Sommer

000508810001000508810002000508810003
000508810005000508810006000508810007000508810008

I stillheten fra en buldrende elv lar jeg tankene mine flyte med strømmen helt frem til neste år når jeg skal være hans brud og min beste fangst skal være min brudgom. Selv om jeg prøver å la tankene være mest mulig akkurat her og nå i sommer, så synes jeg at syvende september tjuenitten er en legit dato å la de dra sporadiske dagsturer til. Etter en liten lenger stund passer jeg likevel på å sveive de oppstrøms igjen også haler jeg de i land, rett ved mine føtter, hvor solen bader gjennom skyggene av tretoppene og får blåbærene til å se ekstra fristende ut.

I grøftekanten i sommernattens tjuefjerde time lyser det seks små kuler og konturene av de tre revesøsknene som nå har blitt ett drøyt år gamle. De er født og oppvokst i det delvis nedbrente grønne og gule huset i svingen- Huset som jeg i hele fjor sommer kjørte forbi i null kilometer i timen for å se ubersøte og uredde revevalper titte opp av markblomsterengen. De føles litt som «mine» og jeg blir i merkelig godt humør av å se dem.

Jeg har ikke hatt på meg bukser eller sokker på tre uker. Sikre tegn på en proper sommer.

Jeg vil også snakke litt om keto

Ahh, kjære middelhav. Jeg KJENNER at jeg har deg i blodet mitt, sann bokstavelig talt, og hver gang jeg er på nye eventyr her så føler en liten del av meg veldig fort seg hjemme. Malta er en finurlig liten øy med en spaltet kultur som jeg hverken vil kalles deres egen eller noen andres. Men særegen, det er den! Vi storkoser oss her, og mer om ferien kommer det antakelig litt mer av etterhvert som dagene her later og deiger seg avgårde, men akkurat i dag er det igjen keto jeg føler meg inspirert til å skrive litt om!


Influencer Kristina Andersen skrev nylig på sin blogg at hun tenker å teste ut keto for første gang, inspirert av hennes venner/bekjente og sin egen research. I kommentarfeltet møtes hun med litt pepp og en hel del skepsis. Altså ikke noe uforventet der med andre ord. Da jeg las posten ble jeg SÅ OVERGIRA, og egentlig litt overrasket over min egen entusiasme. Det blir jeg alltid (overbegeistret, altså) når jeg hører om andre som velger å komme over på ketosiden, fordi jeg vet de fantastiske fordelene de har i vente om de klarer å gjøre keto på den måten som et optimal for seg selv.

En annen grunn til min overbegeistring kommer nok av manges motvilje til å ta til seg godt formulerte og evidensbaserte argument, og avfeier de med gamle «sannheter» og regelrett vranglære om spesielt karbohydrater, fett og kroppen vår. I disse samtalene har jeg funnet ut at det eneste jeg kan gjøre er å trekke meg, og håpe at jeg i det minste har lykkes i å plante et lite frø i vedkommendes nyskjerrighet, som kanskje en dag kan føre til en søken etter mer informasjon om et lavkarbo og høyfett kosthold. Og når jeg ser det skjer – at noen velger å prøve – JUBEL I TAKET!!


Men det som provoserer vettet av med er www-politiet som er SÅ raske med å pille bloggere som skriver om kosthold, helse og kropp på nesen. Jo, jeg er veldig enig i at mange der ute deler usunne idealer, tanker og handliger og at man burde være veldig kritisk til hva man leser på sosiale medier. Men det betyr da vel ikke det at ALLE som drister seg å skrive om temaet gjør det! Ja, sosiale medier kan gjøre mye skade på et selvbilde. Garantert. Men om man er superoppmerksom, mistenksom og lærer måter å verne om seg selv på, så mener jeg at det kan også gi oss god informasjon, makt og dermed bidra til å faktisk styrke selvbildet vårt. Jeg har lært så uendelig masse om kroppen min, helsen min og meg selv det siste 1,5 året, og MYE av det var via nettopp sosiale medier!

Det blir for enkelt å skylde på «de andre» for hvordan man selv føler seg og har det. Til syvende og sist så har VI ansvaret for oss selv. For valgene vi tar i livet. for hvem/hva vi velger å invitere inn, og hvem/hva vi velger å stenge ute. Det mener i vert fall jeg.

Jeg brenner virkelig for dette, og det går knappest en dag uten av jeg enten leser, lytter eller skriver om noe ketorelatert. Og jeg vil for alltid få frem at om noen er nysgjerrige, så er jeg WIDE OPEN for å snakke, diskutere og henvise videre til gode og pålitelige kilder hvor dere selv kan starte deres egen reise mot bedre helse. Også et det jo slik at onesize passer sjeldent alle, DUH, men det handler stort om å lære kroppen sin å kjenne og om å finne den rette balansen for DEG som gjør kroppen og sjelen din hæppisnæppi.

Hilsen ei som har vært på diett «hele livet», og som i etterpåklokskapen (og med et helt nytt sammenligningsgrunnlag) kan si MED HÅNDEN PÅ HJERTET at jeg aldri har hatt det bedre med kroppen min, meg selv og med psyken min❤️

Det uvisse

monday5

I dag tenker jeg på samtiden. Min egen tid. . På hvor oppløftende fri jeg føler meg når jeg slipper avtaleboken i gulvet sammen med min egen idé av hvordan en spesifikk dag skal utspille seg, og istedenfor bare lever den ut helt spontant. Så fri. Nesten litt rebelsk.

Jeg tenker også på hvor mistenksomt enkelt det er å la tankene få helt frie tøyler og la de galoppere langt inn i fremtiden. Etterpå, i kveld. I morgen, neste uke måned år. Skal bli, skal gjøre, skal få, skal ha.

Også fortiden da, selvsagt. Stedet hvor det er så lett å oppholde seg. Marineres i minner og angst og nostalgi. Det er finurlig og poetisk å tenke på at fortiden min former fremtiden, fremtiden kaster skygger tilbake på hvordan jeg husker og oppfatter fortiden, og at de to smelter sammen på et kosmisk vis og blir til meg – akkurat her og nå. Og slik fortsetter vi, vi tre. Fletter og fletter og fletter oss sakte og lynraskt avgårde med stadig mer fortid bak oss og desto minkende fremtid fremfor oss. I et evig virrvarr av å mimre, leve og forvente.

monday4

Kanskje er vi skapt med en driv til å alltid utvikle og forbedre oss? Eller kanskje foretrekker vi bare å leve i håpet om at noe svært en dag skal skje oss. At vi våkner opp en morgen og befinner oss DER, midt i smørøyet av vårt oppdiktede drømmeliv. En drøm som kanskje i begynnelsen var nettopp det livet vi faktisk har i dag, men som med tiden har utviklet seg videre til noe mer uhåndgripelig og diffust siden drømmer jo tross alt hører til langt der ute i periferien, og skal slett ikke nås tak i så lett. Hvorfor har usikkerheten «der fremme» så lett for å ta mye mer plass enn sikkerheten av akkurat her og nå?

Alt det som kanskje kan skje.

Kan skje. Kanskje?

Det uvisse.

I glemmeboka

Glemmeboka

Jeg tuller og spøker ofte over hvor glemsk jeg er. Helt ærlig så er det en greie som jeg bekymrer meg litt over, og som ikke sjeldent setter meg i rett så småkleine situasjoner.
Som når noen beskriver samtaler og situasjoner som jeg var del av, men jeg her INTET MINNE om tilfellet. Bare.. null nix nada. Og da begynner jeg å tenke og gruble på alle de andre tingene jeg sikkert har glemt av også, og får litt noia over det.

Så, i panikken over å glemme et levd liv så har jeg gått til innkjøp av en femårsdagbok. I den skriver jeg en beskrivende setning eller to hver eneste dag. Så sant jeg ikke glemmer det, ehe. Det var det eneste jeg kjøpte meg når jeg var i Vilnius, og jeg kjøpte den på flyplassen på vei hjem fordi jeg allerede da merket at dagene hadde begynt å gå i surr for meg… JAJA, jeg er sikker på at vi er flere i den samme båten, sant? Om ikke, og jeg faktisk er den eneste som sitter som en idiot og dupper i denne jolla med en krympende hjerne og uten å foreta meg noe, så vil jeg bare at det skal være sagt at JEG SA JO DET AT DEMENS SIKKERT KOM TIL Å VISE SEG Å VÆRE SMITTSOMT og at jeg krever erstatning. Send meg til en solfylt plass med fluffy små valper, maks fem mennesker og ingen internett så er alt glemt. HEHE.

Nerver, anti-bridezilla og bryllup på hjerna

Den siste måneden har fløyet forbi i en virvelvind av fotooppdrag, alenebilturer tur/retur Ålesund og Trondheim (2 ganger i løpet av et døgn, for å vær pinlig eksakt), en solfylt tur til Oslo for å se Nephew spille live, og for å bade i havet i Norge for første gang på hur som helst lenge jeg kan huske. I tillegg så har jeg vært i Vilnius en liten uke for å feire Trinebestiss som er ferdig med studiene sine, og jeg er egentlig mektig imponert over hvor mye stas som egentlig kan skvises inn i fire små uker.

Pantertante

I disse dager føler jeg at jeg spiser, drikker, puster og tenker bryllup 24/7! Neste helg starter bryllupsfotosesongen for min del, som jeg gleder meg noe helt enormt til. Men som dere som har fulgt meg en stund kanskje vet, så har jeg skikkelig prestasjonsangst i tiden før jeg må, vel, prestere, og denne sesongen er intet unntak. Nesten all tankekapasitet går til brudeparene, fotoutstyret mitt og til grundig planlegging av den store dagen. Før et oppdrag i fjor måtte jeg rett og slett stoppe bilen ett lite øyeblikk for å trekke noen dype pust og bare SAMLE kroppen min og be nervene mine roe seg bare et bittelite hakk ned. Selv om det er utrolig stressfult og travelt, så velger jeg å se på det hele som en av mine styrker. Jeg tar menneskene, dagen og jobben på alvor, og setter alltid min beste fot fremst for å levere et godt resultat.

Også satser jeg på at akkurat det med skjelvingen i bilen på vei dit avtar med tiden og i takt med erfaringen jeg får. Akkurat det hadde vært flott.

Pantertante2

I tillegg til det så tar også mitt eget bryllup en hel del plass i hodet mitt. Selv om det fremdeles er over et år til så har ballen allerede begynt å rulle. I tide og utide dukker det opp tanker om alt fra løpere til fargepaletter til gnagsårplaster i tankerekken min, og jeg bare BITCH PLEASE du kan ikke tenke på slikt allerede NÅ for hallo bridezilla og hun vil jeg jo ikke være. Noen essensielle ting er derimot spikret som dato og lokale, og svett og andpustet etter en joggetur i stekende sol i Vilnius kom plutselig det perfekte øyeblikket jeg håpt ville komme mens vi var der, og plutselig hadde jeg fått Trine som drømmeforlover, også!

SHE SAID YES (♥), og denne jenta gjør aldri – a l d r i –  noe hallveis så bare noen dager senere stod vi i en brudesalong og prøvde kjoler. Og DA skal jeg si dere at ting plutselig ble weird i hodet mitt. Neste år er det jeg som skal stå brud. What the actual. f….. heheh neida.

jo.

Pantertante3

Bryllupssnakk til side – jeg vil også gi meg selv en klapp på skulderen for hittil i år ha mestret det med å jobbe når jeg jobber, og hvile når jeg hviler. For selv om jeg jobber og står på med Hjertejubelen som aldri før, så er jeg også et generelt mye mer avbalansert menneske. Mellow og superstressa i skjønn forening. En uke med intensiv og nevrotisk jobbing følges gjerne av noen dager ++ med absolutt ingenting. Typ svarer ikke engang henvendelser på sosiale medier type ingenting. Det er ikke en «belønning», men et absolutt must for å hente meg inn igjen. Dere vet, introvert og hele den greia. Da ser jeg sykt mange serier og har dager jeg aldri tar av meg pysjamasen. Jeg er utendørs. Jeg bruker også masse tid på helsen min i form av å høre på podcaster, lese forskning og artikler, og ikke minst egeneksperimentering (følg gjerne keto_ofc på insta for daglige oppdateringer på den fronten). Jeg sover som en baby, og har det beste søvnmønstere jeg noen gang har hatt i hele mitt liv. Er det ikke ironisk at jeg måtte bli nattevakt før jeg fikk det til?

Pantertante4

Så ja, slik går no dagan. Og slik fortsetter de å gå i noen uker til, før jeg tar en aldri så liten sommerferie for å dyppe tærne i saltvann og fylle på med D-vitamin. Men først! Hustle hustle. Hva gjør dere i sommer? Luft under vingene? Gummidekk under beina? Fortell!

Den store skjelven

(Fra en gang sist uke)…

Den store skjelven. Jeg har prøvd å skrive denne posten en gang tidligere, men det er så vanskelig å beskrive denne følelsen som farer gjennom kroppen på en adekvat måte i ettertid. Så denne gangen (som er siste gangen..!) skriver jeg i sanntid, mens sukkertrollet herjer gjennom meg.

Et par kvelder sist uke kjente jeg på søtsuget. Sukkersug er noe jeg så og si aldri opplever lenger, men det kan jo være flere forskjellige grunner til at jeg gjorde det nettopp disse kveldene. Kanskje spiste jeg ikke nok mat disse dagene, kanskje var ikke stor nok prosentandel av energien jeg fikk i meg fra fett. Kanskje skyldes det hormonforandringer eller hvor jeg befinner meg i syklusen min, stress, dårlig søvn også videre. Uansett, da den tredje kvelden kom og søtsuget fremdeles var der, så bestemte jeg meg for at jeg skulle ha en skikkelig splurgekveld og spiste akkurat det jeg følte for. Jeg er veldig for at jeg ikke nekte meg selv noe jeg virkelig har lyst på.

Is. Godteri. Sjokolade. Pizza.

Jeg kan med 100% oppriktighet si at det var så langt ifra verdt det som det kommer. Ikke bare smakte det langt i fra så amazing som jeg kanskje trodde det skulle gjøre, men virkningene sukkeret og hveten hadde på kroppen og psyken min der og da og i 48 timer etterpå (!) er helt utrolig skummelt og ubehagelig å oppleve. I tillegg så må sukkersuget til en viss grad avvennes igjen, og teit som jeg er så gikk jeg frivillig rett i fella igjen to dager senere, nå når jeg skriver dette innlegget. Jeg tar det hele som en kjempeerfaring, også får jeg tross alt innsamlet noen veldig interessante fakta om kroppen min underveis.

På bildet til venstre ser dere mitt normale blodtrykk og puls. Blodtrykket mitt er lavere enn referanseverdien som er 120/80 – 140/90 på en voksen person, men jeg har alltid lagt lavt i blodtrykk og føler meg likevel bra. Hvilepulsen min har derimot sunket fra rundt 60-65 slag i minuttet for ett drøyt år siden til å ligge på mellom 40-43 nå. Dette krediterer jeg forresten til regelmessig trening/hverdagsaktivitet og keto! ♥. Blodsukkeret mitt har jeg aldri målt til å være høyere enn 5.5 etter jeg begynte med lchf. Win!

På bildet til høyre ser dere blodtrykket og pulsen min ca 60 minutter etter inntak av sukker og hvete.  Jeg har her sittet stille i lenger tid, og økningen i både blodtrykket mitt og pulsen (!!!) skyldes ENE OG ALENE maten jeg her hadde spist over ca to timer. En hvetebolle med syltetøy, en brødskive med crabsticks og majones, 50 gram lys kokesjokolade og to kjeks.

Jeg føler meg elendig. Helt forferdelig. Jeg har fått den store skjelven, og hendene mine dirrer synlig. Kroppen er urolig og jeg kaldsvetter. Jeg puster mye raskere og tyngre, og dere – SJEKK PULSEN MIN!! Jeg presiserer igjen at da dette ble målt hadde jeg sittet stille en god stund, og at tredoblingen av pulsen min skyldes altfor altfor mange (og d å r l i g e) karbohydrater. Til sammenligning er dette det samme pulsnivået jeg hadde da jeg gikk på fjelltur sist uke… Blodsukkeret mitt ble her målt til 8,7 som kanskje ikke er så høyt tenker dere, men for meg som har blitt ganske så insulin-sensitiv over det siste året (det motsatte av insulinresistens) så er det altfor høyt for meg. Jeg føler meg direkte syk!

Denne følelsen skal jeg virkelig huske på, og dyrke den som en ny motivasjon neste gang jeg tror det er en god idè å høre på sukkertrollet, eller når noen sier at jeg kan vel ta meg ett kakestykke for det kan umulig utgjøre noen skade. For jo, for meg utgjør det faktisk ganske stor skade og dritdårlig helse. Flere spør meg også hvorfor jeg «gidder» å spise ketogent viss det er denne måten kroppen min reagerer når jeg først får i meg karbohydrater i form av sukker og hvete. Jeg velger å se på det slik; jeg ELSKER at kroppen min reagerer så kraftig som den gjør. Den sier nemlig ifra at det jeg nå putter inni meg er gift, og slikt synes jeg det tross alt er greit å vite om 😉

Vrengt mus

Fotoprops, korg4104FotorammeFotspor

Skitten overskrift, sant? IKKE SÅ SKITTENT SOM VIRKELIGHETEN. Våknet nemlig i natt av av den nevrotiske katten Wilma hadde kommet inn på soverommet gjennom altandøren. Hun sto ved soveromsdøren og ville videre inn på stuen, skrap skrap skrap, sa det. Lettere omtåket reiste jeg meg fra sengen og våknet til i løpet av det nanosekundet det tok meg å registrere at det låg en ihjeltygd og halvfordøyd mus en halvmeter fra tærne mine. Her snakker jeg ikke en halvspist mus (som jeg fant på soveromsgulvet to netter før) men virkelig SPIST. Fortært. Fordøyelsesprosess initiated. Hadde det ikke vært for at jeg har sett innsidene av en mus så infernalsk mange ganger fra før så kunne jeg ikke engang med sikkerhet sagt hvilket dyr det var som nå låg splættet utover gulvet ved mine tær. Ute hele natten, også kommer katta en halvmeter INN til en sovende matmor og matfar og gørper opp hele greia på gulvet. I mean COME ON Wilmis….!

Fast forward innvollsoppsamling, gulvvask, noen timer til med søvn og en ettårsfotografering vel gjennomført, så har dere meg her og nå, hvor jeg debatterer med meg selv om jeg skal fortsette å være produktiv eller om jeg skal sette meg selv på pause litt og heller nyte det deilige været med en tur ut.  Jeg heller mot det siste, for ute er himmelen forlokkende blå og epletreet vårt i hjørnet på altanen har blomstret så sykt mye bare det siste døgnet. Ja, jeg gjør det. Vanner planter og blir våt på tærne. Sjekker om blomkarsefrøene mine har begynt å spire. Får litt sol i fleisen. Det gjør jeg. Definitivt.

Emosjonelt vrak i en måned

  HIPP HIPP HURRA ♥

frigjøringsdagen.jpg

Jeg vet ikke med dere – men måneden mai er for meg synonymt med å være et emosjonelt vrak. Noen i familien min vil kanskje argumentere for at jeg alltid tar alvorlig lett til tårene, men selv mener jeg at jeg har blitt laaaaangt mer hardhudet de siste årene. Det er sant! Før kunne jeg nemlig veldig lett strigråte av å se en gammel person gå alene, eller av kleine TV-programmer og rørende historier. Nå har jeg nok litt bedre kontroll på tårekanalene enn da, men så er det HALLO MAI og da er det åpne sluser hele veien over i juni.

Flagg. Nasjonalromantikk. Nasjonalsangen (klaaarer ikke motstå nesten stygg-grining til den ass). Gæmliser med tårevåte øyekroker og ikledd finstasen sin. ORRRRRKER IKKE!

Gratulerer så mye med frigjøringsdagen, Norge! Og til mine besteforeldre, og bestefar spesielt, som alltid bar hele maimåneden så ydmykt og med de største stolthet. Han deltok alltid på kranspålegging på gravstedet under 17. mai toget, og dette gjorde han så lenge jeg kan huske. Selv når han var så gammel og kronglete at han holdt på å ramle over ende en gang, og jeg husker det var da jeg tok uttrykket «å få hjertet i halsen». Se så rank! ♥


I dag er jeg både superchill og superstrukturert, hvor dette innlegget skal skille de to. Tidligere i dag hadde jeg en fantastisk fin nyfødtfotografering som jeg gleder meg til å dele resultatene fra, om mammabjørn og pappabjørn synes det er greit. Etter det lå jeg som et slakt i sola og kjente halvafrikaneren i meg våkne til live, solstråle for solstråle. Mama-se-mama-sa og hele den regla der. Det er over 20 grader her i dag, og nå nettopp fløy det en svær og feit og ubersøt humle inn vinduet til gjesterommet her jeg sitter. SKJØNNER DERE IDYLLEN ELLER?

Epleblomst.jpg

Denne uken skal det jobbes hardt og strukturert med Hjertejubelen siden det står både nyfødt-, ettårs, familie- og hjemmefotograferinger på tapeten. Det fryyyyder (!) meg at jeg har så masse spennende oppdrag fremover, så nå gjelder det bare å holde tunga beint i munnen for å holde meg a jour med bilderedigeringslisten min framover. Jeg har forresten fremdeles noen få ledige datoer for fotografering i mai, dersom noen som er innom tilfeldigvis skulle være inne på tanken 🙂