Hei skatt

morgenstund, candid,_

Hei skatt

Jeg tar meg selv i å bekymre meg for deg

For ditt pure hjerte, og for alt en sjel må gjennomgå i løpet av et liv

Jeg engster meg over at verden kanskje er et vanskeligere jorde å spire på nå

enn det det var da jeg slo mine små røtter

og over hvor kalde

vi evner å være mot hverandre

Inne i deg kan jeg allerede se en voksende styrke

En ubetinget kjærlighet, og fryktløshet over å spre den

Du sier du elsker meg med så deilig enkelhet

og jeg faller nesten sønder og sammen av kraften fra tre ord fra en femåring

Vi har alle litt å lære fra deg, lille skatt

Jeg sier at jeg elsker deg tilbake mens jeg tenker at

neste gang

skal du få høre det først fra meg

Og slik gjør du meg litt mindre bekymret

over kulden i vår verden

når du på bare ett lite sekund

varmer meg tvers igjennom

Ubesvart

Secondhand - the ugly Rome sweater7StearinlysmorgenStearinlys røykStearinlysmorgen2

Ubesvarte ord henger i luften rundt meg som røyken etter et utblåst stearinlys. Jeg forteller meg selv at jeg ikke bryr meg. Jeg gjør virkelig ikke det. Men røyken som jeg veiver bort fra ansiktet mitt finner veien tilbake til meg, siver inn i hodet mitt gjennom ørene og gir meg urolige netter med mareritt om problemstillinger som jeg ikke orker å bruke energi på i våken tilstand. Ubesvarte er jo tross alt et svar i seg selv. Kanskje det mest potente av de alle.

Å dele det som ikke er så lett delbart

img_2901

«Dette innlegget blir et som jeg aldri kommer til å dele», tenkte jeg, i det jeg åpnet browseren og klikket med inn i det evigdype arkivet i Hjertejubelen. Midt på natten, selvsagt.

Under en tilsynelatende avbalansert og put together overflate så syder det igjen. Min muntlige formuleringsevne verdisettes til en trassig E på karakterkortet, men til gjengjeld så har fingertuppene mine ved flere anledninger reddet både meg og karaktersnittet mitt og de har også vist seg å være en hjelpende finger hånd hva det gjelder å slippe fri følelser, både fine og mindre fine, ut av hjerterommene og… vel, egentlig bare ut. Nøyaktig hvor ordene mine til slutt havner er av langt mindre viktighet, og det er vel derfor at internettet (les: avgrunnen) føles som et helt perfekt sted å bedrive litt emosjonell dumping.

Kanskje er det årstiden som rører litt ekstra rundt inni der. Vi lever jo akkurat nå i den tiden hvor vi skal kose oss aller mest og ha det aller finest og lunest, og jeg priser meg lykkelig over at jeg ikke er en av dem som føler meg alene og som synes at julen er vanskelig og tung. Faktisk så har jeg utelukkende gode minner og følelser knyttet til denne tiden, selv om noen av de er så triste at jeg kan fysisk kjenne sorgen klore og skrape fra innsiden av brystkassen. Hvordan kan det gi mening? Sorgfulle og lykkelige fin-triste minner? Det er som at tomme stoler rundt spisebordet blir ekstra merkbare på denne tiden, og slik er det kanskje med tomrommene inni oss også.

Ventesorg. Jeg skulle ønske jeg visste at det eksisterte et ord som beskrev det trykkende og uhånterbare vakumet vi (opp)levde i alle de atten årene, men til og med nå i ettertid – når ventesorg har gått over til å være «bare» sorg – så har det hjulpet meg på vei med en slags forsoning med det som skjedde med mamma og med livene våres. En trygghet i å vite at jeg evner å mobilisere noe som er verdt å ta med videre fra et forferdelig sted, og at det etterhvert kan bli til noe verdifult. Kanskje et karaktertrekk. Eller en mestringsevne. Livserfaring, i det aller minste.

Selv om sorgen har krevd sin plass i rommet hver eneste dag, så er jeg så velsignet at kjærligheten har gjort det samme. Hvordan kan jeg ellers forklare den første juleaftenen på sykehuset som et fint juleminne? Den med julegaveåpning og dukdekket bord på pasientrommet. Julekaker, julebrus og klementiner. Jeg hadde rød kjole med hvit krage på. Pappa, storesøster og onkel var alle der, og selvfølgelig bittelille lillesøster, og mamma – som var der, men egentlig ikke. Og pappa, mannen som aldri i livet kan få nok  anerkjennelse og ros for hva han har navigert seg gjennom i livet (!!), har alltid, A L L T I D, sørget for varme, trygge og stemningsfylte høytider for oss jentene. Det er jeg han evig takknemlig for, og han er ene og alene grunnen til at jeg fremdeles blir som et (veldig lykkelig) barn når julen er her ♥

img_2897

«Dette innlegget kommer jeg til å måtte dele», konkluderte jeg med når tårene hadde tørket og knappe seks hundre ord i en bloggpost på internett fikk hjertet mitt til å føles tusen ganger lettere. Til slutt en oppfordring til å dele. Ikke bare det som er lett, for desto mer verdifult er det kanskje å dele det som ikke er så lett delbart. Ingen av oss har det helt bra hele tiden, og det kan det kanskje være lurt av oss å huske på.

Ta vare på hverandre og dere selv ♥

Og selvfølgelig – en riktig magisk og god jul til dere!

Alt det andre som du ikke ser

Du hater det bildet av deg. Det bildet hvor hodet ditt er tiltet bakover med ansiktet vendt opp mot himmelen. Øynene dine er knepet igjen til to små streker fordi du ler slik. Den ene hånden din klamrer over magen din og den andre er blurry og på vei opp til ansiktet ditt, antakelig skal du holde deg for øynene. Du gjør nemlig det når du ler på denne måten. Du smiler. Ikke et sånt «se mot kamera og smil, smil», men du smiler med hele deg. Lar deg fullstendig rive med i det øyeblikket da vi bare lo og lo, og for en fantastisk følelse det er – å le til magen spenner seg i kramper og kjeven gjør fysisk vondt. Jeg husker ikke hva vi lo av og det spiller heller ingen rolle for jeg husker følelsen. Tryggheten oss i mellom og det kompromissløse vennskapet som gjorde at jeg lo rått med den latteren som du vet. En halvtime senere brast vi begge ut i spontan latter igjen fordi vi begge fortsatt tenkte på det. Det bildet, det hater du. Du hater det fordi armen på vei opp til ansiktet ditt har en hudfold som du ikke klarer slutte tenke på. Den fryste brå bevegelsen kastet en uflatterende skygge på magen din, mener du, og dessuten hater du at kinnene dine er store når du ler. Du hater det. Hater bildet og hater deg selv, og istedenfor å leve et hysterisk bra øyeblikk en gang til så har kroppen din blitt som en overfladisk barriere mellom deg og et fint minne. Om du bare hadde sett bildet fra min vinkel, og alt det andre som gjemmer seg i pixlene som du ikke ser. For du er så fin så uforståelig fin. Utenpå, også.

ariel-lustre-242326.jpg
Photo by Ariel Lustre on Unsplash

Personen du prøver å nå er ikke tilstede for øyeblikket

JEG ER HER FORTSATT

Jeg hører på hva du sier. Virkelig. Jeg nikker, hever øyenbrynene og «hm»-er på de riktige stedene for å vise at jeg er engasjert. Det er viktig for meg det du forteller – DU er viktig. Jeg er lutter øre, jeg lover.

rawpixel-com-236143
photo_rawpixel

I sidesynet mitt kan jeg se det umiskjennelige kalde lyset blusse opp veggen bak kommoden som den ligger på. Den greia som jeg finner at jeg hverken kan leve med eller uten. Jeg glemte å legge den med skjermen ned, faen! Du fortsetter å snakke når oppmerksomheten min dras mot kommoden i bare et halvt sekund i ren refleks. Et halvt sekund for lenge til at du føler du fortsatt har min fulle interesse. Et halvt sekund for lenge til at du lenger er villig til å gå helt dit med samtalen vår. Jeg reagerer ved å overkompensere. Nikker kanskje litt oftere og «mhm»-er en gang ekstra for å signalisere at jeg er her enda, fortsatt lutter øre. Jeg føler at du føler jeg helst vil sjekke telefonen min med en gang, og plutselig føles samtalen litt amputert. Kokt ned og forkortet, og ikke så lenge etterpå, avsluttet. I den korte stillheten etter griper jeg etter telefonen.

«Hanne liker profilbildet ditt». Digg

mikaela-shannon-205961
photo_Michaela Shannon

NOTIFICATIONS  OG AVBRYTELSER

Du ER viktig for meg. I vert fall inntil den greia lyser, lager lyd eller vibrerer. Da er oppmerksomheten min kompromittert og jeg bare MÅ sjekke, før eller siden. Så viktig er jeg nemlig. Noen kan prøve å få tak i meg! Og du skjønner jo det at jeg må jo bare være tilgjengelig. Må bare sjekke. Skal bare.. se. Neida, det var ingenting. 
Hvor var vi?

Hele verdenen i høyrehånda mi. Denne magiske innretningen som bringer meg så nært noen jeg ikke kjenner og aldri kommer til å møte på den andre siden av jordkloden, samtidig som den utvider gapet mellom meg og deg med ti-tusener av mil hver gang den lyser og krever min oppmerksomhet. Og du sitter der på den andre siden av bordet. Tålmodig. Nedprioritert for en lilla smoothiebowl på insta.

jacob-ufkes-195221
photo_Jacob Ufkes

DE VOKSNES SMOKK

Som babyer brukte flere av oss smokk. Spesielt når vi gråt eller var utilpass og urolige, eller bare for komforten sin skyld. På engelsk heter smokk en «passifier», som direkte oversatt betyr å gjære noen passiv, rolig og uvirksom. Kanskje har telefonen blitt de voksnes smokk. Noe som avleder og passiviserer. Noe som stilner og stjeler oppmerksomheten, eller bare noe som vi mer en frivillig dykker ned i når vi blir ukomfortable og ikke har noe å si til hverandre. En meningsløs blå glow som gløder opp ansiktene våre, men som slukker hjernene.

Noe som ingen andre kan

Dette er mitt «jeg-er-stressa-og-utslitt» ansikt. Dette er kroppen min når den ble presset til å måtte si ifra. Dette er mitt fysiske uttrykk via mitt største organ, et klask i trynet med beskjeden

HELLÅÅ dette funker bare ikke lenger, åkei?

Dette var sist vinter. På dette tidspunktet hadde jeg allerede lenge lekt med tanken om at jeg kanskje hadde havnet i et spor som ikke var bærekraftig for meg. I mitt sjette år som sykepleier og bare litt over halvveis i tyveårene mine så følte jeg meg mye mer sliten enn hva de tallene burde tilsi. Men hvorfor skulle ikke jeg, slik som alle andre, klare å jobbe i full stilling som sykepleier? Jeg ser jo nesten daglig på insta at de klarer det. Ikke bare KLARER de det – men de er på fjellturer, kafébesøk, treningssenteret og sitter glisende og blankpolerte i hjørnesofaen med sine sytten venninner, også. Hvorfor klarer ikke jeg å ha tid til overs til det jeg vil? Hvorfor avlyser jeg avtale etter avtale fordi bare tanken på å være sosial tapper meg for det lille jeg har?

Hvorfor klarer ikke jeg, når alle andre kan?

Når jeg ser på disse bildene får jeg innmari vondt av meg selv. Ikke på grunn av eksemet, de mørke ringene eller de blodskutte øynene mine.. jeg bare husker så altfor godt hvordan det føles å være i en skikkelig ubalanse, og å lenge jobbe imot kroppens og psykens signaler. Å føle at jeg burde presse meg selv inn i en mal hverken jeg eller personligheten min ikke passet inn i. Å alltid være den som ikke kunne, ikke ville, ikke orket og som ikke hadde tid.

Det var ubehagelig å endelig måtte lytte til det kroppen min desperat prøvde å fortelle meg. Du har valgt feil, dette klarer ikke du. Jeg ble lett syk, var ofte nedstemt og utslitt og så til slutt kom også de ytre tegnene. Det var da bestemte jeg meg for å gjøre noe med situasjonen min. På gode dager var jeg overlykkelig over å ha bestemt meg for å gjøre en endring. På dårlige dager følte jeg meg mislykket, som en skuffelse, lat.

Hvorfor klarer ikke jeg, når alle andre kan?

Det sies at man ikke skal sammenligne sine svakheter mot andres styrker. Jeg er ikke sann superfan av «inspirational quotes» men akkurat denne resonnerte veldig hos meg. Vi er forskjellige. Vi har alle styrker og svakheter. Vi har alle noe vi er god på. Vi har alle noe vi ikke er god på i det hele tatt. Jeg har noe ingen andre har, andre har noe jeg aldri kommer til å få. Egentlig en himla grei tanke å tenke.

Jeg var heldig, som jeg så ofte er. Jeg måtte bare flytte opp en trapp og til andre siden av døgnet for å få en hverdag som passer meg MYE bedre, men det føltes veldig skummelt først. Å frivillig forlate en 100% fast stilling som sykepleier – ERRU GÆRN?! Men det var så riktig, SÅ riktig, ikke bare for sykepleiehjertet men også bare for meg.

Jeg har tatt tilbake tiden. Hverdagen, slik jeg vil ha den. Overskuddet og muligheten til å dyrke hobbyer og interesser. Minnet meg selv på at den hundreprosenten er det ingen andre enn jeg som forventer at jeg skal tviholde på. Det er jeg som setter forventninger og krav til meg selv, og det er jeg som kan endre på det. I dag er kroppen min så glad så glad, og det er hodet og.

Vi trenger nok alle en påminnelse en gang i blant om at det er ok å ikke passe inn der du tror du «må» passe inn. At om du ikke ender opp med å være akkurat slik som andre (eller du selv!) forventer av deg – hva så? Vær noe(n) an(dre)net! At det er helt innafor å være en annen farge enn dus pastell. Og at det er helt greit å velge feil noen ganger.

 

Jeg klarer, jeg også. Noe som ingen andre kan.

Girlboss

000468710014
Bilde fra fotoprosjektet mitt – «a roll of film a month». Tatt med Nikon F, kodak 200.

Det var den nest siste dagen i måneden at du stilte meg det samme spørsmålet som du gjorde flere måneder tilbake. Helt tilbake til den telefonsamtalen da jeg fortalte deg om den stakkars mangelfulle kortstokken min som jeg håpløst men febrilsk prøvde å legge livets kabal med. En kabal som aldri gikk opp og hver gang den ikke gjorde det så forsvant det enda et kort fra stokken og kabalen ble mer og mer umulig. Jeg fortalte deg om opp og frem planene mine og du støttet meg 110%, slik som du alltid gjør. Og du spurte meg; vet du selv at du er dyktig? Jeg svarte noe i de baner at siden folk kontaktet meg for jobber og at andre sa jeg var flink, så var jeg vel kanskje det.

Så en dag, etter litt føring av spisse albuer, fikk jeg tilbud om både pose og sekk. Ja, det går faktisk an! Og allerede i løpet av èn uke i min nye stilling så fikk jeg et annet jobbtilbud som fotograf som jeg ikke hadde våget å drømme om engang. Og jeg husker at jeg tenkte – slik kan det gå, bare man våger å satse litt.  Og å satse, det gjør jeg. Hver gang jeg har ett oppdrag og jeg overmannes av lammende nerver som stjeler nattesøvnen og en krøplende prestasjonsangst, og jeg må stoppe bilen et minutt eller to bare for å trekke pusten dypt dypt ned i magen for å roe den delen av meg som alltid holder meg jordet. Jeg elsker/hater den for det ER SÅ UBEHAGELIG men det er samtidig kvaliteten ved meg som holder meg skjerpet og alltid forberedt. Og jeg lurer alltid litt på hvorfor jeg tilbringer så innmari mye tid utenfor komfort-sonen min, når u-komfort-sonen gjør meg så sinnsykt shaky og gal. Så ser jeg på «fuck janteloven» armebandet mitt som jeg symbolsk tar på hver gang jeg skal på jobb og føler keg rakner bittelitt, og da husker jeg på at radiusen i komfortringen min vokser seg bitte-bittelitt større for hver gang. Bare det alene er verdt det ubehaget det er med å stadig lære, oppdage og utvikle seg selv fremfor andre.

Du er flink, men ser du det selv? Har du troen på deg selv og på det du gjør nå?
Jeg ser at jeg er bedre enn det jeg var, og at jeg kommer til å bli bedre enn det jeg er. Men viktigst av alt er jeg stolt for at jeg har nok tro på meg selv til å ta tak i en hverdag som bare ikke funket. Som etset i vei på meg, mitt potensiale og min lykke. At jeg våger å sette en strek og vende fokuset i en annen retning enn den jeg peilet meg ut noen år tilbake. Det er det beste av alt. Å gjøre seg til sin egen sjef – både metaforisk og bokstavelig talt. 

Spør meg i gjen mot slutten av året! ❤

Et salt dikt

I find you

in misty lakes

in the burning sunrise

in the mellow afternoon breeze

gently shushing through the wildflower meadow

mist1

You find me

in salty warm tears

in a melancholic and phlegmatic smile

in my Scottish temper

and in my crooked front tooth that pops out whenever I grin

forever reminding me

You.

mist2

Tekst og foto_priv.


Så er det den tiden av året igjen. Juni er og vil for alltid være en rar, vanskelig og fin måned, og de siste seks årene har jeg vendt perspektivet innover for å holde liv i henne og minnene hun etterlot. Den aller fineste minnestunden hadde jeg i fjor sammen med venninnen jeg har hatt for alltid (♥) da vi var på hyttetur i Alvdal og dro ned til vannet som var ekstra ekstra magisk og trolsk den natten. Hun filmet meg da jeg sendte tretten røde og hvite roser ut mot disen klokken 03.15 presis – tretten for antall dager hun og netter hun brukte på å si farvel, og klokken kvart over tre da hun tok sit siste åndedrag. Vi avsluttet det hele med å hoppe i vannet med et hyl og mye latter for å ære hennes frie sjel. Den filmen…. dyrebar.

Men hey – selv om jeg velger å marinere meg i melankolien en liten måned i året så betyr det langt i fra at greier ikke er fint nå. For selv om tiden ikke leger alle sår, så gjør en avslutning og closure det. Og akkurat nå står det fire Bouhafser lunt og trygt på den andre siden av noe som kunne vært så knusende og ødeleggende – alle sterkere, mer utholdende og mer forente enn før. Det hadde mamma i himmelen vært stolt av. 

Ønsker dere alle en magisk Sankthansfeiring ♥

12 bevisste handlinger for et mer meningsfullt liv

Livingroom-bubbles

Podcastfeberen min herjer videre! Å høre på podcasts har blitt et daglig rituale for meg, enten når jeg kjører til og fra jobb, når jeg gjør husarbeid eller når jeg går tur eller trener. Siden jeg nå har binge-lyttet hele strømmen til favorittpodcasten min så har jeg sett meg nødt til å finne noe nytt å høre på mens jeg venter på nye episoder. Jeg er ekstremt kresen på hva jeg vil/klarer/orker å høre på, og har faktisk bare to stykker som jeg følger; The Minimalists (♥) og Optimal Living Daily.

I dag, mens jeg brukte en liten time på å renske ut av julekassene på loftet, hørte jeg på en episode fra OLD som traff meg. Først og fremst – Optimal Living Daily er en podcast med korte episoder på vanligvis rundt syv til ti minutter. Episodene er utdrag samlet fra diverse blogger, bøker og nettsteder hvor temaene er personlig utvikling, produktivitet og minimalisme. Jeg ble veldig inspirert av episoden som direkte oversatt til norsk heter «12 bevisste handlinger for å velge lykken i dag»Det eneste jeg ikke liker med denne episoden er tittelen. Som jeg skreiv i denne bloggposten så mener jeg at  jakten på lykken er som å tro på enhjørninger og leprechauns, for hva er egentlig lykke? Uansett, om jeg er 100% enig med tittelen eller ikke – her er tolv bevisste handlinger du kan gjøre for å velge ET MENINGSFYLT liv i dag, hehe.

bubbles3.jpg

Vær takknemlig
Bruk noen minutter hver dag til å tenke over og sette pris på de tingene du har i livet ditt. Gode venner, god helse, en jobb du er glad i eller en interesse/hobby/lidenskap som du har muligheten til å kultivere? Alle har vi NOE å være takknemlig for.

Smil
Hjernen vår er smart, men vi kan lure den! Når du smiler påvirker dette følelsene som prosesseres av hjernen, og akkurat på samme måte som hjernen påvirker ansiktsuttrykket vårt, så kan et smil påvirke hjernen. Du kan med andre ord velge å oppleve glede ved å smile. GLIS!

Fremsnakk deg selv
Bruk litt tid hver dag til å snakke godt om deg selv og dine kvaliteter. Dette høres kanskje litt kleint og klisjé ut, men sier man noe ofte nok så ender vi opp med å tro på det. Se deg selv i speilet og si «Jeg er (fyll inn positiv og styrkende egenskap om deg selv her)». Jeg går først – jeg er omsorgsfull. Jeg er smart. Jeg er dyktig. Jeg er vakker. Hva med dere?

Start dagen på dine premisser
Gjør morgenstunden og starten på dagen til en behagelig og fredelig opplevelse. Stå opp bare litt tidligere og bruk denne tiden på for eksempel en fredelig kaffe- eller tekopp før dagen din starter.

Hold igjen en klage
Om du føler deg misfornøyd og vil klage over en situasjon, en person eller deg selv – ikke gjør det, med mindre du kan være konstruktiv.

Utøv en livsforbedrende handling
Personlig forbedring er tilfredsstillende følelse. Utøv én handling hver dag som kan bidra til å oppleve denne følelsen. Lær og/eller bli bedre på noe, hver dag.

Bruk styrkene dine
Vi har alle forskjellige og unike egenskaper, styrker og talenter. Bruk disse!

Oppnå noe viktig
Bidra med noe i hverdagen din, og enda viktigere – finn gleden ved å gjøre det.

Spis sunt!
Vi er sammensatte og kompliserte vesen. Vårt fysiske velbehag har en enorm påvirkning på vår emosjoner og psyken vår. Spiser vi sunt så vil både kropp og sjel takke oss stort ♥

Vær snill med andre
Vær mot andre slik du vil at andre skal være mot deg, punktum.

Mediter
Hverdagen er bråkete. Bruk litt tid hver dag på stillheten og på deg selv. Se innover og styrk forbindelsen med deg selv og dine verdier.

Se etter fordelen i smertene dine
Tren evnen din til å se lyset i mørket, styrkene i svakhetene og meningen med smertene dine. På ett eller annet tidspunkt og i en eller annen form kommer vi alle til å oppleve smerter. Husk bare på at smerte er midlertidig, og gjør ditt beste for å se det verdifulle og meningsfylte i opplevelsen. I det absolutt minste så bygger du en utholdenhet, og kanskje kan du også en dag bidra til å støtte noen andre som opplever det samme eller noe lignende som deg ♥

Episoden og de tolv punktene i sin helhet kan dere høre på OLD podcasten HER.


Vi skrives plutselig!

På tide å leve med mer mening

Rose-5

Jeg har hørt på mange fornuftige stemmer snakke om mange fornuftig temaer den siste tiden. Ting om livet, stort sett. Om det ta det skumle hoppet fra å være i live til å faktisk virkelig leve. Hver dag går jeg inn for å høre og lære mer, og hjernen og sjelen min blomstrer om kapp med tomat-, chilli-, paprika- og agurkplantene (og mango!) som omringer meg her jeg nå sitter.

En god tid tilbake innsåg jeg en viktig ting. Jeg har alltid plottet inn en adresse på GPS´en min som ikke eksisterer. Det stedet jeg alltid har vært på vei i mot men aldri helt kommet frem. Jakten har vært avbrutt av noen få flyktige øyeblikk hvor jeg har trodd at  endelig er jeg her. Men utsikten fra den bakketoppen har avslørt nok en bakketoppog sånn fortsetterDere vet, enden av regnbuen. Jakten etter lykken.

tulipan2
Suddenly five wild toes appears

Lykken har blitt en handelsvare. Noe vi tror vi kan kjøpe og betale oss til. Bekvemmeligheter i form av ting som gir en nesten euforisk følelse av å kjøpe og eie akkurat der og da, men som veldig straks viser seg å bare være – ting. Ting som på mange måter ender opp med å eie oss. Vi aspirerer etter livsstiler som ikke en gang de som lever den kan gå god for, i håp om at om jeg bare  (..sett inn hva som helst som handler om å akkumulere ting man IKKE allerede har i livet her..) så blir vi endelig lykkelige. Bare vi blir ferdig med utdanningen. Bare vi får 100% jobb. Bare vi ser slik og sånn ut og bare vi dekorerer husene våre i den siste og mest trendy stilen. Bare vi kjøper den siste Iphonen. Bare vi får barn. Bare barna våre blir 18 og klarer seg selv. Bare vi skviser eller eser kroppene våre inn i malen som er satt, og mener det vi burde mene. Bare vi maler oss selv og omgivelsene våre på en måte som gjenspeiler oss, personlighetene våre. Egenrådige, selvstendige og «lykkelige». Unike, nøyaktig slik som alle andre.

Alfabetet vårt består kun av bokstaven i, og vi jakter alltid etter prikken.

tulipan-3

Vi vet jo at ingenting av dette egentlig er riktig. Gjør vi ikke? For vi eier jo bare mer og mer og mer og mer – men kommer vi noen gang nærmere lykken? Er vi selvoppfylte og tro mot oss selv? Tråkker vi «vår egen sti» eller er vi egentlig fastlåst i det hamsterhjulet som samfunnet leder oss til å tro at vi hører hjemme i. Spinner spinner spinner ingensteds fort.

De kloke stemmene hvisket i øret mitt at for å komme nærmere den faktiske lykken, så må den evige jakten på den stoppe. Og at istedenfor så må vi starte jakten på det meningsfylte livet. På de tingene som gir mening mitt liv. I ditt liv. Og at for å gjøre det, så må vi først finne ut hva verdiene våre egentlig er. Hva er egentlig våre dypeste overbevisninger og tro, som guider oss gjennom dagen og livet. Og lever vi egentlig på akkord med disse?

Jakten på et meningsfylt liv. Irriterende opplagt!

I 2013 (pytonåret) skreiv jeg dette innlegget om min egen jakt på lykken og om hvordan det ikke gikk så veldig bra.  Og på seinsommeren i fjor skreiv jeg om hvordan jeg følte meg tappet, som jeg så ofte har gjort og så ofte gjør. Og for ikke så lenge siden bestemte jeg meg for å gjøre noe med en av de tingene som tapper meg, nemlig all tiden jeg bruker opp på å være en sykepleier. Denne uken er jeg i ferd med å bla om til neste kapittel, og jeg må si at det føles så utrolig myndiggjørende å gjøre dette for meg selv og for å leve mer i balanse med i vert fall én verdi som jeg har klinkende klart for meg. Tid.

tulipan-2.jpg

Tidligere i år havnet jeg tilfeldigvis innom bloggen til Rania (Rowan Tree). Plutselig las jeg ord som jeg selv har hatt så vanskelig for å uttrykke så lenge nå. Hennes utstråling og holdninger drar meg frivillig og hjelpesløst inn i et liv som går litt saktere enn det de fleste av oss er vandt til. Det var der jeg først ble introdusert og nyskjerrig på begrepene slow living, det å leve en bærekraftig livsstil (sustainability) og deretter minimalisme, som igjen ledet meg videre til de kloke (og festlige) stemmene til Ryan Nicodemus og Joshua Fields Millburn aka The Minimalists og deres podcasts og blogg. Jeg har binge-lyttet på episodene deres over en lenger tid nå, og om dere også føler det på det jeg prøver å formidle, og kjenner på den gnagende følelsen av at det er ett eller annet som mangler – hør på dem!

Jeg skal ikke skrive at det føles litt som å bli født på nytt. Jeg skal derimot skrive at det føles som om at halve klossetårnet «meg» har blitt revet ned fra midten en plass, og at jeg nå skal stable det/meg sakte sammen igjen. Bare med færre klosser. Og kanskje i litt andre farger. I et annet tempo, og meg klosser som jeg lager selv.

Jeg tar dere med på denne nye reisen min om dere vil det eller ei, for nå som jeg endelig har funnet frem til noen av ordene jeg har leitet så febrilsk etter, så klør det i hele sjela etter å finne enda flere.

For inspirasjon, se her og her ♥

Men dere.. hva er deres verdier?