HER OG NÅ FOR Å LEVE LITT SAKTERE OG LITT ENKLERE

Hei mine kjære lesere ♥ Er alt bra med dere?

Jeg har mye på hjertet for tiden, jeg vet. Men ting er både tungt og håpefullt på en og samme tid nå – to motpoler som sammen utgjør en veldig merkelig berg og dalbane, og jeg slipper taket og slenger med armene samtidig som jeg spenner beina og krummer tærne. Holder fast mens jeg slipper taket, på en måte. I går snakket Martinus og jeg sammen om hva som rører rundt i hode og kropp for tiden, og etter jeg hørte meg selv snakke høyt og ufiltrert og uten en backspace-tast til å reformulere meg selv med, så kunne jeg ikke annet enn å spørre om han trodde jeg var i ferd med å bli gal og om forandringen jeg går igjennom nå føltes for stor for han å henge med på. Så sa han at han trodde kanskje ikke at jeg var i ferd med å forandre meg så veldig egentlig, men mer at jeg var i ferd med å gå tilbake til slik jeg var før. Det gjorde meg sinnsykt glad.

Jeg slapp plutselig tråden i posten A human doing VS a human being, men jeg plukker den opp igjen her jeg, og fortetter bare litt til.


misty10bw

Det var i fjor sommer at jeg for første gang hadde en åpenbaring. Uhellet var ute her hjemme, og plutselig måtte litt av både gulv, tak og vegger byttes ut. Jeg var regelrett i sorg over det som hadde skjedd, og jeg gråt og gråt og gråt som om jeg hadde mistet noen. Martinus trøstet og sa at det var da bare ting som hadde blitt skadet, og at ting kunne jo tross alt erstattes. Men jeg var likevel sønderknust. I mine øyner var hjemmet vårt helt ødelagt, og jeg var skikkelig deppa en liten periode der.

Det var da det begynte å gnage skikkelig fra innsiden og utover. Det at ting kunne gjøre meg så bunnløst fortvilet gjorde meg skikkelig forundret og skuffa over meg selv. Jeg kikket meg rundt i den da kaotiske stuen vår og tenkte litt småparanoid på om det virkelig er jeg som eier veggene som omringet meg, eller om det egentlig var slik at de eier megEtter å ha opplevd min egen reaksjon begynte jeg for alvor å reflektere over den glupske materialismen som jeg har latt meg så altfor lett rive med av. Desto mer jeg tenkte på det, desto mer avskyelig ble det hele.

Prosesser skal man dog ikke haste seg igjennom, og jeg anser meg fremdeles som en kjempenoob på denne greia her. Men selv om mange ting som skal til for å leve enklere og saktere ikke skjer over natten, så er det til gjengjeld også noen som gjør det, også.

Islender.jpg

Dette er hva jeg gjør HER OG NÅ for å leve litt saktere og litt enklere

Jeg er i gang med å de-cluttre hjemmet vårt. Skuffer og skap, loft, garasje og ALT skal gjennomgås på en ganske så kritisk og brutal måte, om jeg får si det selv. Det er mye vanskeligere enn jeg hadde forestilt meg å skille seg med saker og ting, så det kreves en million realitychecks underveis. Men, jeg er på vei.

Jeg har sletta facebook og messenger fra telefonen minog hadde det ikke vært for facebook-siden til Hjertejubel så hadde jeg nok slettet facebook i det hele tatt. Men, babysteps babysteps, og bare det å kun være tilgjengelig på facebook når jeg bruker macen er en skummelt deilig befrielse!

Jeg har sletta Instagram-appen, og skal kjenne på om jeg vil slette hele kontoen etterhvert. Snapchat er også på tynntynn is, men er enn så lenge safe etter at jeg har rensket vennelisten.

Jeg er i gang med å formidle til vennene mine at jeg ikke ønsker eller orker å ha lange og kompliserte samtaler over sosiale medier, men at vi heller kan treffes og snakke over en kopp hvasomhelst om det som er fint, vanskelig, spennende, trist, ærgelig eller hva det måtte være. Gjøre det personlige litt mindre upersonlig.

Bloggen min er noe jeg både ønsker og kommer til å fortsette med. Den er et sted for kreativ ut(blåsning)foldelse, såvel som en arena for min lille-spire og drøm – Hjertejubel foto. Men, både innhold og hyppighet på innleggene mine kommer det til å bli litt forandring på fremover. Jeg vil bruke mer tid og omtanke på hver post jeg lager, både i tekst og bilder. Jeg vil gjerne formidle noe fint og ekte via denne kanalen, og jeg kommer til å forsøke å styre unna mange typiske «blogg-fyll» poster fremover og jaget etter raske oppdateringer. Kvalitet fremfor kvantitet.

Jeg undersøker og lærer mer om downshifting, (mini)minimalisme og bærekraftige måter å leve på, jeg leiter febrilsk etter likesinnede og når jeg finner dem så er de DØDSINSPIRERENDE. I skrivende stund er bøkene Present over perfect  og Chasing slow på vei hit, og det er helt uten overdrivelse når jeg sier at resyméene var så gjenkjennelige for meg at jeg fikk hjerteklapp av å lese dem.

Jeg gjør meg mindre tilgjengelig. Både lyd og vibrering på telefonen min er skrudd av, og likeså med de fleste pushvarslinger. Og om det ikke passer meg, så svarer jeg heller ikke.  Det gjøres ikke fritt for dårlig samvittighet, men jeg jobber med saken.

Det (↑) er kanskje ikke så mye, men en start er begynnelsen på en fortsettelse ♥

A HUMAN DOING VS A HUMAN BEING

Jeg går definitivt igjennom en prosess nå. En utvikling, eller kanskje en modning?
Jo. En modning.

brusdal7

Jeg har bært på dette mye mye lenger enn jeg selv tror. En følelse av at noe helt fundamentalt er riv ruskende galt. En vemmelse. At jeg har gått feil et sted. Spørsmål det er vanskelig å spørre seg selv har streifet meg flere enn få ganger, og etter at jeg bevisst og ubevisst har søkt etter andre likesinnede så har jeg funnet de – og jeg sluker det de formidler. Følelsene deres er veldig som mine, bare at de har klart å sette ord på de på en måte jeg aldri har klart hittil. Å finne disse menneskene har betydd så mye mer enn jeg noen gang kunne ant, når jeg har følt meg så rar og alene. Når jeg har vært redd for å fremstå som en eksentrisk hippie som prøver å skjerme seg selv litt – både fra mennesker, og fra et ekstremt overforbrukende og overstimulerende samfunn som gjør meg direkte kvalm.

Jeg lærer så mye om meg selv. Ting som krever at jeg endrer på måten jeg forvalter livet mitt på. For nå er det i ubalanse og langt i fra bærekraftig. Og langt i fra hvordan det burde være. Etter å ha bedrevet en hel del sjelegransking og snudd opp ned på hver en stein jeg fant der inne, så tror jeg at jeg klarer å ordlegge meg i vert fall litt bedre om hva som er problemet. Om hva jeg  og hva jeg vil. Og jeg føler endelig at jeg begynner å bli moden nok til å face problemet, og til å begynne å gjøre noe med det.

Jeg lever et flott liv. Jeg har ALT jeg trenger og så mye mye mere til – men jeg føler meg ikke tilstede i mitt eget liv. Langt i fra. Mentalt er jeg alltid på det neste som kommer, alltid langt opp og frem. Dagene føles så strukturerte og planlagte, at det er helt umulig å bare leve her og nå. Og EN ting man ikke skal kimse av det er at tiden den bare går og går, og hva skal man egentlig med all denne tiden som nesten ikke engang oppfattes før den er langt langt der bake i fortiden. Problemet er at i dag er det lagt opp til at livene skal gå raskest mulig forbi oss. Rask kommunikasjon og supertilgjengelighet. Raske middager. Raske treninger og raske fremkomstmiddel. Få varer levert hjem siden du ikke har tid å handle selv. Effektiviser, gjør mer på mindre tid. Multitask og lag «to-do»lister. Sørg for å få krysset dem av. Raske arbeidsuker. Raske uker raske måneder raske år. Avtaler etter avtaler etter avtaler. Overfylte almanakker. Planer så langt dagene rekker. Og konsekvensen? Distré. Uengasjert. Mangel på en genuin tilstedeværelse – både i mitt eget liv men også i andres. En ikke-oppfyllelse av meg selv, og på bekostning av hva da… økonomisk «suksess»?

Skal jeg virkelig styres av penger? Av manisk materialisme? Av det som samfunnet betegner som å lykkes?

Jeg sier ofte at jeg ikke forstår hvor tiden blir av. Det er en løgn. Jeg vet utmerket godt hvor jeg lar tiden min forsvinne – og jeg h a t e r det.

Jeg må være mer tilstede.


TEMARELATERT

– bloggposter som kommer:

• Hva jeg kan gjøre HER OG NÅ for å leve saktere, og for å leve mer i nuet

MINIMALIST, JEG?

Det er natt og jeg klarer ikke sove. Hodet mitt renner over av tanker som jeg har tenkt så mange ganger før, men nå er det noe som får det hele til å kulminere og jeg vet ikke helt hva. Men tankene som holder meg våken er om hovedsakelig én ting. Ting!

Jeg eier så mange ting, og det føles så innmari kvelende. Er det noen som kan relatere? Kanskje tror dere jeg begynner å bli tuspete, men jeg føler meg virkelig smadret av alle tingene som fyller hver en krik og en krok, hvert et skap, skuffe og lomme. Jeg blir så stressa, hjertet klapper. Omgivelsene mine gjenspeiler hvordan jeg har det innvendig – er det rot og kludrete så har jeg det slik inni meg også. Rotete og kludrete. Disse tankene og følelsene har bodd i meg lenge nå, som bittesmå frø som har lagt og ventet på de rette forholdene for å begynne å spire, gro og slå sterke røtter – og nå tror jeg den tiden har kommet. Jeg vet ikke hvordan eller hvorfor akkurat nå, men endringer er i ferd med å skje på flere fronter i mitt liv og dette med TING kommer til å være en av de.


I ettermiddag kommer jeg til å starte på et personlig prosjekt, og det blir vanskelig nå men så godt senere og i lengden. Jeg skal prøve å samle alle tankene og ordene mine som for øyeblikket spretter rundt omkring i et fullstendig mayham, og så prøve å formidle de videre til dere, men akkurat nå… klarer jeg ikke å formulere en eneste ting.

ALT DETTE ER MIDLERTIDIG


Bestefarklokken på veggen teller tiden taktfast i det jeg kommer inn på rommet for å hjelpe deg med kveldsmaten. Morfinen du får for å lindre ubehaget ditt gjør at du både ser og høres litt annerledes ut. Du ser på noe udefinerbart som henger i luften fremfor deg. Øynene dine er fastlåst, fylte til sprengselsens rand med tårer. Etter å ha danset denne dansen med deg så mange ganger før så trenger jeg ikke engang spør deg hvorfor. Du er så hinsides fortvilet. Uten å bryte blikkontakten med ingentinget fremfor deg renner det to tårer helt synkront nedover kinnene dine. Jeg tar deg i hånden og du kniper litt tilbake. Du sier det er håpløst og det svarer jeg veldig bekreftende at det er. Du vil bare at det skal være over. Jeg sier jeg forstår, men hvordan kan jeg egentlig det.

Det er fra barn og fulle mennesker man får høre det, sies det. Men etter å ha kjent deg så lenge, og etter å høre deg nå, så tror jeg også man får en god dose sannhet fra døende sjeler. For selv om tiden tikker groteskt sakte for deg nå, så sier du likevel at alt – at selve livet – har gått så snålt fort forbi. Jeg kjenner grepet ditt løsner litt, og jeg kunne sverget på at bestefarklokken på veggen plutselig slår tredobbel takt. Plutselig føler jeg meg akkurat så midlertidig som jeg faktisk er. Som et bittelite b l a f f i min egen og noen veldig, veldig få andres historie. Ett lite kryddermål av eksistensiell angst kastes oppi gryta, og jeg tar meg selv i å tenke på noen av de umulig ubegripelig store spørsmålene som hva er egentlig greia med dette?! Nei ikke. Ikke gå dit.

Midlertidig. Midlertidig jobb. Midlertidig bopel. Midlertidig bestemmelse. Midlertidig lov. Midlertidig situasjon. Midlertidig situasjon.

Midlertidig;
noe som kun gjelder et visst tidsrom for å deretter opphøre eller bli erstattet av noe annet


Midlertidig meg…. 

………. jeg gikk visst dit. 


Hva ville dere gjort annerledes – om dere skulle gjort noe annerledes?

Tanker om julen, kjøpepress og giverglede

Det var oktober og indian summer. Martinus stupte inn i en makrellstim fra den lille flytebryggen ikke langt fra nudiststranden like ved her vi bor og jeg løp svette joggeturer i skogen med bare t-skjorte og shorts. Det var den fineste, deiligste og varmeste oktobermåneden jeg noen ganger kan huske å levd.

Paralelt med dette ble sesongens første pepperkaker, julemenn kamuflerte som «kakemenn» og julebrus trillet inn i dagligvarebutikkene. Julepynten begynte så smått men signalrødt og veldig synlig å poppe frem i butikkhyllene, og julereklamen ble pushet over en lav sko i alles postkasser. Det var over tre måneder til jul og jeg begynte allerede å kjenne på stresset etter å komme i gang. Være tidlig ute. Bli ferdig og klar til jul.

juletre-2016

I år har vi bestemt oss for å prøve noe nytt i min familie. Som et lite motsvar til fråtsingen og «bruke-bonanzaen» som har tatt fullstendig over, så gjør vi nå et tappert forsøk på å ta tilbake julen og stemningen. For allerede en god stund siden bestemte i vert fall jeg meg for at i år skal jeg ikke spørre hva noen ønsker seg. Desto mer jeg tenker over det, desto merkeligere synes jeg nemlig at det er. Hva VIL DU HA av meg i år, da? Hva skal jeg pakke inn og stappe under treet ditt? Er det ingen som synes det er hinsides at åtteåringer ønsker (krever) Iphone7 i julegave, og at kids blir kjempeskuffa når de ikke får alt på listene sine?

Derfor er jeg stille som en østers. Jeg er faktisk godt i gang med å lage flere av årets julegaver, og det er sånn sirka bare det koseligste jeg har gjort ever. Jeg legger tid og effort i de. Jeg ler litt fordi noen er så interne og bra og jeg kan ikke vente med å gi de bort fordi jeg selv hadde blitt så takknemlig og glad. Og resten av gavene kommer til å være noe jeg tror den som åpner vil sette pris på – og ikke noe som bokstavelig talt allerede HAR blitt satt en pris på – på en ønskeliste.

julebordet.jpg

For tenk, ordet «gave» kommer faktisk i utgangspunktet fra preteritumet av «to give». Altså så er fokuset på giveren. Ikke mottakeren. For er ikke det nettopp det å gi det hele burde dreie seg om? Det er jo så mye mer givende å gi enn å få (see what I did there..?). Å gi en gave som betyr noe til noen man er glad i? Jeg såg denne og tenkte på deg ♥ Smelt.

Tygg litt på dette, nå som vi nærmer oss første søndag i advent (♥) og førjulstiden virkelig starter på ekte. Ikke la materialismen ta for stor plass der hvor hvor familien, nærheten, kosen og gavmildheten burde få fylle hver en kubikkcentimeter i rommet. Husk at der var en tid der en kasse med mandariner og jule-epler var høydepunktet i julen, og man kan kanskje undre på om gleden de kjente da de hadde mye mye mindre, var mye mye større enn gleden mange av oss har i dag.

Ønsker dere alle en god og fredfylt helg ❤

En varm og malende velkomst

wilmaandi
wilmaandi3
wilmaandi2

I forgårs lagde jeg tre julegaver og jeg er endelig gang med årets julegaveliste og vil kalle meg sann tålelig semi-tidlig ute. Jeg skulle egentlig bli ferdig med hele fem gaver i går, hadde det ikke vært for at det finne Ferrero Rocher sjokolader tydeligvis er klin umulig?! Jeg -må- ha Ferrero Rocher. MÅ. Noen?

Jeg tenker utrolig mye på tid om dagen. Om hvor kvelende og stressende den kan være. Noen ganger tørr jeg nesten ikke si det høyt hvor jaget jeg faktisk føler meg, for det er jeg har jo tross alt «bare meg å tenke på». Jeg får knøa og bittelitt tungt for brystet, og hver gang der er lysende ubesvarte anrop på telefonen så får jeg litt dårlig samvittighet, óg. Også forteller jeg meg selv at jeg svarer jo vedkommende senere samtidig som jeg vet det er løgn.

Jeg gaper høyt over ting, og vår- og sommerversjonen av meg selv lager store og overambisiøse planer for høst- og vintervarianten av meg – som er en HELT annen tjej – og nå vil jeg aller helst bare spole tiden tilbake til hun derre mjæsa som var så opplagt og energisk og slå inn trynet hennes med en stol og fortelle henne at det å studere noe som helst på høsten og vinteren kan hun faktisk bare drite loddrett i. Jeg ville bedt henne ta en chillepille og slutte å planlegge alt mulig annet for langt frem i tid også, fordi plutselig sitter hun der – med tre måneder igjen av året og ikke en eneste planløs fridag, som hun elsker så godt. Hvor ble det av Hakkuna Matata og å ta livet litt slik som det faller seg?

Men jeg er flink også. Ikke flink som i flink-pike-syndrom flink, men flink til å sette noen av «må-gjørene» på vent noen dager og heller pusle med litt «vil-gjører» istedenfor. Slik som de tre julegavene jeg lagde i forgårs. Slik som i går da jeg testet ut akvarellutstyret mitt for første gang og drakk presskannekaffe med et hint av sjokoladesmak fra min nye Coffe is a hug in a mug kopp. Og slik som da jeg tok bilder av katten Wilma som varm og malende møtte meg i gangen nede da jeg kom hjem fra jobb, sliten og matt. For det var da jeg oppdaget at selv om jeg har bært med meg to kameraer og tre linser på ryggen hver dag i over en uke nå, så har jeg ikke tatt meg tiden til å ta et eneste bilde. Som jeg også elsker.

Elsker jeg for mange greier at jeg ikke har tid til alt? Eller bruker jeg for mye tid på ting jeg ikke elsker..?

Historien bak bildet som pappa hater

Jeg elsker dette bildet. Pappa hater det. Han sa faktisk noe slikt som at det måtte være det styggeste bildet jeg noen gang hadde tatt av han, av hendene hans, før han såg granskende ned på hendene sine som om for å bare dobbeltsjekke at det ikke egentlig er slik de ser ut i virkeligheten.

pappahender

Jeg elsker dette bildet. Og dette er hvorfor.

Først og fremst da, pappa. Jeg satte meg ikke ned fremfor deg denne dagen med kameraet mitt, og tenkte FY FAEN for noe schtøgge (← this means ugly) hender du har, let me just capture that. Jeg tok dette bildet fordi jeg såg noe trygt og fint, og hva er vel tryggere og finere enn store og sterke pappahender? I tillegg så liker jeg at du er litt skjeggete og at jeg kan se fantomomrisset av barten du en gang bar så karaktersterk på overleppa. Husker du så hysteriskt jeg gråt den dagen den bare var borte? Sjokkskada for alltid! 

Da jeg var liten var håret mitt alltid striglet. Pappa jobber på Offshore & Trawl supply (google it) så FLETTER er noe han kan. Og flettene var så feilfrie og stramme, at jeg er rimelig sikker på at de er de som er grunnen til mine nesten ukentlige clusterhodepiner den dag i dag – men flott var det. Hendene dine lagde de.

Når jeg var yngre fikk jeg ta hull i ørene. Jeg husker så godt den grufulle dagen da jeg oppdaget at bakstykket hadde grodd seg fast i øreflippen min siden jeg hadde glemt å snurre på øredobben. Pappa sine store bjørnehender fikset jo selvfølgelig dette, men jeg kan fremdeles huske a n g s t e n jeg hadde når han holdt min bittelille og betente øreflipp og ba meg slutte å vri meg og jeg trodde jeg skulle miste livet eller i hvert fall miste øret.

Da jeg var liten hadde jeg verdens kuleste sykkelhjelm. Den var lilla, STOR, og var pimpet med alle klistremerkene jeg kunne få mine sukkerklissete fingre fatt i. Noen ganger klarte jeg ikke å ha den på meg alene, så da fikk jeg litt ufrivillig hjelp med låsen av pappa. ↑ a n g s t.

Da jeg var mellomstor var jeg noen ganger trist og lei meg. Jeg gråt og gråt som jeg ofte gjorde og fortsatt gjør, men så fikk jeg høre de fineste ordene «jeg sier det ikke ofte nok, men jeg er veldig stolt av deg» etterfulgt av en viktig klem og tre korte men bestemte klapp på ryggen. Jeg kan fremdeles høre ekkoene av dunkene.  Av hendene dine. Som jeg elsker.

Da jeg var mellomstor hatet jeg mattematikk. Pappa hater ikke mattematikk, og trodde han skulle klare å fikse meg (HAHHAHA) og jeg husker bare så godt passeren og linjalen i hendene dine, og det veldig veldig utslitte viskelæret som du brukte så mye til å fjerne feilene mine at fingertuppene dine ble hvite av blodmangel. Et fint men grusomt minne. Og jeg hater fortsatt matte.

Nå som jeg kanskje begynner å bli litt stor så gjør fremdeles de hendene dine alt mulig fint for meg. Og jeg elsker dem og jeg elsker deg så det hadde vært fint om du kunne slutte å si at de er schtøgge. Okey?


I love this photograph of my dad. He hates it. He actually said that this particular photo has to be the single most ugly photo ever taken of him. My hands look so ugly, he said, before looking down on them, double checking that they didn´t actually look like that in real life.

I really love this photograph. Heres why.

Just to set things straight, dad. It´s not like I sat down in front of you with my camera that day and thought MY GOD those hands are dreadful – just hold on a sec while I capture that. I saw something safe and beautiful, and what on earth could be more beautiful and safe than a pair of big daddy-hands? I also love your two day beard, and the fact that I can see a phantom outline of the mustache you once wore so characteristic on your lip. Can you remember how hysterically I cried when you all of a sudden had shaved it off..!? 

When I was a kid my hair was always neat. My dad works at Offshore & Trawl supply (google it), so BRAIDS is kinda his thing. And my braids were so flawless and tight that I am convinced they are the main reason for my weekly cluster headaches til this day. But my hair looked good. Your hands made them. 

When I was younger I got my ears pierced. I can still remember that dreadful day when I noticed the back piece of my earring had grown stuck into the back of my earlobe, because I forgot to twist the damned thing every day. Daddy´s great big bear hands fixed it, of course, but I can still remember the anxiety I felt when he held my tiny tiny infected ear and told me to hold still and stop wiggling while I thought I would die or at least lose my ear. 

When I was little I had THE coolest bicycle helmet. It was purple and glittery and way too big, and was filled with all the stickers I could get my sugarcoated fingers on. Some times I couldn´t manage to put it on properly, so I would get some involuntary help from my dad. Again – a n x i e t y. 

When I was medium and awkward I was sometimes upset. I cried and cried like I often would and still do sometimes, but then I was told «I don´t say this enough – but I am really proud of you» followed by a hug and three short but firm thuds on my back. I can still hear the echoes from those thuds. From your hands. That I love. 

When I was still medium and awkward I really hated maths. Daddy did NOT hate math, and thought he could fix me (HAHAHHHA) and I can just remember so vividly your fingertips going white from erasing so many of my mistakes. A nice but horrible memory. And I still hate maths. 

Now that I am maybe sort of becoming a grown up (kind of)
your hands are still doing all sorts of lovely things for me. And I love them and I love you, so it would be GREAT if you could stop saying your hands are ugly. Ok?

Seks dårlige bilder av lykke

This blogpost is translated ↓
lykke2lykke3lykke6lykke5lykke1lykke4

Seks bilder jeg har tatt, som jeg fisket ut igjen fra forkast-mappen i forskrekkelse etter en plutselig åpenbaring. Det er flere grunner til at bildene havnet der i utgangspunktet, men til felles har de at de ikke ble ansett som kvalitetsmessig perfekte bilder. Jeg stemplet dem som uperfekte, ikke-brukendes og vertfall ikke bloggvennlige!

Ikke i fokus. Kornete. Rotete bakgrunn. Dårlig komposisjon. Overeksponert..

.. men blant alle «feilene» så ser jeg jo nå at jeg har lykkes i å fange ekstremt mye glede, også. Noe som (ved andre øyekast) gjør dem helt fullstendig perfekte ♥


These are six photos I have taken, that I actually had chucked into the trash. There are several reasons why I dismissed these photos, but the thing that they all have in common is that they weren´t considered as perfect.

Out of fokus. Grainy. Messy backgrounds. Overexposed. Poor composition.

But among all my mistakes it suddenly occurred to me that I had succeeded in capturing a whole deal of happiness. Which on second thought (or should I say at second glance..) makes them perfect in my eyes ♥