Utdrag fra dagboken min, 6 mars 2018

Hei! Som jeg skreiv sist, så har jeg begynt å skrive dagbok! Jeg er av typen som alltid har måttet skrive meg igjennom alt av følelser og tanker, det er akkurat som om jeg først da får sortert krusedullene i hjernen min skikkelig. De fleste av tekstene er for my eyes only, men noen av de har jeg tenkt å dele her. Slik som denne som jeg skreiv en ettermiddag da jeg følte meg kvalt av telefonen min og hvor veldig tilgjengelig jeg har gjort meg selv.

000468730017



Jeg har store vanskeligheter med å finne min plass i denne nye type verdenen som bare fortsetter å scrolle fra meg. Jeg bare vet at jeg ikke kommer til å finne den i bunnen av en feed, uansett hvor «sosial» og «med i tiden» jeg fremstår i mitt uendelige dypdykk på veien ned dit. Problemet er bare at den nye online og «sosiale» verdenen som jeg bruker for mye av tiden og livet mitt i er bunnløs og uten endestasjon. Når jeg leser en avis er der en gitt mengde sider med informasjon og input. Der er en start og en ende, og når jeg leser siste setning på siste side så kommer det helt til slutt et punktum. 

Punktum.

Aktivitet ferdig. Stund over. Snap out of it og over på neste greie. Den siste setningen i avisen, det punktumet, fungerer som en naturlig stopper. Noe som forteller at dette er over, for denne gang. Problemet for meg med sosiale medier og feedsurfing er at disse punktumene ikke eksisterer. Det bare fortsetter og fortsetter og fortsetter og bak hver en app sitter det smarte programutviklere som jobber målrettet med å få meg hekta og til å fortsette enda lenger. Det gir meg en vond smak i munnen. Om Instagram og Facebook ble kokt ned i en kjele ville den vært fylt med ingenting annet enn kommaer. Noe nytt, noe mer, hele tiden, alltid. Og hjernen er finurlig på den måten og vil alltid vite hva som befinner seg rundt neste tommelsveip så stakkaren fortsetter den, uten en siste side i avisen og et punktum til å stoppe den på sin apatiske ferd.

(…)

Kanskje er den nye verdenen et enklere sted å være. Etterhvert som vi blir likere og likere hverandre blir vi mer og mer ulik oss selv, men det er jo egentlig åpenlyst at det er enklere å eksistere som en del av enmengde. Å bevisst eller ubevisst adoptere fellesskapets tankesett føles tryggere enn å utvikle og stå for sin egen. Å la et ekko komme og gå er mer behagelig enn å stoppe lydbølgen og sende ut sine egne sårbare ord. Skjell for skjell bytter vi oss selv bort, og kanskje en dag lykkes vi med å bli den kameleonen så mange av oss streber etter. En som blender seg inn. Helt usett i mengden. 

(…)


000444060006

Jeg prøver hele tiden å finne en balanse mellom å være «med» og å være her. Nå og da tar jeg opprenskinger i sosiale medier, og jeg har for lengst innsett hva som er dårlig for meg å følge og eksponeres for. Likevel har jeg denne twitchen etter å ta frem telefonen hver gang det er reklamepause på TV’en, når jeg står i kø, når jeg våkner, når jeg skal sove, når jeg sitter på bussen, når kaffeen min koker opp… alltid. Og for hva? 99% av tiden vet jeg ikke engang, for det er bare mindless scrolling nedover en feed. Jeg er redd for å faktisk sjekke hvor mye tid jeg faktisk bruker i løpet av en dag på telefonen,  for slik jeg reflekterer over det så er det uansett ille. Så nå har jeg tatt meg selv i nakken og iverksatt noen tiltak. Jeg startet der skoen trykket mest og slettet Snapchat. Sweet relief! I tillegg har jeg slettet den ene instakontoen min, og på den andre har jeg slettet følge-listen min fra over 1300 mennesker til nå 96 (btw, SHIT for en jobb det er i renske opp i instagram, jiizes!!). Jeg har sluttet å «Like» de fleste sider på facebook, og vurderer veldig å begrense vennelisten til bare familie og venner som jeg ser eller snakker regelmessig med. Vet dere, det er ingenting å vurdere. Jeg gjør det – NÅ!

Short and sweet

Interiør_03
Interiør_01Interiør_02Interiør_04

Jeg har begynt å skrive dagbok. Ikke hver eneste dag, men hver gang jeg plutselig finner enden på en tråd som trenger litt oppnøsting. I det siste har solen ofte skint fra blå himmel. Da har jeg vært snar med å koke kaffe på Bialettien (♥) og ta med meg dagboken min fra Fretex ut på altanen. Hørt på stillheten og korte snufs fra en rennende nese. Fått terapi gjennom fingerspissene, og kjenne hver en celle i kroppen våkne til live igjen etter vinteren.

Det ironiske med FOMO…

Fear omissing out.

aaron-blanco-tejedor-270469-unsplash

Photo by ABT


Det ironiske med fomo er

at den samme frykten for å gå glipp av ting,

å ikke få med seg noe,

å bli

glemt…

… er nettopp det som gjør at

jeg går glipp av,

glemmer å være,

ikke får med meg

akkurat her

og

En bursdag gjennom mobilen


img_4827-2

img_4828

I går klokken ti over syv på morgenkvisten kom våren og tok meg i hånden. Jeg kneip bestemt tilbake og sa at hun kunne bare drømme om å slippe taket. Hun så ned på meg på skakke og blunket lurt med det ene øyet. En nyvåken skoghuldre med illrøde roser i kinnene som gnei søvnen utav øyene etter en lang vinterdvale. Hun er fremdeles ubarmhjertig iskald men likevel åh så varm på en måte som har ingenting å gjøre med røde tall på en gradestokk. I håret hennes er der fremdeles istapper og snøfnugg, men i hodebunnen vokser det sneklokker og påskeliljer som jeg spirer om kapp med.

Det var samme dagen jeg debuterte som tjueniåring, en dag jeg egentlig hadde tenkt å la fare i glemmeboken enn så lenge, men som viste seg å bli en fantastisk fin dag.

Vår. Bursdagssang fra tantebarn. Gratulasjoner. Bifmmiddag fra himmelriket. Tente lys, roser på bordet og bursdagsgavene jeg ikke visste jeg ønsket meg men som jeg trengte i livet mitt. Den ene har allerede funnet seg godt til rette i mitt favorittskap i hele huset. Spot the Italian! ♥

 

Gull i å svelge kameler

Portrait hat2

Da fredagen startet var det to ting, kanskje tre, som jeg aldri i verden skulle gjøre. Nei neppe aldri nix nada, hvorfor ikke spurte de andre, fordi ANGST SÅKLART svarte jeg. Lørdagen brukte jeg til litt Jekyll and Hyde-ing og før rød helligdag rakk å skli over til svart hverdag var en mail og en facebook-chat reply sendt og jeg skal visst gjøre the things alikavel. Til min store overraskelse og aller største selvfølgelighet.

Jeg eier et kamera som jeg hadde bestemt skulle være mitt for alltid og for evig, uansett om det med tiden skulle ende opp med å ikke bli brukt. Mitt babyCanon 70D, speilrefleks nummer to i rekken etter firehundreogfemti D’en. Mitt skulle det i vert fall være til evigheten og forbi fordi jeg kan være eiesyk på den måten og fordi jeg fikk det med han og det har betydd så mye for meg. Finnkode 114747252, om noen skulle være interessert.

Og ellers er livet mitt nettopp slik. For tiden spesielt føler jeg meg som en vandrende selvmotsigelse. Jeg har begynt å lære meg selv å kjenne såpass bra at jeg innser jeg egentlig ikke kjenner meg selv så godt likevel. Men er det en ting som er sikkert (… eller er det nå egentlig det…) så er det at jeg er i ferd med å ta gull i å svelge kameler, og at «ja, det kan/skal/vil jeg»- delen av personligheten min lever i beste vellgående hånd i hånd med den sadistiske delen av meg som elskerhatermenelskermest å utsette meg for angstfremkallende situasjoner og utfordringer. Og nå har de teamet up og gir meg snart magesår. Noe jeg kanskje burde være mest glad for, for det er vel uttafor komfortsonen (og magesekken) at greia skjer, ikke?

 

Blid og fornøyd, og forferdelig uinteressant

«Synes du ikke at livet ditt er interessant?!» spurte han, etter jeg sa nettopp det. Jeg ante en smule fornærmelse i stemmen hans, som jeg prøvde å fjerne med ord som liksom skulle forklare at uinteressant ikke nødvendigvis er synonymt med kjedelig. Men som alltid så failet jeg med min direktesendte formuleringsevne, og som så mange ganger før gav jeg meg selv en innbilt håndflateklask i pannen og lot post-samtale-angsten fortære meg bittelitt etter at punktumet var satt for den praten ved middagsbordet.

Interiør_høst7

Sist uke snakket jeg i telefonen med en god venninne som jeg ikke har snakket med på lenge. Jeg ble oppdatert på livet hennes siden sist. Jeg spurte, hun fortalte om stort og smått. Når det ble min tur ble jeg stille et par sekunder og visste liksom ikke helt hvor jeg skulle begynne. Fordi det ikke var noe å begynne på! Livet mitt er nemlig ikke noe særlig interessant for tiden, og det sier jeg med den aller største takknemlighet. Jeg jobber, fotograferer, lærer litt nye ting, trener litt og slapper desto mye mer av, og bruker eksessivt mye tid på sosiale medier og på Netflix. Jeg er i en intrigefri loop helt uten dramatikk, uten sykdom død og fordervelse. Uten «han sa og hun sa«, og når dramasensoren min går av er jeg rimelig kjapp til å fjerne meg selv langt langt bort fra rød (og gul) sone. Jeg bare ORRRKER ikke, orker orker orker ikke dramatikk. Så her er jeg da. In tha zone og bare langtidsmarinerer meg i et helt ordinært og uinteressant liv. Jeg nyter hvert ett sekund av det, om jeg skal være ærlig. For er det en ting som er sikkert i livet og spesielt i et liv av den udramatiske sorten, så er det at neste tvist og hodebry ligger og lurer rundt en eller annen sving, klar til å røske meg ut av min ufordrageligt behagelige loop. Det skal være vanskelig å holde balansen.

rosetryne

I et forsøk på å spice opp bloggen litt, så kan jo kanskje dere få bestemme hva jeg skal poste neste gang. Utfordre meg litt her jeg diller og daller – uinteressang og med delingsvegring.

Dikt opp en overskrift, så skal jeg prøve å skrive blogginnlegget som passer til! Haha, åhh.. gjør det.

 

Hei skatt

morgenstund, candid,_

Hei skatt

Jeg tar meg selv i å bekymre meg for deg

For ditt pure hjerte, og for alt en sjel må gjennomgå i løpet av et liv

Jeg engster meg over at verden kanskje er et vanskeligere jorde å spire på nå

enn det det var da jeg slo mine små røtter

og over hvor kalde

vi evner å være mot hverandre

Inne i deg kan jeg allerede se en voksende styrke

En ubetinget kjærlighet, og fryktløshet over å spre den

Du sier du elsker meg med så deilig enkelhet

og jeg faller nesten sønder og sammen av kraften fra tre ord fra en femåring

Vi har alle litt å lære fra deg, lille skatt

Jeg sier at jeg elsker deg tilbake mens jeg tenker at

neste gang

skal du få høre det først fra meg

Og slik gjør du meg litt mindre bekymret

over kulden i vår verden

når du på bare ett lite sekund

varmer meg tvers igjennom

En ketooppdatering (og 3 ting flere av dere lurer på)

91350005
Noen av dere har etterlyst en ny keto-oppdatering.
Det gav meg et akkurat passe spark i røven til å sette meg ned og samle tankene og skrive denne posten til dere. Siden sist lchf-post sitter jeg nemlig inne med noen nye erfaringer som jeg vil dele. Tre anledninger hvor jeg «just didn’t feel it» og spiste mye.. vel, dritt.

Men først; det korte svaret mitt på «hvordan går det med keto-dietten» er at det går bra! Jeg er i min tiende måned hvor jeg spiser strikt lchf/keto, og jeg kan med hånden på hjertet ikke se for meg noen som helst annen måte å leve på rent kostholdsmessig. Helsen føles BRA, og en indikasjon på at ting går rette veien og at jeg behandler og nærer kroppen min godt er at jeg har fått tilbake mensen. Sunnhetstegn!

Den eneste ulempen (som egentlig bare er en kjempefordel) med å kutte ut sukker fra kosten er den reaksjonen jeg nå får når jeg en veldig sjelden gang da velger å splurge i mine gamle matvaner. Siden lille julaften i fjor har jeg gitt meg selv frie tøyler og spist etter mitt gamle spisemønster tre ganger. To dager i julen og en dagen derpå nå nylig. Vi snakker melkesjokolade, potetgull, julekaker, iskrem og pizza.

Reaksjonene fra min sukkeravvendte kropp lot ikke vente på seg. Det første som nå skjer når jeg spiser sukker og raske karbohydrater er at pulsen stiger til himmels helt umiddelbart. Jeg får hjertebank, puster litt raskere enn normalt og føler meg rett og slett syk. Jeg blir dårlig og kvalm, spydd og sprutbæsjet har jeg også gjort, og tenker at jeg aldri skal røre sukker igjen. Men, så kræsjer blodsukkeret etter en stund og jeg blir da selvfølgelig fysen på en ny sukkerfix.

Tross alt dette så er det faktisk dagen etter som er den verste.  Jeg får så innmari og utrolig vondt i vevet, huden eller fettet om du vil. Det føles ut som jeg har blitt skikkelig mørbanket på hele overkroppen, til det punktet at støtebe fra å gå i trapper eller klemmer fra M er skikkelig smertefullt. Kroppen er pløsen og væskefylt, og leddene stive og vonde.



000485570001

Noen av dere er nysgjerrige på denne livsstilen, og stiller meg spørsmål både irl, her på jubeln og via andre kanaler. Det liker jeg! Her er tre spørsmål som går igjen:

Jeg er for glad i grønnsaker og frukt til å spise lchf

Noen tror at om man skal leve ketogent så får man kun spise kjøtt og smør, satt litt på spissen. Slik er det overhode ikke! Jeg spiste forøvrig også massemasse frukt og grønnsaker før, og kunne vanskelig se for meg et liv uten. I dag spiser jeg fremdeles masse grønnsaker hver eneste dag, og jordbær og bringebær en gang i blant. For meg forsvant lysten på frukt i det jeg kuttet karbs, økte på det sunne fettet og dermed fikk ett dønn solid blodsukker. Dessuten så betyr ikke lchf at man aldri kan spise gulrot, kålrabi, eple og banan igjen. Det kommer helt an på din egen toleranse for karbs og på hva som er målene dine. Jeg har en veldig lav toleranse for karbohydrater og har i tillegg PCOS med et mål om å bedre min hormonelle status. Derfor spiser jeg for det meste strikt (under 20 gram karbs per dag) og har med det eliminert all frukt og enkelte grønnsaker fra min kost. Andre spiser mer moderat lavkarbo og inkluderer flere grønnsaker og frukter i hverdagskosten sin.

Hva gjør man på fest og i selskap?

En fest trenger ikke bety at «alt blir ødelagt» og at man må starte på nytt neste dag. Det finnes overraskende mange alternativer til å holde partyet lavt på karbohydrater og likevel høyt på kos. Det finnes mange forskjellige rød- og hvitviner som har 1-3 g sukker/l i seg, og dessuten er også rom innafor (om man blander med sukkerfri brus). Man kan snackse på baconsvor eller bacongull og diverse nøtter, og matmessig har vertfall jeg aldri hatt problemer med å finne lchf vennlig alternativer. Jeg dropper brød om jeg bestiller burger, pølse eller kebab på byen, og jeg mikser og trikser litt når jeg spiser hos andre. Noen ganger tar jeg med mat eller kaker/dessert som er lchf-vennlig, og som regel liker alle andre det også. Slik som med denne suksessterta som ingen merket var sukkerfri!

Hvordan holder man på motivasjonen til å fortsette dietten?

Akkurat dette med motivasjon er så forskjellig fra person til person. Da jeg prøvde lavkarbo for første gang for mange år siden mistet jeg raskt motivasjonen til å fortsette. Da hadde jeg en diettmentalitet og visste ikke nok om hverken blodsukker, sukker og dens virkninger på kropp og helse. Motivasjonen var ene og alene antall kilo ned på vekten. I dag kan jeg mye mer og kjenner kroppen min mye bedre, og finner motivasjon i å opprettholde og bedre min generelle helse. Jeg både trives og blomstrer med denne livsstilen, noe jeg tror er essensielt for å fortsette i det lange løp ♥

000468710014

Vil du lære mer? Sjekk ut disse kildene 🙂

Joe Rogan og Dr. D’Agostino om ketogent kosthold

The keto diet podcast (healthful pursuit) 

The keto for women show

Two keto dudes

Phuck yes saturdays

interiør, stemningsbilde, lørdagsmorgen i huset i skauen

Lørdag og ukens favoritt. I dag våknet jeg og tenkte jeg at denne blir ekstra fin. Kanskje fordi jeg har fått ekstra mye dagslys de siste dagene. Kanskje fordi jeg sto opp tidlig i dag. Kanskje er det fordi jeg gleder meg slik til ost og kjeks og vinbursdagsfeiring i kveld. Aller mest sannsynlig er det fordi jeg spiste 300 gram med crunchy grønnkålschips rett før sengetid i går. Hvorfor jeg ikke spiser det hver dag hele dagen vet ikke jeg.

Følelsen av awesomeness ble mildt sagt forsterket på bussturen til byen da jeg til overraskende stor glede observerte en vindusvaskende mann i thermodress som tok en piruett på verandaen sin midt i Little Richards rip it up, og et lite øyeblikk der føltes verden ut som en eneste stor musikal og jeg forventet at de fire andre passasjerene ombord i bussen skulle eksplodere ut i en aldri så liten flash mob i midtgangen rett fremfor øynene på meg.

HALP PLZ

Selvportrett i mitt rette hipsterelement

Sist uke hadde jeg et par ENK-dager hvor jeg rettet fokus mot noe jeg lenge har tenkt på å ferdigstille men som altfor mange ganger har blitt nedprioritert fordi makkverk. Nå er førsteutkastet av hjemmesiden/porteføljen min ferdig og publisert for gud og hvermann å se, og nå merker jeg at jeg virkelig hadde satt pris på praktiske og konstruktive tilbakemeldinger fra dere ♥ Når jeg jobber med oppgaver av denne typen over lengre tid får jeg etterhvert kraftig beslutningsvegring, og noe så «enkelt» som å velge font og fontstørrelse kan bli et skikkelig mareritt, haha!

Derfor hadde jeg blitt utrolig letta og glad om dere surfet dere inn på Hjertejubelfoto.com og tar dere en liten house-tour der inne.  Burde jeg velge en annen kategori fra menyen som startside? Hvilken kategori fanget interessen deres mest? Burde jeg skrive mer, mindre eller noe helt annet i bioen min? Mer eller mindre bilder? Om det var dere som var på fotografshopping – hva er viktig for dere å vite om meg? Og hva med designet, kunne noe vært bedre eller annerledes?

HALP plz.