Det uvisse

monday5

I dag tenker jeg på samtiden. Min egen tid. . På hvor oppløftende fri jeg føler meg når jeg slipper avtaleboken i gulvet sammen med min egen idé av hvordan en spesifikk dag skal utspille seg, og istedenfor bare lever den ut helt spontant. Så fri. Nesten litt rebelsk.

Jeg tenker også på hvor mistenksomt enkelt det er å la tankene få helt frie tøyler og la de galoppere langt inn i fremtiden. Etterpå, i kveld. I morgen, neste uke måned år. Skal bli, skal gjøre, skal få, skal ha.

Også fortiden da, selvsagt. Stedet hvor det er så lett å oppholde seg. Marineres i minner og angst og nostalgi. Det er finurlig og poetisk å tenke på at fortiden min former fremtiden, fremtiden kaster skygger tilbake på hvordan jeg husker og oppfatter fortiden, og at de to smelter sammen på et kosmisk vis og blir til meg – akkurat her og nå. Og slik fortsetter vi, vi tre. Fletter og fletter og fletter oss sakte og lynraskt avgårde med stadig mer fortid bak oss og desto minkende fremtid fremfor oss. I et evig virrvarr av å mimre, leve og forvente.

monday4

Kanskje er vi skapt med en driv til å alltid utvikle og forbedre oss? Eller kanskje foretrekker vi bare å leve i håpet om at noe svært en dag skal skje oss. At vi våkner opp en morgen og befinner oss DER, midt i smørøyet av vårt oppdiktede drømmeliv. En drøm som kanskje i begynnelsen var nettopp det livet vi faktisk har i dag, men som med tiden har utviklet seg videre til noe mer uhåndgripelig og diffust siden drømmer jo tross alt hører til langt der ute i periferien, og skal slett ikke nås tak i så lett. Hvorfor har usikkerheten «der fremme» så lett for å ta mye mer plass enn sikkerheten av akkurat her og nå?

Alt det som kanskje kan skje.

Kan skje. Kanskje?

Det uvisse.

Det ironiske med FOMO…

Fear omissing out.

aaron-blanco-tejedor-270469-unsplash

Photo by ABT


Det ironiske med fomo er

at den samme frykten for å gå glipp av ting,

å ikke få med seg noe,

å bli

glemt…

… er nettopp det som gjør at

jeg går glipp av,

glemmer å være,

ikke får med meg

akkurat her

og

IKKE NO´

påskekaffi2

Når påsken stemplet ut klokket jeg inn en helt ny type hverdag for meg. Hele påsken var kroppen min fylt ut til kantene med spenning og begeistring. Sydende av forventninger, fine nerver og enda mer forventninger i det jeg endelig fikk ta det hoppet som jeg har trippet så lenge etter å ta. Endelig gjør jeg denne greia som jeg har kjent så lenge både i kropp og sjel at jeg trenger desperat. Endelig downsizer jeg på antallet dager jeg tilbringer i sykepleieruniformen og på jobb, og rydder litt boltreplass til verdiene mine som blir klarere og klarere for meg for hver dag som går.

«Men er det ikke skikkelig tungt for kroppen å jobbe på natt, da?»
«Blir ikke søvnmønsteret ditt helt ødelagt?»

Wilmawhaat

Har ikke peiling, jeg. Jeg har jo bare jobbet som nattevakt fire netter, og jeg vet at mange som selv har jobbet på natt synes det kan være slitsomt og ser på meg med en forundringsrynke dyp som Grand Canyon når de ser hvor E X C I T E D jeg er. Men det inntrykket jeg sitter med nå er at dette er en arbeidsplass, en arbeidstid og en arbeidsmengde som passer meg, min biologiske klokke og min B(C)-menneskepersonlighet perfekt. I hvert fall for nå. Hvem vet hva man vil eller trenger langt opp og frem, egentlig? Ikke jeg. Og apropos søvnmønster, så har jeg aldri hatt en så «normal» og regelmessig rytme som jeg har hatt den siste uken. Forstå det den som kan.

«Så, hva gjør du med all tiden du har lengtet slik etter?»

Mangotre

Ingenting.
Det er i det minste det jeg øver på.

12 BEVISSTE HANDLINGER FOR ET MENINGSFULLT LIV

Livingroom-bubbles

Podcastfeberen min herjer videre! Å høre på podcasts har blitt et daglig rituale for meg, enten når jeg kjører til og fra jobb, når jeg gjør husarbeid eller når jeg går tur eller trener. Siden jeg nå har binge-lyttet hele strømmen til favorittpodcasten min så har jeg sett meg nødt til å finne noe nytt å høre på mens jeg venter på nye episoder. Jeg er ekstremt kresen på hva jeg vil/klarer/orker å høre på, og har faktisk bare to stykker som jeg følger; The Minimalists (♥) og Optimal Living Daily.

I dag, mens jeg brukte en liten time på å renske ut av julekassene på loftet, hørte jeg på en episode fra OLD som traff meg. Først og fremst – Optimal Living Daily er en podcast med korte episoder på vanligvis rundt syv til ti minutter. Episodene er utdrag samlet fra diverse blogger, bøker og nettsteder hvor temaene er personlig utvikling, produktivitet og minimalisme. Jeg ble veldig inspirert av episoden som direkte oversatt til norsk heter «12 bevisste handlinger for å velge lykken i dag»Det eneste jeg ikke liker med denne episoden er tittelen. Som jeg skreiv i denne bloggposten så mener jeg at  jakten på lykken er som å tro på enhjørninger og leprechauns, for hva er egentlig lykke? Uansett, om jeg er 100% enig med tittelen eller ikke – her er tolv bevisste handlinger du kan gjøre for å velge ET MENINGSFYLT liv i dag, hehe.

bubbles3.jpg

Vær takknemlig
Bruk noen minutter hver dag til å tenke over og sette pris på de tingene du har i livet ditt. Gode venner, god helse, en jobb du er glad i eller en interesse/hobby/lidenskap som du har muligheten til å kultivere? Alle har vi NOE å være takknemlig for.

Smil
Hjernen vår er smart, men vi kan lure den! Når du smiler påvirker dette følelsene som prosesseres av hjernen, og akkurat på samme måte som hjernen påvirker ansiktsuttrykket vårt, så kan et smil påvirke hjernen. Du kan med andre ord velge å oppleve glede ved å smile. GLIS!

Fremsnakk deg selv
Bruk litt tid hver dag til å snakke godt om deg selv og dine kvaliteter. Dette høres kanskje litt kleint og klisjé ut, men sier man noe ofte nok så ender vi opp med å tro på det. Se deg selv i speilet og si «Jeg er (fyll inn positiv og styrkende egenskap om deg selv her)». Jeg går først – jeg er omsorgsfull. Jeg er smart. Jeg er dyktig. Jeg er vakker. Hva med dere?

Start dagen på dine premisser
Gjør morgenstunden og starten på dagen til en behagelig og fredelig opplevelse. Stå opp bare litt tidligere og bruk denne tiden på for eksempel en fredelig kaffe- eller tekopp før dagen din starter.

Hold igjen en klage
Om du føler deg misfornøyd og vil klage over en situasjon, en person eller deg selv – ikke gjør det, med mindre du kan være konstruktiv.

Utøv en livsforbedrende handling
Personlig forbedring er tilfredsstillende følelse. Utøv én handling hver dag som kan bidra til å oppleve denne følelsen. Lær og/eller bli bedre på noe, hver dag.

Bruk styrkene dine
Vi har alle forskjellige og unike egenskaper, styrker og talenter. Bruk disse!

Oppnå noe viktig
Bidra med noe i hverdagen din, og enda viktigere – finn gleden ved å gjøre det.

Spis sunt!
Vi er sammensatte og kompliserte vesen. Vårt fysiske velbehag har en enorm påvirkning på vår emosjoner og psyken vår. Spiser vi sunt så vil både kropp og sjel takke oss stort ♥

Vær snill med andre
Vær mot andre slik du vil at andre skal være mot deg, punktum.

Mediter
Hverdagen er bråkete. Bruk litt tid hver dag på stillheten og på deg selv. Se innover og styrk forbindelsen med deg selv og dine verdier.

Se etter fordelen i smertene dine
Tren evnen din til å se lyset i mørket, styrkene i svakhetene og meningen med smertene dine. På ett eller annet tidspunkt og i en eller annen form kommer vi alle til å oppleve smerter. Husk bare på at smerte er midlertidig, og gjør ditt beste for å se det verdifulle og meningsfylte i opplevelsen. I det absolutt minste så bygger du en utholdenhet, og kanskje kan du også en dag bidra til å støtte noen andre som opplever det samme eller noe lignende som deg ♥

Episoden og de tolv punktene i sin helhet kan dere høre på OLD podcasten HER.


Vi skrives plutselig!

DET ER PÅ TIDE Å LEVE MED MER MENING

Rose-5

Jeg har hørt på mange fornuftige stemmer snakke om mange fornuftig temaer den siste tiden. Ting om livet, stort sett. Om det ta det skumle hoppet fra å være i live til å faktisk virkelig leve. Hver dag går jeg inn for å høre og lære mer, og hjernen og sjelen min blomstrer om kapp med tomat-, chilli-, paprika- og agurkplantene (og mango!) som omringer meg her jeg nå sitter.

En god tid tilbake innsåg jeg en viktig ting. Jeg har alltid plottet inn en adresse på GPS´en min som ikke eksisterer. Det stedet jeg alltid har vært på vei i mot men aldri helt kommet frem. Jakten har vært avbrutt av noen få flyktige øyeblikk hvor jeg har trodd at  endelig er jeg her. Men utsikten fra den bakketoppen har avslørt nok en bakketoppog sånn fortsetterDere vet, enden av regnbuen. Jakten etter lykken.

tulipan2
Suddenly five wild toes appears

Lykken har blitt en handelsvare. Noe vi tror vi kan kjøpe og betale oss til. Bekvemmeligheter i form av ting som gir en nesten euforisk følelse av å kjøpe og eie akkurat der og da, men som veldig straks viser seg å bare være – ting. Ting som på mange måter ender opp med å eie oss. Vi aspirerer etter livsstiler som ikke en gang de som lever den kan gå god for, i håp om at om jeg bare  (..sett inn hva som helst som handler om å akkumulere ting man IKKE allerede har i livet her..) så blir vi endelig lykkelige. Bare vi blir ferdig med utdanningen. Bare vi får 100% jobb. Bare vi ser slik og sånn ut og bare vi dekorerer husene våre i den siste og mest trendy stilen. Bare vi kjøper den siste Iphonen. Bare vi får barn. Bare barna våre blir 18 og klarer seg selv. Bare vi skviser eller eser kroppene våre inn i malen som er satt, og mener det vi burde mene. Bare vi maler oss selv og omgivelsene våre på en måte som gjenspeiler oss, personlighetene våre. Egenrådige, selvstendige og «lykkelige». Unike, nøyaktig slik som alle andre.

Alfabetet vårt består kun av bokstaven i, og vi jakter alltid etter prikken.

tulipan-3

Vi vet jo at ingenting av dette egentlig er riktig. Gjør vi ikke? For vi eier jo bare mer og mer og mer og mer – men kommer vi noen gang nærmere lykken? Er vi selvoppfylte og tro mot oss selv? Tråkker vi «vår egen sti» eller er vi egentlig fastlåst i det hamsterhjulet som samfunnet leder oss til å tro at vi hører hjemme i. Spinner spinner spinner ingensteds fort.

De kloke stemmene hvisket i øret mitt at for å komme nærmere den faktiske lykken, så må den evige jakten på den stoppe. Og at istedenfor så må vi starte jakten på det meningsfylte livet. På de tingene som gir mening mitt liv. I ditt liv. Og at for å gjøre det, så må vi først finne ut hva verdiene våre egentlig er. Hva er egentlig våre dypeste overbevisninger og tro, som guider oss gjennom dagen og livet. Og lever vi egentlig på akkord med disse?

Jakten på et meningsfylt liv. Irriterende opplagt!

I 2013 (pytonåret) skreiv jeg dette innlegget om min egen jakt på lykken og om hvordan det ikke gikk så veldig bra.  Og på seinsommeren i fjor skreiv jeg om hvordan jeg følte meg tappet, som jeg så ofte har gjort og så ofte gjør. Og for ikke så lenge siden bestemte jeg meg for å gjøre noe med en av de tingene som tapper meg, nemlig all tiden jeg bruker opp på å være en sykepleier. Denne uken er jeg i ferd med å bla om til neste kapittel, og jeg må si at det føles så utrolig myndiggjørende å gjøre dette for meg selv og for å leve mer i balanse med i vert fall én verdi som jeg har klinkende klart for meg. Tid.

tulipan-2.jpg

Tidligere i år havnet jeg tilfeldigvis innom bloggen til Rania (Rowan Tree). Plutselig las jeg ord som jeg selv har hatt så vanskelig for å uttrykke så lenge nå. Hennes utstråling og holdninger drar meg frivillig og hjelpesløst inn i et liv som går litt saktere enn det de fleste av oss er vandt til. Det var der jeg først ble introdusert og nyskjerrig på begrepene slow living, det å leve en bærekraftig livsstil (sustainability) og deretter minimalisme, som igjen ledet meg videre til de kloke (og festlige) stemmene til Ryan Nicodemus og Joshua Fields Millburn aka The Minimalists og deres podcasts og blogg. Jeg har binge-lyttet på episodene deres over en lenger tid nå, og om dere også føler det på det jeg prøver å formidle, og kjenner på den gnagende følelsen av at det er ett eller annet som mangler – hør på dem!

Jeg skal ikke skrive at det føles litt som å bli født på nytt. Jeg skal derimot skrive at det føles som om at halve klossetårnet «meg» har blitt revet ned fra midten en plass, og at jeg nå skal stable det/meg sakte sammen igjen. Bare med færre klosser. Og kanskje i litt andre farger. I et annet tempo, og meg klosser som jeg lager selv.

Jeg tar dere med på denne nye reisen min om dere vil det eller ei, for nå som jeg endelig har funnet frem til noen av ordene jeg har leitet så febrilsk etter, så klør det i hele sjela etter å finne enda flere.

For inspirasjon, se her og her ♥

Men dere.. hva er deres verdier?

EN EKSEMPLARISK LØRDAG

lørdgstulipaner2

Lørdagen var ytterst deilig. En tiltrengt blank dag uten skriblerier og kråketegn i almanakken og en dag for ingenting og for de tingene som ellers lettest og først faller bort. En dag til påfyll. Jeg våknet seint etter en italiensk aften med en hel masse rødvin ost og kjeks som vi tok med hjem fra Roma, drakk en henslengt og smøtrøtt kaffe under et fjell av sofaputer og kjente roen bre seg over meg, sakte som tidevannet. Den mørkebrune bananklasen på kjøkkenbenken ble forvandlet til et saftig bananbrød med masse blåbær i, og jeg komponerte den grønne pesto-pastasalaten til Nelias bursdagsfeiring i fred og ro. Bordpynten fra kvelden før gjorde meg sjeleglad på den måten som friske tulipaner så ofte gjør, og spesielt glad var jeg for at jeg er en slik type person som ikke klarer å legge meg før huset er strøkent etter vi har hatt festJeg elsker det når fulle-meg gjør gode livsvalg. ELSKER det.

tomatplanter

Det gikk opp for meg at det bare er drøyt to uker til påske, og at jeg har lyst til å male påskeegg sammen med pasientene mine slik som vi gjorde i fjor, og henge de på bjørkegreiner med gåseunger på ved inngangen til avdelingen min. Slik som i fjor. Om sykepleierhjertet får det som hun vil, så blir det kanskje lenge til vi får muligheten til det igjen. Det er en av tingene jeg kommer til å savne litt. Men jeg gleder meg til min nye hverdag. Hver dag.

lørdgstulipaner

I midten av februar, to dager etter alle hjerters dag for å være eksakt, startet jeg det sneglesakte prosjektet og har lagt litt av kjærligheten min i det hver eneste dag siden. Å vente på å få se frøene spire og gro, grave seg opp igjennom jorden for så å strekke seg mot sollyset i vinduet har vært en overraskende tilfredsstillende prosess. Ekstra gira er jeg på det bitte bitte lille mangotreet mitt. Se her om dere også vil prøve å plante et mangofrø!

Da lørdag ble til lørkveld tilbragte jeg to nydelig timer ute i mørket med fingrene godt plantet i jorden og med rumpa varm og god på de to tova sitteunderlagene som storesøs har lagd til meg. Jeg tente lanterner og  drakk en rykende heit kopp med ingefær te. Den nysgjerrige og nevrotiske katten Wilma alltid i behagelig nærhet, hva er vell livet uten en pus? Endelig tid og endelig ro til å re-potte plantene mine som har blitt så store og sterke. En mer bloggvennlig setting må man lete lenge etter, tenkte jeg, men det ble en stund jeg bestemte meg for å ha bare helt for meg selv. Og litt med Joshua og Ryan som har podcasten The MinimalistsHør på den om dere befinner dere ett sted fra nyskjerrig og opp opp opp på minimalisme, bærekraftighet og et saktere liv. Ørene mine er som sorte hull for ordene deres – de sluker hvert eneste ett.

tomatplanter2

Denne uken vil jeg dele litt fra mine siste fotoshoots med dere, også vil jeg sansynligvis begynne å sprinkle litt reiseskildringer og pixler fra Italia også. Eller kanskje noe helt annet. Vi får se hvor fingertuppene mine leder meg.

DETTE SKJEDDE NÅR JEG KUTTET SOSIALE MEDIER

Seks uker har gått siden jeg skreiv om mitt ønske og plan om å leve en saktere og enklere hverdag. Om minimalisme. Om å ta tilbake tiden og livet.

Siden den gang har jeg vært veldig bevisst – hver eneste dag – på det der med hvordan jeg disponerer tiden, ting, min egen tilstedeværelse og bærekraftighet. Jeg lærer og utvikler meg hver dag, blir mer og mer interessert og engasjert, og gjør mindre og større grep for å oppnå en hverdag som jeg kan leve med. Noen av de var gjennomførbare fra dag én, deriblant å kutte ned på sosiale medier.

secondhand-outfit-2

Seks uker har gått. Hva har jeg gjort? Hva funker? Hva funker ikke?

Jeg sletta Instagram..

Jeg trodde det skulle bli mye vanskeligere å slette instagram enn det det viste seg å være. Selve kontoen min står enda, så teknisk sett så har jeg den fremdeles. Men etter at appen ble slettet fra telefonen min så forsvant liksom fristelsen og automatikken med alltid bruke den mange ganger for dag. Jeg har ikke postet eller surfet på Instagram på over seks uker, og jeg har helt ærlig ikke savnet det en eneste dag.

What next? Etter at jeg har fått lagret noen av bildene jeg har der, så kommer jeg til å slette kontoen.

Jeg sletta facebook og Messenger..

..og det var superfrigjørende! Hadde det ikke vært for at 90% av bookingen av fotooppdragene mine skjer via facebooksiden til Hjertejubel, så hadde jeg nok slettet kontoen min permanent for lenge siden. Det er også grunnen til at jeg re-installerte messenger. JA, jeg ble så klart mindre tilgjengelig og det var skjønt. Men det også gikk utover kontakten og kommunikasjonen med kundene mine, og det er jeg ikke villig til å ofre. Så per i dag har jeg ingen facebook-app, men messengeren har kommet tilbake av praktiske årsaker. På bakerste «side» på Iphonen. Uten lyd. Eller vibrering. Heh.

→ What next? Messenger blir, men selve facebook appen forblir slettet og jeg prøver å begrense facebookbruken min til når jeg bruker mac`en. Er det mulig å slette min personlige facebookside men likevel beholde Hjertejubel-siden? I så fall gjør jeg det.

 Jeg har tatt vårrengjøring i Snapchat-vennelisten, og begrenset bruken min veldig..

Flere av dere har lagt merke til at dere har blitt slettet, og lurt på hva dere har gjort galt. KNIV I HJERTET OG VRI DEN RUNDT. Jeg har slettet ALLE fra snapchat som ikke er familie, nære og «ekte» venner eller mennesker som jeg har noe å gjøre med i det virkelige liv. Det er langt i fra personlig, og det har v e r t f a l l ingenting med dere å gjøre. Det er en greie jeg har gjort for å skjerme meg selv litt, bare ♥ Jeg er SUPERFRISTA til å slette hele greia, for helt ærlig så synes jeg bare det hele er et ork med masse sosiale uskrevne regler for når jeg burde svare og ikke, som jeg IKKE føler jeg tolker eller mestrer i det hele tatt. Men så er det de hersens søte tantebarn-snappene da, dån.

What next? Jeg er usikker! Enn så lenge beholder jeg den og kjenner litt på det.

 

Jeg satte telefonen på lydløs og slo av vibreringen..

Men så en dag skrudde jeg PÅ lyden fordi jeg ventet på en viktig oppringing, også glemte jeg å skru av hendelset igjen. Så neste gang telefonen ringte og vibrerte og hjertet mitt nesten eksploderte av angst så tenkte jeg IKKE FAEN og skrudde av alt som lyste og lagde lyd og alt som vibrerte igjen. Og slik forblir det til den dagen jeg dør, amen.

→ What next? Nokia 3310. Neida…… j.

 

• Jeg blogger sjeldnere..

.. med overraskende resultater! Etter at jeg begynte å blogge sjeldnere og mer sporadisk, bruke mer tid på postene mine, kutte ut «bloggfyll»-innlegg og være litt mer åpen om det som rører seg på innsiden og tanker om minimalisme, stress, tid og et godt liv for meg (noe jeg vil bli enda bedre på, fordi etter så mange år med blogg har det plutselig blitt… vanskelig å være åpen, wtf?) så har leser- og følgertallet mitt økt, men enda bedre – dere er mer aktive i kommentarfeltet og det elsker jeg ♥ Etter at jeg kuttet det meste annet av sosiale medier, så har det blitt mye mer givende å skrive, ta bilder og lese andre blogger.

→ What next? Jeg fortsetter som nå med typ 2-4 bloggposter i uken, og med masse skriveinspirasjon og skriveglede!

Å SLUTTE MED EMOSJONELL HAMSTRING

cabinet-system-gloomy

Prosjekt minimaliser fortsetter og jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte over alle sekkene med ting som forsvinner ut gjennom døren om dagen..

Som nevnt før, så er det å skulle kvitte meg med eiendeler noen ganger vanskeligere enn jeg hadde forventet det skulle være. Jeg har latt tankene mine spinne litt videre om akkurat det, og jeg vil dele noen av de med dere.

Jeg liker å samle på ting. Jeg samler på mynter, flasketopper og flaskekorker. Jeg har samlet på frimerker og servietter, og når jeg var kid samlet jeg til og med på brunsnegler. Men det jeg samler mest iherdig på er minner i en fysisk og håndfast form. Ting som direktekobler minnearkivet i hjernen min til en bestemt person, et bestemt sted eller hendelse, eller en bestemt tid. Jeg ser på det som emosjonell hamstring. Med årene har jeg blitt ganske så obsessive på dette, og grunnen til det er enkelt og (u)greit at jeg har funnet ut at jeg glemmer utrolig mye. Fortiden min, for eksempel, både fjern og nær. Og det er skummelt! Som den grublende og selvgranskende personen jeg er, så tror jeg ganske bestemt at dette begynte som et strakstiltak av hjernen min for å beskytte meg mot det traumet det er å miste mammaen sin på den måten jeg gjorde. Jeg var fire år da alt skjedde, og jeg har så godt som ingen minner fra den tiden og lang tid etter. Og det burde jeg jo ha, sant? Så har det vel bare ballet på seg og nå vil ikke alltid hjernen min huske det som var fint engang. Noe som suger men det får kanskje være en sak for damen i den svarte skinnstolen.

cabinet-system

Men poenget mitt, da, er at i denne minimalisering- og declutteringsprosessen (mangler fremdeles et godt ord på det der) så konfronteres jeg stadig av det dilemmaet og ubehaget av å skulle kvitte meg med ting og dermed tilknytning til minnene mine. Og samtidig som det er nettopp tingene som har vært så viktige for meg, så er det nå de samme tingene som gir meg den klaustrofobiske følelsen jeg må bli kvitt. Hvordan slutter man med emosjonell hamstring?

cabinet-system-close-up

JEG HAR LAGET EN LISTE!

• Vær pro-active og ikke dra med deg tingene inn i huset eller videre i livet i utgangspunktet. DET er det enkleste og mest smertefrie å gjøre. Vær smart. Gjør det.

• Declutter/rensk når du er opplagt og i et fint og passende sinnelag til det. Unngå å prøve å rive opp røtter den dagen du føler deg nostalgisk og melankolsk.

• Vær nådeløs!…

• … og når det ikke fungerer så kan du prøve å renske i flere omganger. Declutter en skuffe, et rom eller en etasje, også gjentar du prosessen etter en stund. Å slutte med emosjonell hamstring er en modningsprosess, og det er helt okei om du ikke klarer å kvitte deg med alt samtidig.

• Still deg selv spørsmålene; Er denne nyttig på noen som helst måte? Har den blitt brukt de siste 3-6-12 månedene?  Trenger jeg den i livet mitt?

• Når du har svart nei, nei og nei på spørsmålene over men det fremdeles er supervanskelig – legg det i en karantenekasse og sett den bort, gjerne i garasjen om du har det.  Etter en stund vil det føles enklere å kvitte seg med, trust me.

• Skriv ned de minnene du er redd for å miste i en bok!

Jeg har funnet ut at decluttering er veldig likt det med trening; det kan være vanskelig og drittungt å komme seg over dørstokkmila og å komme seg i gang, men man angrer jo faktisk aldri på det etterpå. Å renske opp er et tiltak, litt kjipt og kanskje vanskelig der og da, men det føles fantastisk bra å få det ut av huset og livet.

bloglovin



Okay so I´m really not sure if any of you foreign readers that show on my statistics actually read my blogposts or if you just kind of stumbled in and are passing by, so I won´t be spending the time or effort it takes in translating all my blogposts or all the text in them unless you want me to, of course! If that´s the case, please let me know. Meanwhile I´ll only be translating the essential bits.

Recently I´ve been introduced to minimalism, slow living and leading a sustainable lifestyle, and I am so happy about finally finding a community that I can relate to with all these weird feelings I´ve been having trouble to explain for such a long time now.

All my life I have been an emotional hoarder, which means I have been hoarding stuff I feel an emotional connection to. I´m talking bottle caps, tickets, twigs, receipts and all you can imagine of trinkets and «treasures». Fast forward I really need to stop, so I made a list on how to do so!

• Be pro-active and don´t drag all that stuff into your home or life in the first place. This is the easiest and less painful thing to do. Be smart, do that.

• Declutter when you are in a good mood and feel up for ut. If you are feeling nostalgic and melancholic it´s probably not the best time to start tearing up deep roots..

• Be ruthless!…

• … and when that doesn´t work you could try decluttering in stages. Start with a drawer, a room or a floor. Do your best and then you declutter that same drawer, room or floor maybe a week later. Quitting emotional hoarding is a hard thing to do, and it is totally okay if you need time to do so.

• Ask yourself these questions; is this useful in any way? Has it ben used the last 3-6-12 months? Do I really need it in my life?

• When you have answered no, no and NO to the questions above and you STILL find it hard to let go – put your stuff in a quarantine box and put it somewhere out of sight. Life will go on just fine, and you will probably find it easier to chuck it out after a while.

• Lastly, my best tip for fighting the anxiety of loosing treasured memories connected to the stuff  – write them down as detailed as you can in a book for your eyes only.

I`ve found that decluttering is much like working out! Some times it is r e a l l y hard to get out of the couch and go exercise, but you really never regret it afterwards. Decluttering can be really tough, but in the end it just feels so fantastic getting rid of all that stuff. 

EN STOR FORANDRING OG EN GOD NYHET

Beste nyheten på lenge!

atlanterhavsvegen10

Jeg slutter i jobben min. I hvert fall jobben min slik jeg kjenner den i dag. Sykepleierhjertet mitt får enn så lenge banke videre, men det skal pulsere på et annet sted, i en annen stilling og til en helt annen tid på døgnet. Vi reiser ikke så veldig langt – faktisk ikke lenger enn opp en trapp, men boy oh boy for en forskjell bare en trapp på tjue trappetrinn kan utgjøre. Vi går ned i stillingsprosent og blir nattevakter! ENDELIG  blir C-menneskepersonligheten min faktisk godt for noe.

atlanterhavsvegen9

I fjor var på mange måter et år hvor jeg forberedte meg på forandringer. Jeg har lenge vært malplassert i en hverdag som det egentlig ikke er NOE galt med, men for meg fungerer det bare ikke. Her er en ubalanse mellom jobb og rekreasjon som er helt umulig å ignorere lenger, og stressmonsteret og jeg har stiftet et tidvis så ulykkelig bekjentskap med hverandre.

atlanterhavsvegen5

Jeg har ikke visst hva forandringen min skulle være. Det eneste jeg har visst er at jeg ikke trives i en 100% turnushverdag hvor det er all work and no time to play, og at jeg elsker Hjertejubelen min og vil jobbe så mye mye mer med foto. At jeg går langt i fra nok stille vandreturer i skogen, og at jeg har familie og altfor mange venner som jeg ser skammelig lite. Impulsen som reiv gjennom meg når jeg hørte om jobbåpningen var den siste lille bekreftelsen jeg trengte på at  – nå Nadia er tiden du skal satse.

atlanterhavsvegen2

Så nå skjer det. Nå kommer den forandringen som jeg brukte hele tjueseksten på å mane forsiktig frem. Dette jobb-byttet kommer med en hel haug magisk tid til alt annet, og det slår meg at penger kan ikke kjøpe lykke, men herregud tid kan. Det er veldig rart å se tilbake på hvor umulig tanken på å jobbe natt føltes for bare rundt seks måneder siden. Jeg var så veldig stuck i hverdagen, og såg ingen andre gode alternativer eller løsninger. Så snublet jeg tilfeldigvis over et blogginnlegg skrevet av en utrolig inspirerende jente (jeg deler henne med dere snart, lover!) og plutselig hadde noen andre satt ord på mange av følelsene jeg brant inne med. Om dette med slow living og sustainability. Og jeg bare….

atlanterhavsvegen6

…endelig.


 
I have great news! 

I´m quitting my current job and starting in a new one. I will be working less, paid less, I´ll have to spend less, but I am going to live much much more ♥

bloglovin´.jpg

NÅ GJENSTÅR DET BARE Å VENTE

entrance9-kaffikopp

entrance3

entrance8-snoklokke

entrance6

«FOR EN MANN!» – var de eksakte ordene jeg tenkte da det viste seg at Martinus hadde snublet over nyskjerrige sneklokker og påskeliljer, og husket på det jeg hadde sagt om at jeg så veldig gjerne ville friske opp kommoden ved inngangspartiet vårt med litt vårblomster en dag.

Jeg sier at markblomster levert i en balje med røtter og jord og det hele slår røde roser på Valentinsdag når. som. helst ♥



«WHAT A MAN!» – was exactly what I thought when it turned out that Martinus had come
 across some daffodils and snowdrops, and remembered that thing I said about wanting to freshen up our entrance at home with some beautiful spring flowers.

Wildflowers in a basin with roots and dirt beats red roses on Valentines day ANY TIME ♥