En tårevåt start på dagen

000508800019000508800020

Etterlengtede solstråler fra en nylig fremkalt vinterfilmrull. Skutt med Nikon(F)baby ♥


Dagen i dag startet på flere uventede vis. For det første; klokken er i skrivende stund 08.57 og jeg har allerede vært oppe et par timer, drukket kaffe, gått en rolig morgentur og vært tvungen til å bære den nevrotiske katten hjem fordi hun alltid insisterer på å bli med men glemmer at hun egentlig ikke orrrrrker hver eneste gang. 

For det andre så har denne dagen startet eksepsjonelt bra på grunn av en egentlig veldig trist greie. Noe kontraintuitivt kanskje, men for ikke så lenge siden sto jeg nemlig bøyd over kjøkkenbenken i full hikst og tørket bort spilt coffe med kjøkkenpapir saturert i tårer. Jeg mener totally ugly crying, svett i trynet og snørrete og det hele, og det takket være den seneste podcastepisoden til Kristina og Belinda som heter Sorg, savn & angst. Underveis klarte jeg å puste meg gjennom enkelte partier uten at tårekanalene fikk aldeles fri flyt men på slutten der… snørr og gørr og emotions OVER ALT og etterpå kjentes det ut som at både kropp og hode var rebootet og rensket. Aint nothing like a good cry in the morning, haha! Men virkelig, det gjør på noen måter godt å kjenne på både sorgen og savnet av og til, og episoden anbefales på det varmeste ♥

Nå skal det redigeres bryllupsbilder til den store gullmedalje da redigeringslisten min er angstfremkallende lang. EHE. Det er i disse dager at jeg må lide under konsekvensene av å være et evig skippertaksmenneske, og jeg vil på forhånd beklage til alle dere neglisjerte mennesker i livet mitt som jeg ikke får sett, som får half-ass svar på sosiale medier, og som potensielt muligens blir utsatt for et tantrum eller to fordi kortisolnivået mitt når nye høyder hver dag. Og jeg elsker det, sann btw.

Stop and smell the markblomster

Wow, verden speeder allerede i full pupp og med åpne armer mot høsten, med tjue tente kubbelys i den ene hånden og chunky knits og tekoppen i den andre.

markblomsterbukett

Jeg derimot, jeg tenker at stanna kvar her i sommeren en hel stund til. Helt til Martinus har rukket å bli en-og-tretti + noen uker, og til temperaturen ute krever at jeg går til innkjøp av nye ankelsokker. Enn så lenge lager jeg gladelig våte fotavtrykk når jeg tripper ut på tå i åh så blytungt sommerregn for å sanke urter fra urtekassene til torsken som han fisket, og jeg fortsetter med å jage ut småmøllen som trekker inn gjennom alle de åpne vinduene og verandarøren på kveldstid. Epletreet vårt har for første gang produsert store fine frukter som lukter på den måten som får munnen bak med jekslene til å sprenges med vann, og på ett eller annet tidspunkt så kommer det til å bli bakt en eplekake smakstilsatt med pur barndom her i huset i skauen.

markblomsterbukett3

Dyna kan jeg kun dekke halve kroppen om natten og både min og tantekidsa sine rumper er fremdeles bleike. Martinus(snart)mannen sover med fryseelementer i sengen og markblomstrene jeg plukket på morgenturen min en drøy uke siden står fremdeles i full semi-blomstring på stuebordet. Jeg drikker og drikker og drikker av mynteplanten min men det virker som jo mer jeg bruker av den, jo raskere vokser det ut mer og slik befinner jeg meg i en evig mynteplanterunddans. Eller mojitoplanterunddans, som min elskede lillesøster med hånda på hjertet trodde det heter ♥ Alle disse tingene nevner jeg utelukkende fordi de er idiotsikre sommertegn, og fordi det rakner for meg om jeg må se, høre eller på noen som helst måte forholde meg til ordet høst på MINST tre uker til.

markblomsterbukett2

Dere vet… stop and smell the markblomster and alt det der ♥

I glemmeboka

Glemmeboka

Jeg tuller og spøker ofte over hvor glemsk jeg er. Helt ærlig så er det en greie som jeg bekymrer meg litt over, og som ikke sjeldent setter meg i rett så småkleine situasjoner.
Som når noen beskriver samtaler og situasjoner som jeg var del av, men jeg her INTET MINNE om tilfellet. Bare.. null nix nada. Og da begynner jeg å tenke og gruble på alle de andre tingene jeg sikkert har glemt av også, og får litt noia over det.

Så, i panikken over å glemme et levd liv så har jeg gått til innkjøp av en femårsdagbok. I den skriver jeg en beskrivende setning eller to hver eneste dag. Så sant jeg ikke glemmer det, ehe. Det var det eneste jeg kjøpte meg når jeg var i Vilnius, og jeg kjøpte den på flyplassen på vei hjem fordi jeg allerede da merket at dagene hadde begynt å gå i surr for meg… JAJA, jeg er sikker på at vi er flere i den samme båten, sant? Om ikke, og jeg faktisk er den eneste som sitter som en idiot og dupper i denne jolla med en krympende hjerne og uten å foreta meg noe, så vil jeg bare at det skal være sagt at JEG SA JO DET AT DEMENS SIKKERT KOM TIL Å VISE SEG Å VÆRE SMITTSOMT og at jeg krever erstatning. Send meg til en solfylt plass med fluffy små valper, maks fem mennesker og ingen internett så er alt glemt. HEHE.

Nerver, anti-bridezilla og bryllup på hjerna

Den siste måneden har fløyet forbi i en virvelvind av fotooppdrag, alenebilturer tur/retur Ålesund og Trondheim (2 ganger i løpet av et døgn, for å vær pinlig eksakt), en solfylt tur til Oslo for å se Nephew spille live, og for å bade i havet i Norge for første gang på hur som helst lenge jeg kan huske. I tillegg så har jeg vært i Vilnius en liten uke for å feire Trinebestiss som er ferdig med studiene sine, og jeg er egentlig mektig imponert over hvor mye stas som egentlig kan skvises inn i fire små uker.

Pantertante

I disse dager føler jeg at jeg spiser, drikker, puster og tenker bryllup 24/7! Neste helg starter bryllupsfotosesongen for min del, som jeg gleder meg noe helt enormt til. Men som dere som har fulgt meg en stund kanskje vet, så har jeg skikkelig prestasjonsangst i tiden før jeg må, vel, prestere, og denne sesongen er intet unntak. Nesten all tankekapasitet går til brudeparene, fotoutstyret mitt og til grundig planlegging av den store dagen. Før et oppdrag i fjor måtte jeg rett og slett stoppe bilen ett lite øyeblikk for å trekke noen dype pust og bare SAMLE kroppen min og be nervene mine roe seg bare et bittelite hakk ned. Selv om det er utrolig stressfult og travelt, så velger jeg å se på det hele som en av mine styrker. Jeg tar menneskene, dagen og jobben på alvor, og setter alltid min beste fot fremst for å levere et godt resultat.

Også satser jeg på at akkurat det med skjelvingen i bilen på vei dit avtar med tiden og i takt med erfaringen jeg får. Akkurat det hadde vært flott.

Pantertante2

I tillegg til det så tar også mitt eget bryllup en hel del plass i hodet mitt. Selv om det fremdeles er over et år til så har ballen allerede begynt å rulle. I tide og utide dukker det opp tanker om alt fra løpere til fargepaletter til gnagsårplaster i tankerekken min, og jeg bare BITCH PLEASE du kan ikke tenke på slikt allerede NÅ for hallo bridezilla og hun vil jeg jo ikke være. Noen essensielle ting er derimot spikret som dato og lokale, og svett og andpustet etter en joggetur i stekende sol i Vilnius kom plutselig det perfekte øyeblikket jeg håpt ville komme mens vi var der, og plutselig hadde jeg fått Trine som drømmeforlover, også!

SHE SAID YES (♥), og denne jenta gjør aldri – a l d r i –  noe hallveis så bare noen dager senere stod vi i en brudesalong og prøvde kjoler. Og DA skal jeg si dere at ting plutselig ble weird i hodet mitt. Neste år er det jeg som skal stå brud. What the actual. f….. heheh neida.

jo.

Pantertante3

Bryllupssnakk til side – jeg vil også gi meg selv en klapp på skulderen for hittil i år ha mestret det med å jobbe når jeg jobber, og hvile når jeg hviler. For selv om jeg jobber og står på med Hjertejubelen som aldri før, så er jeg også et generelt mye mer avbalansert menneske. Mellow og superstressa i skjønn forening. En uke med intensiv og nevrotisk jobbing følges gjerne av noen dager ++ med absolutt ingenting. Typ svarer ikke engang henvendelser på sosiale medier type ingenting. Det er ikke en «belønning», men et absolutt must for å hente meg inn igjen. Dere vet, introvert og hele den greia. Da ser jeg sykt mange serier og har dager jeg aldri tar av meg pysjamasen. Jeg er utendørs. Jeg bruker også masse tid på helsen min i form av å høre på podcaster, lese forskning og artikler, og ikke minst egeneksperimentering (følg gjerne keto_ofc på insta for daglige oppdateringer på den fronten). Jeg sover som en baby, og har det beste søvnmønstere jeg noen gang har hatt i hele mitt liv. Er det ikke ironisk at jeg måtte bli nattevakt før jeg fikk det til?

Pantertante4

Så ja, slik går no dagan. Og slik fortsetter de å gå i noen uker til, før jeg tar en aldri så liten sommerferie for å dyppe tærne i saltvann og fylle på med D-vitamin. Men først! Hustle hustle. Hva gjør dere i sommer? Luft under vingene? Gummidekk under beina? Fortell!

Vrengt mus

Fotoprops, korg4104FotorammeFotspor

Skitten overskrift, sant? IKKE SÅ SKITTENT SOM VIRKELIGHETEN. Våknet nemlig i natt av av den nevrotiske katten Wilma hadde kommet inn på soverommet gjennom altandøren. Hun sto ved soveromsdøren og ville videre inn på stuen, skrap skrap skrap, sa det. Lettere omtåket reiste jeg meg fra sengen og våknet til i løpet av det nanosekundet det tok meg å registrere at det låg en ihjeltygd og halvfordøyd mus en halvmeter fra tærne mine. Her snakker jeg ikke en halvspist mus (som jeg fant på soveromsgulvet to netter før) men virkelig SPIST. Fortært. Fordøyelsesprosess initiated. Hadde det ikke vært for at jeg har sett innsidene av en mus så infernalsk mange ganger fra før så kunne jeg ikke engang med sikkerhet sagt hvilket dyr det var som nå låg splættet utover gulvet ved mine tær. Ute hele natten, også kommer katta en halvmeter INN til en sovende matmor og matfar og gørper opp hele greia på gulvet. I mean COME ON Wilmis….!

Fast forward innvollsoppsamling, gulvvask, noen timer til med søvn og en ettårsfotografering vel gjennomført, så har dere meg her og nå, hvor jeg debatterer med meg selv om jeg skal fortsette å være produktiv eller om jeg skal sette meg selv på pause litt og heller nyte det deilige været med en tur ut.  Jeg heller mot det siste, for ute er himmelen forlokkende blå og epletreet vårt i hjørnet på altanen har blomstret så sykt mye bare det siste døgnet. Ja, jeg gjør det. Vanner planter og blir våt på tærne. Sjekker om blomkarsefrøene mine har begynt å spire. Får litt sol i fleisen. Det gjør jeg. Definitivt.

Emosjonelt vrak i en måned

  HIPP HIPP HURRA ♥

frigjøringsdagen.jpg

Jeg vet ikke med dere – men måneden mai er for meg synonymt med å være et emosjonelt vrak. Noen i familien min vil kanskje argumentere for at jeg alltid tar alvorlig lett til tårene, men selv mener jeg at jeg har blitt laaaaangt mer hardhudet de siste årene. Det er sant! Før kunne jeg nemlig veldig lett strigråte av å se en gammel person gå alene, eller av kleine TV-programmer og rørende historier. Nå har jeg nok litt bedre kontroll på tårekanalene enn da, men så er det HALLO MAI og da er det åpne sluser hele veien over i juni.

Flagg. Nasjonalromantikk. Nasjonalsangen (klaaarer ikke motstå nesten stygg-grining til den ass). Gæmliser med tårevåte øyekroker og ikledd finstasen sin. ORRRRRKER IKKE!

Gratulerer så mye med frigjøringsdagen, Norge! Og til mine besteforeldre, og bestefar spesielt, som alltid bar hele maimåneden så ydmykt og med de største stolthet. Han deltok alltid på kranspålegging på gravstedet under 17. mai toget, og dette gjorde han så lenge jeg kan huske. Selv når han var så gammel og kronglete at han holdt på å ramle over ende en gang, og jeg husker det var da jeg tok uttrykket «å få hjertet i halsen». Se så rank! ♥


I dag er jeg både superchill og superstrukturert, hvor dette innlegget skal skille de to. Tidligere i dag hadde jeg en fantastisk fin nyfødtfotografering som jeg gleder meg til å dele resultatene fra, om mammabjørn og pappabjørn synes det er greit. Etter det lå jeg som et slakt i sola og kjente halvafrikaneren i meg våkne til live, solstråle for solstråle. Mama-se-mama-sa og hele den regla der. Det er over 20 grader her i dag, og nå nettopp fløy det en svær og feit og ubersøt humle inn vinduet til gjesterommet her jeg sitter. SKJØNNER DERE IDYLLEN ELLER?

Epleblomst.jpg

Denne uken skal det jobbes hardt og strukturert med Hjertejubelen siden det står både nyfødt-, ettårs, familie- og hjemmefotograferinger på tapeten. Det fryyyyder (!) meg at jeg har så masse spennende oppdrag fremover, så nå gjelder det bare å holde tunga beint i munnen for å holde meg a jour med bilderedigeringslisten min framover. Jeg har forresten fremdeles noen få ledige datoer for fotografering i mai, dersom noen som er innom tilfeldigvis skulle være inne på tanken 🙂

DRITSTOLT!! «Free Your Mind» er ute!

SUPERSTOLT VENNINNE IN DA HOUSE! 

Min finefine bestiss Trine Emilie har endelig publisert sin andre låt på NRK P3 Urørt, og den ER SÅ AWESOME!! Denne har vært a long time coming, og den var definitivt (!) verdt å vente på. Den er så kul. Jeg gråt. Snørr og gørr – overalt!

Hør «Free Your Mind» ⇓ 

Expectation VS reality (FAIL)

Expectation (Pinterest) VS Reality (iphone selfiekamera)

Tok et lilla og fresht plommebadebombe-bad her en dag, og kom til å tenke på alle de awesome og kreative melkebadbildene jeg har sett på sosiale medier i det siste. Så jeg pisket frem iphonen og svitchet til selfiekameraet, og tenkte jeg skulle være litt artsy og kreativ sjæl. Hehehehehhehehehehehe.

Heheh.

Hehehheheheh.