Nerver, anti-bridezilla og bryllup på hjerna

Den siste måneden har fløyet forbi i en virvelvind av fotooppdrag, alenebilturer tur/retur Ålesund og Trondheim (2 ganger i løpet av et døgn, for å vær pinlig eksakt), en solfylt tur til Oslo for å se Nephew spille live, og for å bade i havet i Norge for første gang på hur som helst lenge jeg kan huske. I tillegg så har jeg vært i Vilnius en liten uke for å feire Trinebestiss som er ferdig med studiene sine, og jeg er egentlig mektig imponert over hvor mye stas som egentlig kan skvises inn i fire små uker.

Pantertante

I disse dager føler jeg at jeg spiser, drikker, puster og tenker bryllup 24/7! Neste helg starter bryllupsfotosesongen for min del, som jeg gleder meg noe helt enormt til. Men som dere som har fulgt meg en stund kanskje vet, så har jeg skikkelig prestasjonsangst i tiden før jeg må, vel, prestere, og denne sesongen er intet unntak. Nesten all tankekapasitet går til brudeparene, fotoutstyret mitt og til grundig planlegging av den store dagen. Før et oppdrag i fjor måtte jeg rett og slett stoppe bilen ett lite øyeblikk for å trekke noen dype pust og bare SAMLE kroppen min og be nervene mine roe seg bare et bittelite hakk ned. Selv om det er utrolig stressfult og travelt, så velger jeg å se på det hele som en av mine styrker. Jeg tar menneskene, dagen og jobben på alvor, og setter alltid min beste fot fremst for å levere et godt resultat.

Også satser jeg på at akkurat det med skjelvingen i bilen på vei dit avtar med tiden og i takt med erfaringen jeg får. Akkurat det hadde vært flott.

Pantertante2

I tillegg til det så tar også mitt eget bryllup en hel del plass i hodet mitt. Selv om det fremdeles er over et år til så har ballen allerede begynt å rulle. I tide og utide dukker det opp tanker om alt fra løpere til fargepaletter til gnagsårplaster i tankerekken min, og jeg bare BITCH PLEASE du kan ikke tenke på slikt allerede NÅ for hallo bridezilla og hun vil jeg jo ikke være. Noen essensielle ting er derimot spikret som dato og lokale, og svett og andpustet etter en joggetur i stekende sol i Vilnius kom plutselig det perfekte øyeblikket jeg håpt ville komme mens vi var der, og plutselig hadde jeg fått Trine som drømmeforlover, også!

SHE SAID YES (♥), og denne jenta gjør aldri – a l d r i –  noe hallveis så bare noen dager senere stod vi i en brudesalong og prøvde kjoler. Og DA skal jeg si dere at ting plutselig ble weird i hodet mitt. Neste år er det jeg som skal stå brud. What the actual. f….. heheh neida.

jo.

Pantertante3

Bryllupssnakk til side – jeg vil også gi meg selv en klapp på skulderen for hittil i år ha mestret det med å jobbe når jeg jobber, og hvile når jeg hviler. For selv om jeg jobber og står på med Hjertejubelen som aldri før, så er jeg også et generelt mye mer avbalansert menneske. Mellow og superstressa i skjønn forening. En uke med intensiv og nevrotisk jobbing følges gjerne av noen dager ++ med absolutt ingenting. Typ svarer ikke engang henvendelser på sosiale medier type ingenting. Det er ikke en «belønning», men et absolutt must for å hente meg inn igjen. Dere vet, introvert og hele den greia. Da ser jeg sykt mange serier og har dager jeg aldri tar av meg pysjamasen. Jeg er utendørs. Jeg bruker også masse tid på helsen min i form av å høre på podcaster, lese forskning og artikler, og ikke minst egeneksperimentering (følg gjerne keto_ofc på insta for daglige oppdateringer på den fronten). Jeg sover som en baby, og har det beste søvnmønstere jeg noen gang har hatt i hele mitt liv. Er det ikke ironisk at jeg måtte bli nattevakt før jeg fikk det til?

Pantertante4

Så ja, slik går no dagan. Og slik fortsetter de å gå i noen uker til, før jeg tar en aldri så liten sommerferie for å dyppe tærne i saltvann og fylle på med D-vitamin. Men først! Hustle hustle. Hva gjør dere i sommer? Luft under vingene? Gummidekk under beina? Fortell!

Vrengt mus

Fotoprops, korg4104FotorammeFotspor

Skitten overskrift, sant? IKKE SÅ SKITTENT SOM VIRKELIGHETEN. Våknet nemlig i natt av av den nevrotiske katten Wilma hadde kommet inn på soverommet gjennom altandøren. Hun sto ved soveromsdøren og ville videre inn på stuen, skrap skrap skrap, sa det. Lettere omtåket reiste jeg meg fra sengen og våknet til i løpet av det nanosekundet det tok meg å registrere at det låg en ihjeltygd og halvfordøyd mus en halvmeter fra tærne mine. Her snakker jeg ikke en halvspist mus (som jeg fant på soveromsgulvet to netter før) men virkelig SPIST. Fortært. Fordøyelsesprosess initiated. Hadde det ikke vært for at jeg har sett innsidene av en mus så infernalsk mange ganger fra før så kunne jeg ikke engang med sikkerhet sagt hvilket dyr det var som nå låg splættet utover gulvet ved mine tær. Ute hele natten, også kommer katta en halvmeter INN til en sovende matmor og matfar og gørper opp hele greia på gulvet. I mean COME ON Wilmis….!

Fast forward innvollsoppsamling, gulvvask, noen timer til med søvn og en ettårsfotografering vel gjennomført, så har dere meg her og nå, hvor jeg debatterer med meg selv om jeg skal fortsette å være produktiv eller om jeg skal sette meg selv på pause litt og heller nyte det deilige været med en tur ut.  Jeg heller mot det siste, for ute er himmelen forlokkende blå og epletreet vårt i hjørnet på altanen har blomstret så sykt mye bare det siste døgnet. Ja, jeg gjør det. Vanner planter og blir våt på tærne. Sjekker om blomkarsefrøene mine har begynt å spire. Får litt sol i fleisen. Det gjør jeg. Definitivt.

Emosjonelt vrak i en måned

  HIPP HIPP HURRA ♥

frigjøringsdagen.jpg

Jeg vet ikke med dere – men måneden mai er for meg synonymt med å være et emosjonelt vrak. Noen i familien min vil kanskje argumentere for at jeg alltid tar alvorlig lett til tårene, men selv mener jeg at jeg har blitt laaaaangt mer hardhudet de siste årene. Det er sant! Før kunne jeg nemlig veldig lett strigråte av å se en gammel person gå alene, eller av kleine TV-programmer og rørende historier. Nå har jeg nok litt bedre kontroll på tårekanalene enn da, men så er det HALLO MAI og da er det åpne sluser hele veien over i juni.

Flagg. Nasjonalromantikk. Nasjonalsangen (klaaarer ikke motstå nesten stygg-grining til den ass). Gæmliser med tårevåte øyekroker og ikledd finstasen sin. ORRRRRKER IKKE!

Gratulerer så mye med frigjøringsdagen, Norge! Og til mine besteforeldre, og bestefar spesielt, som alltid bar hele maimåneden så ydmykt og med de største stolthet. Han deltok alltid på kranspålegging på gravstedet under 17. mai toget, og dette gjorde han så lenge jeg kan huske. Selv når han var så gammel og kronglete at han holdt på å ramle over ende en gang, og jeg husker det var da jeg tok uttrykket «å få hjertet i halsen». Se så rank! ♥


I dag er jeg både superchill og superstrukturert, hvor dette innlegget skal skille de to. Tidligere i dag hadde jeg en fantastisk fin nyfødtfotografering som jeg gleder meg til å dele resultatene fra, om mammabjørn og pappabjørn synes det er greit. Etter det lå jeg som et slakt i sola og kjente halvafrikaneren i meg våkne til live, solstråle for solstråle. Mama-se-mama-sa og hele den regla der. Det er over 20 grader her i dag, og nå nettopp fløy det en svær og feit og ubersøt humle inn vinduet til gjesterommet her jeg sitter. SKJØNNER DERE IDYLLEN ELLER?

Epleblomst.jpg

Denne uken skal det jobbes hardt og strukturert med Hjertejubelen siden det står både nyfødt-, ettårs, familie- og hjemmefotograferinger på tapeten. Det fryyyyder (!) meg at jeg har så masse spennende oppdrag fremover, så nå gjelder det bare å holde tunga beint i munnen for å holde meg a jour med bilderedigeringslisten min framover. Jeg har forresten fremdeles noen få ledige datoer for fotografering i mai, dersom noen som er innom tilfeldigvis skulle være inne på tanken 🙂

DRITSTOLT!! «Free Your Mind» er ute!

SUPERSTOLT VENNINNE IN DA HOUSE! 

Min finefine bestiss Trine Emilie har endelig publisert sin andre låt på NRK P3 Urørt, og den ER SÅ AWESOME!! Denne har vært a long time coming, og den var definitivt (!) verdt å vente på. Den er så kul. Jeg gråt. Snørr og gørr – overalt!

Hør «Free Your Mind» ⇓ 

Expectation VS reality (FAIL)

Expectation (Pinterest) VS Reality (iphone selfiekamera)

Tok et lilla og fresht plommebadebombe-bad her en dag, og kom til å tenke på alle de awesome og kreative melkebadbildene jeg har sett på sosiale medier i det siste. Så jeg pisket frem iphonen og svitchet til selfiekameraet, og tenkte jeg skulle være litt artsy og kreativ sjæl. Hehehehehhehehehehehe.

Heheh.

Hehehheheheh.

Verre ting kan skje

Throwback; flowersthrowback; flowers1throwback; flowers2Throwback; flowers3Throwback; pappa og nelis

I forgårs, da jeg gikk på rollerblades for første gang siden urettferdig lenge siden, kjente jeg årets første antydning til sommer. Skikkelig sommer. Den umiskjennelige duften av varm og våt skog som skulle gått ann å fått på flaske. Fuglekvitter og varme fra nylagt asfalt. Den håndterbare angsten for at steiner skal kile seg fast mellom hjulene og at jeg dermed tar et svalestup inn i den sikre asfaltdøden. Lette(re) turklær og vind i luggen, og bare bittelitt duskregn i luften. Da Mikkel rev hastet seg over veien rett fremfor meg og forsvant som et spøkelse i grøften som var gul av påskeliljer tenkte jeg HOLY MOLY mother nature du er fin ass.

Det var den samme dagen jeg merket et grått hårstrå i det som for noen måneder siden var side-cut’en min. Et mer klokkeklart tegn på at min biologiske klokke tikker og går kan jeg vel strengt tatt ikke få? Jeg tok meg selv i å ha en slags obligatorisk panikk der ett øyeblikk, før jeg chillet helt ned og heller begynte å fundere på hva slags dame jeg kommer til å bli i fremtiden; ei som slavisk farger bort uunngåelige aldringstegn eller ei som rocker det grå? Tiden (og mye av den, forhåpentligvis) vil vise. Et sekunds panikk til side – og tanken på å eldes er egentlig ganske fin. Spesielt tanken på å bli eldre og til slutt gammel sammen med Martinus. Hvem er vi som 60, 70 og 80-åringer? Vil han fremdeles himle med øynene når han spiser og vil jeg fortsatt ha noia i tærne? Fyker jeg rundt med fortidsminnet av et analogkamera mens jeg med hjertet i halsen prøver å forevige mannen min i (lår)halsbrekkende skråninger langs lakseelva i Valldal? Haha! Jeg ser oss, jeg ser oss så tydelig ❤️

Min tjueniende sommer står snart for døren. Jeg skal smile bredt mot solen og om det er overskyet skal jeg jammen glise til skyene óg, og jeg skal gi skikkelig faen i at myserynken mellom øynene mine blir dypere og dypere eller om jeg plutselig skulle begynne å få smilerynker. Det finnes verre ting som kan skje med en kropp, enn at tegn på fine, gode og lykkelige stunder og tider vises på utsiden, vil nå jeg tørre å påstå.

Et frieri på tampen av april

double exposure

Kom mai du skjønne milde ♥


Det var en liten antydning til rødme på neseryggen min da jeg stirret i senk bustetrollet i speilet i morges. Gårsdagens solstråler fra Muldalen traff med andre ord godt, både på hud og humør. På toppen drakk vi pulverkaffe og sitrus-te fra termos mens jeg måtte sitte med rumpen bar et lite øyeblikk slik at turbuksen min, henslengt og vrengt inn-ut, fikk avdampe seg litt i sola og jenta kjøle seg ned. Igjen tentes drømmen om en sommeruke i Tafjordfjella, slik som så mange ganger før.

På veien hjem såg han lurt og lengtende bort på meg og spurte om ikke vi skulle sette oss nedi fjøresteinene og dele et fleskebein sammen. Hjertet mitt rant bort et lite øyeblikk der. Hvem kan noen gang motstå et slikt frieri? Så delt fleskebein i elveosen ble det, med tanker om årets laksefiskesessong, bryllupsfotooppdrag og sultne måser svevende over hodene våre.

En mandag i vakuum

Hei fra vilter morgensveis.

Slow morning mirror selfie canon 5D

I natt starter jeg på en ny jobbeperiode på sykehjemmet. Slike mandager kjennes alltid som et merkelig vakuum hvor jeg på en måte ikke har fri men likevel har stort sett hele dagen… vel, fri. Som jeg sa – vakuum. Heldigvis vet den nevrotiske katten Wilma nøyaktig hva det innebærer for matmor så this is how we roll på disse dagene;

slow morning (wilma) 4slow morning (wilma)slow morning (wilma)2slow morning (wilma)3

De siste dagene har jeg vært bunnløst sliten i hjernen, og kroppen også forsåvidt, så jeg har for det meste ligget på ladding. Å være «PÅ» sosialt og emosjonelt sett har blitt noe av det mest utmattende jeg gjør, og jeg trenger alltid en del tid for meg selv for å hente meg inn igjen etterpå. Livet som introvert, dere ♥

En kveld fikk jeg likevel ånden over meg, og plukket opp min nye baby som har fått urettferdig lite oppmerksomhet siden hun kom til meg snart to uker siden. Min kjære Canon 5D mark IV. Jeg er overekstatisk selv om jeg er for matt til å kunne uttrykke det på rettferdig vis akkurat nå, og kan ikke vente til vi blir veldig mye bedre kjent fremover. I går lekte jeg litt med dobbeleksponering hjemme i stua, en greie jeg har planer om å bli skikkelig god på – etterhvert.

double exposure portrait camera

Etter et krus med espresso (her må det tung skyts til) bestemte jeg meg for å gå en rolig tur til butikken med en keto-podcast på øret. I lenger tid har Martinus og jeg vært matreddere, noe som jeg nå annser som min nyeste og veldig givende hobby. Jeg E L S K E R å ikke kaste mat, og samtidig spare penger (og miljøet da, seff). Elsker elsker elsker det, sunnmøringen som jeg er. Litt mer om dette kommer i en egen bloggpost.

På veien til butikken plukket jeg en vårbukett som jeg har spredd strategisk rundt omkring i huset i skauen.

vårbukett2vårbukett3

Og nå… litt mye mer kaffepåfyll mens jeg legger en overlevelsesplan for hvordan jeg skal holde meg våken i natt. HVOR er de koffeinpillerne anno 2008 som fikk musikken på steptimen til å gå saktere når man faktisk trenger dem..

vårbukett5

Glad mandag, vi skrives plutselig!

En smitter grand motløs, bare

Secondhand_vintage_retro_outfit_01

For meg innebærer det å bli voksen spesielt en ting. Forståelsen av at «voksne» faktisk ikke eksisterer. Når jeg var kid såg jeg på de voksne som noen gloriebefengte skapninger som skjønte greia, og som kunne alt, visste alt og fikset alt. Men på et udefinerbart tidspunkt i livet gikk det altså opp for meg at voksne er fabeldyr på lik linje med bigfoot og Loch Ness monsteret, og at på tvers av aldersspekteret så er vi alle bare clueless mennesker som prøver å finne en mening med dette livet som vi har fått utdelt. Synkront klør vi oss i hodet, kollektivt har vi ikke peiling. En betryggende men også skrekkslagen tanke å ha. Hvem står egentlig ved roret på denne skuta? Someone? ANYONE?!

Jeg. har. ikke. peiling.

Det udefinerbare øyeblikket var også da jeg trådde inn i de voksnes rekker. «Velkommen til sanningen«- sa de. «Jeg har blitt lurt«, stotret jeg – opplyst men gråtkvalt, og cirka like vonbroten som da jeg fant jekslene og fortennene mine i pappas smykkeskrin og det gikk opp for meg at Tannfeen var intet annet enn en jævla narr, hun også.

Moralen her er IKKE VOKS OPP. Det er faktisk en felle. Prøv heller ikke å forstå deg på Altinns skjemaer. Med mindre du er av typen som blomstrer i fortvilelsens mørkeste avgrunn, that is.