En mandag i vakuum

Hei fra vilter morgensveis.

Slow morning mirror selfie canon 5D

I natt starter jeg på en ny jobbeperiode på sykehjemmet. Slike mandager kjennes alltid som et merkelig vakuum hvor jeg på en måte ikke har fri men likevel har stort sett hele dagen… vel, fri. Som jeg sa – vakuum. Heldigvis vet den nevrotiske katten Wilma nøyaktig hva det innebærer for matmor så this is how we roll på disse dagene;

slow morning (wilma) 4slow morning (wilma)slow morning (wilma)2slow morning (wilma)3

De siste dagene har jeg vært bunnløst sliten i hjernen, og kroppen også forsåvidt, så jeg har for det meste ligget på ladding. Å være «PÅ» sosialt og emosjonelt sett har blitt noe av det mest utmattende jeg gjør, og jeg trenger alltid en del tid for meg selv for å hente meg inn igjen etterpå. Livet som introvert, dere ♥

En kveld fikk jeg likevel ånden over meg, og plukket opp min nye baby som har fått urettferdig lite oppmerksomhet siden hun kom til meg snart to uker siden. Min kjære Canon 5D mark IV. Jeg er overekstatisk selv om jeg er for matt til å kunne uttrykke det på rettferdig vis akkurat nå, og kan ikke vente til vi blir veldig mye bedre kjent fremover. I går lekte jeg litt med dobbeleksponering hjemme i stua, en greie jeg har planer om å bli skikkelig god på – etterhvert.

double exposure portrait camera

Etter et krus med espresso (her må det tung skyts til) bestemte jeg meg for å gå en rolig tur til butikken med en keto-podcast på øret. I lenger tid har Martinus og jeg vært matreddere, noe som jeg nå annser som min nyeste og veldig givende hobby. Jeg E L S K E R å ikke kaste mat, og samtidig spare penger (og miljøet da, seff). Elsker elsker elsker det, sunnmøringen som jeg er. Litt mer om dette kommer i en egen bloggpost.

På veien til butikken plukket jeg en vårbukett som jeg har spredd strategisk rundt omkring i huset i skauen.

vårbukett2vårbukett3

Og nå… litt mye mer kaffepåfyll mens jeg legger en overlevelsesplan for hvordan jeg skal holde meg våken i natt. HVOR er de koffeinpillerne anno 2008 som fikk musikken på steptimen til å gå saktere når man faktisk trenger dem..

vårbukett5

Glad mandag, vi skrives plutselig!

En smitter grand motløs, bare

Secondhand_vintage_retro_outfit_01

For meg innebærer det å bli voksen spesielt en ting. Forståelsen av at «voksne» faktisk ikke eksisterer. Når jeg var kid såg jeg på de voksne som noen gloriebefengte skapninger som skjønte greia, og som kunne alt, visste alt og fikset alt. Men på et udefinerbart tidspunkt i livet gikk det altså opp for meg at voksne er fabeldyr på lik linje med bigfoot og Loch Ness monsteret, og at på tvers av aldersspekteret så er vi alle bare clueless mennesker som prøver å finne en mening med dette livet som vi har fått utdelt. Synkront klør vi oss i hodet, kollektivt har vi ikke peiling. En betryggende men også skrekkslagen tanke å ha. Hvem står egentlig ved roret på denne skuta? Someone? ANYONE?!

Jeg. har. ikke. peiling.

Det udefinerbare øyeblikket var også da jeg trådde inn i de voksnes rekker. «Velkommen til sanningen«- sa de. «Jeg har blitt lurt«, stotret jeg – opplyst men gråtkvalt, og cirka like vonbroten som da jeg fant jekslene og fortennene mine i pappas smykkeskrin og det gikk opp for meg at Tannfeen var intet annet enn en jævla narr, hun også.

Moralen her er IKKE VOKS OPP. Det er faktisk en felle. Prøv heller ikke å forstå deg på Altinns skjemaer. Med mindre du er av typen som blomstrer i fortvilelsens mørkeste avgrunn, that is.

Mitt livs prosjekt og solsteik i fleisen

Cakesmash, cake smash, kakeskvis, babyfotografering, bursdagsfotografering, fotograf, hjertejubel foto, hjertejubelCakesmash, cake smash, kakeskvis, babyfotografering, bursdagsfotografering, fotograf, hjertejubel foto, hjertejubelCakesmash, cake smash, kakeskvis, babyfotografering, bursdagsfotografering, fotograf, hjertejubel foto, hjertejubelCakesmash, cake smash, kakeskvis, babyfotografering, bursdagsfotografering, fotograf, hjertejubel foto, hjertejubel
Cakesmash, cake smash, kakeskvis, babyfotografering, bursdagsfotografering, fotograf, hjertejubel foto, hjertejubel

Om Martinus og jeg får kids sammen skal jeg ha kakeskvis fotografering av dem hver bursdag frem til de flytter ut. Null tull, det blir mitt livs fotoprosjekt, hehehe.

Jeg ville egentlig bare nevne, at selv om de fleste lurer på hvordan en cakesmash (herved omdøpt til kakeskvis) går for seg her i Hjertejubelstudioet, så kommer jeg også gledelig hjem til dere for litt kakemosing der, om det er ønskelig. Da blir det litt slik som den gangen da skjønn skjønnere skjønneste Levander ble ett år ↑ og bursdagskaken ble skvist, spist og fortært på meget autentisk vis i bekvemmelighetene av sitt eget hjem. For den som foretrekker en mer candid og dokumentarisk stil.


I hvert øyeblikk nå kommer Martinus gjennom døren og vi tar endelig helg sammen. Fredagsbuketten med gule roser er på plass og Bialettien står klar til tjeneste med nymalte espressobønner. I kveld skal vi på quiz, men aller først skal jeg kle godt på meg og tilbringe en liten stund på verandaen. Høre snøen smelte bort, forhåpentligvis for siste gang (!) og kjenne sola varme i fleisen.

God helg, godtfolk! 

Alltid bare litt for sent ute til festen

Sist uke brukte jeg hvert ledige minutt på å sitte på verandaen og slikke sol, kaffe og kunnskap (og fjas) fra favorittpodcastene mine. Ett øyeblikk der ble det faktisk så lummert og toasty at jeg flerret av meg ullteppet midt i ett aldri så lite svettebrøt. Samme natten som jeg postet innlegget hvor jeg skreiv at våren mente alvor på alvor denne gangen, så begynte det å dale hvite langefinger-knyttnever fra himmelen, som malte Ålesund askehvit. Igjen. Et siste lille hves av et krampetrekk og et SCREW YOU fra Kong Vinter der, altså.

Påske_ferie
Secondhand_vintage_retro_outfit_03
Påskeeggjakt

Jeg kom egentlig ikke innom for å skrive om hverken været eller påsken, men jeg har et mediegalleri fylt til randen av påskeegg og sukkerrusa kids som jeg bare må få pushet ut før det toget har forlatt både stasjonen og denne tidssonen i samme slengen. Alltid bare litt for sent ute til festen, men.. ja. Påske!

Påskeeggjakt_Thea-Eddine_06
Påskeeggjakt_candid
Påskeeggjakt_Mikal
Påskeeggjakt_Thea-Eddine_07

Fra det ene til noe fullstendig annet (tankene mine er SKIKKELIG all over the place for tiden…), men midtveis i skrivingen av denne posten innså jeg plutselig hvor mye jeg savner å fotografere analogt! Jeg har ikke fremkalt en eneste filmrull siden jeg fullførte fotoprosjektet i oktober i fjor, og jeg skjønner jo godt nå at ett eller annet kreativt bein i kroppen min forsøker å få meg til å plukke opp NikonBaby igjen når 100% av bildene jeg har tatt den siste måneden(e?) er redigert i skikkelig filmstil. 

Påskeeggjakt_Thea
Påskeeggjakt_Thea-Eddine_03
Påskeeggjakt_Cally
Påskeeggjakt_Thea-Eddine

I tillegg savner jeg helt enormt den overraskelsesfaktoren det er å se bildene jeg tok for lenge siden, for første gang! Og ikke minst alle de fantastiske «feilene» som skjer når man skyter analogt. Det er jo faktisk nesten det beste, og mange av favorittbildene mine har såkalte feil. Orbs, lens flares, kornete bilder, under- eller overeksponert… eller fokusbommerter, slik som på det siste bildet av Thea her ↑. Det er kanskje litt vanskelig å se om du ser bildet på en liten skjerm, men her har jeg fullstendig bommet på Theagullet, men istedenfor traff jeg altså den BITTE LILLE gullpåskeharen i bakgrunnen midt på bildet, haha! I ekte påskespirit ♥

Påskeeggjakt_Nelis_2
Påskeeggjakt_Thea-Eddine_05

Så, før jeg dro på jobb i går passet jeg på å pakke med meg både kameraet og en ekstra filmrull (Kodak Portra 400, sleeev), klar til å ta fatt i hverdagsfotograferingen på analogt vis igjen ♥

På hodet på stuegulvet

Interiør_budda_wanderlust

G  o  d    m  o  r  g  e  n  ♥


Jeg er i ferd med å tre inn i nattevaktsboblen igjen. Jeg har arbeidshelg, noe som innebærer at de tre neste døgnene mine kommer til å gå noe slik som jobb – trene – sove – sofasliting x 3 men når det er over SÅ starter en friperiode av den mer begivenhetsrike sorten. Vi snakker storbursdagsfeiring (det gledes!!), vennefest på påskeaften, påskelam og eggejakt med familien, og ikke minst årets første møte med ett av brudeparene som jeg skal fotografere i sommer. Iih, snart bryllupssesong igjen!

For å gi meg selv en best mulig start på arbeidshelgen planlegger jeg litt stille selvpleie og offlinetid i dag. Jeg tenker en unplugged joggetur i skauen etterfulgt av en kopp nykvernet påskekaffe på altanen vil gjøre susen. Så vil jeg lese litt i
The Photographer’s Playbook. Eller kanskje skrive litt i dagboken min, om løpeturen maner frem tankerekker som må ut ut ut. Tenker dere på masse rare greier når dere løper? Vanligvis så tenker jeg på ingenting annet enn podcasten eller sangen jeg hører på, men i det siste har jeg vært så inni hamperævva ukonsentrert og ufokusert! Det er som om hjernen min er en sil og at alle tankene mine bare fosser ukontrollert ut fra hvert eneste hull samtidig. Jeg starter på en setning og stopper midtveis fordi ordene unnslipper meg. Mister tankerekken. Går inn i et rom og glemmer helt hva jeg skulle…

Hadde jeg ikke visst bedre hadde jeg trodd jeg hadde blitt smittet av demens, men jeg har på følelsen av at diagnosen heller er en overstimulert hjerne. Derfor prøver jeg å skape skarpere skiller og kontraster mellom tiden jeg bruker offline og online, og også mellom jobb og hvile. Prøve å stoppe aktiviteter fra å flyte over i hverandre, slik som tankene mine for tiden gjør. Legger bort telefonen. Mediterer noen minutter. Står på hodet på stuegulvet.

(Jeg er btw i ferd med å bli ej jævel på å stå på hodet på stuegulvet).

 

Familiefotografering i sibirkulden

Årets første utendørsfotografering helt i begynnelsen av mars ble en iskald affere. Ordet Sibirkulde ble nevnt i værmeldingen, og selv om termometeret «bare» viste to små blå så kjentes det ut som den lille vinden som var blåste tvers gjennom oss. Etter drøye tretti minutter slo vi strek og snufsende neser og iskalde rosekinn småløp mot bilene og varme. Til og med kameraet protesterte så nedkjølt det ble, og jeg konkluderte raskt med at jeg trenger et par fotografhansker med varmepads i til neste gang.

Men iskaldt eller ei.. bildene! Denne familien! ♥ De var så himla sporty, og så var det utrolig kjekt å ta fotograferingen utendørs i naturen.

Familiefotografering_hjertejubelfoto5
Familiefotografering_hjertejubelfoto
Familiefotografering_hjertejubelfoto7
Familiefotografering_hjertejubelfoto2
Familiefotografering_hjertejubelfoto6
Familiefotografering_hjertejubelfoto4-4Familiefotografering_hjertejubelfoto8Familiefotografering_hjertejubelfoto4-3
Familiefotografering_hjertejubelfoto3

Om du vil se flere bilder i porteføljen min (baby/bryllup/familie ++) så kan du besøke den her ♥

Utdrag fra dagboken min, 6 mars 2018

Hei! Som jeg skreiv sist, så har jeg begynt å skrive dagbok! Jeg er av typen som alltid har måttet skrive meg igjennom alt av følelser og tanker, det er akkurat som om jeg først da får sortert krusedullene i hjernen min skikkelig. De fleste av tekstene er for my eyes only, men noen av de har jeg tenkt å dele her. Slik som denne som jeg skreiv en ettermiddag da jeg følte meg kvalt av telefonen min og hvor veldig tilgjengelig jeg har gjort meg selv.

000468730017



Jeg har store vanskeligheter med å finne min plass i denne nye type verdenen som bare fortsetter å scrolle fra meg. Jeg bare vet at jeg ikke kommer til å finne den i bunnen av en feed, uansett hvor «sosial» og «med i tiden» jeg fremstår i mitt uendelige dypdykk på veien ned dit. Problemet er bare at den nye online og «sosiale» verdenen som jeg bruker for mye av tiden og livet mitt i er bunnløs og uten endestasjon. Når jeg leser en avis er der en gitt mengde sider med informasjon og input. Der er en start og en ende, og når jeg leser siste setning på siste side så kommer det helt til slutt et punktum. 

Punktum.

Aktivitet ferdig. Stund over. Snap out of it og over på neste greie. Den siste setningen i avisen, det punktumet, fungerer som en naturlig stopper. Noe som forteller at dette er over, for denne gang. Problemet for meg med sosiale medier og feedsurfing er at disse punktumene ikke eksisterer. Det bare fortsetter og fortsetter og fortsetter og bak hver en app sitter det smarte programutviklere som jobber målrettet med å få meg hekta og til å fortsette enda lenger. Det gir meg en vond smak i munnen. Om Instagram og Facebook ble kokt ned i en kjele ville den vært fylt med ingenting annet enn kommaer. Noe nytt, noe mer, hele tiden, alltid. Og hjernen er finurlig på den måten og vil alltid vite hva som befinner seg rundt neste tommelsveip så stakkaren fortsetter den, uten en siste side i avisen og et punktum til å stoppe den på sin apatiske ferd.

(…)

Kanskje er den nye verdenen et enklere sted å være. Etterhvert som vi blir likere og likere hverandre blir vi mer og mer ulik oss selv, men det er jo egentlig åpenlyst at det er enklere å eksistere som en del av enmengde. Å bevisst eller ubevisst adoptere fellesskapets tankesett føles tryggere enn å utvikle og stå for sin egen. Å la et ekko komme og gå er mer behagelig enn å stoppe lydbølgen og sende ut sine egne sårbare ord. Skjell for skjell bytter vi oss selv bort, og kanskje en dag lykkes vi med å bli den kameleonen så mange av oss streber etter. En som blender seg inn. Helt usett i mengden. 

(…)


000444060006

Jeg prøver hele tiden å finne en balanse mellom å være «med» og å være her. Nå og da tar jeg opprenskinger i sosiale medier, og jeg har for lengst innsett hva som er dårlig for meg å følge og eksponeres for. Likevel har jeg denne twitchen etter å ta frem telefonen hver gang det er reklamepause på TV’en, når jeg står i kø, når jeg våkner, når jeg skal sove, når jeg sitter på bussen, når kaffeen min koker opp… alltid. Og for hva? 99% av tiden vet jeg ikke engang, for det er bare mindless scrolling nedover en feed. Jeg er redd for å faktisk sjekke hvor mye tid jeg faktisk bruker i løpet av en dag på telefonen,  for slik jeg reflekterer over det så er det uansett ille. Så nå har jeg tatt meg selv i nakken og iverksatt noen tiltak. Jeg startet der skoen trykket mest og slettet Snapchat. Sweet relief! I tillegg har jeg slettet den ene instakontoen min, og på den andre har jeg slettet følge-listen min fra over 1300 mennesker til nå 96 (btw, SHIT for en jobb det er i renske opp i instagram, jiizes!!). Jeg har sluttet å «Like» de fleste sider på facebook, og vurderer veldig å begrense vennelisten til bare familie og venner som jeg ser eller snakker regelmessig med. Vet dere, det er ingenting å vurdere. Jeg gjør det – NÅ!

Short and sweet

Interiør_03
Interiør_01Interiør_02Interiør_04

Jeg har begynt å skrive dagbok. Ikke hver eneste dag, men hver gang jeg plutselig finner enden på en tråd som trenger litt oppnøsting. I det siste har solen ofte skint fra blå himmel. Da har jeg vært snar med å koke kaffe på Bialettien (♥) og ta med meg dagboken min fra Fretex ut på altanen. Hørt på stillheten og korte snufs fra en rennende nese. Fått terapi gjennom fingerspissene, og kjenne hver en celle i kroppen våkne til live igjen etter vinteren.

Det ironiske med FOMO…

Fear omissing out.

aaron-blanco-tejedor-270469-unsplash

Photo by ABT


Det ironiske med fomo er

at den samme frykten for å gå glipp av ting,

å ikke få med seg noe,

å bli

glemt…

… er nettopp det som gjør at

jeg går glipp av,

glemmer å være,

ikke får med meg

akkurat her

og

En bursdag gjennom mobilen


img_4827-2

img_4828

I går klokken ti over syv på morgenkvisten kom våren og tok meg i hånden. Jeg kneip bestemt tilbake og sa at hun kunne bare drømme om å slippe taket. Hun så ned på meg på skakke og blunket lurt med det ene øyet. En nyvåken skoghuldre med illrøde roser i kinnene som gnei søvnen utav øyene etter en lang vinterdvale. Hun er fremdeles ubarmhjertig iskald men likevel åh så varm på en måte som har ingenting å gjøre med røde tall på en gradestokk. I håret hennes er der fremdeles istapper og snøfnugg, men i hodebunnen vokser det sneklokker og påskeliljer som jeg spirer om kapp med.

Det var samme dagen jeg debuterte som tjueniåring, en dag jeg egentlig hadde tenkt å la fare i glemmeboken enn så lenge, men som viste seg å bli en fantastisk fin dag.

Vår. Bursdagssang fra tantebarn. Gratulasjoner. Bifmmiddag fra himmelriket. Tente lys, roser på bordet og bursdagsgavene jeg ikke visste jeg ønsket meg men som jeg trengte i livet mitt. Den ene har allerede funnet seg godt til rette i mitt favorittskap i hele huset. Spot the Italian! ♥