En ny inspirasjon

mars portrett

Wilma, den nevrotiske huspusen, merker at the times they are a changin. Våryren henger tjukt i luften som en fluffy pastellrosa sukkerspinnsky, og hun smeiser og deiser hit og dit og jager sin egen hale i ekstase over at verden og den pelskledde kroppen hennes våkner til live igjen. Hun ser ut vinduet og mjauer på den måten som får værhårene hennes til å vibrere. Nesten som hun ler. Freaky, men latter endog. Og jeg, jeg kan relatere. Det tror jeg kanskje at mange av dere også kan? På denne tiden av året kan jeg alltid kjenne sitringer helt ut i fingerspissene. Jeg vil shine huset, utforske verden og planlegge livet mitt frem til den dagen jeg dør. Alt av interne bremser forsvinner, så jeg må stadig dra meg selv i øreflippen for å minne meg selv på å roe ned tankene, bare bittelitt. Levva her og nå, så tar vi i morgen i morgen. Sant?

Denne måneden markerer det første året av min nye hverdag. Hei hvor tiden går! Det er litt underlig å nå være her i det som da var fremtiden, og huske den følelsen av hvor skummelt det var å skulle gi opp en del av tryggheten min. Men her er jeg, trygg som bare det, og så glad for at jeg våget å ta hoppe inn i noe nytt og annerledes. Satse litt. Legge noe jeg var redd for på bordet for å se om det ville gi avkastning eller om det hele ville ende med en real smekk over fingrene. Denne gangen vant jeg!

Jeg har gjort en ny oppdatering i kamerabaggen min. Den siste på en lang stund. Nå annser jeg meg som all set og mens jeg venter noen lange uker på en fantastisk pakke i posten, skal jeg benytte tiden til å finne litt tilbake til fotorøttene mine og lidenskapen som ligger i grunn for alt med en frisk og ny inspirasjon. Jeg starter med et friskt blikk på min egen by. Kanskje ser jeg noe du aldri har sett der før?

Grab a shot and a seat, will ya

Hallo på den andre siden av ferien!

Dette er meg på onsdag før skjærtorsdag, bare litt overmoden for å kickstarte påsken med en nonchalant påskepose og passende feriehabbit. Med tusenmillioner tanker i hodet – nihundreognittinimillioner av dem som dreide seg om den felles bursdagsfesten Eva og jeg skulle ha sammen dagen etter. Synes dere å ha lest det før? Det stemmer! Jeg elsker jo å ha bursdag så min ble feiret for tjuefjerde gang, mens Eva hadde halvrund dag på dagen og var definitivt kveldens spotlight i mine øyner ♥

Jeg husket utrolig nok å ta bilder FØR dørene ble åpnet og gjestene flommet inn, konfettien fløy noe motvillig gjennom luften og stemningen steig raskt i taket. En meget kurant start på det som ble en superdigg ferie med perfekt balanse mellom fest og fanterier, og beina høgt i sofaen ♥ Noen forsinkede påskepixler kommer, men vi tar det fra begynnelsen…

Secondhand_vintage_retro_outfit_02

Fest_dekor_05
Fest_dekor


GrabashotJOhannenFest_dekor_04
Fest_dekor_03

Tips: Verdens farligste skriveapp!

«Sadistisk skriveapp sletter arbeidet ditt om du slutter å skrive». Solgt!

Beste tips mot skrivesperre

Spørsmål – hva om jeg skriver mine beste tanker og min beste tekst på denne appen, og det ikke kan lagres? Er det poenget? At jeg ikke skal kunne lagre teksten slik at bokstavene med litt tid ikke skal føles så sparsommelige og at jeg dermed kommer meg over den høye bokstavblokkaden? Det er noe veldig frigjørende med å skrive til ingen og ingenting, med en overhengende trussel om at bokstavene mine fordufter om jeg så mye som stopper for å ta meg en slurk lakriskaffe fra den kongeblå porselenskoppen min fra Hammserhøi, som begynner å bli kald.

JEG BLIR SÅ STRESSA PÅ EN GOD MÅTE AV DET HER!!

I dette øyeblikker oppdager jeg en diskré blå strek som farer sakte og nesten umerkbar over skjermen min. Kanskje er det en målstrek på dette alikevel, KANSKJE FÅR JEG BEHOLDE BOKSTAVENE MINE? Plutselig enda mer motiverende – hvem elsker vel ikke målstreker.

Shit, jeg overtenker. Den blå streken ble en distraksjon i tankerekken min og jeg forstår ikke hvorfor jeg skriver som om fanden selv er etter meg. Jeg trenger jo ikke å skrive FORT, alt jeg trenger å gjøre er å ikke.slutte.å.skrive.

 



Prøv The Most Dangerous Writing App (det er en nettside, så strengt tatt… ikke en app?), og kjenn selv hvor avhengighetsdannende det er.  Den er såre enkelt – alt du trenger å gjøre er å ikke slutte å skrive. I det sekundet du slutter begynner nemlig teksten din å fade bort, og om du ikke skriver på 5 sekunder så forsvinner arbeidet ditt for alltid. Men om du klarer å skrive i 3, 5, 10, 20, 30 eller 60 minutter, som du bestemmer selv, så lagres teksten din. Wee!

Noe som ingen andre kan

Dette er mitt «jeg-er-stressa-og-utslitt» ansikt. Dette er kroppen min når den ble presset til å måtte si ifra. Dette er mitt fysiske uttrykk via mitt største organ, et klask i trynet med beskjeden

HELLÅÅ dette funker bare ikke lenger, åkei?

Dette var sist vinter. På dette tidspunktet hadde jeg allerede lenge lekt med tanken om at jeg kanskje hadde havnet i et spor som ikke var bærekraftig for meg. I mitt sjette år som sykepleier og bare litt over halvveis i tyveårene mine så følte jeg meg mye mer sliten enn hva de tallene burde tilsi. Men hvorfor skulle ikke jeg, slik som alle andre, klare å jobbe i full stilling som sykepleier? Jeg ser jo nesten daglig på insta at de klarer det. Ikke bare KLARER de det – men de er på fjellturer, kafébesøk, treningssenteret og sitter glisende og blankpolerte i hjørnesofaen med sine sytten venninner, også. Hvorfor klarer ikke jeg å ha tid til overs til det jeg vil? Hvorfor avlyser jeg avtale etter avtale fordi bare tanken på å være sosial tapper meg for det lille jeg har?

Hvorfor klarer ikke jeg, når alle andre kan?

Når jeg ser på disse bildene får jeg innmari vondt av meg selv. Ikke på grunn av eksemet, de mørke ringene eller de blodskutte øynene mine.. jeg bare husker så altfor godt hvordan det føles å være i en skikkelig ubalanse, og å lenge jobbe imot kroppens og psykens signaler. Å føle at jeg burde presse meg selv inn i en mal hverken jeg eller personligheten min ikke passet inn i. Å alltid være den som ikke kunne, ikke ville, ikke orket og som ikke hadde tid.

Det var ubehagelig å endelig måtte lytte til det kroppen min desperat prøvde å fortelle meg. Du har valgt feil, dette klarer ikke du. Jeg ble lett syk, var ofte nedstemt og utslitt og så til slutt kom også de ytre tegnene. Det var da bestemte jeg meg for å gjøre noe med situasjonen min. På gode dager var jeg overlykkelig over å ha bestemt meg for å gjøre en endring. På dårlige dager følte jeg meg mislykket, som en skuffelse, lat.

Hvorfor klarer ikke jeg, når alle andre kan?

Det sies at man ikke skal sammenligne sine svakheter mot andres styrker. Jeg er ikke sann superfan av «inspirational quotes» men akkurat denne resonnerte veldig hos meg. Vi er forskjellige. Vi har alle styrker og svakheter. Vi har alle noe vi er god på. Vi har alle noe vi ikke er god på i det hele tatt. Jeg har noe ingen andre har, andre har noe jeg aldri kommer til å få. Egentlig en himla grei tanke å tenke.

Jeg var heldig, som jeg så ofte er. Jeg måtte bare flytte opp en trapp og til andre siden av døgnet for å få en hverdag som passer meg MYE bedre, men det føltes veldig skummelt først. Å frivillig forlate en 100% fast stilling som sykepleier – ERRU GÆRN?! Men det var så riktig, SÅ riktig, ikke bare for sykepleiehjertet men også bare for meg.

Jeg har tatt tilbake tiden. Hverdagen, slik jeg vil ha den. Overskuddet og muligheten til å dyrke hobbyer og interesser. Minnet meg selv på at den hundreprosenten er det ingen andre enn jeg som forventer at jeg skal tviholde på. Det er jeg som setter forventninger og krav til meg selv, og det er jeg som kan endre på det. I dag er kroppen min så glad så glad, og det er hodet og.

Vi trenger nok alle en påminnelse en gang i blant om at det er ok å ikke passe inn der du tror du «må» passe inn. At om du ikke ender opp med å være akkurat slik som andre (eller du selv!) forventer av deg – hva så? Vær noe(n) an(dre)net! At det er helt innafor å være en annen farge enn dus pastell. Og at det er helt greit å velge feil noen ganger.

 

Jeg klarer, jeg også. Noe som ingen andre kan.

DEADLINE WEEK & LCHF

// Drømmefangeren, amigurumi-dukkene og steinene som er avbildet i denne posten er laget av dyktige Maritparit ♥

2. Stemningsbilde drømmefanger22. Stemningsbilde blomster-humle
3. stemningsbilde, kjole-bamser12

2. Stemningsbilde blomster2
3. stemningsbilde, kjole-bamser82. Stemningsbilde blomster3

2. Stemningsbilde blomster4.jpg

Målstrek i sikte!

Denne uken har jeg markert som DEADLINE WEEK med store og truende bokstaver i avtaleboken min. Jeg er en «i siste liten» type person, og presterer absolutt best når jeg har akkurat bare litt for lite tid. Så akkurat blir både bebis- og bryllupsbilder satt på vent et lite øyeblikk, mens jeg girer opp på bokprosjektet og satser på å slenge meg over målstreken i starten av neste uke. I dag knipser jeg bilder til omslaget. OMSLAGET! Boken skal etter planen publiseres av Pitch forlag allerede i august, og med det så kan jeg nesten smake både sangriaen, saltvannet og alle solstrålene som skal treffe denne stakkars sommersultede kroppen i slutten av måneden. Sydenturen som jeg velger å se på som en gedigen og velfortjent high-five til meg selv skal virkelig nytes til det fulle, og fungerer som en supermotivasjon til å fortsette med full pupp inntil bokprosjektet er navigert trygt i havn. De siste månedene har vært så sjukt givende og spennende, samtidig som det har krevd så utrolig mye mer planlegging og arbeid enn hva jeg noen gang kunne innbille meg uten å ha gjort noe lignende før.

Ellers nytt for de siste ukene er at jeg har lagt om kosten til lchf og vurderer å begynne å dokumentere litt mer om den reisen her på bloggen. Men jeg trår enda veldig varsomt, for jeg får aldeles fnatt og ståpels av å tenke på «i gamle dager» (shit så gammel, da) da jeg blogget helt fullstendig filterløst om kroppkroppkropp, centimetere, (lav)kalorier, fettfrykt, overtrening og en ikke-hollistisk og veldig skadelig tilnærming til «helse». Nå derimot – eldre, klokere og med mye mer kunnskap og viktigst av alt et helt annet mål på helse – så tror og håper jeg at jeg kan dele uten å hverken trigge eller skade. 

Dere som er innom her (ilu, ♥) – kunne det vært interessant for dere å lese litt mer om helse, pcos og et lchf-kosthold her inne? 

EN STOR FORANDRING OG EN GOD NYHET

Beste nyheten på lenge!

atlanterhavsvegen10

Jeg slutter i jobben min. I hvert fall jobben min slik jeg kjenner den i dag. Sykepleierhjertet mitt får enn så lenge banke videre, men det skal pulsere på et annet sted, i en annen stilling og til en helt annen tid på døgnet. Vi reiser ikke så veldig langt – faktisk ikke lenger enn opp en trapp, men boy oh boy for en forskjell bare en trapp på tjue trappetrinn kan utgjøre. Vi går ned i stillingsprosent og blir nattevakter! ENDELIG  blir C-menneskepersonligheten min faktisk godt for noe.

atlanterhavsvegen9

I fjor var på mange måter et år hvor jeg forberedte meg på forandringer. Jeg har lenge vært malplassert i en hverdag som det egentlig ikke er NOE galt med, men for meg fungerer det bare ikke. Her er en ubalanse mellom jobb og rekreasjon som er helt umulig å ignorere lenger, og stressmonsteret og jeg har stiftet et tidvis så ulykkelig bekjentskap med hverandre.

atlanterhavsvegen5

Jeg har ikke visst hva forandringen min skulle være. Det eneste jeg har visst er at jeg ikke trives i en 100% turnushverdag hvor det er all work and no time to play, og at jeg elsker Hjertejubelen min og vil jobbe så mye mye mer med foto. At jeg går langt i fra nok stille vandreturer i skogen, og at jeg har familie og altfor mange venner som jeg ser skammelig lite. Impulsen som reiv gjennom meg når jeg hørte om jobbåpningen var den siste lille bekreftelsen jeg trengte på at  – nå Nadia er tiden du skal satse.

atlanterhavsvegen2

Så nå skjer det. Nå kommer den forandringen som jeg brukte hele tjueseksten på å mane forsiktig frem. Dette jobb-byttet kommer med en hel haug magisk tid til alt annet, og det slår meg at penger kan ikke kjøpe lykke, men herregud tid kan. Det er veldig rart å se tilbake på hvor umulig tanken på å jobbe natt føltes for bare rundt seks måneder siden. Jeg var så veldig stuck i hverdagen, og såg ingen andre gode alternativer eller løsninger. Så snublet jeg tilfeldigvis over et blogginnlegg skrevet av en utrolig inspirerende jente (jeg deler henne med dere snart, lover!) og plutselig hadde noen andre satt ord på mange av følelsene jeg brant inne med. Om dette med slow living og sustainability. Og jeg bare….

atlanterhavsvegen6

…endelig.


 
I have great news! 

I´m quitting my current job and starting in a new one. I will be working less, paid less, I´ll have to spend less, but I am going to live much much more ♥

bloglovin´.jpg

NÅ GJENSTÅR DET BARE Å VENTE

entrance9-kaffikopp

entrance3

entrance8-snoklokke

entrance6

«FOR EN MANN!» – var de eksakte ordene jeg tenkte da det viste seg at Martinus hadde snublet over nyskjerrige sneklokker og påskeliljer, og husket på det jeg hadde sagt om at jeg så veldig gjerne ville friske opp kommoden ved inngangspartiet vårt med litt vårblomster en dag.

Jeg sier at markblomster levert i en balje med røtter og jord og det hele slår røde roser på Valentinsdag når. som. helst ♥



«WHAT A MAN!» – was exactly what I thought when it turned out that Martinus had come
 across some daffodils and snowdrops, and remembered that thing I said about wanting to freshen up our entrance at home with some beautiful spring flowers.

Wildflowers in a basin with roots and dirt beats red roses on Valentines day ANY TIME ♥

TIME IS OF THE ESSENCE

misty3

Jeg har tenkt masse på det du sa den gangen vi gikk tur sammen i ruskeværet. Da vi gikk forbi barndomshjemmet ditt hvor du ganske bestemt mente du fremdeles bodde, og at søstrene dine som ikke lenger lever ventet på deg der. Ordene dine sa at du forsto da jeg forsiktig fortalte deg om demensen som spiser grådig på hukommelsen din, og at ting ikke lenger er akkurat slik som du husker de. Men kroppen din ble dradd som en magnet mot inngangsdøren som ikke lenger var din.

Da vi var kommet til midt på broen fortalte du meg om tiden som eksisterte før broen, og om hvordan dere måtte stå i kø på fineværsdagene for å bli rodd over fjorden i båt for å komme til den andre siden og den fineste badestranden i byen. For en tung jobb det måtte være – sa jeg, og du sa at livet var vanskeligere før, men folk hadde ikke det så travelt. «Det gjorde oss ingenting å vente i kø. Vi hadde tiden og tiden var med oss, og det er mer enn hva mange andre har nå til dags«. Det glemmer jeg aldri.

Du fortalte meg dette den samme uken jeg sluttet å høre og begynte å høre etter. Den uken og den kvelden da jeg la meg for å sove og pulsen bare aldri sank. Jeg kunne kjenne Dumbo parkert på brystkassa og et minutt ble til ti men hjertet mitt jobbet fremdeles som om det fraktet resten av kroppen min opp et lite fjell. Jeg kunne kjenne de galopperende slagene i hodeputen min, og det var nøyaktig den samme uken at jeg bestemte meg for å gjøre noe med det indre stresset som litt etter litt har blitt en del av en helt vanlig og hverdagslig hverdag.

Morgenen etter vi gikk tur i duskregnet skrev jeg de forløsende ordene. Selv om de fremdeles bare er ord formulert til et spørsmål som fremdeles venter et svar, så gjorde jeg det. Jeg gjorde noe, og Dumboen føles lettere allerede.


I´ve thought a lot about the words you told me that time when we went for a walk in the rain. When we passed the house in where you grew up and where you were determined you still lived, and that your sisters who no longer live were waiting for you there. You said you understood when I told you about the dementia eating greedily away at your memory, and that things were not exactly how you remembered anymore. But your body was pulled like a magnet towards the door that was no longer yours.

When we had almost passed the bridge you told me about the time before the bridge existed, and about how you in the summertime waited in line to be rowed across by boat to get to the beautiful beach on the other side. «What an exhausting job that must have been» I said, and you answered that life was harder before but people were not in such a hurry all the time. «We didn´t mind the wait – we had time and the time was with us, which is more than can be said about most people nowadays«. I will never forget that.

You told me this the same week I stopped hearing and started listening. That week when I went to bed and my racing pulse just never dropped. I could feel the weight of a baby elephant on my chest and one minute turned to ten but my heart was still pounding as if hiking up a mountain. I could feel my heart beating in my pillow, and that same week I decided to do something about the stress that somehow had incorporated itself into my very mundainn everyday life.

The morning after our walk in the rain I got up and wrote those redemptive words. And even though they are still just words formulated into a question that still have to be answered, I did something. And I can feel baby Dumbo already lost some weight.

HER OG NÅ FOR Å LEVE LITT SAKTERE OG LITT ENKLERE

Hei mine kjære lesere ♥ Er alt bra med dere?

Jeg har mye på hjertet for tiden, jeg vet. Men ting er både tungt og håpefullt på en og samme tid nå – to motpoler som sammen utgjør en veldig merkelig berg og dalbane, og jeg slipper taket og slenger med armene samtidig som jeg spenner beina og krummer tærne. Holder fast mens jeg slipper taket, på en måte. I går snakket Martinus og jeg sammen om hva som rører rundt i hode og kropp for tiden, og etter jeg hørte meg selv snakke høyt og ufiltrert og uten en backspace-tast til å reformulere meg selv med, så kunne jeg ikke annet enn å spørre om han trodde jeg var i ferd med å bli gal og om forandringen jeg går igjennom nå føltes for stor for han å henge med på. Så sa han at han trodde kanskje ikke at jeg var i ferd med å forandre meg så veldig egentlig, men mer at jeg var i ferd med å gå tilbake til slik jeg var før. Det gjorde meg sinnsykt glad.

Jeg slapp plutselig tråden i posten A human doing VS a human being, men jeg plukker den opp igjen her jeg, og fortetter bare litt til.


misty10bw

Det var i fjor sommer at jeg for første gang hadde en åpenbaring. Uhellet var ute her hjemme, og plutselig måtte litt av både gulv, tak og vegger byttes ut. Jeg var regelrett i sorg over det som hadde skjedd, og jeg gråt og gråt og gråt som om jeg hadde mistet noen. Martinus trøstet og sa at det var da bare ting som hadde blitt skadet, og at ting kunne jo tross alt erstattes. Men jeg var likevel sønderknust. I mine øyner var hjemmet vårt helt ødelagt, og jeg var skikkelig deppa en liten periode der.

Det var da det begynte å gnage skikkelig fra innsiden og utover. Det at ting kunne gjøre meg så bunnløst fortvilet gjorde meg skikkelig forundret og skuffa over meg selv. Jeg kikket meg rundt i den da kaotiske stuen vår og tenkte litt småparanoid på om det virkelig er jeg som eier veggene som omringet meg, eller om det egentlig var slik at de eier megEtter å ha opplevd min egen reaksjon begynte jeg for alvor å reflektere over den glupske materialismen som jeg har latt meg så altfor lett rive med av. Desto mer jeg tenkte på det, desto mer avskyelig ble det hele.

Prosesser skal man dog ikke haste seg igjennom, og jeg anser meg fremdeles som en kjempenoob på denne greia her. Men selv om mange ting som skal til for å leve enklere og saktere ikke skjer over natten, så er det til gjengjeld også noen som gjør det, også.

Islender.jpg

Dette er hva jeg gjør HER OG NÅ for å leve litt saktere og litt enklere

Jeg er i gang med å de-cluttre hjemmet vårt. Skuffer og skap, loft, garasje og ALT skal gjennomgås på en ganske så kritisk og brutal måte, om jeg får si det selv. Det er mye vanskeligere enn jeg hadde forestilt meg å skille seg med saker og ting, så det kreves en million realitychecks underveis. Men, jeg er på vei.

Jeg har sletta facebook og messenger fra telefonen minog hadde det ikke vært for facebook-siden til Hjertejubel så hadde jeg nok slettet facebook i det hele tatt. Men, babysteps babysteps, og bare det å kun være tilgjengelig på facebook når jeg bruker macen er en skummelt deilig befrielse!

Jeg har sletta Instagram-appen, og skal kjenne på om jeg vil slette hele kontoen etterhvert. Snapchat er også på tynntynn is, men er enn så lenge safe etter at jeg har rensket vennelisten.

Jeg er i gang med å formidle til vennene mine at jeg ikke ønsker eller orker å ha lange og kompliserte samtaler over sosiale medier, men at vi heller kan treffes og snakke over en kopp hvasomhelst om det som er fint, vanskelig, spennende, trist, ærgelig eller hva det måtte være. Gjøre det personlige litt mindre upersonlig.

Bloggen min er noe jeg både ønsker og kommer til å fortsette med. Den er et sted for kreativ ut(blåsning)foldelse, såvel som en arena for min lille-spire og drøm – Hjertejubel foto. Men, både innhold og hyppighet på innleggene mine kommer det til å bli litt forandring på fremover. Jeg vil bruke mer tid og omtanke på hver post jeg lager, både i tekst og bilder. Jeg vil gjerne formidle noe fint og ekte via denne kanalen, og jeg kommer til å forsøke å styre unna mange typiske «blogg-fyll» poster fremover og jaget etter raske oppdateringer. Kvalitet fremfor kvantitet.

Jeg undersøker og lærer mer om downshifting, (mini)minimalisme og bærekraftige måter å leve på, jeg leiter febrilsk etter likesinnede og når jeg finner dem så er de DØDSINSPIRERENDE. I skrivende stund er bøkene Present over perfect  og Chasing slow på vei hit, og det er helt uten overdrivelse når jeg sier at resyméene var så gjenkjennelige for meg at jeg fikk hjerteklapp av å lese dem.

Jeg gjør meg mindre tilgjengelig. Både lyd og vibrering på telefonen min er skrudd av, og likeså med de fleste pushvarslinger. Og om det ikke passer meg, så svarer jeg heller ikke.  Det gjøres ikke fritt for dårlig samvittighet, men jeg jobber med saken.

Det (↑) er kanskje ikke så mye, men en start er begynnelsen på en fortsettelse ♥

ET SNEGLESAKTE PROSJEKT

Noen vaner virker enkle å bryte, mens andre sitter så dypt innarbeidet at det føles som en helt umulig oppgave å skulle endre på de. En slik (u)vane har jeg! Higeren etter å multitaske. Jeg elsker multitasking, og bruker mye tid, kapasitet og ikke minst energi på å få flest mulig ting gjort på minst mulig og aller helst samme tid.

Tidligere har jeg ansett denne evnen som en av mine perks  og en positiv egenskap ved meg selv. Men først nå i senere tid har jeg spekulert mye på om denne evnen kanskje faktisk er en av de største uvanene jeg har. Mulig er det på grunn av multitaskingen min at så mange av prosjektene jeg starter aldri blir fullført? Koker de ut i kål fordi jeg blir lei og mister interessen, eller fordi jeg rett og slett glemmer av de?

Derfor har jeg ønsket meg et nytt og superslow prosjekt som det ikke er mulig å haste seg gjennom. Et som jeg vil og skal fullføre. Jeg har begynt å fargelegge fingrene mine, og grønn er fargen det males i. Målet er en voksende kjøkkenhage og et frodig inngangsparti, og om jeg er prinsessa av multitasking, så er pappa kongen av alt som skal sås, gro og spire – så dette prosjektet skal få bein å gå på, tenker jeg.

Jeg starter uerfarent og med få eller ingen forkunnskaper, slik som jeg så ofte gjør. Jeg kaster meg litt ugrasiøst i det og forsøke meg på tomat, agurk, paprika, chilli og salat. Jeg ANER virkelig ikke hva jeg driver med (pappa hjelp!), men det spiller ingen rolle. Det å pusle med potter, jord, frø og sprayflasken var så rolig og fint og skuldersenkende, så nå skal jeg bare vente i spenning i en måneds tid og se om det kan komme noe liv utav jorden, etterhvert.