Sagaen om epletreet

artem-kulikov-724156-unsplash

I år kom det epler på treet vårt for aller første gang. Det ble etterlatt til oss av de som bodde i huset i skauen først. Sikkert på grunn av at trær er tungvinte grei(n)er å flytte på. Jeg surmuler ikke, for epletreet har slått røtter både her og rett i nostalgien min fordi det minner meg litt om det store epletreet som sto stødig og trygt i hagen hvor jeg selv begynte å slå mine egne små røtter som kid. Det var det perfekte klatre-tre, og så så mye enklere å være liten apekatt i enn treet rett ved siden av med alle plommene i. Mellom de to var det festet en stripete pride-farget hammock som jeg drømte om å gynge hele veien rundt i. Det ville være toppen av lykke og mestringsfølelse å få til, men det gikk alltid bare nesten. Nærmest mål kom jeg desidert de gangene da lillesøs med lå i den med museflettene i vinden og klamret seg fast med skrekkblandet fryd. Jeg skubbet heftig og intenst med eyes on the prize, men også da var det bare nesten.

liana-mikah-393875-unsplash

Armert med dødsforakt til tenna og med jernraken til far brukte jeg seinsommerene til å klivre ut lenger ytterst på dristig tynne greiner for å nå tak i de største og aller saftigste fruktene. Lillesøster så ut som en bitte liten pissemaur fra høyt høyt der oppe, med zinkbøtta i den ene hånden og pekefingeren på den andre i retning rett til himmels mot de spesielt utvalgte fruktene, som for alltid og en dag var akkurat bare litt utenfor både mitt og forsvarlighetens rekkevidde. Men hjertet i halsen og småbekymra advarsler fra en nese klistret til stuevinduet til tross – hva gjør man vell ikke for å høre den deilige og hjertenære lyden av frukt som faller tungt og treffer plenen med et thump.

liana-mikah-393888-unsplash.jpg

Og snipp snapp snute, så var det pappas hjemmelagde lune eplekake med vaniljeis til ute ♥

En tårevåt start på dagen

000508800019000508800020

Etterlengtede solstråler fra en nylig fremkalt vinterfilmrull. Skutt med Nikon(F)baby ♥


Dagen i dag startet på flere uventede vis. For det første; klokken er i skrivende stund 08.57 og jeg har allerede vært oppe et par timer, drukket kaffe, gått en rolig morgentur og vært tvungen til å bære den nevrotiske katten hjem fordi hun alltid insisterer på å bli med men glemmer at hun egentlig ikke orrrrrker hver eneste gang. 

For det andre så har denne dagen startet eksepsjonelt bra på grunn av en egentlig veldig trist greie. Noe kontraintuitivt kanskje, men for ikke så lenge siden sto jeg nemlig bøyd over kjøkkenbenken i full hikst og tørket bort spilt coffe med kjøkkenpapir saturert i tårer. Jeg mener totally ugly crying, svett i trynet og snørrete og det hele, og det takket være den seneste podcastepisoden til Kristina og Belinda som heter Sorg, savn & angst. Underveis klarte jeg å puste meg gjennom enkelte partier uten at tårekanalene fikk aldeles fri flyt men på slutten der… snørr og gørr og emotions OVER ALT og etterpå kjentes det ut som at både kropp og hode var rebootet og rensket. Aint nothing like a good cry in the morning, haha! Men virkelig, det gjør på noen måter godt å kjenne på både sorgen og savnet av og til, og episoden anbefales på det varmeste ♥

Nå skal det redigeres bryllupsbilder til den store gullmedalje da redigeringslisten min er angstfremkallende lang. EHE. Det er i disse dager at jeg må lide under konsekvensene av å være et evig skippertaksmenneske, og jeg vil på forhånd beklage til alle dere neglisjerte mennesker i livet mitt som jeg ikke får sett, som får half-ass svar på sosiale medier, og som potensielt muligens blir utsatt for et tantrum eller to fordi kortisolnivået mitt når nye høyder hver dag. Og jeg elsker det, sann btw.

Stop and smell the markblomster

Wow, verden speeder allerede i full pupp og med åpne armer mot høsten, med tjue tente kubbelys i den ene hånden og chunky knits og tekoppen i den andre.

markblomsterbukett

Jeg derimot, jeg tenker at stanna kvar her i sommeren en hel stund til. Helt til Martinus har rukket å bli en-og-tretti + noen uker, og til temperaturen ute krever at jeg går til innkjøp av nye ankelsokker. Enn så lenge lager jeg gladelig våte fotavtrykk når jeg tripper ut på tå i åh så blytungt sommerregn for å sanke urter fra urtekassene til torsken som han fisket, og jeg fortsetter med å jage ut småmøllen som trekker inn gjennom alle de åpne vinduene og verandarøren på kveldstid. Epletreet vårt har for første gang produsert store fine frukter som lukter på den måten som får munnen bak med jekslene til å sprenges med vann, og på ett eller annet tidspunkt så kommer det til å bli bakt en eplekake smakstilsatt med pur barndom her i huset i skauen.

markblomsterbukett3

Dyna kan jeg kun dekke halve kroppen om natten og både min og tantekidsa sine rumper er fremdeles bleike. Martinus(snart)mannen sover med fryseelementer i sengen og markblomstrene jeg plukket på morgenturen min en drøy uke siden står fremdeles i full semi-blomstring på stuebordet. Jeg drikker og drikker og drikker av mynteplanten min men det virker som jo mer jeg bruker av den, jo raskere vokser det ut mer og slik befinner jeg meg i en evig mynteplanterunddans. Eller mojitoplanterunddans, som min elskede lillesøster med hånda på hjertet trodde det heter ♥ Alle disse tingene nevner jeg utelukkende fordi de er idiotsikre sommertegn, og fordi det rakner for meg om jeg må se, høre eller på noen som helst måte forholde meg til ordet høst på MINST tre uker til.

markblomsterbukett2

Dere vet… stop and smell the markblomster and alt det der ♥

Vrengt mus

Fotoprops, korg4104FotorammeFotspor

Skitten overskrift, sant? IKKE SÅ SKITTENT SOM VIRKELIGHETEN. Våknet nemlig i natt av av den nevrotiske katten Wilma hadde kommet inn på soverommet gjennom altandøren. Hun sto ved soveromsdøren og ville videre inn på stuen, skrap skrap skrap, sa det. Lettere omtåket reiste jeg meg fra sengen og våknet til i løpet av det nanosekundet det tok meg å registrere at det låg en ihjeltygd og halvfordøyd mus en halvmeter fra tærne mine. Her snakker jeg ikke en halvspist mus (som jeg fant på soveromsgulvet to netter før) men virkelig SPIST. Fortært. Fordøyelsesprosess initiated. Hadde det ikke vært for at jeg har sett innsidene av en mus så infernalsk mange ganger fra før så kunne jeg ikke engang med sikkerhet sagt hvilket dyr det var som nå låg splættet utover gulvet ved mine tær. Ute hele natten, også kommer katta en halvmeter INN til en sovende matmor og matfar og gørper opp hele greia på gulvet. I mean COME ON Wilmis….!

Fast forward innvollsoppsamling, gulvvask, noen timer til med søvn og en ettårsfotografering vel gjennomført, så har dere meg her og nå, hvor jeg debatterer med meg selv om jeg skal fortsette å være produktiv eller om jeg skal sette meg selv på pause litt og heller nyte det deilige været med en tur ut.  Jeg heller mot det siste, for ute er himmelen forlokkende blå og epletreet vårt i hjørnet på altanen har blomstret så sykt mye bare det siste døgnet. Ja, jeg gjør det. Vanner planter og blir våt på tærne. Sjekker om blomkarsefrøene mine har begynt å spire. Får litt sol i fleisen. Det gjør jeg. Definitivt.

Emosjonelt vrak i en måned

  HIPP HIPP HURRA ♥

frigjøringsdagen.jpg

Jeg vet ikke med dere – men måneden mai er for meg synonymt med å være et emosjonelt vrak. Noen i familien min vil kanskje argumentere for at jeg alltid tar alvorlig lett til tårene, men selv mener jeg at jeg har blitt laaaaangt mer hardhudet de siste årene. Det er sant! Før kunne jeg nemlig veldig lett strigråte av å se en gammel person gå alene, eller av kleine TV-programmer og rørende historier. Nå har jeg nok litt bedre kontroll på tårekanalene enn da, men så er det HALLO MAI og da er det åpne sluser hele veien over i juni.

Flagg. Nasjonalromantikk. Nasjonalsangen (klaaarer ikke motstå nesten stygg-grining til den ass). Gæmliser med tårevåte øyekroker og ikledd finstasen sin. ORRRRRKER IKKE!

Gratulerer så mye med frigjøringsdagen, Norge! Og til mine besteforeldre, og bestefar spesielt, som alltid bar hele maimåneden så ydmykt og med de største stolthet. Han deltok alltid på kranspålegging på gravstedet under 17. mai toget, og dette gjorde han så lenge jeg kan huske. Selv når han var så gammel og kronglete at han holdt på å ramle over ende en gang, og jeg husker det var da jeg tok uttrykket «å få hjertet i halsen». Se så rank! ♥


I dag er jeg både superchill og superstrukturert, hvor dette innlegget skal skille de to. Tidligere i dag hadde jeg en fantastisk fin nyfødtfotografering som jeg gleder meg til å dele resultatene fra, om mammabjørn og pappabjørn synes det er greit. Etter det lå jeg som et slakt i sola og kjente halvafrikaneren i meg våkne til live, solstråle for solstråle. Mama-se-mama-sa og hele den regla der. Det er over 20 grader her i dag, og nå nettopp fløy det en svær og feit og ubersøt humle inn vinduet til gjesterommet her jeg sitter. SKJØNNER DERE IDYLLEN ELLER?

Epleblomst.jpg

Denne uken skal det jobbes hardt og strukturert med Hjertejubelen siden det står både nyfødt-, ettårs, familie- og hjemmefotograferinger på tapeten. Det fryyyyder (!) meg at jeg har så masse spennende oppdrag fremover, så nå gjelder det bare å holde tunga beint i munnen for å holde meg a jour med bilderedigeringslisten min framover. Jeg har forresten fremdeles noen få ledige datoer for fotografering i mai, dersom noen som er innom tilfeldigvis skulle være inne på tanken 🙂

DRITSTOLT!! «Free Your Mind» er ute!

SUPERSTOLT VENNINNE IN DA HOUSE! 

Min finefine bestiss Trine Emilie har endelig publisert sin andre låt på NRK P3 Urørt, og den ER SÅ AWESOME!! Denne har vært a long time coming, og den var definitivt (!) verdt å vente på. Den er så kul. Jeg gråt. Snørr og gørr – overalt!

Hør «Free Your Mind» ⇓ 

Verre ting kan skje

Throwback; flowersthrowback; flowers1throwback; flowers2Throwback; flowers3Throwback; pappa og nelis

I forgårs, da jeg gikk på rollerblades for første gang siden urettferdig lenge siden, kjente jeg årets første antydning til sommer. Skikkelig sommer. Den umiskjennelige duften av varm og våt skog som skulle gått ann å fått på flaske. Fuglekvitter og varme fra nylagt asfalt. Den håndterbare angsten for at steiner skal kile seg fast mellom hjulene og at jeg dermed tar et svalestup inn i den sikre asfaltdøden. Lette(re) turklær og vind i luggen, og bare bittelitt duskregn i luften. Da Mikkel rev hastet seg over veien rett fremfor meg og forsvant som et spøkelse i grøften som var gul av påskeliljer tenkte jeg HOLY MOLY mother nature du er fin ass.

Det var den samme dagen jeg merket et grått hårstrå i det som for noen måneder siden var side-cut’en min. Et mer klokkeklart tegn på at min biologiske klokke tikker og går kan jeg vel strengt tatt ikke få? Jeg tok meg selv i å ha en slags obligatorisk panikk der ett øyeblikk, før jeg chillet helt ned og heller begynte å fundere på hva slags dame jeg kommer til å bli i fremtiden; ei som slavisk farger bort uunngåelige aldringstegn eller ei som rocker det grå? Tiden (og mye av den, forhåpentligvis) vil vise. Et sekunds panikk til side – og tanken på å eldes er egentlig ganske fin. Spesielt tanken på å bli eldre og til slutt gammel sammen med Martinus. Hvem er vi som 60, 70 og 80-åringer? Vil han fremdeles himle med øynene når han spiser og vil jeg fortsatt ha noia i tærne? Fyker jeg rundt med fortidsminnet av et analogkamera mens jeg med hjertet i halsen prøver å forevige mannen min i (lår)halsbrekkende skråninger langs lakseelva i Valldal? Haha! Jeg ser oss, jeg ser oss så tydelig ❤️

Min tjueniende sommer står snart for døren. Jeg skal smile bredt mot solen og om det er overskyet skal jeg jammen glise til skyene óg, og jeg skal gi skikkelig faen i at myserynken mellom øynene mine blir dypere og dypere eller om jeg plutselig skulle begynne å få smilerynker. Det finnes verre ting som kan skje med en kropp, enn at tegn på fine, gode og lykkelige stunder og tider vises på utsiden, vil nå jeg tørre å påstå.