A ROLL OF FILM A MONTH // SEPTEMBER, PT. II – The trip on the mountain that’s about to fall down

So guys which mountain top should we hike to next weekend? Well, there’s one about to crumble and fall down. Let’s go there!

«Mannen» is a mountain in Rauma municipality not far from where I live. A couple of years ago the small village beneath it was evacuated because there’s a huge piece of it threatening every now and then to detach from the rest  of the mountain and smother everything on its path. We thought it would be cool to se the thing before that happened, so we went ahead and did. A glorious hike in both sun, heat, blistering cold, a freakin hurricane and a whole lot of rain to! (And the mountain still stands..) ((for now)). The village was again evacuated just a few weeks after our hike, and just couple of days later they were given the all clear to move back…. HELL NO imma stay right here.

91340011913400129134000191340014913400139133002491340010913400099134000891340007913400029134000691340005913400049134000391330025

MAKS MENGDE GULLHÅR I ROMPA

Om det finnes noe som heter et flaksbarometer så sprengte jeg det i vert fall i fillebiter i går.

Høstfarger3

Da satte jeg nemlig strek for årets bryllupssesong. Natten til den store dagen sov jeg dårlig, slik som jeg vanligvis gjør før jeg må prestere. Men denne natten bråvåknet jeg flere ganger enn vanlig og sjekket både klokka og ikke minst været, siden værmeldingen viste ikke bare svarte skyer og tunge regndråper, men også vind. Masse, masse vind. Her på sunnmøre er det aldri en spesielt bra greie. Spesielt ikke for en forholdsvis fersk bryllupsfotograf på jakt etter den perfekte nasjonalromantiske locationen. Med ly for både regn og vindstyrke hjelp.

Selv om vinden røsket og regnet pisket brutalt i både kirkevegger, finkjoler, vrengte paraplyer og oppsatt hår på gjestene som sprintet intervaller mellom kirka og parkeringsplassen, så har det likevel vært en tendens for meg at det «årner sæ». Såklart har jeg en back-up plan i verste tilfelle, men jeg er ikke så himla begeistra i å tenke for mye på verste tilfeller, jeg.  Jeg forholder meg heller naivt håpefull inntil jeg får det fysisk bevist med vind og hagl mot kinn at det ikke går helt etter planen, denne gangen.

Høstfarger2

Litt naivitet og isangst i magen lønte seg denne gangen også, for AKKURAT da vi var på location stilnet vinden. Opplett ble det og! Og himmelen og fargene og moder natur generelt bare… HÆLLÆ ♥ Så vi knipset. Knipset knipset knipset også plutselig var det gjort og Herr og Fru var happy og jeg var euforisk innvendig. Og da himmelen åpnet a l l e sluser bare noen få minutter etter at brudeparet og forloverne kjørte sin vei, så sto jeg der mitt i dråpeinfernoet ett lite øyeblikk, boblende av endorfiner, og bare ER DET I DET HELE TATT MULIG Å HA SÅ MYE GULLHÅR I ROMPA SOM DET JEG HAR I DAG?!

Takk alle værguder for masse hjelp i år. Dere har vært awesome. *Fistbump*. 

JEG FEIRER MED EN SVÆR HØST-GIVEAWAY! PREMIER TIL OVER 5500 KRONER!

Jippii, over 800 (!) fine tomler opp på facebook-pagen til Hjertejubelen, og DET må jo selvfølgelig feires. Jeg setter pris på absolutt alle likes, kommentarer og tilbakemeldinger fra dere i enhver form og farge. Det gir meg varm og lodden bekreftelse på det jeg holder på med, og viktigst av alt en driv til å fortsette å dure på ♥

For å vise litt takknemlighet fra min (facebook)side så kjører jeg i gang en helt RÅ GIVEAWAY hvor en av dere stikker av med helt sykt masse goodie til en verdi av over 5500 kroner!

Gavekort på klipp og vask  hos de dyktige blidfisene på Hair&There Ålesund, min faste frisørsalong i over 7 år.

Cirkel K koppen med abonnement for ut året, samt ett gavekort på 2018-koppen. Jeg har selv denne kaffeavtalen, og koppen er min trofaste følgesvenn på alle bilturer. I tillegg får du også to gavekort på bilvask. Gavene er sponset av Cirkel K Digernes. 

Gavekort på massasje med utvalgte eteriske oljer hos Vel å Være i Ålesund. Hva med en avslappende massasje barefordidufortjenerdet? Yes!

Valgfrie arbeidssandaler fra Color4Care til en verdi av 750 kr! Selv har jeg brukt denne modellen i snart to år, og de er utrolig behagelige og ikkje minst supersøte.

♥  Gavekort på lunsj for to fra Raccoon Coffee & More i gågata i Ålesund. Prøv espressoen. Krutt med futt!

Gavekort på nyfødt-/baby-/barnefotografering (inkludert 15 bilder) kroner hos Hjertejubel Foto aka MEG, hihi.

Trykk her for å komme til facebook-siden og for å delta! Vinneren trekkes fredag 20 oktober. 

A ROLL OF FILM A MONTH // SEPTEMBER, PT. I. The birthday

My family is no joke when it comes to celebrating birthdays. My little sister Sara turned 24 while while she was away on vacation. I took it upon myself to make sure that the event did not go unnoticed when she got back home to Norway and dads insanely blooming garden. And no – we are NEVER too old for colorful balloons.

91340021913400159134002091340019913400259134002291340018913400249134002391340016

De første bryllupsplanleggingene; ikke lenger medlem av kirka

91330001

Om to og en halv små måneder kan jeg endelig si at jeg skal gifte meg neste år. For selv om ikke måned eller årstid er satt (sommer- VS høstbrullyp. Fortsettelse følger…) så er i det minste året spikra. Tjuenitten, herr og fru, mann og kone ♥

Jeg elsker å planlegge. Om jeg får lov så kan jeg detaljeplanlegge et event fra lenge før start til langt forbi slutt. Jeg liker å ha full kontroll og følelsen av å faktisk ha tenkt på alt gjør at jeg high-fiver meg selv i smug når ingen ser på. Egentlig så har jeg hatt dritlyst til å gå i gang med bryllupsplanlegging helt siden den dagen jeg ble fridd til for drøyt to år siden, men jeg prøver altså å vente med det til jeg kan si neste år gifter vi oss. Ik!

Men en liten svær ting er allerede i boks. Vi har meldt oss ut av Den norske kirke, og det blir altså ikke vielse i kirken. Hvem hadde trodd det!? Ikke jeg i alle fall. Jeg har alltid automatisk sett for meg at jeg en dag skulle gå ned kirkegangen gråtkvalt og hektet fast i armen til pappa med M ventende på meg ved alteret. Orgel, salmebøker og hvitkledd prest og det hele. Men når året vårt ble satt og det hele ble så mye mer ekte ( ♥♥♥ ) så kjentes plutselig kirka ut som en veldig fremmed plass for oss. Et større ønske enn at dagen skal være «perfekt» er at den skal være oss. Sann skikkelig OSS. Og om det innebærer å gå bort fra tradisjoner og malen, så gjør vi det, da! Det tok nøyaktig tre klikk å melde seg ut av kirka og ikke lenger være «kristen», og jeg trodde helt ærlig at det kom til å bli en mye lenger prosess. Litt mer motstand, liksom. Haha! Og med utmeldingen der så har jeg på en måte automatisk meldt meg inn i  bryllupsplanleggingsklubben, og kategorien THE WEDDING her på Jubeln erklæres herved for åpnet. Men ikke så veldig aktiv. I vert fall ikke før nyttårsaften. For da kan jeg nemlig si..

Neste år gifter vi oss.

 


E N G L I S H   T R A N S L A T I O N



In about two and a halv months I’ll finally be able to say the glorious words.  «Next year, I’m going to get married». We haven’t agreed on the month or even the season yet (the epic battle between summer VS autumn (guess which is mine) continues!) but we at least managed to agree on the year. 2019 it is. Mr & Mrs ♥

I really love to plan. Like, r e a l l y. I could easily plan an event down to every last detail from way before it starts until way past it ends, haha. I like having control and the feeling of having thought about  e v e r y t h i n g  gives me a rush as I high-five my self when nobody else is around. I really really really want to go ahead and start planning our wedding, and I have ever since he proposed to me over two years ago. But I made a promise to myself that I wouldn’t start before I could say «next year we’re getting married».

But one little huge thing is already settled, though. We opted ourselves out from the church, so the wedding ceremony will not be happening here. Who would have thought!? Not me! I’ve always automatically assumed I could get married in a church – walking down the aisle clinging to my dads arm. Hymns and priest and halleluja and all. But when we set the year and it all became so much more real to us, it dawned on me that the church feels like a very foreign place to be doing it. Even more than I want our special day to be perfect, I want it to be us. Like, really US. And if that means straying away from traditions (and church) then so be it. Three clicks on the internet later and we were no longer members. I honestly thought it would be much more difficult. Like I would experience some resistance from somewhere or someone, haha! Anyway, as I left the church I automatically joined the wedding planners club and the category THE WEDDING is hereby opened on my blog. It won’t be too active just yes, though. At least not until New Years eve, because then I’ll be able to say…

We’re getting married next year. 

A ROLL OF FILM A MONTH // AUGUST – THE ONE AND ONLY

In August my right index finger was worn out from all the times it hit the shutter in July. I shot four rolls of film that month, which is my excuse for only having these six exposures from this month. Anyway, we were back home from our lovely vacation, and I finally spent some time in the glorious late summer mountains. This was the month I realized I really l o v e wandering in the woods looking for mushrooms. So I did. A lot. We also ended the salmon fishing season with a freezer full of goodies, celebrated my nephews birthday and I also girl bossed on with my little and beloved business.

000485570002000485570003000485570001000485570004000485570005000485570006

PERSONEN DU PRØVER Å NÅ ER IKKE TILSTEDE FOR ØYEBLIKKET. VENNLIGST VENT

JEG ER HER FORTSATT

Jeg hører på hva du sier. Virkelig. Jeg nikker, hever øyenbrynene og «hm»-er på de riktige stedene for å vise at jeg er engasjert. Det er viktig for meg det du forteller – DU er viktig. Jeg er lutter øre, jeg lover.

rawpixel-com-236143
photo_rawpixel

I sidesynet mitt kan jeg se det umiskjennelige kalde lyset blusse opp veggen bak kommoden som den ligger på. Den greia som jeg finner at jeg hverken kan leve med eller uten. Jeg glemte å legge den med skjermen ned, faen! Du fortsetter å snakke når oppmerksomheten min dras mot kommoden i bare et halvt sekund i ren refleks. Et halvt sekund for lenge til at du føler du fortsatt har min fulle interesse. Et halvt sekund for lenge til at du lenger er villig til å gå helt dit med samtalen vår. Jeg reagerer ved å overkompensere. Nikker kanskje litt oftere og «mhm»-er en gang ekstra for å signalisere at jeg er her enda, fortsatt lutter øre. Jeg føler at du føler jeg helst vil sjekke telefonen min med en gang, og plutselig føles samtalen litt amputert. Kokt ned og forkortet, og ikke så lenge etterpå, avsluttet. I den korte stillheten etter griper jeg etter telefonen.

«Hanne liker profilbildet ditt». Digg

mikaela-shannon-205961
photo_Michaela Shannon

NOTIFICATIONS  OG AVBRYTELSER

Du ER viktig for meg. I vert fall inntil den greia lyser, lager lyd eller vibrerer. Da er oppmerksomheten min kompromittert og jeg bare MÅ sjekke, før eller siden. Så viktig er jeg nemlig. Noen kan prøve å få tak i meg! Og du skjønner jo det at jeg må jo bare være tilgjengelig. Må bare sjekke. Skal bare.. se. Neida, det var ingenting. 
Hvor var vi?

Hele verdenen i høyrehånda mi. Denne magiske innretningen som bringer meg så nært noen jeg ikke kjenner og aldri kommer til å møte på den andre siden av jordkloden, samtidig som den utvider gapet mellom meg og deg med ti-tusener av mil hver gang den lyser og krever min oppmerksomhet. Og du sitter der på den andre siden av bordet. Tålmodig. Nedprioritert for en lilla smoothiebowl på insta.

jacob-ufkes-195221
photo_Jacob Ufkes

DE VOKSNES SMOKK

Som babyer brukte flere av oss smokk. Spesielt når vi gråt eller var utilpass og urolige, eller bare for komforten sin skyld. På engelsk heter smokk en «passifier», som direkte oversatt betyr å gjære noen passiv, rolig og uvirksom. Kanskje har telefonen blitt de voksnes smokk. Noe som avleder og passiviserer. Noe som stilner og stjeler oppmerksomheten, eller bare noe som vi mer en frivillig dykker ned i når vi blir ukomfortable og ikke har noe å si til hverandre. En meningsløs blå glow som gløder opp ansiktene våre, men som slukker hjernene.


E N G L I S H  T R A N S L A T I O N


I AM STILL HERE

I am listening to you. Really, I am. I nod and make «mhm» sounds at strategic times, just to make sure you feel like I am paying attention. What you are telling me is important – YOU are important. I am all ears, promise I am. 

In my side view I can se the unmistakeable blue glow flare up the wall behind the furniture on which it is laying. That thing that proves itself to be impossible to live with and impossible to live without. I forgot to lay it screen facing down, shit! For a split second my attention is drawn towards the desk as a reflex of the glow. A split second too long for you to feel like you longer can go there with our conversation. My response is to over compensate. I nod more often and say my «mhm»s more frequently to signalize that I am still here, you stil got me. I feel like you feel I want to check my phone immediately, and suddenly our talk starts feeling a little amputated. Simmered down and shortened, and in not too long, ended. In the silence that follows I check my phone. 

«Hannah likes your profilepicture». Neat. 

You ARE important to me. At least until that thing glows, makes a noise og starts vibrating. Then my attention is severely compromised and I simply HAVE to check it sooner or later. I mean, that’s just how important I am. Someone might try to get a hold of me! I’m sure you understand that I need to be available for everyone else at all times. Just a quick look. Just. Got. To. Check. No, nothing important.

Now where were we?

NOTIFICATIONS AND ABRUPTIONS

The entire world in the palm of my right hand. This magical device which allows me to be so close to the girl I don’t know and who I’ll probably never meet on the other side of the globe, and in the same time widens the gap between you and me by miles each time it signals my attention. And there you are, sitting across the table. Patient. Unprioritized for a purple smoothie bowl in my insta feed.

DUMMIES FOR GROWN UPS

As infants some of us used pacifiers. Especially when we cried, were uncomfortable or just merely for the sake of the comfort. To pacify means to make someone passive, calm and idle. Maybe our phones have become the grown up pacifier. Something that distracts and shuts down. Something that quiets and steals attention, or just something we gladly dive into when theres nothing left to say or when we get uncomfortable. This meaningless blue glow that lights up our faces, but shuts down our minds. 


Bank bank, hvem der?

91350004Photo_private; Me at Grindalssetra in Geiranger in September, from my project «A roll of film a month».




MØRKETIDEN, LITT BEDRE HVER GANG

Over en liten roadtrip tur/retur Ålesund – Molde gikk Sunnmøre fra lun sensommerhøst-ish til fullblown gufsehøst slik vi er vant til å se henne. Dermed er det slutt på sommerritualet vårt med å sove med åpen dør både ut på altanen og inn på dagligstuen vår. Vi gjør det litt fordi det er friskt og godt og fordi vi foretrekker istapper fra taket og pingviner i fotenden når vi sover, men mest gjør vi det for å slippe å måtte stå opp flere ganger midt på natta for å slippe katten Wilma inn/ut/inn/ut/inn/ut. I går morges var det nemlig så kaldt i stua at vi måtte fyre i gang varmepumpen for første gang i år, bare for å få varmen og sjelen tilbake i husveggene og i gulvet. Dette er noe jeg aldri trodde jeg kom til å si, men jeg fryder meg faktisk over kaldere dager og netter nå. Den siste tiden har vi hatt bedre enn sommertemperaturer her, til og med bærbuskene borti veien her har blomstret på nytt (!), men det har ikke stoppet meg fra å allerede i flere dager kle meg i høstgarderoben min med både ullskjørt, store strikkagensere og svetteperler i panna og på overleppa.

Mørketiden føles ikke fult så mørk og truende som den ofte har gjort. Jeg vet at den såvidt har begynt, men både frykten og angsten for at deler av meg skal begynne å gå i dvale har ofte meldt seg mye tidligere enn dette før. Samtidig så vet jeg av erfaring at oktober er sjelemåneden min hvor jeg blomstrer litt, men den har også vært den måneden med en bryter i seg ett eller annet sted hvor jeg har gått fra å boble over med kreativitet og varme fine følelser for årstiden vi er i, til å fullstendig miste alt av overskudd og egentlig alt jeg hadde til overs for høsten i det hele tatt. Litt som med bladene på trærne nå – vakker fargeeksplosjon den ene dagen, også er det bare triste og nakne drittkvister igjen den neste. Likevel føler jeg at det er jeg som har kontrollen nå, og at jeg tar mørketiden ved hornene med ett litt fastere grep og litt mer gøts for hver gang.

 

Å HOLDE MØRKET PÅ KJEPPS AVSTAND, HVOR DEN HØRER HJEMME

Være ute i dagslys, hver dag. Det blir mitt viktigste oppgave i år, i min første mørketid som nattevakt. Når dagene er kortest kommer jeg til å måtte endre litt på søvrutinen min når jeg har arbeidsperiode for å få det til å gå rundt, viss ikke kan jeg risikere å ikke se dagslyset på inntil fem døgn! DET…. kan ikke skje. Uaktuelt.

Ha et prosjekt. Frem til jul skal jeg jobbe med å «runde av året» med prosjekter jeg allerede har gående, samtidig som jeg skal pjaske litt her og der med diverse små-DIYs og julegavemekking. Fra nyttår og frem til bursdagen min i starten av mars, som jeg alltid har regnet som I MADE IT datoen, kommer jeg sikkert til å begynne så smått med bryllypsplanlegging, yay!

Finne balansen mellom jobb, fritid og nedetid, og ikke ta på meg mer enn nødvendig selv om jeg i følge kalenderen min kan. Jeg skal være bevisst på å bare la tomme dager få lov til å være tomme, det er jeg nemlig forferdelig dårlig på! Hvorfor er det så vanskelig å la seg selv være fullstendig ubrukelig og uproduktiv, haha!

Jeg skal ta solarium, 20-25 minutter hver andre uke. Mama africa sais haleluja.

Spise sunt (lchf/ketogent, i mine øyner) og holde meg aktiv med joggeturer og fjell-/skogsturer 2-3 ganger i uken.

Det var min slagplan. Hva er deres?


E N G L I S H   T R A N S L A T I O N


All of a sudden autumn is in the air and not only in the colors of nature, and we can no longer sleep with with the doors to our porch and to the living room open. We do that in the spring and summer because we love our bed room to be as cold as possible, but mostly we do it so that we don’t need to care about Wilma the Cat wanting to go in/out/in/out/in/out a gazillion times every night. I never thought I’d say this, but I am actually excited about the weather getting colder. We’ve been having better then summer temperatures here lately, even the raspberry bushes down the street started blooming again, but that haven’t stopped me from wearing my fall wardrobe consisting of wool skirts and huge knits, and droplets of sweat on my forehead an upper lip. 

Over the past few years I’ve been super aware of keeping the parts of me that want to hibernate through the winter awake and alive. The last couple of years have been easier, but I still know that this month is a make it or brake it kind of month for me, where I always start out super exited about fall, but then end up crashing and burning at the end of the month if I’m not careful. These are a few easy but important things I need until spring and daylight returns, that help me stay sane happy, productive and balanced through what we here in Norway call, directly translated – Darkness time, or the time for darkness. Emo, I know. 

Get out and experience the daylight, every day. This will be my #1 priority this year, my first while working night shifts. If I don’t change my sleeping routine I could end up not seeing daylight in five days! That just CAN NOT happen. 

Have a project. Until Christmas I’ll be working on ending all the projects I already have going, and also I’ll be doing some cute little DIYs and starting making some christmaspresents. From New Years and until my birthday in the beginning of march I’ll probably take the first baby steps in planning our wedding, yay!

Find the balance between work, time off and time outs, and not feeling obligated to work as much as I can just because my calendar sais I could. I’m going to work on letting days off just STAY days off, and fight my compulsion to always make some sort of plan on plan free days. Why is it so hard to just be utterly useless and non-productive?!

Get some fake sun. Ooh yes, I’ll be laying in a tanning bed about 20-25 minutes at least every other week. My mama Africa needs it. I do not mess with Shenaynay. 

Eat healthy, which in my book means to eat ketogenic, and stay active by continuing jogging/hiking in the woods 2-3 times a week. 

So, that’s my battle plan. Whats yours?