Det uvisse

monday5

I dag tenker jeg på samtiden. Min egen tid. . På hvor oppløftende fri jeg føler meg når jeg slipper avtaleboken i gulvet sammen med min egen idé av hvordan en spesifikk dag skal utspille seg, og istedenfor bare lever den ut helt spontant. Så fri. Nesten litt rebelsk.

Jeg tenker også på hvor mistenksomt enkelt det er å la tankene få helt frie tøyler og la de galoppere langt inn i fremtiden. Etterpå, i kveld. I morgen, neste uke måned år. Skal bli, skal gjøre, skal få, skal ha.

Også fortiden da, selvsagt. Stedet hvor det er så lett å oppholde seg. Marineres i minner og angst og nostalgi. Det er finurlig og poetisk å tenke på at fortiden min former fremtiden, fremtiden kaster skygger tilbake på hvordan jeg husker og oppfatter fortiden, og at de to smelter sammen på et kosmisk vis og blir til meg – akkurat her og nå. Og slik fortsetter vi, vi tre. Fletter og fletter og fletter oss sakte og lynraskt avgårde med stadig mer fortid bak oss og desto minkende fremtid fremfor oss. I et evig virrvarr av å mimre, leve og forvente.

monday4

Kanskje er vi skapt med en driv til å alltid utvikle og forbedre oss? Eller kanskje foretrekker vi bare å leve i håpet om at noe svært en dag skal skje oss. At vi våkner opp en morgen og befinner oss DER, midt i smørøyet av vårt oppdiktede drømmeliv. En drøm som kanskje i begynnelsen var nettopp det livet vi faktisk har i dag, men som med tiden har utviklet seg videre til noe mer uhåndgripelig og diffust siden drømmer jo tross alt hører til langt der ute i periferien, og skal slett ikke nås tak i så lett. Hvorfor har usikkerheten «der fremme» så lett for å ta mye mer plass enn sikkerheten av akkurat her og nå?

Alt det som kanskje kan skje.

Kan skje. Kanskje?

Det uvisse.

Hei skatt

morgenstund, candid,_

Hei skatt

Jeg tar meg selv i å bekymre meg for deg

For ditt pure hjerte, og for alt en sjel må gjennomgå i løpet av et liv

Jeg engster meg over at verden kanskje er et vanskeligere jorde å spire på nå

enn det det var da jeg slo mine små røtter

og over hvor kalde

vi evner å være mot hverandre

Inne i deg kan jeg allerede se en voksende styrke

En ubetinget kjærlighet, og fryktløshet over å spre den

Du sier du elsker meg med så deilig enkelhet

og jeg faller nesten sønder og sammen av kraften fra tre ord fra en femåring

Vi har alle litt å lære fra deg, lille skatt

Jeg sier at jeg elsker deg tilbake mens jeg tenker at

neste gang

skal du få høre det først fra meg

Og slik gjør du meg litt mindre bekymret

over kulden i vår verden

når du på bare ett lite sekund

varmer meg tvers igjennom

Bare et torsdagstankekjør

Secondhand - the ugly Rome sweater7StearinlysmorgenStearinlys røykStearinlysmorgen2

Ubesvarte ord henger i luften rundt meg som røyken etter et utblåst stearinlys. Jeg forteller meg selv at jeg ikke bryr meg. Jeg gjør virkelig ikke det. Men røyken som jeg veiver bort fra ansiktet mitt finner veien tilbake til meg, siver inn i hodet mitt gjennom ørene og gir meg urolige netter med mareritt om problemstillinger som jeg ikke orker å bruke energi på i våken tilstand. Ubesvarte er jo tross alt et svar i seg selv. Kanskje det mest potente av de alle.

Egoet mitt er stort om dagen, og jeg føler meg i overkant selvstendig. Ingen er vi vell egentlig det sann hundre prosent. Det er jo et menneskelig behov å ha nærhet og kontakt med andre, noe som dermed gjør at vi ikke han være helt selvstendige. Likevel er det fint å tenke på at det meste og de fleste i livet mitt kan jeg faktisk klare meg uten. KAN. Ikke det at jeg vil, men jeg kan. Og sånnsett er jo det et jævlig stort kompliment til alle jeg velger å ha nær meg, om man velger å se det på samme måte som jeg gjør.

Jeg klarer ikke leve uten deg VS jeg vil så veldig gjerne leve med deg.

Hvilken smaker best på tungen?

Å dele det som ikke er så lett delbart

img_2901

«Dette innlegget blir et som jeg aldri kommer til å dele», tenkte jeg, i det jeg åpnet browseren og klikket med inn i det evigdype arkivet i Hjertejubelen. Midt på natten, selvsagt.

Under en tilsynelatende avbalansert og put together overflate så syder det igjen. Min muntlige formuleringsevne verdisettes til en trassig E på karakterkortet, men til gjengjeld så har fingertuppene mine ved flere anledninger reddet både meg og karaktersnittet mitt og de har også vist seg å være en hjelpende finger hånd hva det gjelder å slippe fri følelser, både fine og mindre fine, ut av hjerterommene og… vel, egentlig bare ut. Nøyaktig hvor ordene mine til slutt havner er av langt mindre viktighet, og det er vel derfor at internettet (les: avgrunnen) føles som et helt perfekt sted å bedrive litt emosjonell dumping.

Kanskje er det årstiden som rører litt ekstra rundt inni der. Vi lever jo akkurat nå i den tiden hvor vi skal kose oss aller mest og ha det aller finest og lunest, og jeg priser meg lykkelig over at jeg ikke er en av dem som føler meg alene og som synes at julen er vanskelig og tung. Faktisk så har jeg utelukkende gode minner og følelser knyttet til denne tiden, selv om noen av de er så triste at jeg kan fysisk kjenne sorgen klore og skrape fra innsiden av brystkassen. Hvordan kan det gi mening? Sorgfulle og lykkelige fin-triste minner? Det er som at tomme stoler rundt spisebordet blir ekstra merkbare på denne tiden, og slik er det kanskje med tomrommene inni oss også.

Ventesorg. Jeg skulle ønske jeg visste at det eksisterte et ord som beskrev det trykkende og uhånterbare vakumet vi (opp)levde i alle de atten årene, men til og med nå i ettertid – når ventesorg har gått over til å være «bare» sorg – så har det hjulpet meg på vei med en slags forsoning med det som skjedde med mamma og med livene våres. En trygghet i å vite at jeg evner å mobilisere noe som er verdt å ta med videre fra et forferdelig sted, og at det etterhvert kan bli til noe verdifult. Kanskje et karaktertrekk. Eller en mestringsevne. Livserfaring, i det aller minste.

Selv om sorgen har krevd sin plass i rommet hver eneste dag, så er jeg så velsignet at kjærligheten har gjort det samme. Hvordan kan jeg ellers forklare den første juleaftenen på sykehuset som et fint juleminne? Den med julegaveåpning og dukdekket bord på pasientrommet. Julekaker, julebrus og klementiner. Jeg hadde rød kjole med hvit krage på. Pappa, storesøster og onkel var alle der, og selvfølgelig bittelille lillesøster, og mamma – som var der, men egentlig ikke. Og pappa, mannen som aldri i livet kan få nok  anerkjennelse og ros for hva han har navigert seg gjennom i livet (!!), har alltid, A L L T I D, sørget for varme, trygge og stemningsfylte høytider for oss jentene. Det er jeg han evig takknemlig for, og han er ene og alene grunnen til at jeg fremdeles blir som et (veldig lykkelig) barn når julen er her ♥

img_2897

«Dette innlegget kommer jeg til å måtte dele», konkluderte jeg med når tårene hadde tørket og knappe seks hundre ord i en bloggpost på internett fikk hjertet mitt til å føles tusen ganger lettere. Til slutt en oppfordring til å dele. Ikke bare det som er lett, for desto mer verdifult er det kanskje å dele det som ikke er så lett delbart. Ingen av oss har det helt bra hele tiden, og det kan det kanskje være lurt av oss å huske på.

Ta vare på hverandre og dere selv ♥

Og selvfølgelig – en riktig magisk og god jul til dere!

Alt det andre som du ikke ser

Du hater det bildet av deg. Det bildet hvor hodet ditt er tiltet bakover med ansiktet vendt opp mot himmelen. Øynene dine er knepet igjen til to små streker fordi du ler slik. Den ene hånden din klamrer over magen din og den andre er blurry og på vei opp til ansiktet ditt, antakelig skal du holde deg for øynene. Du gjør nemlig det når du ler på denne måten. Du smiler. Ikke et sånt «se mot kamera og smil, smil», men du smiler med hele deg. Lar deg fullstendig rive med i det øyeblikket da vi bare lo og lo, og for en fantastisk følelse det er – å le til magen spenner seg i kramper og kjeven gjør fysisk vondt. Jeg husker ikke hva vi lo av og det spiller heller ingen rolle for jeg husker følelsen. Tryggheten oss i mellom og det kompromissløse vennskapet som gjorde at jeg lo rått med den latteren som du vet. En halvtime senere brast vi begge ut i spontan latter igjen fordi vi begge fortsatt tenkte på det. Det bildet, det hater du. Du hater det fordi armen på vei opp til ansiktet ditt har en hudfold som du ikke klarer slutte tenke på. Den fryste brå bevegelsen kastet en uflatterende skygge på magen din, mener du, og dessuten hater du at kinnene dine er store når du ler. Du hater det. Hater bildet og hater deg selv, og istedenfor å leve et hysterisk bra øyeblikk en gang til så har kroppen din blitt som en overfladisk barriere mellom deg og et fint minne. Om du bare hadde sett bildet fra min vinkel, og alt det andre som gjemmer seg i pixlene som du ikke ser. For du er så fin så uforståelig fin. Utenpå, også.

ariel-lustre-242326.jpg
Photo by Ariel Lustre on Unsplash

PERSONEN DU PRØVER Å NÅ ER IKKE TILSTEDE FOR ØYEBLIKKET. VENNLIGST VENT

JEG ER HER FORTSATT

Jeg hører på hva du sier. Virkelig. Jeg nikker, hever øyenbrynene og «hm»-er på de riktige stedene for å vise at jeg er engasjert. Det er viktig for meg det du forteller – DU er viktig. Jeg er lutter øre, jeg lover.

rawpixel-com-236143
photo_rawpixel

I sidesynet mitt kan jeg se det umiskjennelige kalde lyset blusse opp veggen bak kommoden som den ligger på. Den greia som jeg finner at jeg hverken kan leve med eller uten. Jeg glemte å legge den med skjermen ned, faen! Du fortsetter å snakke når oppmerksomheten min dras mot kommoden i bare et halvt sekund i ren refleks. Et halvt sekund for lenge til at du føler du fortsatt har min fulle interesse. Et halvt sekund for lenge til at du lenger er villig til å gå helt dit med samtalen vår. Jeg reagerer ved å overkompensere. Nikker kanskje litt oftere og «mhm»-er en gang ekstra for å signalisere at jeg er her enda, fortsatt lutter øre. Jeg føler at du føler jeg helst vil sjekke telefonen min med en gang, og plutselig føles samtalen litt amputert. Kokt ned og forkortet, og ikke så lenge etterpå, avsluttet. I den korte stillheten etter griper jeg etter telefonen.

«Hanne liker profilbildet ditt». Digg

mikaela-shannon-205961
photo_Michaela Shannon

NOTIFICATIONS  OG AVBRYTELSER

Du ER viktig for meg. I vert fall inntil den greia lyser, lager lyd eller vibrerer. Da er oppmerksomheten min kompromittert og jeg bare MÅ sjekke, før eller siden. Så viktig er jeg nemlig. Noen kan prøve å få tak i meg! Og du skjønner jo det at jeg må jo bare være tilgjengelig. Må bare sjekke. Skal bare.. se. Neida, det var ingenting. 
Hvor var vi?

Hele verdenen i høyrehånda mi. Denne magiske innretningen som bringer meg så nært noen jeg ikke kjenner og aldri kommer til å møte på den andre siden av jordkloden, samtidig som den utvider gapet mellom meg og deg med ti-tusener av mil hver gang den lyser og krever min oppmerksomhet. Og du sitter der på den andre siden av bordet. Tålmodig. Nedprioritert for en lilla smoothiebowl på insta.

jacob-ufkes-195221
photo_Jacob Ufkes

DE VOKSNES SMOKK

Som babyer brukte flere av oss smokk. Spesielt når vi gråt eller var utilpass og urolige, eller bare for komforten sin skyld. På engelsk heter smokk en «passifier», som direkte oversatt betyr å gjære noen passiv, rolig og uvirksom. Kanskje har telefonen blitt de voksnes smokk. Noe som avleder og passiviserer. Noe som stilner og stjeler oppmerksomheten, eller bare noe som vi mer en frivillig dykker ned i når vi blir ukomfortable og ikke har noe å si til hverandre. En meningsløs blå glow som gløder opp ansiktene våre, men som slukker hjernene.


E N G L I S H  T R A N S L A T I O N


I AM STILL HERE

I am listening to you. Really, I am. I nod and make «mhm» sounds at strategic times, just to make sure you feel like I am paying attention. What you are telling me is important – YOU are important. I am all ears, promise I am. 

In my side view I can se the unmistakeable blue glow flare up the wall behind the furniture on which it is laying. That thing that proves itself to be impossible to live with and impossible to live without. I forgot to lay it screen facing down, shit! For a split second my attention is drawn towards the desk as a reflex of the glow. A split second too long for you to feel like you longer can go there with our conversation. My response is to over compensate. I nod more often and say my «mhm»s more frequently to signalize that I am still here, you stil got me. I feel like you feel I want to check my phone immediately, and suddenly our talk starts feeling a little amputated. Simmered down and shortened, and in not too long, ended. In the silence that follows I check my phone. 

«Hannah likes your profilepicture». Neat. 

You ARE important to me. At least until that thing glows, makes a noise og starts vibrating. Then my attention is severely compromised and I simply HAVE to check it sooner or later. I mean, that’s just how important I am. Someone might try to get a hold of me! I’m sure you understand that I need to be available for everyone else at all times. Just a quick look. Just. Got. To. Check. No, nothing important.

Now where were we?

NOTIFICATIONS AND ABRUPTIONS

The entire world in the palm of my right hand. This magical device which allows me to be so close to the girl I don’t know and who I’ll probably never meet on the other side of the globe, and in the same time widens the gap between you and me by miles each time it signals my attention. And there you are, sitting across the table. Patient. Unprioritized for a purple smoothie bowl in my insta feed.

DUMMIES FOR GROWN UPS

As infants some of us used pacifiers. Especially when we cried, were uncomfortable or just merely for the sake of the comfort. To pacify means to make someone passive, calm and idle. Maybe our phones have become the grown up pacifier. Something that distracts and shuts down. Something that quiets and steals attention, or just something we gladly dive into when theres nothing left to say or when we get uncomfortable. This meaningless blue glow that lights up our faces, but shuts down our minds. 


Noe som ingen andre kan

Dette er mitt «jeg-er-stressa-og-utslitt» ansikt. Dette er kroppen min når den ble presset til å måtte si ifra. Dette er mitt fysiske uttrykk via mitt største organ, et klask i trynet med beskjeden

HELLÅÅ dette funker bare ikke lenger, åkei?

Dette var sist vinter. På dette tidspunktet hadde jeg allerede lenge lekt med tanken om at jeg kanskje hadde havnet i et spor som ikke var bærekraftig for meg. I mitt sjette år som sykepleier og bare litt over halvveis i tyveårene mine så følte jeg meg mye mer sliten enn hva de tallene burde tilsi. Men hvorfor skulle ikke jeg, slik som alle andre, klare å jobbe i full stilling som sykepleier? Jeg ser jo nesten daglig på insta at de klarer det. Ikke bare KLARER de det – men de er på fjellturer, kafébesøk, treningssenteret og sitter glisende og blankpolerte i hjørnesofaen med sine sytten venninner, også. Hvorfor klarer ikke jeg å ha tid til overs til det jeg vil? Hvorfor avlyser jeg avtale etter avtale fordi bare tanken på å være sosial tapper meg for det lille jeg har?

Hvorfor klarer ikke jeg, når alle andre kan?

Når jeg ser på disse bildene får jeg innmari vondt av meg selv. Ikke på grunn av eksemet, de mørke ringene eller de blodskutte øynene mine.. jeg bare husker så altfor godt hvordan det føles å være i en skikkelig ubalanse, og å lenge jobbe imot kroppens og psykens signaler. Å føle at jeg burde presse meg selv inn i en mal hverken jeg eller personligheten min ikke passet inn i. Å alltid være den som ikke kunne, ikke ville, ikke orket og som ikke hadde tid.

Det var ubehagelig å endelig måtte lytte til det kroppen min desperat prøvde å fortelle meg. Du har valgt feil, dette klarer ikke du. Jeg ble lett syk, var ofte nedstemt og utslitt og så til slutt kom også de ytre tegnene. Det var da bestemte jeg meg for å gjøre noe med situasjonen min. På gode dager var jeg overlykkelig over å ha bestemt meg for å gjøre en endring. På dårlige dager følte jeg meg mislykket, som en skuffelse, lat.

Hvorfor klarer ikke jeg, når alle andre kan?

Det sies at man ikke skal sammenligne sine svakheter mot andres styrker. Jeg er ikke sann superfan av «inspirational quotes» men akkurat denne resonnerte veldig hos meg. Vi er forskjellige. Vi har alle styrker og svakheter. Vi har alle noe vi er god på. Vi har alle noe vi ikke er god på i det hele tatt. Jeg har noe ingen andre har, andre har noe jeg aldri kommer til å få. Egentlig en himla grei tanke å tenke.

Jeg var heldig, som jeg så ofte er. Jeg måtte bare flytte opp en trapp og til andre siden av døgnet for å få en hverdag som passer meg MYE bedre, men det føltes veldig skummelt først. Å frivillig forlate en 100% fast stilling som sykepleier – ERRU GÆRN?! Men det var så riktig, SÅ riktig, ikke bare for sykepleiehjertet men også bare for meg.

Jeg har tatt tilbake tiden. Hverdagen, slik jeg vil ha den. Overskuddet og muligheten til å dyrke hobbyer og interesser. Minnet meg selv på at den hundreprosenten er det ingen andre enn jeg som forventer at jeg skal tviholde på. Det er jeg som setter forventninger og krav til meg selv, og det er jeg som kan endre på det. I dag er kroppen min så glad så glad, og det er hodet og.

Vi trenger nok alle en påminnelse en gang i blant om at det er ok å ikke passe inn der du tror du «må» passe inn. At om du ikke ender opp med å være akkurat slik som andre (eller du selv!) forventer av deg – hva så? Vær noe(n) an(dre)net! At det er helt innafor å være en annen farge enn dus pastell. Og at det er helt greit å velge feil noen ganger.

 

Jeg klarer, jeg også. Noe som ingen andre kan.

A POEM WRITTEN IN SALTINESS

I find you

in misty lakes

in the burning sunrise

in the mellow afternoon breeze

gently shushing through the wildflower meadow

mist1

You find me

in salty warm tears

in a melancholic and phlegmatic smile

in my Scottish temper

and in my crooked front tooth that pops out whenever I grin

forever reminding me

You.

mist2

Tekst og foto_priv.


Så er det den tiden av året igjen. Juni er og vil for alltid være en rar, vanskelig og fin måned, og de siste seks årene har jeg vendt perspektivet innover for å holde liv i henne og minnene hun etterlot. Den aller fineste minnestunden hadde jeg i fjor sammen med venninnen jeg har hatt for alltid (♥) da vi var på hyttetur i Alvdal og dro ned til vannet som var ekstra ekstra magisk og trolsk den natten. Hun filmet meg da jeg sendte tretten røde og hvite roser ut mot disen klokken 03.15 presis – tretten for antall dager hun og netter hun brukte på å si farvel, og klokken kvart over tre da hun tok sit siste åndedrag. Vi avsluttet det hele med å hoppe i vannet med et hyl og mye latter for å ære hennes frie sjel. Den filmen…. dyrebar.

Men hey – selv om jeg velger å marinere meg i melankolien en liten måned i året så betyr det langt i fra at greier ikke er fint nå. For selv om tiden ikke leger alle sår, så gjør en avslutning og closure det. Og akkurat nå står det fire Bouhafser lunt og trygt på den andre siden av noe som kunne vært så knusende og ødeleggende – alle sterkere, mer utholdende og mer forente enn før. Det hadde mamma i himmelen vært stolt av. 

Ønsker dere alle en magisk Sankthansfeiring ♥

DET ER PÅ TIDE Å LEVE MED MER MENING

Rose-5

Jeg har hørt på mange fornuftige stemmer snakke om mange fornuftig temaer den siste tiden. Ting om livet, stort sett. Om det ta det skumle hoppet fra å være i live til å faktisk virkelig leve. Hver dag går jeg inn for å høre og lære mer, og hjernen og sjelen min blomstrer om kapp med tomat-, chilli-, paprika- og agurkplantene (og mango!) som omringer meg her jeg nå sitter.

En god tid tilbake innsåg jeg en viktig ting. Jeg har alltid plottet inn en adresse på GPS´en min som ikke eksisterer. Det stedet jeg alltid har vært på vei i mot men aldri helt kommet frem. Jakten har vært avbrutt av noen få flyktige øyeblikk hvor jeg har trodd at  endelig er jeg her. Men utsikten fra den bakketoppen har avslørt nok en bakketoppog sånn fortsetterDere vet, enden av regnbuen. Jakten etter lykken.

tulipan2
Suddenly five wild toes appears

Lykken har blitt en handelsvare. Noe vi tror vi kan kjøpe og betale oss til. Bekvemmeligheter i form av ting som gir en nesten euforisk følelse av å kjøpe og eie akkurat der og da, men som veldig straks viser seg å bare være – ting. Ting som på mange måter ender opp med å eie oss. Vi aspirerer etter livsstiler som ikke en gang de som lever den kan gå god for, i håp om at om jeg bare  (..sett inn hva som helst som handler om å akkumulere ting man IKKE allerede har i livet her..) så blir vi endelig lykkelige. Bare vi blir ferdig med utdanningen. Bare vi får 100% jobb. Bare vi ser slik og sånn ut og bare vi dekorerer husene våre i den siste og mest trendy stilen. Bare vi kjøper den siste Iphonen. Bare vi får barn. Bare barna våre blir 18 og klarer seg selv. Bare vi skviser eller eser kroppene våre inn i malen som er satt, og mener det vi burde mene. Bare vi maler oss selv og omgivelsene våre på en måte som gjenspeiler oss, personlighetene våre. Egenrådige, selvstendige og «lykkelige». Unike, nøyaktig slik som alle andre.

Alfabetet vårt består kun av bokstaven i, og vi jakter alltid etter prikken.

tulipan-3

Vi vet jo at ingenting av dette egentlig er riktig. Gjør vi ikke? For vi eier jo bare mer og mer og mer og mer – men kommer vi noen gang nærmere lykken? Er vi selvoppfylte og tro mot oss selv? Tråkker vi «vår egen sti» eller er vi egentlig fastlåst i det hamsterhjulet som samfunnet leder oss til å tro at vi hører hjemme i. Spinner spinner spinner ingensteds fort.

De kloke stemmene hvisket i øret mitt at for å komme nærmere den faktiske lykken, så må den evige jakten på den stoppe. Og at istedenfor så må vi starte jakten på det meningsfylte livet. På de tingene som gir mening mitt liv. I ditt liv. Og at for å gjøre det, så må vi først finne ut hva verdiene våre egentlig er. Hva er egentlig våre dypeste overbevisninger og tro, som guider oss gjennom dagen og livet. Og lever vi egentlig på akkord med disse?

Jakten på et meningsfylt liv. Irriterende opplagt!

I 2013 (pytonåret) skreiv jeg dette innlegget om min egen jakt på lykken og om hvordan det ikke gikk så veldig bra.  Og på seinsommeren i fjor skreiv jeg om hvordan jeg følte meg tappet, som jeg så ofte har gjort og så ofte gjør. Og for ikke så lenge siden bestemte jeg meg for å gjøre noe med en av de tingene som tapper meg, nemlig all tiden jeg bruker opp på å være en sykepleier. Denne uken er jeg i ferd med å bla om til neste kapittel, og jeg må si at det føles så utrolig myndiggjørende å gjøre dette for meg selv og for å leve mer i balanse med i vert fall én verdi som jeg har klinkende klart for meg. Tid.

tulipan-2.jpg

Tidligere i år havnet jeg tilfeldigvis innom bloggen til Rania (Rowan Tree). Plutselig las jeg ord som jeg selv har hatt så vanskelig for å uttrykke så lenge nå. Hennes utstråling og holdninger drar meg frivillig og hjelpesløst inn i et liv som går litt saktere enn det de fleste av oss er vandt til. Det var der jeg først ble introdusert og nyskjerrig på begrepene slow living, det å leve en bærekraftig livsstil (sustainability) og deretter minimalisme, som igjen ledet meg videre til de kloke (og festlige) stemmene til Ryan Nicodemus og Joshua Fields Millburn aka The Minimalists og deres podcasts og blogg. Jeg har binge-lyttet på episodene deres over en lenger tid nå, og om dere også føler det på det jeg prøver å formidle, og kjenner på den gnagende følelsen av at det er ett eller annet som mangler – hør på dem!

Jeg skal ikke skrive at det føles litt som å bli født på nytt. Jeg skal derimot skrive at det føles som om at halve klossetårnet «meg» har blitt revet ned fra midten en plass, og at jeg nå skal stable det/meg sakte sammen igjen. Bare med færre klosser. Og kanskje i litt andre farger. I et annet tempo, og meg klosser som jeg lager selv.

Jeg tar dere med på denne nye reisen min om dere vil det eller ei, for nå som jeg endelig har funnet frem til noen av ordene jeg har leitet så febrilsk etter, så klør det i hele sjela etter å finne enda flere.

For inspirasjon, se her og her ♥

Men dere.. hva er deres verdier?

OM SYKEPLEIEHJERTETS SMÅ TOPPER OG DYPE DALER – SVAR PÅ SPØRSMÅLSRUNDEN

Jeg har drøyd med å skrive dette innlegget altfor lenge nå, jeg vet. Unnskyld unnskyld unnskyld til deg som jeg vet har stilt mange av spørsmålene og ventet tålmodig på svarene mine. Truth be told så har jeg og sykepleierhjertet hatt et litt turbulent forhold i senere tid, og når jeg skulle svare noen av spørsmålene deres så likte jeg ikke alltid de svarene jeg selv hadde å gi. Men så tenkte jeg som så, at om det var jeg som var undrende sykepleierstudent eller nyskjerrig søkende, så hadde i vert fall jeg satt pris på å få høre en annen sannhet enn bare den som handler om omsorg for andre, varme hender, engler i hvitt og en følelse av å gjøre en forskjell i noens hverdag. SYKEPLEIE er nemlig så mye mye mer enn det, både på godt og vondt.

parts3 (1 of 1)

Hva liker du best med å være sykepleier?

Det beste med å være sykepleier er egentlig det sikre arbeidsmarkedet og de mange mange valgmulighetene som utdanningen gir. Man kan videreutdannes og kurses i alle himmelretninger, noe som gjør selve sykepleiefeltet veldig bredt. Også kommer det alltid alltid for alltid til å være behov for oss. Alltid.

Andre ting jeg liker godt med yrket er den følelsen jeg får når jeg lykkes der det er vanskelig. Å jobbe med personer med demens er veldig utfordrende, og de små seierene føles noen ganger like store som OL-gull. Følelsen av å ha en liten egenskap eller kvalitet ved meg selv som fungerer som en nøkkel inn til en annen låst person er helt awesome. Det er purt, og helt helt ekte, og noen ganger det eneste som gjør «det hele verdt det».

Roadtrip_8okt_10

Hva liker du minst?

Jeg liker minst å til stadighet måtte deale med de misoppfatninger mange har om hva det faktisk innebærer å være en sertifisert sykepleier. For eksempel så reagerte et fjernt familiemedlem av meg med å si «skal du bli rævtørker?!» da jeg som attenåring fortalte stolt at jeg hadde kommet inn på sykepleierstudiet. Jeg hater hvor lei jeg først blir når jeg først er lei, og jeg misliker sterkt at for mange så begrenser sykepleie seg til stell, bleieskift, medisinutdeling og en og annen varm hånd.

Jeg liker dårlig den kvelende følelsen av stadig økende krav, ansvar og forventninger til sykepleiere – samtidig som rammene våre alltid blir strammere og skjørere. Innskjæringer, nedbemanning og sparsommelighet, og hele den greia der.

letattoo (1 of 1)

Hva liker du mest med jobben din?

Først og fremst – jeg jobber på et sykehjem på en avdeling for personer med demens. Jeg er på ganske nøyaktig det siste stedet jeg skulle havne i hele verden, i følge meg selv som sykepleierstudent. Demensen havnet jeg innom litt på måfå og bittelitt motvillig da sykehjemmet jeg jobbet på ikke kunne tilby meg en fast stillingsprosent, men her sitter jeg altså tre år senere og har videreutdannet meg innen feltet og virkelig – med hånden på hjertet – elsker demensomsorg.

Det beste med akkurat jobben min er alle de små overraskelsene som ligger linet opp som ujevne og støvete perler på en snor igjennom arbeidsdagen. I bunn og grunn ligger rutinen, men du VET at på ett eller annet tidspunkt så tråkker du over en kinaputt som spicer opp arbeidshverdagen din. Demens er hjerterått, tragisk og knusende. Men på den andre siden av diagnosekoden finnes også den glassklare gleden, den uhemmede latteren og de mange lysglimtene. Å bli overrasket når du ikke lenger trodde du evnet å bli det. Når du hører VERDENS BESTE one-linere fra de skjelvende leppene til en mange-å-nittiåring. Brutal ærlighet. Null filter eller innpakning. Jeg elsker det.

OOto23

Hvorfor ville du bli sykepleier?

Det ville jeg ikke. Ikke i det hele tatt. Tanken på å en dag bli sykepleier hadde ikke engang så mye som streifet meg før fristen for å søke videre utdanning nesten kom og moste meg flat, og jeg måtte bare bestemme meg for noe jeg kunne bli når jeg ble stor som tydeligvis var NÅ MED EN GANG.

Utav studietilbudene på skolen min her i Ålesund så var sykepleien det jeg minst hatet tanken på å gå, så da ble det det. Haha! Huff, jeg var så innmari skolelei, og sett i retroperspektivet så hadde jeg nok hatt godt av et friår. Men jeg var veldig heldig, og stortrivdes med både studie og yrket, selv om det var mye mer krevende enn jeg hadde forestilt meg. Så ja, litt flaks må man jo ha.

selvportrettseptember6

Jeg vurderer sterkt å kaste meg på sykepleiestudiet til høsten og vil gjerne høre dine tanker omkring både studiet i seg selv, studiehverdagen, hvordan det var å starte i yrket, hvordan jobbhverdagen din er nå og hvordan du «løser» utfordringene ved turnuslivet.

Jeg hoppet på sykepleiestudiet uten noe erfaring whatsoever, og egentlig helt uten forutsetninger for å vite hva jeg i det hele tatt gikk til. Det jeg husker best er stolpesjokket jeg fikk den første uken da vi startet med undervisningene, og alt bare gikk i hundreoghendelse kilometer i timen deretter. Studiet var så mye mer krevende enn jeg hadde forestilt meg, men det gikk. Bare husk at de fleste føler seg overveldet, i vert fall likte jeg å tro det.

Å være student er jo utrolig kjekt og krevende og vanskelig og lett. For meg var det en salig blanding av krevende og utfordrende perioder med små og regelmessige drypp av AWESOME som avbalanserte det hele. Når jeg satt på skolebenken så jeg frem til praksis. Når jeg var i praksis lengtet jeg litt tilbake til skolebenken. Når eksamen nærmet seg ville jeg aller helst krype ned i et hull og dø (skippertaksmennesket som jeg er). Alt i alt en veldig variert og kjekk studiehverdag som jeg aldri ville opplevd igjen, haha forstå det den som kan!

Roadtrip_8okt_20

En kveld la jeg meg som sykepleierstudent og våknet neste morgen som sykepleier. Overgangen var like brutal som den høres ut. På onsdagen sto jeg oppført som pleieassistent i vaktlisten på jobb og på torsdag var jeg SYKEPLEIEREN med alt det ansvaret som fulgte med. Jeg var pissredd, men likevel så klar. En helt sinnsykt rar følelse. Men! De fleste har jo forståelse for at selv om tittelen din endres over natten, så gjør ikke DU det, og sykepleieruniformen vokser man seg sakte men sikkert inn i ♥

Anngående turnuslivet. Det er smak og behag, og har virkelig både sine fordeler og ulemper. JEG trives ikke i 100% turnus, og er i ferd med å gjøre noen endringer på den fronten. Dette vil jeg skrive litt mer om i et annet innlegg, etterhvert som jeg føler jeg har «løst» de utfordringene litt.

Tusen takk for spørsmålene og for litt sjelegransking 🙂 SHOOT om dere lurer på mer fra sykepleierhjertet ♥