Hei april! Opp og ned i mars


April = skiftninger🌀

Skiftninger, og mange av de! Både i vind og vær, men også i form av dønninger i hjerte og sinn.

Måneden startet med et gjennombrudd av lys på en ellers mørk og blaut morgenhimmel. Klokken var 07.55 den 1 april og jeg var på vei hjem etter jobb, vissen og ør i hodet slik man gjerne blir av å være våken om natten. Et øyeblikk prøvde jeg å overbevise meg selv til å tro at det var nok å se på det som utfoldet seg i fart gjennom bilvinduet. Jeg var jo tross alt på vei ett sted.
Hjem. Sove. Påskeferie.

Men dette var en slik morgenstund som ikke så lett lot seg ignorere. Den krevde min fulle tilstedeværelse. Bilen nærmest stoppet seg selv i neste busslomme og så sto jeg der i veikanten med ingenting annet enn noen dype pust, stillheten fra måseskrik og bølgeskvulp, og et magisk øyeblikk i og av naturen.


Jeg er alltid er på vei men jeg kommer aldri frem, så jeg kan like fint stoppe for å nyte utsikten.

Takk for påminnelsen 🌅

Opp og ned i mars

🍀 Jeg fyllte trettito og dro til deilige Meretes Garden (hvor Martinus og jeg giftet oss!) for yoga, spicy linsegrytelunsj og sauna sammen med to nydelige kvinns. Min intensjon om å snart være en helårsbader fikk sin spede begynnelse i et badekar med to små trebøtter, iskaldt vann og semikontrollerte småhyl.

🍀 Martinus kom hjem og syntes jeg var fin der jeg satt i lyset. På den nøyaktige sofaspotten har vi delt mange søvnruskne formiddagskaffistunder sammen. Og ikke mange minuttene etter han kom inn døren så overrasket han meg med roadtrip, hotellovernatting, mat i magen og bobler i hodet. Jeg overrasket meg selv da jeg befant meg nedsunket under vann i kuldekulpen på spaet på hotel Alexandra i Loen. Flere ganger. Hvem er jeg e ferd med å bli?

🍀 Det har vært livgivende samtaler over varme kopper, bak le-vegger og over små kafébord, og jeg trener fremdeles og for alltid på å tro på at the sky is the limit!

🍀Jeg har for første gang sett Gudfaren filmene og jeg klarte endelig å IKKE-FAILE med å lage hjemmelaget nøttesmør.

🍀 Jeg solte meg på varandaen!! I singlet!!! Jeg kjente vinterdvaske pigmenter våkne til live igjen og solen prikke meg i huden. Praise be.

🍀 Jeg gikk årets første fjelltur og tilbragte en del tid i skogen. Skogsbading er min nyeste elsk i livet🌲

Mars var også en tid hvor jeg (igjen) fikk erfare at når jeg glemmer å fylle på min egen kopp først, så slutter det også veldig raskt å dryppe ned på de som er rundt meg. Jeg hadde en drøm om en gammel venninne. Hun tok borti meg, hele tiden. Pirket og knuffet og la lemmene sine over meg. PÅ, som en sjukt insisterende klegg. Jeg beit det i meg akkurat litt for lenge før hun for siste gang i sakte film la fingertuppen sin på huden min og jeg regelrett eksploderte i et inferno, ristet henne av meg som klissete vanndråper, og jeg skreik

🚫 LA MEG FOR HELVETTE VÆRE ALENE!🚫

…så jeg var litt for lite alene i mars. Jeg savnet ensomheten. Jeg har gjort meg nydelig avhengig av det. Ensomhet. De stundene i løpet av en dag som er mine og bare mine. Hvor jeg sjekker inn og kjenner etter og kommer i kontakt. Det er i ensomhet at jeg ladder og booster og jorder og blir inspirert. Det er der kjærligheten til meg og deg og vi-to bor, hvor kreativiteten min blir født og springer ut i fra, og det er i ensomhet at jeg kjærlig bygger og forsterker fundamentet mitt, stein for stein og stund for stund. I mars har jeg neglisjert dette litt. Neglisjert meg litt. Og jeg har følt meg litt ustø.


Dette var litt av mars.

Hei april🌷

Hei mars! Opp og ned i februar


Mars = håp✨

De årene jeg var tynget av mørktidsdepresjon anså jeg mars som målstreken. Da var hodet over vannskorpen igjen og jeg kunne puste. Det var over og herfra ble det bare bedre, lysere, varmere og lettere. «We made it» var månedens mantra. Det er det forsåvidt fremdeles.


Selv om forholdet mitt til vintermørket har forandret seg drastisk (vi snakker om en 180°), så har denne håpefulle følelsen klistret seg på som et frimerke når kalenderen blafrer videre fra februar til mars. Det symboliserer fremdeles et godt og livgivende skifte for meg. Mars er fremdeles håp og liv, så mye som venter! Og da jeg kjørte hjem fra jobb klokken 07.45 i helgen og både innså og kjente i hele meg at det er LYST, ja da bredte det seg en varme ut fra kjernen i hjertet mitt. Den veltet ut og forbi hjertekamrene, videre utover bryst og skuldre, nedover magen og oppover halsen og ansiktet, og så videre ut helt til hele meg var svøpt i en lun kos fra sjela. En glad tåre slapp taket fra demningen i øynene mine, og med et dypt magadrag og et langt sukk gav jeg slipp på februar og ønsket mars velkommen til.

Opp og ned i februar

🍀 Sist måned fikk jeg noe uventet. Jeg vil huske den (og takke!) for Human Design som på merkelig vis kom inn i livet mitt igjen med full kraft, og som ledet meg videre på stien av selvgransking og selvforståelse. Februar kom med ny klarhet og nye svar, og med dem mange nye spørsmål. Den kom med både mening og meningsløse, innsikt og frustrasjon, og med fri boltreplass for en av mine skyggesider, nemlig utålmodigheten og følelsen av å måtte gjøre endringer og forbedringer i livet NÅ. Dette er den følelsen som har påvirket meg mest den siste tiden, og som jeg legger igjen i februar. Mars kommer med nysmurt tålmodighet og en forsterket tiltro på at jeg er akkurat der det er meningen jeg skal være.

🍀 Arbeidet med skyggesidene mine tok en mer konkret form, og med det har demningen begynt å krakelere og slå sprekker. Ut av sprekkene sildrer det små bekker av gamle og bortgjemte følelser og mekanismer. Det er skummelt å gå videre inn i skyggesidene og jeg gjør det ikke uten å nøle. Hva skjuler seg i demningen og hva skjer om den brister og alt spruter uhemmet frem som en rasende monsterfoss? Men ærbødig skal jeg videre.

🍀 Jeg vil huske februar for den hvile og ro som jeg krevde ekstra mye av ettersom at jeg var syk. En evig takknemlighet for min ellers gode helse og vitalitet som sto i sterk kontrast til harkende lunger og kaktushals. Så mye snørr. Så mye gørr. Så takknemlig for all ikke-gjøringen.

🍀 Jeg las en bok og jeg las den s a k t e. «Rom for stillhet» av Kristin Flood. Den både bekreftet og gav liv.

🍀 Jeg traff syv magiske kvinner og jeg følte meg løftet og styrket i deres nærvær.

🍀 Jeg erfarte noe nytt om mine grenser og om grensesetting, og hvilken trolldom som der kan manes frem.

🍀 Jeg var rørt. Herregud så mye rørt jeg var! Tårene sitter løst, stemmebåndene dirrer og jeg ELSKER DET. Da jeg var yngre lot jeg meg røre av alt mulig, inntil jeg konstruerte murer og vegger fordi det var behageligere slik. Nå er de på vei ned igjen og jeg er på vei tilbake til å være hun lettrørte som jeg jo faktisk ER, og det er elskbart.

Dette bildet har et tomt alt-attributt, og filnavnet er 000508800010.jpg


Og med det så er jeg her igjen.
Mars baby girl, gi meg tre dype pust og jeg er klar.

〰️➰〰️


Jeg er klar.