Expectation VS reality (FAIL)

Expectation (Pinterest) VS Reality (iphone selfiekamera)

Tok et lilla og fresht plommebadebombe-bad her en dag, og kom til å tenke på alle de awesome og kreative melkebadbildene jeg har sett på sosiale medier i det siste. Så jeg pisket frem iphonen og svitchet til selfiekameraet, og tenkte jeg skulle være litt artsy og kreativ sjæl. Hehehehehhehehehehehe.

Heheh.

Hehehheheheh.

Verre ting kan skje

Throwback; flowersthrowback; flowers1throwback; flowers2Throwback; flowers3Throwback; pappa og nelis

I forgårs, da jeg gikk på rollerblades for første gang siden urettferdig lenge siden, kjente jeg årets første antydning til sommer. Skikkelig sommer. Den umiskjennelige duften av varm og våt skog som skulle gått ann å fått på flaske. Fuglekvitter og varme fra nylagt asfalt. Den håndterbare angsten for at steiner skal kile seg fast mellom hjulene og at jeg dermed tar et svalestup inn i den sikre asfaltdøden. Lette(re) turklær og vind i luggen, og bare bittelitt duskregn i luften. Da Mikkel rev hastet seg over veien rett fremfor meg og forsvant som et spøkelse i grøften som var gul av påskeliljer tenkte jeg HOLY MOLY mother nature du er fin ass.

Det var den samme dagen jeg merket et grått hårstrå i det som for noen måneder siden var side-cut’en min. Et mer klokkeklart tegn på at min biologiske klokke tikker og går kan jeg vel strengt tatt ikke få? Jeg tok meg selv i å ha en slags obligatorisk panikk der ett øyeblikk, før jeg chillet helt ned og heller begynte å fundere på hva slags dame jeg kommer til å bli i fremtiden; ei som slavisk farger bort uunngåelige aldringstegn eller ei som rocker det grå? Tiden (og mye av den, forhåpentligvis) vil vise. Et sekunds panikk til side – og tanken på å eldes er egentlig ganske fin. Spesielt tanken på å bli eldre og til slutt gammel sammen med Martinus. Hvem er vi som 60, 70 og 80-åringer? Vil han fremdeles himle med øynene når han spiser og vil jeg fortsatt ha noia i tærne? Fyker jeg rundt med fortidsminnet av et analogkamera mens jeg med hjertet i halsen prøver å forevige mannen min i (lår)halsbrekkende skråninger langs lakseelva i Valldal? Haha! Jeg ser oss, jeg ser oss så tydelig ❤️

Min tjueniende sommer står snart for døren. Jeg skal smile bredt mot solen og om det er overskyet skal jeg jammen glise til skyene óg, og jeg skal gi skikkelig faen i at myserynken mellom øynene mine blir dypere og dypere eller om jeg plutselig skulle begynne å få smilerynker. Det finnes verre ting som kan skje med en kropp, enn at tegn på fine, gode og lykkelige stunder og tider vises på utsiden, vil nå jeg tørre å påstå.

Fasting, autofagi og følelsen av lunka rumpetrollegg i kjeften

Så nå er jeg inne i en periode hvor jeg er «hun der». Hun der som sitter oppe midt på natten og drikker varmt vann med chiafrø og en splæsj sitronsaft oppi. Ikke fordi det smaker godt, for det gjør det så saktens ikke. I all ærlighet så smaker det egentlig ikke noe annet enn sitrus, men konsistensen minner om hvordan jeg innbiller meg at lunka rumpetroll-egg hadde kjentes ut i kjeften min. Desverre er det ikke akkurat så veldig visuelt ulikt, heller, men jeg sier som mitt kloke krus;

secondhand-kopp-onda-med-det-goda

Nå er det nå slik at jeg har en alt-eller-ingenting type personlighet, noe som til tider  kan være en skikkelig pain in the but, men som også (slik som nå) kan inspirere meg til å ta et skikkelig superdypdykk inn i min egen kropp og helse. Og til å drikke litt slimvann mens jeg gjør det…

Etterhvert som jeg ble såkalt fett-adaptert (dvs. at metabolismen min skifter til å drives av primært fett og ikke karbohydrater) ble intermitterende fasting en naturlig del av mitt spisemønster. Jeg har aldri vært noe særlig til frokostmenneske, og nå – etter jeg gikk keto – så spiser jeg vanligvis ikke dagens første måltid før en plass mellom klokken 14 – 16, alt etter hvor tidlig dagen min starter. Det var først en veldig finurlig oppdagelse at kroppen min ikke reagerte med slapphet og manglende energi når jeg dro på fjellturer og løpeturer på fastende mage. Tvert i mot, så føltes kroppen ofte lettere og med en mye jevnere energifordeling. Ingen hanger. Bedre tålmodighet og tankeklarhet. Og det skal vel egentlig ikke gi mening?! I vert fall ikke om man holder fast ved gamle «sannheter» om at frokost er dagens viktigste måltid, eller at man skal spise 6 mindre måltider gjennom dagen for å holde blodsukkeret stabilt og energinivået oppe. Men, etter måneder inn og måneder ut hvor jeg har undervist meg selv om blodsukker og hormoner, fett, og ikke minst karbohydrater i form av sukker og stivelse, så synes jeg ikke det er merkelig lenger. Faktisk så gir det perfekt mening i mine ører.

000468720021

Den siste retningen dette kunnskapssuget har ført meg på er altså mot temaet autofagi. Autohva? Direkte oversatt så betyr det selvspising. Sexy, ikke sant? Det er en naturlig prosess hvor cellene våre demonterer komponentene sine, og enten resirkulerer de eller kaster de i søpla. Husrengjøring, rett og slett. Og denne tilstanden oppnås når vi går lenger perioder uten å spise, altså forlenget f a s t e. Ikke ta mitt ord på det – dykk inn med hodet først i fagstoffet og interessante artikler om det selv. Dere kan for eksempel starte med disse; Selvspising forlenger livet (Tidsskrift for Den norske legeforening), Autophagy – the science-backed way to cleanse your body eller 7 benefits of fasting (+ the best types of fasting).

Dette var egentlig bare en veldig langpustet måte for meg å si at jeg har følt meg veldig inspirert til å implementere regelmessig utvidet faste i min livsstil. I følge forskningen jeg har lest så er der dokumentert effekt og helsegevinster som forlenget liv, redusert risiko for kreft, alzheimers, parkinsons og andre nevrodegenerative sykdommer (hos dyr, vel å merke) helt ned i bare ett fastende døgn i måneden! Det må vel kunne gå ann å få til? Akkurat hva som er den beste måten for meg rent praktisk har jeg ikke helt kommet frem til enda, men jeg tror jeg blir nødt til å sikte meg inn på noe så overkommelig som 1 – 2 x 24 – 48 timer faste i måneden, og rett og slett bare kjøre på og gjennomføre det de dagene hvor det føles naturlig, riktig og behagelig for både kropp og psyke. P.s – hittil har jeg lært at det absolutt vanskeligste med å faste er det psykiske aspektet! Det er først når jeg ikke spiser at det går opp for meg hvor mye tid og energi som går med i løpet av en dag på å tenke på mat, handle mat, lage mat, spise mat, rydde opp etter mat… I tillegg til å være bra for meg, så blir jeg sykt produktiv når jeg faster, haha! Elsker å vinne og så vinne litt til.

000468720020

Jeg er stor på intuitiv spising (å spise etter faktisk sult i motsetning til bestemte klokkeslett, følelser eller sosiale settinger), og er derfor superobsobsobs på at dette ikke skal være eller bli en restriksjon for meg eller noe jeg MÅ gjøre fordi det er onsdag eller whatever. Siden midten av april har jeg hatt hele fire forlengede faster på henholdsvis 90, 26, 33 og den siste på 43 timer som jeg endte senest i går kveld. Og jeg lærer så sykt mye om kroppen og psyken min for hver gang!

Er det noen av dere som har erfaring med fasting – intermitterende eller utvidet? Del gjerne deres erfaringer. Hilsen LÆRESUGEN OG NYSKJERRIG. 

Q&A – ett år som sukkerfri, keto/lchf og forlenget faste!?

Klovset14

I ny og né spør dere etter flere keto-oppdateringer her inne. Det liker jeg! I begynnelsen tenkte jeg å holde meg til men større oppdateringer på temaet, slik som jeg gjorde etter tre månederseks måneder og etter ni måneder. Men, helt ærlig, så opplever jeg det som for mye å gape over og rett og slett litt demotiverende å «måtte» sette meg ned for å skrive et slikt type omfattende innlegg. Over det siste drøye året har jeg virkelig gått inn for å lære mer om min egen kropp og helse, med en sukkerfri livsstil, ketogent kosthold og både intermitterende og lengre vannfasting som noen av mine verktøy for å oppnå balansegangen som fungerer best for meg. Jeg vil mer enn gjerne dele av min kunnskap og erfaringer, og ikke minst så vil jeg lære mye mye mer! Jeg er heller aldri lukket for en saklig diskusjon med fakta og forskning i bunn, hverken på sosiale medier eller in real life. Men jeg vil heller ikke være hun som preiker hull i hodet på andre mot deres vilje og interesse, så jeg prøver (i den grad jeg klarer å beherske meg selv) å ikke alltid være den som tar opp temaet. Likevel, siden forholdsvis mange av dere som titter innom her virker å være interessert, så tenker jeg nå å skrive litt oftere om mine egne erfaringer med keto/lchf/fasting – men altså ikke så omstendig som postene jeg linket til tidligere. Kanskje litt mer oppskrifter, det «daglige livet med keto, egeneksperimentering og oppfølging av blodprøver og den slags? Dere som er nyskjerrige – kom gjerne med tilbakemeldinger på hva dere vil se/lese mer av 🙂

Høst_natur3

Denne måneden runder jeg mitt første år med et ketogent kosthold! For dere som ikke aner hva jeg snakker om, så vil det veldig kort (og generelt) si at maskineriet meg drives og næres av hovedsaklig fett. Kosten min består av minst ca 75% fett, 20% protein og bare 5% karbohydrater. Til sammenligning anbefaler helsedirektoratet vårt at energien vår burde komme fra 25-40% fett, 10-20% protein og hele 50% fra karbohydrater. Det har vært et lærerikt og matmessig et helt fantastisk år, og jeg ser virkelig frem til å fortsette å «keto on» og til å se effekten det har på kroppen min i det lengre løp. En ting er i vert fall sikkert, og det er at menneskekroppen slutter aldri å forbløffe meg! Slik som i april, da jeg spontant hadde min hittil lengste vannfaste på hele 90 timer, og hadde det ikke vært for det lille måltidet jeg følte på at jeg «måtte» spise da en venninne hadde laget deilig middag til oss, så hadde den totale fastetiden min vært vesentlig lenger, nemlig fra mandag – lørdag. Og vet dere hva, jeg dødde ikke. Au contraire, jeg følte meg så bra, og jeg lærte SÅ mye om mine egne vaner, følelser, faktisk og innbilt sultfølelse og mye mye mer bare i løpet av den lille uken. To be continued sier jeg, da dette gav mersmak. Pun not intended.

Høst_natur8

Siden jeg synes ett helt år med keto er for mye å dekke i en og samme bloggpost, så vil jeg gjerne invitere dere til å grave og spørr om det dere måtte lure på i kommentarfeltet på denne posten. Da kan jeg heller bruke erfaringene mine på svare på det som faktisk er interessant for dere, og ikke bare ramse opp alt JEG finner superpennende, haha! 

 

Et frieri på tampen av april

double exposure

Kom mai du skjønne milde ♥


Det var en liten antydning til rødme på neseryggen min da jeg stirret i senk bustetrollet i speilet i morges. Gårsdagens solstråler fra Muldalen traff med andre ord godt, både på hud og humør. På toppen drakk vi pulverkaffe og sitrus-te fra termos mens jeg måtte sitte med rumpen bar et lite øyeblikk slik at turbuksen min, henslengt og vrengt inn-ut, fikk avdampe seg litt i sola og jenta kjøle seg ned. Igjen tentes drømmen om en sommeruke i Tafjordfjella, slik som så mange ganger før.

På veien hjem såg han lurt og lengtende bort på meg og spurte om ikke vi skulle sette oss nedi fjøresteinene og dele et fleskebein sammen. Hjertet mitt rant bort et lite øyeblikk der. Hvem kan noen gang motstå et slikt frieri? Så delt fleskebein i elveosen ble det, med tanker om årets laksefiskesessong, bryllupsfotooppdrag og sultne måser svevende over hodene våre.

Mitt bidrag; en matredder som spiser opp maten sin

Velkommen til min nyeste hobby!

matredder

Jeg er av den typen som bruker sansene mine til å bedømme om en matvare er spiselig eller ikke. Datostempling er noe jeg tar med en seriøs klype salt. If it quacks like a duck og hele den regla der, sier nå jeg. Om maten/drikken ser fin ut, lukter greit og smaker bra… så er den bra! Easy peasy. Jeg har spist yoghurter som er ukesvis og månedsvis utgått på dato og kjøtt som vi grillet syv- åtte dager siden. Null oppkast, null diaré, null problem.

matredder4

Siden jeg har bodd for meg selv har jeg virkelig kjent på den dårlige samvittigheten av å kaste mat i søpla. Ikke bare over mitt personlige overforbruk, men i samfunnet og verden generelt. Jeg las en plass at 1/4 av maten vi KASTER er nok til å mate den delen av verdens befolkning som sulter. Altså, hvor elendig kvalmt er ikke det..

Jeg føler derfor en helt spesiell type tilfredshet når jeg lager restemiddager, og når jeg bruker reddede råvarer. Over det siste året spesielt har det nesten blitt en sport for meg å sjekke ut 50% frysedisken i dagligvarebutikkene for å trøske til meg noen billige godbiter som allerede har en stakkars fot i søpla. Der er så mye BRA MAT til en billig penge! Grønnsakene i denne posten, for eksempel. De lå i en kasse som var litt bortgjemt i butikken sammen med andre varer som enten ikke var friske nok til å selges til fullpris lenger, eller som nærmet seg best-før eller utgangsdato. Jeg har skjært bort de små områdene som var skadet/myke, og ellers er de helt fine.

matredder2

Vi kan alle bidra litt til å skåne miljøet vårt, på en eller annen måte. Dette er min. Jeg er en matredder og jeg spiser opp maten min! Og jeg vil bli bedre til det. Lære mer om en bærekraftig livsstil, inspirere meg selv til å etterlate et mindre fotavtrykk på denne kloden. Gjøre mitt.

Jeg kommer aldri til å bli hverken vegeterianer, pesceterianer eller vegetarianer (keto for life ♥ ). Men på en annen side så kommer jeg heller aldri til å forsøple i moder natur, eller la en mulighet til å redde hennes frukter fra en utgangsdato gå meg forbi.

Jeg sparer penger. Jeg sparer miljøet. Jeg skåner samvittigheten min. Vinn, vinn, vinn!

Sjekk ut #matredder, #matredderne og #spisoppmaten på Instagram for masse fin inspirasjon ♥

En mandag i vakuum

Hei fra vilter morgensveis.

Slow morning mirror selfie canon 5D

I natt starter jeg på en ny jobbeperiode på sykehjemmet. Slike mandager kjennes alltid som et merkelig vakuum hvor jeg på en måte ikke har fri men likevel har stort sett hele dagen… vel, fri. Som jeg sa – vakuum. Heldigvis vet den nevrotiske katten Wilma nøyaktig hva det innebærer for matmor så this is how we roll på disse dagene;

slow morning (wilma) 4slow morning (wilma)slow morning (wilma)2slow morning (wilma)3

De siste dagene har jeg vært bunnløst sliten i hjernen, og kroppen også forsåvidt, så jeg har for det meste ligget på ladding. Å være «PÅ» sosialt og emosjonelt sett har blitt noe av det mest utmattende jeg gjør, og jeg trenger alltid en del tid for meg selv for å hente meg inn igjen etterpå. Livet som introvert, dere ♥

En kveld fikk jeg likevel ånden over meg, og plukket opp min nye baby som har fått urettferdig lite oppmerksomhet siden hun kom til meg snart to uker siden. Min kjære Canon 5D mark IV. Jeg er overekstatisk selv om jeg er for matt til å kunne uttrykke det på rettferdig vis akkurat nå, og kan ikke vente til vi blir veldig mye bedre kjent fremover. I går lekte jeg litt med dobbeleksponering hjemme i stua, en greie jeg har planer om å bli skikkelig god på – etterhvert.

double exposure portrait camera

Etter et krus med espresso (her må det tung skyts til) bestemte jeg meg for å gå en rolig tur til butikken med en keto-podcast på øret. I lenger tid har Martinus og jeg vært matreddere, noe som jeg nå annser som min nyeste og veldig givende hobby. Jeg E L S K E R å ikke kaste mat, og samtidig spare penger (og miljøet da, seff). Elsker elsker elsker det, sunnmøringen som jeg er. Litt mer om dette kommer i en egen bloggpost.

På veien til butikken plukket jeg en vårbukett som jeg har spredd strategisk rundt omkring i huset i skauen.

vårbukett2vårbukett3

Og nå… litt mye mer kaffepåfyll mens jeg legger en overlevelsesplan for hvordan jeg skal holde meg våken i natt. HVOR er de koffeinpillerne anno 2008 som fikk musikken på steptimen til å gå saktere når man faktisk trenger dem..

vårbukett5

Glad mandag, vi skrives plutselig!

En smitter grand motløs, bare

Secondhand_vintage_retro_outfit_01

For meg innebærer det å bli voksen spesielt en ting. Forståelsen av at «voksne» faktisk ikke eksisterer. Når jeg var kid såg jeg på de voksne som noen gloriebefengte skapninger som skjønte greia, og som kunne alt, visste alt og fikset alt. Men på et udefinerbart tidspunkt i livet gikk det altså opp for meg at voksne er fabeldyr på lik linje med bigfoot og Loch Ness monsteret, og at på tvers av aldersspekteret så er vi alle bare clueless mennesker som prøver å finne en mening med dette livet som vi har fått utdelt. Synkront klør vi oss i hodet, kollektivt har vi ikke peiling. En betryggende men også skrekkslagen tanke å ha. Hvem står egentlig ved roret på denne skuta? Someone? ANYONE?!

Jeg. har. ikke. peiling.

Det udefinerbare øyeblikket var også da jeg trådde inn i de voksnes rekker. «Velkommen til sanningen«- sa de. «Jeg har blitt lurt«, stotret jeg – opplyst men gråtkvalt, og cirka like vonbroten som da jeg fant jekslene og fortennene mine i pappas smykkeskrin og det gikk opp for meg at Tannfeen var intet annet enn en jævla narr, hun også.

Moralen her er IKKE VOKS OPP. Det er faktisk en felle. Prøv heller ikke å forstå deg på Altinns skjemaer. Med mindre du er av typen som blomstrer i fortvilelsens mørkeste avgrunn, that is.

Studiobesøk av fine Tomine

Studiofotografering, babyfotograf, nyfødtfotograf, ettårsfotografering, hjertejubel, hjertejubelfoto, fotograf på sunnmøreStudiofotografering, babyfotograf, nyfødtfotograf, ettårsfotografering, hjertejubel, hjertejubelfoto, fotograf på sunnmøreStudiofotografering, babyfotograf, nyfødtfotograf, ettårsfotografering, hjertejubel, hjertejubelfoto, fotograf på sunnmøreStudiofotografering, babyfotograf, nyfødtfotograf, ettårsfotografering, hjertejubel, hjertejubelfoto, fotograf på sunnmøreStudiofotografering, babyfotograf, nyfødtfotograf, ettårsfotografering, hjertejubel, hjertejubelfoto, fotograf på sunnmøre

Et lite tilbakeblikk til mars da jeg fikk besøk av skjønne blidfisen Tomine i mitt lille studio ♥ Hvor søte ble ikke disse bildene?

Jeg har alltid åpne øyner etter saker og ting som kan gjøre seg godt som props i fotosessionsene mine, både innendørs og utendørs. Jeg saumfarer bruktbutikker mye oftere enn gjennomsnittet, og nå for tiden er drømmen min å finne gamle nostalgiske leketøy som for eksempel enkle trebiler og troll-i-eske. Alt mulig kan brukes, og jeg ser på det som en perfekt måte å fortsette å utvikle både bildene og ferdighetene mine. Zinkbaljer, gamle trebøtter, kasser, gamle kjelker, slitne pinnestoler… mulighetene er endeløse når man slipper kreativiteten fri! Om noen som leser dette tilfeldigvis har lignende klosser som de Tomine har i disse bildene som de ønsker å bli kvitt eller selge – hyl ut! Også i nøytrale- eller blåfarger, jeg er interessert ♥

Mitt livs prosjekt og solsteik i fleisen

Cakesmash, cake smash, kakeskvis, babyfotografering, bursdagsfotografering, fotograf, hjertejubel foto, hjertejubelCakesmash, cake smash, kakeskvis, babyfotografering, bursdagsfotografering, fotograf, hjertejubel foto, hjertejubelCakesmash, cake smash, kakeskvis, babyfotografering, bursdagsfotografering, fotograf, hjertejubel foto, hjertejubelCakesmash, cake smash, kakeskvis, babyfotografering, bursdagsfotografering, fotograf, hjertejubel foto, hjertejubel
Cakesmash, cake smash, kakeskvis, babyfotografering, bursdagsfotografering, fotograf, hjertejubel foto, hjertejubel

Om Martinus og jeg får kids sammen skal jeg ha kakeskvis fotografering av dem hver bursdag frem til de flytter ut. Null tull, det blir mitt livs fotoprosjekt, hehehe.

Jeg ville egentlig bare nevne, at selv om de fleste lurer på hvordan en cakesmash (herved omdøpt til kakeskvis) går for seg her i Hjertejubelstudioet, så kommer jeg også gledelig hjem til dere for litt kakemosing der, om det er ønskelig. Da blir det litt slik som den gangen da skjønn skjønnere skjønneste Levander ble ett år ↑ og bursdagskaken ble skvist, spist og fortært på meget autentisk vis i bekvemmelighetene av sitt eget hjem. For den som foretrekker en mer candid og dokumentarisk stil.


I hvert øyeblikk nå kommer Martinus gjennom døren og vi tar endelig helg sammen. Fredagsbuketten med gule roser er på plass og Bialettien står klar til tjeneste med nymalte espressobønner. I kveld skal vi på quiz, men aller først skal jeg kle godt på meg og tilbringe en liten stund på verandaen. Høre snøen smelte bort, forhåpentligvis for siste gang (!) og kjenne sola varme i fleisen.

God helg, godtfolk!