kamerabaggen min. Den siste på en lang stund. Nå annser jeg meg som all set og mens jeg venter noen lange uker på en fantastisk pakke i posten, skal jeg benytte tiden til å finne litt tilbake til fotorøttene mine og lidenskapen som ligger i grunn for alt med en frisk og ny inspirasjon. Jeg starter med et friskt blikk på min egen by. Kanskje ser jeg noe du aldri har sett der før?

Alltid bare litt for sent ute til festen

Sist uke brukte jeg hvert ledige minutt på å sitte på verandaen og slikke sol, kaffe og kunnskap (og fjas) fra favorittpodcastene mine. Ett øyeblikk der ble det faktisk så lummert og toasty at jeg flerret av meg ullteppet midt i ett aldri så lite svettebrøt. Samme natten som jeg postet innlegget hvor jeg skreiv at våren mente alvor på alvor denne gangen, så begynte det å dale hvite langefinger-knyttnever fra himmelen, som malte Ålesund askehvit. Igjen. Et siste lille hves av et krampetrekk og et SCREW YOU fra Kong Vinter der, altså.

Påske_ferie
Secondhand_vintage_retro_outfit_03
Påskeeggjakt

Jeg kom egentlig ikke innom for å skrive om hverken været eller påsken, men jeg har et mediegalleri fylt til randen av påskeegg og sukkerrusa kids som jeg bare må få pushet ut før det toget har forlatt både stasjonen og denne tidssonen i samme slengen. Alltid bare litt for sent ute til festen, men.. ja. Påske!

Påskeeggjakt_Thea-Eddine_06
Påskeeggjakt_candid
Påskeeggjakt_Mikal
Påskeeggjakt_Thea-Eddine_07

Fra det ene til noe fullstendig annet (tankene mine er SKIKKELIG all over the place for tiden…), men midtveis i skrivingen av denne posten innså jeg plutselig hvor mye jeg savner å fotografere analogt! Jeg har ikke fremkalt en eneste filmrull siden jeg fullførte fotoprosjektet i oktober i fjor, og jeg skjønner jo godt nå at ett eller annet kreativt bein i kroppen min forsøker å få meg til å plukke opp NikonBaby igjen når 100% av bildene jeg har tatt den siste måneden(e?) er redigert i skikkelig filmstil. 

Påskeeggjakt_Thea
Påskeeggjakt_Thea-Eddine_03
Påskeeggjakt_Cally
Påskeeggjakt_Thea-Eddine

I tillegg savner jeg helt enormt den overraskelsesfaktoren det er å se bildene jeg tok for lenge siden, for første gang! Og ikke minst alle de fantastiske «feilene» som skjer når man skyter analogt. Det er jo faktisk nesten det beste, og mange av favorittbildene mine har såkalte feil. Orbs, lens flares, kornete bilder, under- eller overeksponert… eller fokusbommerter, slik som på det siste bildet av Thea her ↑. Det er kanskje litt vanskelig å se om du ser bildet på en liten skjerm, men her har jeg fullstendig bommet på Theagullet, men istedenfor traff jeg altså den BITTE LILLE gullpåskeharen i bakgrunnen midt på bildet, haha! I ekte påskespirit ♥

Påskeeggjakt_Nelis_2
Påskeeggjakt_Thea-Eddine_05

Så, før jeg dro på jobb i går passet jeg på å pakke med meg både kameraet og en ekstra filmrull (Kodak Portra 400, sleeev), klar til å ta fatt i hverdagsfotograferingen på analogt vis igjen ♥

På hodet på stuegulvet

Interiør_budda_wanderlust

G  o  d    m  o  r  g  e  n  ♥


Jeg er i ferd med å tre inn i nattevaktsboblen igjen. Jeg har arbeidshelg, noe som innebærer at de tre neste døgnene mine kommer til å gå noe slik som jobb – trene – sove – sofasliting x 3 men når det er over SÅ starter en friperiode av den mer begivenhetsrike sorten. Vi snakker storbursdagsfeiring (det gledes!!), vennefest på påskeaften, påskelam og eggejakt med familien, og ikke minst årets første møte med ett av brudeparene som jeg skal fotografere i sommer. Iih, snart bryllupssesong igjen!

For å gi meg selv en best mulig start på arbeidshelgen planlegger jeg litt stille selvpleie og offlinetid i dag. Jeg tenker en unplugged joggetur i skauen etterfulgt av en kopp nykvernet påskekaffe på altanen vil gjøre susen. Så vil jeg lese litt i
The Photographer’s Playbook. Eller kanskje skrive litt i dagboken min, om løpeturen maner frem tankerekker som må ut ut ut. Tenker dere på masse rare greier når dere løper? Vanligvis så tenker jeg på ingenting annet enn podcasten eller sangen jeg hører på, men i det siste har jeg vært så inni hamperævva ukonsentrert og ufokusert! Det er som om hjernen min er en sil og at alle tankene mine bare fosser ukontrollert ut fra hvert eneste hull samtidig. Jeg starter på en setning og stopper midtveis fordi ordene unnslipper meg. Mister tankerekken. Går inn i et rom og glemmer helt hva jeg skulle…

Hadde jeg ikke visst bedre hadde jeg trodd jeg hadde blitt smittet av demens, men jeg har på følelsen av at diagnosen heller er en overstimulert hjerne. Derfor prøver jeg å skape skarpere skiller og kontraster mellom tiden jeg bruker offline og online, og også mellom jobb og hvile. Prøve å stoppe aktiviteter fra å flyte over i hverandre, slik som tankene mine for tiden gjør. Legger bort telefonen. Mediterer noen minutter. Står på hodet på stuegulvet.

(Jeg er btw i ferd med å bli ej jævel på å stå på hodet på stuegulvet).

 

Utdrag fra dagboken min, 6 mars 2018

Hei! Som jeg skreiv sist, så har jeg begynt å skrive dagbok! Jeg er av typen som alltid har måttet skrive meg igjennom alt av følelser og tanker, det er akkurat som om jeg først da får sortert krusedullene i hjernen min skikkelig. De fleste av tekstene er for my eyes only, men noen av de har jeg tenkt å dele her. Slik som denne som jeg skreiv en ettermiddag da jeg følte meg kvalt av telefonen min og hvor veldig tilgjengelig jeg har gjort meg selv.

000468730017



Jeg har store vanskeligheter med å finne min plass i denne nye type verdenen som bare fortsetter å scrolle fra meg. Jeg bare vet at jeg ikke kommer til å finne den i bunnen av en feed, uansett hvor «sosial» og «med i tiden» jeg fremstår i mitt uendelige dypdykk på veien ned dit. Problemet er bare at den nye online og «sosiale» verdenen som jeg bruker for mye av tiden og livet mitt i er bunnløs og uten endestasjon. Når jeg leser en avis er der en gitt mengde sider med informasjon og input. Der er en start og en ende, og når jeg leser siste setning på siste side så kommer det helt til slutt et punktum. 

Punktum.

Aktivitet ferdig. Stund over. Snap out of it og over på neste greie. Den siste setningen i avisen, det punktumet, fungerer som en naturlig stopper. Noe som forteller at dette er over, for denne gang. Problemet for meg med sosiale medier og feedsurfing er at disse punktumene ikke eksisterer. Det bare fortsetter og fortsetter og fortsetter og bak hver en app sitter det smarte programutviklere som jobber målrettet med å få meg hekta og til å fortsette enda lenger. Det gir meg en vond smak i munnen. Om Instagram og Facebook ble kokt ned i en kjele ville den vært fylt med ingenting annet enn kommaer. Noe nytt, noe mer, hele tiden, alltid. Og hjernen er finurlig på den måten og vil alltid vite hva som befinner seg rundt neste tommelsveip så stakkaren fortsetter den, uten en siste side i avisen og et punktum til å stoppe den på sin apatiske ferd.

(…)

Kanskje er den nye verdenen et enklere sted å være. Etterhvert som vi blir likere og likere hverandre blir vi mer og mer ulik oss selv, men det er jo egentlig åpenlyst at det er enklere å eksistere som en del av enmengde. Å bevisst eller ubevisst adoptere fellesskapets tankesett føles tryggere enn å utvikle og stå for sin egen. Å la et ekko komme og gå er mer behagelig enn å stoppe lydbølgen og sende ut sine egne sårbare ord. Skjell for skjell bytter vi oss selv bort, og kanskje en dag lykkes vi med å bli den kameleonen så mange av oss streber etter. En som blender seg inn. Helt usett i mengden. 

(…)


000444060006

Jeg prøver hele tiden å finne en balanse mellom å være «med» og å være her. Nå og da tar jeg opprenskinger i sosiale medier, og jeg har for lengst innsett hva som er dårlig for meg å følge og eksponeres for. Likevel har jeg denne twitchen etter å ta frem telefonen hver gang det er reklamepause på TV’en, når jeg står i kø, når jeg våkner, når jeg skal sove, når jeg sitter på bussen, når kaffeen min koker opp… alltid. Og for hva? 99% av tiden vet jeg ikke engang, for det er bare mindless scrolling nedover en feed. Jeg er redd for å faktisk sjekke hvor mye tid jeg faktisk bruker i løpet av en dag på telefonen,  for slik jeg reflekterer over det så er det uansett ille. Så nå har jeg tatt meg selv i nakken og iverksatt noen tiltak. Jeg startet der skoen trykket mest og slettet Snapchat. Sweet relief! I tillegg har jeg slettet den ene instakontoen min, og på den andre har jeg slettet følge-listen min fra over 1300 mennesker til nå 96 (btw, SHIT for en jobb det er i renske opp i instagram, jiizes!!). Jeg har sluttet å «Like» de fleste sider på facebook, og vurderer veldig å begrense vennelisten til bare familie og venner som jeg ser eller snakker regelmessig med. Vet dere, det er ingenting å vurdere. Jeg gjør det – NÅ!