De første bryllupsplanleggingene; ikke lenger medlem av kirka

91330001

Om to og en halv små måneder kan jeg endelig si at jeg skal gifte meg neste år. For selv om ikke måned eller årstid er satt (sommer- VS høstbrullyp. Fortsettelse følger…) så er i det minste året spikra. Tjuenitten, herr og fru, mann og kone ♥

Jeg elsker å planlegge. Om jeg får lov så kan jeg detaljeplanlegge et event fra lenge før start til langt forbi slutt. Jeg liker å ha full kontroll og følelsen av å faktisk ha tenkt på alt gjør at jeg high-fiver meg selv i smug når ingen ser på. Egentlig så har jeg hatt dritlyst til å gå i gang med bryllupsplanlegging helt siden den dagen jeg ble fridd til for drøyt to år siden, men jeg prøver altså å vente med det til jeg kan si neste år gifter vi oss. Ik!

Men en liten svær ting er allerede i boks. Vi har meldt oss ut av Den norske kirke, og det blir altså ikke vielse i kirken. Hvem hadde trodd det!? Ikke jeg i alle fall. Jeg har alltid automatisk sett for meg at jeg en dag skulle gå ned kirkegangen gråtkvalt og hektet fast i armen til pappa med M ventende på meg ved alteret. Orgel, salmebøker og hvitkledd prest og det hele. Men når året vårt ble satt og det hele ble så mye mer ekte ( ♥♥♥ ) så kjentes plutselig kirka ut som en veldig fremmed plass for oss. Et større ønske enn at dagen skal være «perfekt» er at den skal være oss. Sann skikkelig OSS. Og om det innebærer å gå bort fra tradisjoner og malen, så gjør vi det, da! Det tok nøyaktig tre klikk å melde seg ut av kirka og ikke lenger være «kristen», og jeg trodde helt ærlig at det kom til å bli en mye lenger prosess. Litt mer motstand, liksom. Haha! Og med utmeldingen der så har jeg på en måte automatisk meldt meg inn i  bryllupsplanleggingsklubben, og kategorien THE WEDDING her på Jubeln erklæres herved for åpnet. Men ikke så veldig aktiv. I vert fall ikke før nyttårsaften. For da kan jeg nemlig si..

Neste år gifter vi oss.

 


E N G L I S H   T R A N S L A T I O N



In about two and a halv months I’ll finally be able to say the glorious words.  «Next year, I’m going to get married». We haven’t agreed on the month or even the season yet (the epic battle between summer VS autumn (guess which is mine) continues!) but we at least managed to agree on the year. 2019 it is. Mr & Mrs ♥

I really love to plan. Like, r e a l l y. I could easily plan an event down to every last detail from way before it starts until way past it ends, haha. I like having control and the feeling of having thought about  e v e r y t h i n g  gives me a rush as I high-five my self when nobody else is around. I really really really want to go ahead and start planning our wedding, and I have ever since he proposed to me over two years ago. But I made a promise to myself that I wouldn’t start before I could say «next year we’re getting married».

But one little huge thing is already settled, though. We opted ourselves out from the church, so the wedding ceremony will not be happening here. Who would have thought!? Not me! I’ve always automatically assumed I could get married in a church – walking down the aisle clinging to my dads arm. Hymns and priest and halleluja and all. But when we set the year and it all became so much more real to us, it dawned on me that the church feels like a very foreign place to be doing it. Even more than I want our special day to be perfect, I want it to be us. Like, really US. And if that means straying away from traditions (and church) then so be it. Three clicks on the internet later and we were no longer members. I honestly thought it would be much more difficult. Like I would experience some resistance from somewhere or someone, haha! Anyway, as I left the church I automatically joined the wedding planners club and the category THE WEDDING is hereby opened on my blog. It won’t be too active just yes, though. At least not until New Years eve, because then I’ll be able to say…

We’re getting married next year.