TIME IS OF THE ESSENCE

misty3

Jeg har tenkt masse på det du sa den gangen vi gikk tur sammen i ruskeværet. Da vi gikk forbi barndomshjemmet ditt hvor du ganske bestemt mente du fremdeles bodde, og at søstrene dine som ikke lenger lever ventet på deg der. Ordene dine sa at du forsto da jeg forsiktig fortalte deg om demensen som spiser grådig på hukommelsen din, og at ting ikke lenger er akkurat slik som du husker de. Men kroppen din ble dradd som en magnet mot inngangsdøren som ikke lenger var din.

Da vi var kommet til midt på broen fortalte du meg om tiden som eksisterte før broen, og om hvordan dere måtte stå i kø på fineværsdagene for å bli rodd over fjorden i båt for å komme til den andre siden og den fineste badestranden i byen. For en tung jobb det måtte være – sa jeg, og du sa at livet var vanskeligere før, men folk hadde ikke det så travelt. «Det gjorde oss ingenting å vente i kø. Vi hadde tiden og tiden var med oss, og det er mer enn hva mange andre har nå til dags«. Det glemmer jeg aldri.

Du fortalte meg dette den samme uken jeg sluttet å høre og begynte å høre etter. Den uken og den kvelden da jeg la meg for å sove og pulsen bare aldri sank. Jeg kunne kjenne Dumbo parkert på brystkassa og et minutt ble til ti men hjertet mitt jobbet fremdeles som om det fraktet resten av kroppen min opp et lite fjell. Jeg kunne kjenne de galopperende slagene i hodeputen min, og det var nøyaktig den samme uken at jeg bestemte meg for å gjøre noe med det indre stresset som litt etter litt har blitt en del av en helt vanlig og hverdagslig hverdag.

Morgenen etter vi gikk tur i duskregnet skrev jeg de forløsende ordene. Selv om de fremdeles bare er ord formulert til et spørsmål som fremdeles venter et svar, så gjorde jeg det. Jeg gjorde noe, og Dumboen føles lettere allerede.


I´ve thought a lot about the words you told me that time when we went for a walk in the rain. When we passed the house in where you grew up and where you were determined you still lived, and that your sisters who no longer live were waiting for you there. You said you understood when I told you about the dementia eating greedily away at your memory, and that things were not exactly how you remembered anymore. But your body was pulled like a magnet towards the door that was no longer yours.

When we had almost passed the bridge you told me about the time before the bridge existed, and about how you in the summertime waited in line to be rowed across by boat to get to the beautiful beach on the other side. «What an exhausting job that must have been» I said, and you answered that life was harder before but people were not in such a hurry all the time. «We didn´t mind the wait – we had time and the time was with us, which is more than can be said about most people nowadays«. I will never forget that.

You told me this the same week I stopped hearing and started listening. That week when I went to bed and my racing pulse just never dropped. I could feel the weight of a baby elephant on my chest and one minute turned to ten but my heart was still pounding as if hiking up a mountain. I could feel my heart beating in my pillow, and that same week I decided to do something about the stress that somehow had incorporated itself into my very mundainn everyday life.

The morning after our walk in the rain I got up and wrote those redemptive words. And even though they are still just words formulated into a question that still have to be answered, I did something. And I can feel baby Dumbo already lost some weight.

HER OG NÅ FOR Å LEVE LITT SAKTERE OG LITT ENKLERE

Hei mine kjære lesere ♥ Er alt bra med dere?

Jeg har mye på hjertet for tiden, jeg vet. Men ting er både tungt og håpefullt på en og samme tid nå – to motpoler som sammen utgjør en veldig merkelig berg og dalbane, og jeg slipper taket og slenger med armene samtidig som jeg spenner beina og krummer tærne. Holder fast mens jeg slipper taket, på en måte. I går snakket Martinus og jeg sammen om hva som rører rundt i hode og kropp for tiden, og etter jeg hørte meg selv snakke høyt og ufiltrert og uten en backspace-tast til å reformulere meg selv med, så kunne jeg ikke annet enn å spørre om han trodde jeg var i ferd med å bli gal og om forandringen jeg går igjennom nå føltes for stor for han å henge med på. Så sa han at han trodde kanskje ikke at jeg var i ferd med å forandre meg så veldig egentlig, men mer at jeg var i ferd med å gå tilbake til slik jeg var før. Det gjorde meg sinnsykt glad.

Jeg slapp plutselig tråden i posten A human doing VS a human being, men jeg plukker den opp igjen her jeg, og fortetter bare litt til.


misty10bw

Det var i fjor sommer at jeg for første gang hadde en åpenbaring. Uhellet var ute her hjemme, og plutselig måtte litt av både gulv, tak og vegger byttes ut. Jeg var regelrett i sorg over det som hadde skjedd, og jeg gråt og gråt og gråt som om jeg hadde mistet noen. Martinus trøstet og sa at det var da bare ting som hadde blitt skadet, og at ting kunne jo tross alt erstattes. Men jeg var likevel sønderknust. I mine øyner var hjemmet vårt helt ødelagt, og jeg var skikkelig deppa en liten periode der.

Det var da det begynte å gnage skikkelig fra innsiden og utover. Det at ting kunne gjøre meg så bunnløst fortvilet gjorde meg skikkelig forundret og skuffa over meg selv. Jeg kikket meg rundt i den da kaotiske stuen vår og tenkte litt småparanoid på om det virkelig er jeg som eier veggene som omringet meg, eller om det egentlig var slik at de eier megEtter å ha opplevd min egen reaksjon begynte jeg for alvor å reflektere over den glupske materialismen som jeg har latt meg så altfor lett rive med av. Desto mer jeg tenkte på det, desto mer avskyelig ble det hele.

Prosesser skal man dog ikke haste seg igjennom, og jeg anser meg fremdeles som en kjempenoob på denne greia her. Men selv om mange ting som skal til for å leve enklere og saktere ikke skjer over natten, så er det til gjengjeld også noen som gjør det, også.

Islender.jpg

Dette er hva jeg gjør HER OG NÅ for å leve litt saktere og litt enklere

Jeg er i gang med å de-cluttre hjemmet vårt. Skuffer og skap, loft, garasje og ALT skal gjennomgås på en ganske så kritisk og brutal måte, om jeg får si det selv. Det er mye vanskeligere enn jeg hadde forestilt meg å skille seg med saker og ting, så det kreves en million realitychecks underveis. Men, jeg er på vei.

Jeg har sletta facebook og messenger fra telefonen minog hadde det ikke vært for facebook-siden til Hjertejubel så hadde jeg nok slettet facebook i det hele tatt. Men, babysteps babysteps, og bare det å kun være tilgjengelig på facebook når jeg bruker macen er en skummelt deilig befrielse!

Jeg har sletta Instagram-appen, og skal kjenne på om jeg vil slette hele kontoen etterhvert. Snapchat er også på tynntynn is, men er enn så lenge safe etter at jeg har rensket vennelisten.

Jeg er i gang med å formidle til vennene mine at jeg ikke ønsker eller orker å ha lange og kompliserte samtaler over sosiale medier, men at vi heller kan treffes og snakke over en kopp hvasomhelst om det som er fint, vanskelig, spennende, trist, ærgelig eller hva det måtte være. Gjøre det personlige litt mindre upersonlig.

Bloggen min er noe jeg både ønsker og kommer til å fortsette med. Den er et sted for kreativ ut(blåsning)foldelse, såvel som en arena for min lille-spire og drøm – Hjertejubel foto. Men, både innhold og hyppighet på innleggene mine kommer det til å bli litt forandring på fremover. Jeg vil bruke mer tid og omtanke på hver post jeg lager, både i tekst og bilder. Jeg vil gjerne formidle noe fint og ekte via denne kanalen, og jeg kommer til å forsøke å styre unna mange typiske «blogg-fyll» poster fremover og jaget etter raske oppdateringer. Kvalitet fremfor kvantitet.

Jeg undersøker og lærer mer om downshifting, (mini)minimalisme og bærekraftige måter å leve på, jeg leiter febrilsk etter likesinnede og når jeg finner dem så er de DØDSINSPIRERENDE. I skrivende stund er bøkene Present over perfect  og Chasing slow på vei hit, og det er helt uten overdrivelse når jeg sier at resyméene var så gjenkjennelige for meg at jeg fikk hjerteklapp av å lese dem.

Jeg gjør meg mindre tilgjengelig. Både lyd og vibrering på telefonen min er skrudd av, og likeså med de fleste pushvarslinger. Og om det ikke passer meg, så svarer jeg heller ikke.  Det gjøres ikke fritt for dårlig samvittighet, men jeg jobber med saken.

Det (↑) er kanskje ikke så mye, men en start er begynnelsen på en fortsettelse ♥

ET SNEGLESAKTE PROSJEKT

Noen vaner virker enkle å bryte, mens andre sitter så dypt innarbeidet at det føles som en helt umulig oppgave å skulle endre på de. En slik (u)vane har jeg! Higeren etter å multitaske. Jeg elsker multitasking, og bruker mye tid, kapasitet og ikke minst energi på å få flest mulig ting gjort på minst mulig og aller helst samme tid.

Tidligere har jeg ansett denne evnen som en av mine perks  og en positiv egenskap ved meg selv. Men først nå i senere tid har jeg spekulert mye på om denne evnen kanskje faktisk er en av de største uvanene jeg har. Mulig er det på grunn av multitaskingen min at så mange av prosjektene jeg starter aldri blir fullført? Koker de ut i kål fordi jeg blir lei og mister interessen, eller fordi jeg rett og slett glemmer av de?

Derfor har jeg ønsket meg et nytt og superslow prosjekt som det ikke er mulig å haste seg gjennom. Et som jeg vil og skal fullføre. Jeg har begynt å fargelegge fingrene mine, og grønn er fargen det males i. Målet er en voksende kjøkkenhage og et frodig inngangsparti, og om jeg er prinsessa av multitasking, så er pappa kongen av alt som skal sås, gro og spire – så dette prosjektet skal få bein å gå på, tenker jeg.

Jeg starter uerfarent og med få eller ingen forkunnskaper, slik som jeg så ofte gjør. Jeg kaster meg litt ugrasiøst i det og forsøke meg på tomat, agurk, paprika, chilli og salat. Jeg ANER virkelig ikke hva jeg driver med (pappa hjelp!), men det spiller ingen rolle. Det å pusle med potter, jord, frø og sprayflasken var så rolig og fint og skuldersenkende, så nå skal jeg bare vente i spenning i en måneds tid og se om det kan komme noe liv utav jorden, etterhvert.

A HUMAN DOING VS A HUMAN BEING

Jeg går definitivt igjennom en prosess nå. En utvikling, eller kanskje en modning?
Jo. En modning.

brusdal7

Jeg har bært på dette mye mye lenger enn jeg selv tror. En følelse av at noe helt fundamentalt er riv ruskende galt. En vemmelse. At jeg har gått feil et sted. Spørsmål det er vanskelig å spørre seg selv har streifet meg flere enn få ganger, og etter at jeg bevisst og ubevisst har søkt etter andre likesinnede så har jeg funnet de – og jeg sluker det de formidler. Følelsene deres er veldig som mine, bare at de har klart å sette ord på de på en måte jeg aldri har klart hittil. Å finne disse menneskene har betydd så mye mer enn jeg noen gang kunne ant, når jeg har følt meg så rar og alene. Når jeg har vært redd for å fremstå som en eksentrisk hippie som prøver å skjerme seg selv litt – både fra mennesker, og fra et ekstremt overforbrukende og overstimulerende samfunn som gjør meg direkte kvalm.

Jeg lærer så mye om meg selv. Ting som krever at jeg endrer på måten jeg forvalter livet mitt på. For nå er det i ubalanse og langt i fra bærekraftig. Og langt i fra hvordan det burde være. Etter å ha bedrevet en hel del sjelegransking og snudd opp ned på hver en stein jeg fant der inne, så tror jeg at jeg klarer å ordlegge meg i vert fall litt bedre om hva som er problemet. Om hva jeg  og hva jeg vil. Og jeg føler endelig at jeg begynner å bli moden nok til å face problemet, og til å begynne å gjøre noe med det.

Jeg lever et flott liv. Jeg har ALT jeg trenger og så mye mye mere til – men jeg føler meg ikke tilstede i mitt eget liv. Langt i fra. Mentalt er jeg alltid på det neste som kommer, alltid langt opp og frem. Dagene føles så strukturerte og planlagte, at det er helt umulig å bare leve her og nå. Og EN ting man ikke skal kimse av det er at tiden den bare går og går, og hva skal man egentlig med all denne tiden som nesten ikke engang oppfattes før den er langt langt der bake i fortiden. Problemet er at i dag er det lagt opp til at livene skal gå raskest mulig forbi oss. Rask kommunikasjon og supertilgjengelighet. Raske middager. Raske treninger og raske fremkomstmiddel. Få varer levert hjem siden du ikke har tid å handle selv. Effektiviser, gjør mer på mindre tid. Multitask og lag «to-do»lister. Sørg for å få krysset dem av. Raske arbeidsuker. Raske uker raske måneder raske år. Avtaler etter avtaler etter avtaler. Overfylte almanakker. Planer så langt dagene rekker. Og konsekvensen? Distré. Uengasjert. Mangel på en genuin tilstedeværelse – både i mitt eget liv men også i andres. En ikke-oppfyllelse av meg selv, og på bekostning av hva da… økonomisk «suksess»?

Skal jeg virkelig styres av penger? Av manisk materialisme? Av det som samfunnet betegner som å lykkes?

Jeg sier ofte at jeg ikke forstår hvor tiden blir av. Det er en løgn. Jeg vet utmerket godt hvor jeg lar tiden min forsvinne – og jeg h a t e r det.

Jeg må være mer tilstede.


TEMARELATERT

– bloggposter som kommer:

• Hva jeg kan gjøre HER OG NÅ for å leve saktere, og for å leve mer i nuet