Alt det andre som du ikke ser

Du hater det bildet av deg. Det bildet hvor hodet ditt er tiltet bakover med ansiktet vendt opp mot himmelen. Øynene dine er knepet igjen til to små streker fordi du ler slik. Den ene hånden din klamrer over magen din og den andre er blurry og på vei opp til ansiktet ditt, antakelig skal du holde deg for øynene. Du gjør nemlig det når du ler på denne måten. Du smiler. Ikke et sånt «se mot kamera og smil, smil», men du smiler med hele deg. Lar deg fullstendig rive med i det øyeblikket da vi bare lo og lo, og for en fantastisk følelse det er – å le til magen spenner seg i kramper og kjeven gjør fysisk vondt. Jeg husker ikke hva vi lo av og det spiller heller ingen rolle for jeg husker følelsen. Tryggheten oss i mellom og det kompromissløse vennskapet som gjorde at jeg lo rått med den latteren som du vet. En halvtime senere brast vi begge ut i spontan latter igjen fordi vi begge fortsatt tenkte på det. Det bildet, det hater du. Du hater det fordi armen på vei opp til ansiktet ditt har en hudfold som du ikke klarer slutte tenke på. Den fryste brå bevegelsen kastet en uflatterende skygge på magen din, mener du, og dessuten hater du at kinnene dine er store når du ler. Du hater det. Hater bildet og hater deg selv, og istedenfor å leve et hysterisk bra øyeblikk en gang til så har kroppen din blitt som en overfladisk barriere mellom deg og et fint minne. Om du bare hadde sett bildet fra min vinkel, og alt det andre som gjemmer seg i pixlene som du ikke ser. For du er så fin så uforståelig fin. Utenpå, også.

ariel-lustre-242326.jpg
Photo by Ariel Lustre on Unsplash

PERSONEN DU PRØVER Å NÅ ER IKKE TILSTEDE FOR ØYEBLIKKET. VENNLIGST VENT

JEG ER HER FORTSATT

Jeg hører på hva du sier. Virkelig. Jeg nikker, hever øyenbrynene og «hm»-er på de riktige stedene for å vise at jeg er engasjert. Det er viktig for meg det du forteller – DU er viktig. Jeg er lutter øre, jeg lover.

rawpixel-com-236143
photo_rawpixel

I sidesynet mitt kan jeg se det umiskjennelige kalde lyset blusse opp veggen bak kommoden som den ligger på. Den greia som jeg finner at jeg hverken kan leve med eller uten. Jeg glemte å legge den med skjermen ned, faen! Du fortsetter å snakke når oppmerksomheten min dras mot kommoden i bare et halvt sekund i ren refleks. Et halvt sekund for lenge til at du føler du fortsatt har min fulle interesse. Et halvt sekund for lenge til at du lenger er villig til å gå helt dit med samtalen vår. Jeg reagerer ved å overkompensere. Nikker kanskje litt oftere og «mhm»-er en gang ekstra for å signalisere at jeg er her enda, fortsatt lutter øre. Jeg føler at du føler jeg helst vil sjekke telefonen min med en gang, og plutselig føles samtalen litt amputert. Kokt ned og forkortet, og ikke så lenge etterpå, avsluttet. I den korte stillheten etter griper jeg etter telefonen.

«Hanne liker profilbildet ditt». Digg

mikaela-shannon-205961
photo_Michaela Shannon

NOTIFICATIONS  OG AVBRYTELSER

Du ER viktig for meg. I vert fall inntil den greia lyser, lager lyd eller vibrerer. Da er oppmerksomheten min kompromittert og jeg bare MÅ sjekke, før eller siden. Så viktig er jeg nemlig. Noen kan prøve å få tak i meg! Og du skjønner jo det at jeg må jo bare være tilgjengelig. Må bare sjekke. Skal bare.. se. Neida, det var ingenting. 
Hvor var vi?

Hele verdenen i høyrehånda mi. Denne magiske innretningen som bringer meg så nært noen jeg ikke kjenner og aldri kommer til å møte på den andre siden av jordkloden, samtidig som den utvider gapet mellom meg og deg med ti-tusener av mil hver gang den lyser og krever min oppmerksomhet. Og du sitter der på den andre siden av bordet. Tålmodig. Nedprioritert for en lilla smoothiebowl på insta.

jacob-ufkes-195221
photo_Jacob Ufkes

DE VOKSNES SMOKK

Som babyer brukte flere av oss smokk. Spesielt når vi gråt eller var utilpass og urolige, eller bare for komforten sin skyld. På engelsk heter smokk en «passifier», som direkte oversatt betyr å gjære noen passiv, rolig og uvirksom. Kanskje har telefonen blitt de voksnes smokk. Noe som avleder og passiviserer. Noe som stilner og stjeler oppmerksomheten, eller bare noe som vi mer en frivillig dykker ned i når vi blir ukomfortable og ikke har noe å si til hverandre. En meningsløs blå glow som gløder opp ansiktene våre, men som slukker hjernene.


E N G L I S H  T R A N S L A T I O N


I AM STILL HERE

I am listening to you. Really, I am. I nod and make «mhm» sounds at strategic times, just to make sure you feel like I am paying attention. What you are telling me is important – YOU are important. I am all ears, promise I am. 

In my side view I can se the unmistakeable blue glow flare up the wall behind the furniture on which it is laying. That thing that proves itself to be impossible to live with and impossible to live without. I forgot to lay it screen facing down, shit! For a split second my attention is drawn towards the desk as a reflex of the glow. A split second too long for you to feel like you longer can go there with our conversation. My response is to over compensate. I nod more often and say my «mhm»s more frequently to signalize that I am still here, you stil got me. I feel like you feel I want to check my phone immediately, and suddenly our talk starts feeling a little amputated. Simmered down and shortened, and in not too long, ended. In the silence that follows I check my phone. 

«Hannah likes your profilepicture». Neat. 

You ARE important to me. At least until that thing glows, makes a noise og starts vibrating. Then my attention is severely compromised and I simply HAVE to check it sooner or later. I mean, that’s just how important I am. Someone might try to get a hold of me! I’m sure you understand that I need to be available for everyone else at all times. Just a quick look. Just. Got. To. Check. No, nothing important.

Now where were we?

NOTIFICATIONS AND ABRUPTIONS

The entire world in the palm of my right hand. This magical device which allows me to be so close to the girl I don’t know and who I’ll probably never meet on the other side of the globe, and in the same time widens the gap between you and me by miles each time it signals my attention. And there you are, sitting across the table. Patient. Unprioritized for a purple smoothie bowl in my insta feed.

DUMMIES FOR GROWN UPS

As infants some of us used pacifiers. Especially when we cried, were uncomfortable or just merely for the sake of the comfort. To pacify means to make someone passive, calm and idle. Maybe our phones have become the grown up pacifier. Something that distracts and shuts down. Something that quiets and steals attention, or just something we gladly dive into when theres nothing left to say or when we get uncomfortable. This meaningless blue glow that lights up our faces, but shuts down our minds. 


Noe som ingen andre kan

Dette er mitt «jeg-er-stressa-og-utslitt» ansikt. Dette er kroppen min når den ble presset til å måtte si ifra. Dette er mitt fysiske uttrykk via mitt største organ, et klask i trynet med beskjeden

HELLÅÅ dette funker bare ikke lenger, åkei?

Dette var sist vinter. På dette tidspunktet hadde jeg allerede lenge lekt med tanken om at jeg kanskje hadde havnet i et spor som ikke var bærekraftig for meg. I mitt sjette år som sykepleier og bare litt over halvveis i tyveårene mine så følte jeg meg mye mer sliten enn hva de tallene burde tilsi. Men hvorfor skulle ikke jeg, slik som alle andre, klare å jobbe i full stilling som sykepleier? Jeg ser jo nesten daglig på insta at de klarer det. Ikke bare KLARER de det – men de er på fjellturer, kafébesøk, treningssenteret og sitter glisende og blankpolerte i hjørnesofaen med sine sytten venninner, også. Hvorfor klarer ikke jeg å ha tid til overs til det jeg vil? Hvorfor avlyser jeg avtale etter avtale fordi bare tanken på å være sosial tapper meg for det lille jeg har?

Hvorfor klarer ikke jeg, når alle andre kan?

Når jeg ser på disse bildene får jeg innmari vondt av meg selv. Ikke på grunn av eksemet, de mørke ringene eller de blodskutte øynene mine.. jeg bare husker så altfor godt hvordan det føles å være i en skikkelig ubalanse, og å lenge jobbe imot kroppens og psykens signaler. Å føle at jeg burde presse meg selv inn i en mal hverken jeg eller personligheten min ikke passet inn i. Å alltid være den som ikke kunne, ikke ville, ikke orket og som ikke hadde tid.

Det var ubehagelig å endelig måtte lytte til det kroppen min desperat prøvde å fortelle meg. Du har valgt feil, dette klarer ikke du. Jeg ble lett syk, var ofte nedstemt og utslitt og så til slutt kom også de ytre tegnene. Det var da bestemte jeg meg for å gjøre noe med situasjonen min. På gode dager var jeg overlykkelig over å ha bestemt meg for å gjøre en endring. På dårlige dager følte jeg meg mislykket, som en skuffelse, lat.

Hvorfor klarer ikke jeg, når alle andre kan?

Det sies at man ikke skal sammenligne sine svakheter mot andres styrker. Jeg er ikke sann superfan av «inspirational quotes» men akkurat denne resonnerte veldig hos meg. Vi er forskjellige. Vi har alle styrker og svakheter. Vi har alle noe vi er god på. Vi har alle noe vi ikke er god på i det hele tatt. Jeg har noe ingen andre har, andre har noe jeg aldri kommer til å få. Egentlig en himla grei tanke å tenke.

Jeg var heldig, som jeg så ofte er. Jeg måtte bare flytte opp en trapp og til andre siden av døgnet for å få en hverdag som passer meg MYE bedre, men det føltes veldig skummelt først. Å frivillig forlate en 100% fast stilling som sykepleier – ERRU GÆRN?! Men det var så riktig, SÅ riktig, ikke bare for sykepleiehjertet men også bare for meg.

Jeg har tatt tilbake tiden. Hverdagen, slik jeg vil ha den. Overskuddet og muligheten til å dyrke hobbyer og interesser. Minnet meg selv på at den hundreprosenten er det ingen andre enn jeg som forventer at jeg skal tviholde på. Det er jeg som setter forventninger og krav til meg selv, og det er jeg som kan endre på det. I dag er kroppen min så glad så glad, og det er hodet og.

Vi trenger nok alle en påminnelse en gang i blant om at det er ok å ikke passe inn der du tror du «må» passe inn. At om du ikke ender opp med å være akkurat slik som andre (eller du selv!) forventer av deg – hva så? Vær noe(n) an(dre)net! At det er helt innafor å være en annen farge enn dus pastell. Og at det er helt greit å velge feil noen ganger.

 

Jeg klarer, jeg også. Noe som ingen andre kan.

A POEM WRITTEN IN SALTINESS

I find you

in misty lakes

in the burning sunrise

in the mellow afternoon breeze

gently shushing through the wildflower meadow

mist1

You find me

in salty warm tears

in a melancholic and phlegmatic smile

in my Scottish temper

and in my crooked front tooth that pops out whenever I grin

forever reminding me

You.

mist2

Tekst og foto_priv.


Så er det den tiden av året igjen. Juni er og vil for alltid være en rar, vanskelig og fin måned, og de siste seks årene har jeg vendt perspektivet innover for å holde liv i henne og minnene hun etterlot. Den aller fineste minnestunden hadde jeg i fjor sammen med venninnen jeg har hatt for alltid (♥) da vi var på hyttetur i Alvdal og dro ned til vannet som var ekstra ekstra magisk og trolsk den natten. Hun filmet meg da jeg sendte tretten røde og hvite roser ut mot disen klokken 03.15 presis – tretten for antall dager hun og netter hun brukte på å si farvel, og klokken kvart over tre da hun tok sit siste åndedrag. Vi avsluttet det hele med å hoppe i vannet med et hyl og mye latter for å ære hennes frie sjel. Den filmen…. dyrebar.

Men hey – selv om jeg velger å marinere meg i melankolien en liten måned i året så betyr det langt i fra at greier ikke er fint nå. For selv om tiden ikke leger alle sår, så gjør en avslutning og closure det. Og akkurat nå står det fire Bouhafser lunt og trygt på den andre siden av noe som kunne vært så knusende og ødeleggende – alle sterkere, mer utholdende og mer forente enn før. Det hadde mamma i himmelen vært stolt av. 

Ønsker dere alle en magisk Sankthansfeiring ♥

DET ER PÅ TIDE Å LEVE MED MER MENING

Rose-5

Jeg har hørt på mange fornuftige stemmer snakke om mange fornuftig temaer den siste tiden. Ting om livet, stort sett. Om det ta det skumle hoppet fra å være i live til å faktisk virkelig leve. Hver dag går jeg inn for å høre og lære mer, og hjernen og sjelen min blomstrer om kapp med tomat-, chilli-, paprika- og agurkplantene (og mango!) som omringer meg her jeg nå sitter.

En god tid tilbake innsåg jeg en viktig ting. Jeg har alltid plottet inn en adresse på GPS´en min som ikke eksisterer. Det stedet jeg alltid har vært på vei i mot men aldri helt kommet frem. Jakten har vært avbrutt av noen få flyktige øyeblikk hvor jeg har trodd at  endelig er jeg her. Men utsikten fra den bakketoppen har avslørt nok en bakketoppog sånn fortsetterDere vet, enden av regnbuen. Jakten etter lykken.

tulipan2
Suddenly five wild toes appears

Lykken har blitt en handelsvare. Noe vi tror vi kan kjøpe og betale oss til. Bekvemmeligheter i form av ting som gir en nesten euforisk følelse av å kjøpe og eie akkurat der og da, men som veldig straks viser seg å bare være – ting. Ting som på mange måter ender opp med å eie oss. Vi aspirerer etter livsstiler som ikke en gang de som lever den kan gå god for, i håp om at om jeg bare  (..sett inn hva som helst som handler om å akkumulere ting man IKKE allerede har i livet her..) så blir vi endelig lykkelige. Bare vi blir ferdig med utdanningen. Bare vi får 100% jobb. Bare vi ser slik og sånn ut og bare vi dekorerer husene våre i den siste og mest trendy stilen. Bare vi kjøper den siste Iphonen. Bare vi får barn. Bare barna våre blir 18 og klarer seg selv. Bare vi skviser eller eser kroppene våre inn i malen som er satt, og mener det vi burde mene. Bare vi maler oss selv og omgivelsene våre på en måte som gjenspeiler oss, personlighetene våre. Egenrådige, selvstendige og «lykkelige». Unike, nøyaktig slik som alle andre.

Alfabetet vårt består kun av bokstaven i, og vi jakter alltid etter prikken.

tulipan-3

Vi vet jo at ingenting av dette egentlig er riktig. Gjør vi ikke? For vi eier jo bare mer og mer og mer og mer – men kommer vi noen gang nærmere lykken? Er vi selvoppfylte og tro mot oss selv? Tråkker vi «vår egen sti» eller er vi egentlig fastlåst i det hamsterhjulet som samfunnet leder oss til å tro at vi hører hjemme i. Spinner spinner spinner ingensteds fort.

De kloke stemmene hvisket i øret mitt at for å komme nærmere den faktiske lykken, så må den evige jakten på den stoppe. Og at istedenfor så må vi starte jakten på det meningsfylte livet. På de tingene som gir mening mitt liv. I ditt liv. Og at for å gjøre det, så må vi først finne ut hva verdiene våre egentlig er. Hva er egentlig våre dypeste overbevisninger og tro, som guider oss gjennom dagen og livet. Og lever vi egentlig på akkord med disse?

Jakten på et meningsfylt liv. Irriterende opplagt!

I 2013 (pytonåret) skreiv jeg dette innlegget om min egen jakt på lykken og om hvordan det ikke gikk så veldig bra.  Og på seinsommeren i fjor skreiv jeg om hvordan jeg følte meg tappet, som jeg så ofte har gjort og så ofte gjør. Og for ikke så lenge siden bestemte jeg meg for å gjøre noe med en av de tingene som tapper meg, nemlig all tiden jeg bruker opp på å være en sykepleier. Denne uken er jeg i ferd med å bla om til neste kapittel, og jeg må si at det føles så utrolig myndiggjørende å gjøre dette for meg selv og for å leve mer i balanse med i vert fall én verdi som jeg har klinkende klart for meg. Tid.

tulipan-2.jpg

Tidligere i år havnet jeg tilfeldigvis innom bloggen til Rania (Rowan Tree). Plutselig las jeg ord som jeg selv har hatt så vanskelig for å uttrykke så lenge nå. Hennes utstråling og holdninger drar meg frivillig og hjelpesløst inn i et liv som går litt saktere enn det de fleste av oss er vandt til. Det var der jeg først ble introdusert og nyskjerrig på begrepene slow living, det å leve en bærekraftig livsstil (sustainability) og deretter minimalisme, som igjen ledet meg videre til de kloke (og festlige) stemmene til Ryan Nicodemus og Joshua Fields Millburn aka The Minimalists og deres podcasts og blogg. Jeg har binge-lyttet på episodene deres over en lenger tid nå, og om dere også føler det på det jeg prøver å formidle, og kjenner på den gnagende følelsen av at det er ett eller annet som mangler – hør på dem!

Jeg skal ikke skrive at det føles litt som å bli født på nytt. Jeg skal derimot skrive at det føles som om at halve klossetårnet «meg» har blitt revet ned fra midten en plass, og at jeg nå skal stable det/meg sakte sammen igjen. Bare med færre klosser. Og kanskje i litt andre farger. I et annet tempo, og meg klosser som jeg lager selv.

Jeg tar dere med på denne nye reisen min om dere vil det eller ei, for nå som jeg endelig har funnet frem til noen av ordene jeg har leitet så febrilsk etter, så klør det i hele sjela etter å finne enda flere.

For inspirasjon, se her og her ♥

Men dere.. hva er deres verdier?

OM SYKEPLEIEHJERTETS SMÅ TOPPER OG DYPE DALER – SVAR PÅ SPØRSMÅLSRUNDEN

Jeg har drøyd med å skrive dette innlegget altfor lenge nå, jeg vet. Unnskyld unnskyld unnskyld til deg som jeg vet har stilt mange av spørsmålene og ventet tålmodig på svarene mine. Truth be told så har jeg og sykepleierhjertet hatt et litt turbulent forhold i senere tid, og når jeg skulle svare noen av spørsmålene deres så likte jeg ikke alltid de svarene jeg selv hadde å gi. Men så tenkte jeg som så, at om det var jeg som var undrende sykepleierstudent eller nyskjerrig søkende, så hadde i vert fall jeg satt pris på å få høre en annen sannhet enn bare den som handler om omsorg for andre, varme hender, engler i hvitt og en følelse av å gjøre en forskjell i noens hverdag. SYKEPLEIE er nemlig så mye mye mer enn det, både på godt og vondt.

parts3 (1 of 1)

Hva liker du best med å være sykepleier?

Det beste med å være sykepleier er egentlig det sikre arbeidsmarkedet og de mange mange valgmulighetene som utdanningen gir. Man kan videreutdannes og kurses i alle himmelretninger, noe som gjør selve sykepleiefeltet veldig bredt. Også kommer det alltid alltid for alltid til å være behov for oss. Alltid.

Andre ting jeg liker godt med yrket er den følelsen jeg får når jeg lykkes der det er vanskelig. Å jobbe med personer med demens er veldig utfordrende, og de små seierene føles noen ganger like store som OL-gull. Følelsen av å ha en liten egenskap eller kvalitet ved meg selv som fungerer som en nøkkel inn til en annen låst person er helt awesome. Det er purt, og helt helt ekte, og noen ganger det eneste som gjør «det hele verdt det».

Roadtrip_8okt_10

Hva liker du minst?

Jeg liker minst å til stadighet måtte deale med de misoppfatninger mange har om hva det faktisk innebærer å være en sertifisert sykepleier. For eksempel så reagerte et fjernt familiemedlem av meg med å si «skal du bli rævtørker?!» da jeg som attenåring fortalte stolt at jeg hadde kommet inn på sykepleierstudiet. Jeg hater hvor lei jeg først blir når jeg først er lei, og jeg misliker sterkt at for mange så begrenser sykepleie seg til stell, bleieskift, medisinutdeling og en og annen varm hånd.

Jeg liker dårlig den kvelende følelsen av stadig økende krav, ansvar og forventninger til sykepleiere – samtidig som rammene våre alltid blir strammere og skjørere. Innskjæringer, nedbemanning og sparsommelighet, og hele den greia der.

letattoo (1 of 1)

Hva liker du mest med jobben din?

Først og fremst – jeg jobber på et sykehjem på en avdeling for personer med demens. Jeg er på ganske nøyaktig det siste stedet jeg skulle havne i hele verden, i følge meg selv som sykepleierstudent. Demensen havnet jeg innom litt på måfå og bittelitt motvillig da sykehjemmet jeg jobbet på ikke kunne tilby meg en fast stillingsprosent, men her sitter jeg altså tre år senere og har videreutdannet meg innen feltet og virkelig – med hånden på hjertet – elsker demensomsorg.

Det beste med akkurat jobben min er alle de små overraskelsene som ligger linet opp som ujevne og støvete perler på en snor igjennom arbeidsdagen. I bunn og grunn ligger rutinen, men du VET at på ett eller annet tidspunkt så tråkker du over en kinaputt som spicer opp arbeidshverdagen din. Demens er hjerterått, tragisk og knusende. Men på den andre siden av diagnosekoden finnes også den glassklare gleden, den uhemmede latteren og de mange lysglimtene. Å bli overrasket når du ikke lenger trodde du evnet å bli det. Når du hører VERDENS BESTE one-linere fra de skjelvende leppene til en mange-å-nittiåring. Brutal ærlighet. Null filter eller innpakning. Jeg elsker det.

OOto23

Hvorfor ville du bli sykepleier?

Det ville jeg ikke. Ikke i det hele tatt. Tanken på å en dag bli sykepleier hadde ikke engang så mye som streifet meg før fristen for å søke videre utdanning nesten kom og moste meg flat, og jeg måtte bare bestemme meg for noe jeg kunne bli når jeg ble stor som tydeligvis var NÅ MED EN GANG.

Utav studietilbudene på skolen min her i Ålesund så var sykepleien det jeg minst hatet tanken på å gå, så da ble det det. Haha! Huff, jeg var så innmari skolelei, og sett i retroperspektivet så hadde jeg nok hatt godt av et friår. Men jeg var veldig heldig, og stortrivdes med både studie og yrket, selv om det var mye mer krevende enn jeg hadde forestilt meg. Så ja, litt flaks må man jo ha.

selvportrettseptember6

Jeg vurderer sterkt å kaste meg på sykepleiestudiet til høsten og vil gjerne høre dine tanker omkring både studiet i seg selv, studiehverdagen, hvordan det var å starte i yrket, hvordan jobbhverdagen din er nå og hvordan du «løser» utfordringene ved turnuslivet.

Jeg hoppet på sykepleiestudiet uten noe erfaring whatsoever, og egentlig helt uten forutsetninger for å vite hva jeg i det hele tatt gikk til. Det jeg husker best er stolpesjokket jeg fikk den første uken da vi startet med undervisningene, og alt bare gikk i hundreoghendelse kilometer i timen deretter. Studiet var så mye mer krevende enn jeg hadde forestilt meg, men det gikk. Bare husk at de fleste føler seg overveldet, i vert fall likte jeg å tro det.

Å være student er jo utrolig kjekt og krevende og vanskelig og lett. For meg var det en salig blanding av krevende og utfordrende perioder med små og regelmessige drypp av AWESOME som avbalanserte det hele. Når jeg satt på skolebenken så jeg frem til praksis. Når jeg var i praksis lengtet jeg litt tilbake til skolebenken. Når eksamen nærmet seg ville jeg aller helst krype ned i et hull og dø (skippertaksmennesket som jeg er). Alt i alt en veldig variert og kjekk studiehverdag som jeg aldri ville opplevd igjen, haha forstå det den som kan!

Roadtrip_8okt_20

En kveld la jeg meg som sykepleierstudent og våknet neste morgen som sykepleier. Overgangen var like brutal som den høres ut. På onsdagen sto jeg oppført som pleieassistent i vaktlisten på jobb og på torsdag var jeg SYKEPLEIEREN med alt det ansvaret som fulgte med. Jeg var pissredd, men likevel så klar. En helt sinnsykt rar følelse. Men! De fleste har jo forståelse for at selv om tittelen din endres over natten, så gjør ikke DU det, og sykepleieruniformen vokser man seg sakte men sikkert inn i ♥

Anngående turnuslivet. Det er smak og behag, og har virkelig både sine fordeler og ulemper. JEG trives ikke i 100% turnus, og er i ferd med å gjøre noen endringer på den fronten. Dette vil jeg skrive litt mer om i et annet innlegg, etterhvert som jeg føler jeg har «løst» de utfordringene litt.

Tusen takk for spørsmålene og for litt sjelegransking 🙂 SHOOT om dere lurer på mer fra sykepleierhjertet ♥

HER OG NÅ FOR Å LEVE LITT SAKTERE OG LITT ENKLERE

Hei mine kjære lesere ♥ Er alt bra med dere?

Jeg har mye på hjertet for tiden, jeg vet. Men ting er både tungt og håpefullt på en og samme tid nå – to motpoler som sammen utgjør en veldig merkelig berg og dalbane, og jeg slipper taket og slenger med armene samtidig som jeg spenner beina og krummer tærne. Holder fast mens jeg slipper taket, på en måte. I går snakket Martinus og jeg sammen om hva som rører rundt i hode og kropp for tiden, og etter jeg hørte meg selv snakke høyt og ufiltrert og uten en backspace-tast til å reformulere meg selv med, så kunne jeg ikke annet enn å spørre om han trodde jeg var i ferd med å bli gal og om forandringen jeg går igjennom nå føltes for stor for han å henge med på. Så sa han at han trodde kanskje ikke at jeg var i ferd med å forandre meg så veldig egentlig, men mer at jeg var i ferd med å gå tilbake til slik jeg var før. Det gjorde meg sinnsykt glad.

Jeg slapp plutselig tråden i posten A human doing VS a human being, men jeg plukker den opp igjen her jeg, og fortetter bare litt til.


misty10bw

Det var i fjor sommer at jeg for første gang hadde en åpenbaring. Uhellet var ute her hjemme, og plutselig måtte litt av både gulv, tak og vegger byttes ut. Jeg var regelrett i sorg over det som hadde skjedd, og jeg gråt og gråt og gråt som om jeg hadde mistet noen. Martinus trøstet og sa at det var da bare ting som hadde blitt skadet, og at ting kunne jo tross alt erstattes. Men jeg var likevel sønderknust. I mine øyner var hjemmet vårt helt ødelagt, og jeg var skikkelig deppa en liten periode der.

Det var da det begynte å gnage skikkelig fra innsiden og utover. Det at ting kunne gjøre meg så bunnløst fortvilet gjorde meg skikkelig forundret og skuffa over meg selv. Jeg kikket meg rundt i den da kaotiske stuen vår og tenkte litt småparanoid på om det virkelig er jeg som eier veggene som omringet meg, eller om det egentlig var slik at de eier megEtter å ha opplevd min egen reaksjon begynte jeg for alvor å reflektere over den glupske materialismen som jeg har latt meg så altfor lett rive med av. Desto mer jeg tenkte på det, desto mer avskyelig ble det hele.

Prosesser skal man dog ikke haste seg igjennom, og jeg anser meg fremdeles som en kjempenoob på denne greia her. Men selv om mange ting som skal til for å leve enklere og saktere ikke skjer over natten, så er det til gjengjeld også noen som gjør det, også.

Islender.jpg

Dette er hva jeg gjør HER OG NÅ for å leve litt saktere og litt enklere

Jeg er i gang med å de-cluttre hjemmet vårt. Skuffer og skap, loft, garasje og ALT skal gjennomgås på en ganske så kritisk og brutal måte, om jeg får si det selv. Det er mye vanskeligere enn jeg hadde forestilt meg å skille seg med saker og ting, så det kreves en million realitychecks underveis. Men, jeg er på vei.

Jeg har sletta facebook og messenger fra telefonen minog hadde det ikke vært for facebook-siden til Hjertejubel så hadde jeg nok slettet facebook i det hele tatt. Men, babysteps babysteps, og bare det å kun være tilgjengelig på facebook når jeg bruker macen er en skummelt deilig befrielse!

Jeg har sletta Instagram-appen, og skal kjenne på om jeg vil slette hele kontoen etterhvert. Snapchat er også på tynntynn is, men er enn så lenge safe etter at jeg har rensket vennelisten.

Jeg er i gang med å formidle til vennene mine at jeg ikke ønsker eller orker å ha lange og kompliserte samtaler over sosiale medier, men at vi heller kan treffes og snakke over en kopp hvasomhelst om det som er fint, vanskelig, spennende, trist, ærgelig eller hva det måtte være. Gjøre det personlige litt mindre upersonlig.

Bloggen min er noe jeg både ønsker og kommer til å fortsette med. Den er et sted for kreativ ut(blåsning)foldelse, såvel som en arena for min lille-spire og drøm – Hjertejubel foto. Men, både innhold og hyppighet på innleggene mine kommer det til å bli litt forandring på fremover. Jeg vil bruke mer tid og omtanke på hver post jeg lager, både i tekst og bilder. Jeg vil gjerne formidle noe fint og ekte via denne kanalen, og jeg kommer til å forsøke å styre unna mange typiske «blogg-fyll» poster fremover og jaget etter raske oppdateringer. Kvalitet fremfor kvantitet.

Jeg undersøker og lærer mer om downshifting, (mini)minimalisme og bærekraftige måter å leve på, jeg leiter febrilsk etter likesinnede og når jeg finner dem så er de DØDSINSPIRERENDE. I skrivende stund er bøkene Present over perfect  og Chasing slow på vei hit, og det er helt uten overdrivelse når jeg sier at resyméene var så gjenkjennelige for meg at jeg fikk hjerteklapp av å lese dem.

Jeg gjør meg mindre tilgjengelig. Både lyd og vibrering på telefonen min er skrudd av, og likeså med de fleste pushvarslinger. Og om det ikke passer meg, så svarer jeg heller ikke.  Det gjøres ikke fritt for dårlig samvittighet, men jeg jobber med saken.

Det (↑) er kanskje ikke så mye, men en start er begynnelsen på en fortsettelse ♥

A HUMAN DOING VS A HUMAN BEING

Jeg går definitivt igjennom en prosess nå. En utvikling, eller kanskje en modning?
Jo. En modning.

brusdal7

Jeg har bært på dette mye mye lenger enn jeg selv tror. En følelse av at noe helt fundamentalt er riv ruskende galt. En vemmelse. At jeg har gått feil et sted. Spørsmål det er vanskelig å spørre seg selv har streifet meg flere enn få ganger, og etter at jeg bevisst og ubevisst har søkt etter andre likesinnede så har jeg funnet de – og jeg sluker det de formidler. Følelsene deres er veldig som mine, bare at de har klart å sette ord på de på en måte jeg aldri har klart hittil. Å finne disse menneskene har betydd så mye mer enn jeg noen gang kunne ant, når jeg har følt meg så rar og alene. Når jeg har vært redd for å fremstå som en eksentrisk hippie som prøver å skjerme seg selv litt – både fra mennesker, og fra et ekstremt overforbrukende og overstimulerende samfunn som gjør meg direkte kvalm.

Jeg lærer så mye om meg selv. Ting som krever at jeg endrer på måten jeg forvalter livet mitt på. For nå er det i ubalanse og langt i fra bærekraftig. Og langt i fra hvordan det burde være. Etter å ha bedrevet en hel del sjelegransking og snudd opp ned på hver en stein jeg fant der inne, så tror jeg at jeg klarer å ordlegge meg i vert fall litt bedre om hva som er problemet. Om hva jeg  og hva jeg vil. Og jeg føler endelig at jeg begynner å bli moden nok til å face problemet, og til å begynne å gjøre noe med det.

Jeg lever et flott liv. Jeg har ALT jeg trenger og så mye mye mere til – men jeg føler meg ikke tilstede i mitt eget liv. Langt i fra. Mentalt er jeg alltid på det neste som kommer, alltid langt opp og frem. Dagene føles så strukturerte og planlagte, at det er helt umulig å bare leve her og nå. Og EN ting man ikke skal kimse av det er at tiden den bare går og går, og hva skal man egentlig med all denne tiden som nesten ikke engang oppfattes før den er langt langt der bake i fortiden. Problemet er at i dag er det lagt opp til at livene skal gå raskest mulig forbi oss. Rask kommunikasjon og supertilgjengelighet. Raske middager. Raske treninger og raske fremkomstmiddel. Få varer levert hjem siden du ikke har tid å handle selv. Effektiviser, gjør mer på mindre tid. Multitask og lag «to-do»lister. Sørg for å få krysset dem av. Raske arbeidsuker. Raske uker raske måneder raske år. Avtaler etter avtaler etter avtaler. Overfylte almanakker. Planer så langt dagene rekker. Og konsekvensen? Distré. Uengasjert. Mangel på en genuin tilstedeværelse – både i mitt eget liv men også i andres. En ikke-oppfyllelse av meg selv, og på bekostning av hva da… økonomisk «suksess»?

Skal jeg virkelig styres av penger? Av manisk materialisme? Av det som samfunnet betegner som å lykkes?

Jeg sier ofte at jeg ikke forstår hvor tiden blir av. Det er en løgn. Jeg vet utmerket godt hvor jeg lar tiden min forsvinne – og jeg h a t e r det.

Jeg må være mer tilstede.


TEMARELATERT

– bloggposter som kommer:

• Hva jeg kan gjøre HER OG NÅ for å leve saktere, og for å leve mer i nuet

MINIMALIST, JEG?

Det et natt og jeg klarer ikke sove. Hodet mitt renner over av tanker som jeg har tenkt så mange ganger før, men nå er det noe som får det hele til å kulminere og jeg vet ikke helt hva. Men tankene som holder meg våken er om hovedsakelig én ting. Ting!

Jeg eier så mange ting, og det føles så innmari kvelende. Er det noen som kan relatere? Kanskje tror dere jeg begynner å bli tuspete, men jeg føler meg virkelig smadret av alle tingene som fyller hver en krik og en krok, hvert et skap, skuffe og lomme. Jeg blir så stressa, hjertet klapper. Omgivelsene mine gjenspeiler hvordan jeg har det innvendig – er det rot og kludrete så har jeg det slik inni meg også. Rotete og kludrete. Disse tankene og følelsene har bodd i meg lenge nå, som bittesmå frø som har lagt og ventet på de rette forholdene for å begynne å spire, gro og slå sterke røtter – og nå tror jeg den tiden har kommet. Jeg vet ikke hvordan eller hvorfor akkurat nå, men endringer er i ferd med å skje på flere fronter i mitt liv og dette med TING kommer til å være en av de.  


I ettermiddag kommer jeg til å starte på et personlig prosjekt, og det blir vanskelig nå men så godt senere og i lengden. Jeg skal prøve å samle alle tankene og ordene mine som for øyeblikket spretter rundt omkring i et fullstendig mayham, og så prøve å formidle de videre til dere, men akkurat nå… klarer jeg ikke å formulere en eneste ting.

SLIK SELVREALISERER DU DEG SELV

Vi blir vel alle overveldet en gang i blant?

cameraselfie

Når man har noe som føles en hel ocean av muligheter, så er det kanskje ikke så rart at det kan være vanskelig å sette seil mot én destinasjon som føles riktig, når kompasset spinner spinnvilt rundt og rundt og rundt og aldri stopper opp. Det kan være veldig vanskelig å velge sin egen retning, uten å bli litt påvirket av alt og alle andre. Å ikke ubevisst la seg bli pushet i retningen det er forventet at man skal dra, istedenfor å våge seg litt ut på ukjent farvann og heller seile sin egen sjø. Hvordan tar man en høytsvevende drøm og gjør den til noe mer håndgripelig? Hvordan selvrealiserer man egentlig seg selv?


HVA ER DET DU EGENTLIG VIL?

Første skrittet mot selvrealisering er logisk nok å finne ut hva drømmene dine faktisk er. Ikke vær redd for å sikte skyhøyt om det er der de har bostedsadresse, men her vil jeg også slå et slag for at man skal kulle være like uredd for å sikte midt på treet, eller kanskje lavere? Vi er jo sjeldent fornøyde uansett. Vi er faktisk så og si aldri tilfreds. Det er fordi at i samfunnet vårt har mange av oss så mange muligheter at vi vet ikke hvor vi skal gjøre av dem alle, og dermed kommer følelsen av at vi burde makse ut potensialet vårt. Dere vet; bigger, better, faster, stronger og hele det refrenget der. Gode gamle godt nok. Hvor ble du egentlig av?

Om du stenger ute alt som forventes av deg – hva vil du egentlig da?

minfduckselfportrait

HVA ER VIKTIGST?

Kanskje er det slik at noen av dere har bare én drøm. Dere er i så tilfelle et kull heldiggriser. Selv føler jeg at jeg har vært gjennom hele spekteret av hva jeg vil for meg selv. Noen dager har jeg lyst til å slutte i jobben som sykepleier, selge huset, flytte ut i skogen eller reise jorden rundt på ubestemt tid. Andre dager vil jeg satse på utdanningen min og sitte på skolebenken til jeg får trykksår på ræva. Noen dager vil jeg bare fortsette slik som jeg gjør nå i hundreprosenten min, og bare la alt annet være alt annet og være tilfreds med det. Noen ganger vil jeg hva som helst annet akkurat det jeg gjør.

Ta et dypdykk langt inn i sjela og kjenn etter hva som er det viktigste for deg. For meg, for eksempel, så er det aller viktigste tid. Tid til å dyrke min raskt voksende lidenskap for foto, og tid som kan investeres i foretaket mitt. Men også – og denne er så viktig – tid til å bare være. Til å gå turer i skogen, og til å roadtrippe til et ukjent sted på en uplanlagt dag. Til å finne fred i en hverdag og et samfunn som suser forbi raskere enn Bolten sjæl. Tid til å leve litt enklere. Det er viktigst for meg.

ispeiled-lilla


LEGG EN PLAN

Herifra blir det litt lettere, gjør det ikke? Siktet er låst på den ene greia du vil mer enn noe annet. Du vil vil vil så mye at du får tunellsyn, og kanskje har drømmen endret seg litt underveis? Noe har falt fra mens annet har kommet til? Uansett, få det ut! Gjør hele greia så konkret som overhode mulig, og legg deretter en plan for hvordan du skal komme deg dit. Si ordene høyt. Lag et tankekart. Diskuter det sønder og sammen med noen som liker å høre på deg. Skriv en liste. Og husk at det er flere veier til Rom, og at noen er korte og noen er lange. Noen byr på omveier underveis mens noen har magiske snarveier. Men Rom er fortsatt Rom og det vil være totally worth it uansett hvilken vei man trakker på.

Å VÅGE ER INGEN GARANTI FOR SUKSESS

… men det ER derimot en garanti for at du slipper å ta med deg etsende ord som skulle, burde og kunne til sengs hver natt og inn i altfor-seint-heten. Større en frykten for å våge er frykten for å feile. Men, det er som ordtaket sier;

«det er bedre å angre på noe man har gjort, enn å angre på noe man ikke har gjort. «


.. og et lite mantra til veien videre
Vil de tingene jeg gjør i dag føre meg nærmere eller lenger bort ifra der jeg ønsker å være?

Go get it!


 Instagram // Bloglovin´// Facebook