Alltid bare litt for sent ute til festen

Sist uke brukte jeg hvert ledige minutt på å sitte på verandaen og slikke sol, kaffe og kunnskap (og fjas) fra favorittpodcastene mine. Ett øyeblikk der ble det faktisk så lummert og toasty at jeg flerret av meg ullteppet midt i ett aldri så lite svettebrøt. Samme natten som jeg postet innlegget hvor jeg skreiv at våren mente alvor på alvor denne gangen, så begynte det å dale hvite langefinger-knyttnever fra himmelen, som malte Ålesund askehvit. Igjen. Et siste lille hves av et krampetrekk og et SCREW YOU fra Kong Vinter der, altså.

Påske_ferie
Secondhand_vintage_retro_outfit_03
Påskeeggjakt

Jeg kom egentlig ikke innom for å skrive om hverken været eller påsken, men jeg har et mediegalleri fylt til randen av påskeegg og sukkerrusa kids som jeg bare må få pushet ut før det toget har forlatt både stasjonen og denne tidssonen i samme slengen. Alltid bare litt for sent ute til festen, men.. ja. Påske!

Påskeeggjakt_Thea-Eddine_06
Påskeeggjakt_candid
Påskeeggjakt_Mikal
Påskeeggjakt_Thea-Eddine_07

Fra det ene til noe fullstendig annet (tankene mine er SKIKKELIG all over the place for tiden…), men midtveis i skrivingen av denne posten innså jeg plutselig hvor mye jeg savner å fotografere analogt! Jeg har ikke fremkalt en eneste filmrull siden jeg fullførte fotoprosjektet i oktober i fjor, og jeg skjønner jo godt nå at ett eller annet kreativt bein i kroppen min forsøker å få meg til å plukke opp NikonBaby igjen når 100% av bildene jeg har tatt den siste måneden(e?) er redigert i skikkelig filmstil. 

Påskeeggjakt_Thea
Påskeeggjakt_Thea-Eddine_03
Påskeeggjakt_Cally
Påskeeggjakt_Thea-Eddine

I tillegg savner jeg helt enormt den overraskelsesfaktoren det er å se bildene jeg tok for lenge siden, for første gang! Og ikke minst alle de fantastiske «feilene» som skjer når man skyter analogt. Det er jo faktisk nesten det beste, og mange av favorittbildene mine har såkalte feil. Orbs, lens flares, kornete bilder, under- eller overeksponert… eller fokusbommerter, slik som på det siste bildet av Thea her ↑. Det er kanskje litt vanskelig å se om du ser bildet på en liten skjerm, men her har jeg fullstendig bommet på Theagullet, men istedenfor traff jeg altså den BITTE LILLE gullpåskeharen i bakgrunnen midt på bildet, haha! I ekte påskespirit ♥

Påskeeggjakt_Nelis_2
Påskeeggjakt_Thea-Eddine_05

Så, før jeg dro på jobb i går passet jeg på å pakke med meg både kameraet og en ekstra filmrull (Kodak Portra 400, sleeev), klar til å ta fatt i hverdagsfotograferingen på analogt vis igjen ♥

På hodet på stuegulvet

Interiør_budda_wanderlust

G  o  d    m  o  r  g  e  n  ♥


Jeg er i ferd med å tre inn i nattevaktsboblen igjen. Jeg har arbeidshelg, noe som innebærer at de tre neste døgnene mine kommer til å gå noe slik som jobb – trene – sove – sofasliting x 3 men når det er over SÅ starter en friperiode av den mer begivenhetsrike sorten. Vi snakker storbursdagsfeiring (det gledes!!), vennefest på påskeaften, påskelam og eggejakt med familien, og ikke minst årets første møte med ett av brudeparene som jeg skal fotografere i sommer. Iih, snart bryllupssesong igjen!

For å gi meg selv en best mulig start på arbeidshelgen planlegger jeg litt stille selvpleie og offlinetid i dag. Jeg tenker en unplugged joggetur i skauen etterfulgt av en kopp nykvernet påskekaffe på altanen vil gjøre susen. Så vil jeg lese litt i
The Photographer’s Playbook. Eller kanskje skrive litt i dagboken min, om løpeturen maner frem tankerekker som må ut ut ut. Tenker dere på masse rare greier når dere løper? Vanligvis så tenker jeg på ingenting annet enn podcasten eller sangen jeg hører på, men i det siste har jeg vært så inni hamperævva ukonsentrert og ufokusert! Det er som om hjernen min er en sil og at alle tankene mine bare fosser ukontrollert ut fra hvert eneste hull samtidig. Jeg starter på en setning og stopper midtveis fordi ordene unnslipper meg. Mister tankerekken. Går inn i et rom og glemmer helt hva jeg skulle…

Hadde jeg ikke visst bedre hadde jeg trodd jeg hadde blitt smittet av demens, men jeg har på følelsen av at diagnosen heller er en overstimulert hjerne. Derfor prøver jeg å skape skarpere skiller og kontraster mellom tiden jeg bruker offline og online, og også mellom jobb og hvile. Prøve å stoppe aktiviteter fra å flyte over i hverandre, slik som tankene mine for tiden gjør. Legger bort telefonen. Mediterer noen minutter. Står på hodet på stuegulvet.

(Jeg er btw i ferd med å bli ej jævel på å stå på hodet på stuegulvet).

 

Utdrag fra dagboken min, 6 mars 2018

Hei! Som jeg skreiv sist, så har jeg begynt å skrive dagbok! Jeg er av typen som alltid har måttet skrive meg igjennom alt av følelser og tanker, det er akkurat som om jeg først da får sortert krusedullene i hjernen min skikkelig. De fleste av tekstene er for my eyes only, men noen av de har jeg tenkt å dele her. Slik som denne som jeg skreiv en ettermiddag da jeg følte meg kvalt av telefonen min og hvor veldig tilgjengelig jeg har gjort meg selv.

000468730017



Jeg har store vanskeligheter med å finne min plass i denne nye type verdenen som bare fortsetter å scrolle fra meg. Jeg bare vet at jeg ikke kommer til å finne den i bunnen av en feed, uansett hvor «sosial» og «med i tiden» jeg fremstår i mitt uendelige dypdykk på veien ned dit. Problemet er bare at den nye online og «sosiale» verdenen som jeg bruker for mye av tiden og livet mitt i er bunnløs og uten endestasjon. Når jeg leser en avis er der en gitt mengde sider med informasjon og input. Der er en start og en ende, og når jeg leser siste setning på siste side så kommer det helt til slutt et punktum. 

Punktum.

Aktivitet ferdig. Stund over. Snap out of it og over på neste greie. Den siste setningen i avisen, det punktumet, fungerer som en naturlig stopper. Noe som forteller at dette er over, for denne gang. Problemet for meg med sosiale medier og feedsurfing er at disse punktumene ikke eksisterer. Det bare fortsetter og fortsetter og fortsetter og bak hver en app sitter det smarte programutviklere som jobber målrettet med å få meg hekta og til å fortsette enda lenger. Det gir meg en vond smak i munnen. Om Instagram og Facebook ble kokt ned i en kjele ville den vært fylt med ingenting annet enn kommaer. Noe nytt, noe mer, hele tiden, alltid. Og hjernen er finurlig på den måten og vil alltid vite hva som befinner seg rundt neste tommelsveip så stakkaren fortsetter den, uten en siste side i avisen og et punktum til å stoppe den på sin apatiske ferd.

(…)

Kanskje er den nye verdenen et enklere sted å være. Etterhvert som vi blir likere og likere hverandre blir vi mer og mer ulik oss selv, men det er jo egentlig åpenlyst at det er enklere å eksistere som en del av enmengde. Å bevisst eller ubevisst adoptere fellesskapets tankesett føles tryggere enn å utvikle og stå for sin egen. Å la et ekko komme og gå er mer behagelig enn å stoppe lydbølgen og sende ut sine egne sårbare ord. Skjell for skjell bytter vi oss selv bort, og kanskje en dag lykkes vi med å bli den kameleonen så mange av oss streber etter. En som blender seg inn. Helt usett i mengden. 

(…)


000444060006

Jeg prøver hele tiden å finne en balanse mellom å være «med» og å være her. Nå og da tar jeg opprenskinger i sosiale medier, og jeg har for lengst innsett hva som er dårlig for meg å følge og eksponeres for. Likevel har jeg denne twitchen etter å ta frem telefonen hver gang det er reklamepause på TV’en, når jeg står i kø, når jeg våkner, når jeg skal sove, når jeg sitter på bussen, når kaffeen min koker opp… alltid. Og for hva? 99% av tiden vet jeg ikke engang, for det er bare mindless scrolling nedover en feed. Jeg er redd for å faktisk sjekke hvor mye tid jeg faktisk bruker i løpet av en dag på telefonen,  for slik jeg reflekterer over det så er det uansett ille. Så nå har jeg tatt meg selv i nakken og iverksatt noen tiltak. Jeg startet der skoen trykket mest og slettet Snapchat. Sweet relief! I tillegg har jeg slettet den ene instakontoen min, og på den andre har jeg slettet følge-listen min fra over 1300 mennesker til nå 96 (btw, SHIT for en jobb det er i renske opp i instagram, jiizes!!). Jeg har sluttet å «Like» de fleste sider på facebook, og vurderer veldig å begrense vennelisten til bare familie og venner som jeg ser eller snakker regelmessig med. Vet dere, det er ingenting å vurdere. Jeg gjør det – NÅ!

Short and sweet

Interiør_03
Interiør_01Interiør_02Interiør_04

Jeg har begynt å skrive dagbok. Ikke hver eneste dag, men hver gang jeg plutselig finner enden på en tråd som trenger litt oppnøsting. I det siste har solen ofte skint fra blå himmel. Da har jeg vært snar med å koke kaffe på Bialettien (♥) og ta med meg dagboken min fra Fretex ut på altanen. Hørt på stillheten og korte snufs fra en rennende nese. Fått terapi gjennom fingerspissene, og kjenne hver en celle i kroppen våkne til live igjen etter vinteren.

En bursdag gjennom mobilen


img_4827-2

img_4828

I går klokken ti over syv på morgenkvisten kom våren og tok meg i hånden. Jeg kneip bestemt tilbake og sa at hun kunne bare drømme om å slippe taket. Hun så ned på meg på skakke og blunket lurt med det ene øyet. En nyvåken skoghuldre med illrøde roser i kinnene som gnei søvnen utav øyene etter en lang vinterdvale. Hun er fremdeles ubarmhjertig iskald men likevel åh så varm på en måte som har ingenting å gjøre med røde tall på en gradestokk. I håret hennes er der fremdeles istapper og snøfnugg, men i hodebunnen vokser det sneklokker og påskeliljer som jeg spirer om kapp med.

Det var samme dagen jeg debuterte som tjueniåring, en dag jeg egentlig hadde tenkt å la fare i glemmeboken enn så lenge, men som viste seg å bli en fantastisk fin dag.

Vår. Bursdagssang fra tantebarn. Gratulasjoner. Bifmmiddag fra himmelriket. Tente lys, roser på bordet og bursdagsgavene jeg ikke visste jeg ønsket meg men som jeg trengte i livet mitt. Den ene har allerede funnet seg godt til rette i mitt favorittskap i hele huset. Spot the Italian! ♥

Blid og fornøyd, og et forferdelig uinteressant liv

«Synes du ikke at livet ditt er interessant?!» spurte han, etter jeg sa nettopp det. Jeg ante en smule fornærmelse i stemmen hans, som jeg prøvde å fjerne med ord som liksom skulle forklare at uinteressant ikke nødvendigvis er synonymt med kjedelig. Men som alltid så failet jeg med min direktesendte formuleringsevne, og som så mange ganger før gav jeg meg selv en innbilt håndflateklask i pannen og lot post-samtale-angsten fortære meg bittelitt etter at punktumet var satt for den praten ved middagsbordet.

Interiør_høst7

Sist uke snakket jeg i telefonen med en god venninne som jeg ikke har snakket med på lenge. Jeg ble oppdatert på livet hennes siden sist. Jeg spurte, hun fortalte om stort og smått. Når det ble min tur ble jeg stille et par sekunder og visste liksom ikke helt hvor jeg skulle begynne. Fordi det ikke var noe å begynne på! Livet mitt er nemlig ikke noe særlig interessant for tiden, og det sier jeg med den aller største takknemlighet. Jeg jobber, fotograferer, lærer litt nye ting, trener litt og slapper desto mye mer av, og bruker eksessivt mye tid på sosiale medier og på Netflix. Jeg er i en intrigefri loop helt uten dramatikk, uten sykdom død og fordervelse. Uten «han sa og hun sa«, og når dramasensoren min går av er jeg rimelig kjapp til å fjerne meg selv langt langt bort fra rød (og gul) sone. Jeg bare ORRRKER ikke, orker orker orker ikke dramatikk. Så her er jeg da. In tha zone og bare langtidsmarinerer meg i et helt ordinært og uinteressant liv. Jeg nyter hvert ett sekund av det, om jeg skal være ærlig. For er det en ting som er sikkert i livet og spesielt i et liv av den udramatiske sorten, så er det at neste tvist og hodebry ligger og lurer rundt en eller annen sving, klar til å røske meg ut av min ufordrageligt behagelige loop. Det skal være vanskelig å holde balansen.

rosetryne

I et forsøk på å spice opp bloggen litt, så kan jo kanskje dere få bestemme hva jeg skal poste neste gang. Utfordre meg litt her jeg diller og daller – uinteressang og med delingsvegring.

Dikt opp en overskrift, så skal jeg prøve å skrive blogginnlegget som passer til! Haha, åhh.. gjør det.

 

Lørdagslys og mys

interiør, stemningsbilde, lørdagsmorgen i huset i skauen

Lørdag og ukens favoritt. I dag våknet jeg og tenkte jeg at denne blir ekstra fin. Kanskje fordi jeg har fått ekstra mye dagslys de siste dagene. Kanskje fordi jeg sto opp tidlig i dag. Kanskje er det fordi jeg gleder meg slik til ost og kjeks og vinbursdagsfeiring i kveld. Aller mest sannsynlig er det fordi jeg spiste 300 gram med crunchy grønnkålschips rett før sengetid i går. Hvorfor jeg ikke spiser det hver dag hele dagen vet ikke jeg.

Følelsen av awesomeness ble mildt sagt forsterket på bussturen til byen da jeg til overraskende stor glede observerte en vindusvaskende mann i thermodress som tok en piruett på verandaen sin midt i Little Richards rip it up, og et lite øyeblikk der føltes verden ut som en eneste stor musikal og jeg forventet at de fire andre passasjerene ombord i bussen skulle eksplodere ut i en aldri så liten flash mob i midtgangen rett fremfor øynene på meg.

Alene

Pitch_bordskåner-spisebrikke_12.jpg

Lyden av egg som koker og buldrer i bunnen av pannen

Lukten av agurkskiver på hvitost, akkurat slik som i barndomslørdagene

Kaffe i skjørt service slik som før i tiden. En kopp til i tussmørket, takk

Regnet som plasker lett på vinduskarmen og drypp drypp drypp fra takrennen

Katten Wilma som går i sirkler rundt beina mine når jeg pjasker ved kjøkkenbenken

Taust brennende antikklys i de fineste lysestakene jeg eier. Secondhand, ofc

Alene, sammen med meg selv

Det var min, hvordan ser deres morgen ut? ♥