Den store skjelven

(Fra en gang sist uke)…

Den store skjelven. Jeg har prøvd å skrive denne posten en gang tidligere, men det er så vanskelig å beskrive denne følelsen som farer gjennom kroppen på en adekvat måte i ettertid. Så denne gangen (som er siste gangen..!) skriver jeg i sanntid, mens sukkertrollet herjer gjennom meg.

Et par kvelder sist uke kjente jeg på søtsuget. Sukkersug er noe jeg så og si aldri opplever lenger, men det kan jo være flere forskjellige grunner til at jeg gjorde det nettopp disse kveldene. Kanskje spiste jeg ikke nok mat disse dagene, kanskje var ikke stor nok prosentandel av energien jeg fikk i meg fra fett. Kanskje skyldes det hormonforandringer eller hvor jeg befinner meg i syklusen min, stress, dårlig søvn også videre. Uansett, da den tredje kvelden kom og søtsuget fremdeles var der, så bestemte jeg meg for at jeg skulle ha en skikkelig splurgekveld og spiste akkurat det jeg følte for. Jeg er veldig for at jeg ikke nekte meg selv noe jeg virkelig har lyst på.

Is. Godteri. Sjokolade. Pizza.

Jeg kan med 100% oppriktighet si at det var så langt ifra verdt det som det kommer. Ikke bare smakte det langt i fra så amazing som jeg kanskje trodde det skulle gjøre, men virkningene sukkeret og hveten hadde på kroppen og psyken min der og da og i 48 timer etterpå (!) er helt utrolig skummelt og ubehagelig å oppleve. I tillegg så må sukkersuget til en viss grad avvennes igjen, og teit som jeg er så gikk jeg frivillig rett i fella igjen to dager senere, nå når jeg skriver dette innlegget. Jeg tar det hele som en kjempeerfaring, også får jeg tross alt innsamlet noen veldig interessante fakta om kroppen min underveis.

På bildet til venstre ser dere mitt normale blodtrykk og puls. Blodtrykket mitt er lavere enn referanseverdien som er 120/80 – 140/90 på en voksen person, men jeg har alltid lagt lavt i blodtrykk og føler meg likevel bra. Hvilepulsen min har derimot sunket fra rundt 60-65 slag i minuttet for ett drøyt år siden til å ligge på mellom 40-43 nå. Dette krediterer jeg forresten til regelmessig trening/hverdagsaktivitet og keto! ♥. Blodsukkeret mitt har jeg aldri målt til å være høyere enn 5.5 etter jeg begynte med lchf. Win!

På bildet til høyre ser dere blodtrykket og pulsen min ca 60 minutter etter inntak av sukker og hvete.  Jeg har her sittet stille i lenger tid, og økningen i både blodtrykket mitt og pulsen (!!!) skyldes ENE OG ALENE maten jeg her hadde spist over ca to timer. En hvetebolle med syltetøy, en brødskive med crabsticks og majones, 50 gram lys kokesjokolade og to kjeks.

Jeg føler meg elendig. Helt forferdelig. Jeg har fått den store skjelven, og hendene mine dirrer synlig. Kroppen er urolig og jeg kaldsvetter. Jeg puster mye raskere og tyngre, og dere – SJEKK PULSEN MIN!! Jeg presiserer igjen at da dette ble målt hadde jeg sittet stille en god stund, og at tredoblingen av pulsen min skyldes altfor altfor mange (og d å r l i g e) karbohydrater. Til sammenligning er dette det samme pulsnivået jeg hadde da jeg gikk på fjelltur sist uke… Blodsukkeret mitt ble her målt til 8,7 som kanskje ikke er så høyt tenker dere, men for meg som har blitt ganske så insulin-sensitiv over det siste året (det motsatte av insulinresistens) så er det altfor høyt for meg. Jeg føler meg direkte syk!

Denne følelsen skal jeg virkelig huske på, og dyrke den som en ny motivasjon neste gang jeg tror det er en god idè å høre på sukkertrollet, eller når noen sier at jeg kan vel ta meg ett kakestykke for det kan umulig utgjøre noen skade. For jo, for meg utgjør det faktisk ganske stor skade og dritdårlig helse. Flere spør meg også hvorfor jeg «gidder» å spise ketogent viss det er denne måten kroppen min reagerer når jeg først får i meg karbohydrater i form av sukker og hvete. Jeg velger å se på det slik; jeg ELSKER at kroppen min reagerer så kraftig som den gjør. Den sier nemlig ifra at det jeg nå putter inni meg er gift, og slikt synes jeg det tross alt er greit å vite om 😉

Vrengt mus

Fotoprops, korg4104FotorammeFotspor

Skitten overskrift, sant? IKKE SÅ SKITTENT SOM VIRKELIGHETEN. Våknet nemlig i natt av av den nevrotiske katten Wilma hadde kommet inn på soverommet gjennom altandøren. Hun sto ved soveromsdøren og ville videre inn på stuen, skrap skrap skrap, sa det. Lettere omtåket reiste jeg meg fra sengen og våknet til i løpet av det nanosekundet det tok meg å registrere at det låg en ihjeltygd og halvfordøyd mus en halvmeter fra tærne mine. Her snakker jeg ikke en halvspist mus (som jeg fant på soveromsgulvet to netter før) men virkelig SPIST. Fortært. Fordøyelsesprosess initiated. Hadde det ikke vært for at jeg har sett innsidene av en mus så infernalsk mange ganger fra før så kunne jeg ikke engang med sikkerhet sagt hvilket dyr det var som nå låg splættet utover gulvet ved mine tær. Ute hele natten, også kommer katta en halvmeter INN til en sovende matmor og matfar og gørper opp hele greia på gulvet. I mean COME ON Wilmis….!

Fast forward innvollsoppsamling, gulvvask, noen timer til med søvn og en ettårsfotografering vel gjennomført, så har dere meg her og nå, hvor jeg debatterer med meg selv om jeg skal fortsette å være produktiv eller om jeg skal sette meg selv på pause litt og heller nyte det deilige været med en tur ut.  Jeg heller mot det siste, for ute er himmelen forlokkende blå og epletreet vårt i hjørnet på altanen har blomstret så sykt mye bare det siste døgnet. Ja, jeg gjør det. Vanner planter og blir våt på tærne. Sjekker om blomkarsefrøene mine har begynt å spire. Får litt sol i fleisen. Det gjør jeg. Definitivt.

Emosjonelt vrak i en måned

  HIPP HIPP HURRA ♥

frigjøringsdagen.jpg

Jeg vet ikke med dere – men måneden mai er for meg synonymt med å være et emosjonelt vrak. Noen i familien min vil kanskje argumentere for at jeg alltid tar alvorlig lett til tårene, men selv mener jeg at jeg har blitt laaaaangt mer hardhudet de siste årene. Det er sant! Før kunne jeg nemlig veldig lett strigråte av å se en gammel person gå alene, eller av kleine TV-programmer og rørende historier. Nå har jeg nok litt bedre kontroll på tårekanalene enn da, men så er det HALLO MAI og da er det åpne sluser hele veien over i juni.

Flagg. Nasjonalromantikk. Nasjonalsangen (klaaarer ikke motstå nesten stygg-grining til den ass). Gæmliser med tårevåte øyekroker og ikledd finstasen sin. ORRRRRKER IKKE!

Gratulerer så mye med frigjøringsdagen, Norge! Og til mine besteforeldre, og bestefar spesielt, som alltid bar hele maimåneden så ydmykt og med de største stolthet. Han deltok alltid på kranspålegging på gravstedet under 17. mai toget, og dette gjorde han så lenge jeg kan huske. Selv når han var så gammel og kronglete at han holdt på å ramle over ende en gang, og jeg husker det var da jeg tok uttrykket «å få hjertet i halsen». Se så rank! ♥


I dag er jeg både superchill og superstrukturert, hvor dette innlegget skal skille de to. Tidligere i dag hadde jeg en fantastisk fin nyfødtfotografering som jeg gleder meg til å dele resultatene fra, om mammabjørn og pappabjørn synes det er greit. Etter det lå jeg som et slakt i sola og kjente halvafrikaneren i meg våkne til live, solstråle for solstråle. Mama-se-mama-sa og hele den regla der. Det er over 20 grader her i dag, og nå nettopp fløy det en svær og feit og ubersøt humle inn vinduet til gjesterommet her jeg sitter. SKJØNNER DERE IDYLLEN ELLER?

Epleblomst.jpg

Denne uken skal det jobbes hardt og strukturert med Hjertejubelen siden det står både nyfødt-, ettårs, familie- og hjemmefotograferinger på tapeten. Det fryyyyder (!) meg at jeg har så masse spennende oppdrag fremover, så nå gjelder det bare å holde tunga beint i munnen for å holde meg a jour med bilderedigeringslisten min framover. Jeg har forresten fremdeles noen få ledige datoer for fotografering i mai, dersom noen som er innom tilfeldigvis skulle være inne på tanken 🙂

DRITSTOLT!! «Free Your Mind» er ute!

SUPERSTOLT VENNINNE IN DA HOUSE! 

Min finefine bestiss Trine Emilie har endelig publisert sin andre låt på NRK P3 Urørt, og den ER SÅ AWESOME!! Denne har vært a long time coming, og den var definitivt (!) verdt å vente på. Den er så kul. Jeg gråt. Snørr og gørr – overalt!

Hør «Free Your Mind» ⇓ 

Expectation VS reality (FAIL)

Expectation (Pinterest) VS Reality (iphone selfiekamera)

Tok et lilla og fresht plommebadebombe-bad her en dag, og kom til å tenke på alle de awesome og kreative melkebadbildene jeg har sett på sosiale medier i det siste. Så jeg pisket frem iphonen og svitchet til selfiekameraet, og tenkte jeg skulle være litt artsy og kreativ sjæl. Hehehehehhehehehehehe.

Heheh.

Hehehheheheh.

Verre ting kan skje

Throwback; flowersthrowback; flowers1throwback; flowers2Throwback; flowers3Throwback; pappa og nelis

I forgårs, da jeg gikk på rollerblades for første gang siden urettferdig lenge siden, kjente jeg årets første antydning til sommer. Skikkelig sommer. Den umiskjennelige duften av varm og våt skog som skulle gått ann å fått på flaske. Fuglekvitter og varme fra nylagt asfalt. Den håndterbare angsten for at steiner skal kile seg fast mellom hjulene og at jeg dermed tar et svalestup inn i den sikre asfaltdøden. Lette(re) turklær og vind i luggen, og bare bittelitt duskregn i luften. Da Mikkel rev hastet seg over veien rett fremfor meg og forsvant som et spøkelse i grøften som var gul av påskeliljer tenkte jeg HOLY MOLY mother nature du er fin ass.

Det var den samme dagen jeg merket et grått hårstrå i det som for noen måneder siden var side-cut’en min. Et mer klokkeklart tegn på at min biologiske klokke tikker og går kan jeg vel strengt tatt ikke få? Jeg tok meg selv i å ha en slags obligatorisk panikk der ett øyeblikk, før jeg chillet helt ned og heller begynte å fundere på hva slags dame jeg kommer til å bli i fremtiden; ei som slavisk farger bort uunngåelige aldringstegn eller ei som rocker det grå? Tiden (og mye av den, forhåpentligvis) vil vise. Et sekunds panikk til side – og tanken på å eldes er egentlig ganske fin. Spesielt tanken på å bli eldre og til slutt gammel sammen med Martinus. Hvem er vi som 60, 70 og 80-åringer? Vil han fremdeles himle med øynene når han spiser og vil jeg fortsatt ha noia i tærne? Fyker jeg rundt med fortidsminnet av et analogkamera mens jeg med hjertet i halsen prøver å forevige mannen min i (lår)halsbrekkende skråninger langs lakseelva i Valldal? Haha! Jeg ser oss, jeg ser oss så tydelig ❤️

Min tjueniende sommer står snart for døren. Jeg skal smile bredt mot solen og om det er overskyet skal jeg jammen glise til skyene óg, og jeg skal gi skikkelig faen i at myserynken mellom øynene mine blir dypere og dypere eller om jeg plutselig skulle begynne å få smilerynker. Det finnes verre ting som kan skje med en kropp, enn at tegn på fine, gode og lykkelige stunder og tider vises på utsiden, vil nå jeg tørre å påstå.

Fasting, autofagi og følelsen av lunka rumpetrollegg i kjeften

Så nå er jeg inne i en periode hvor jeg er «hun der». Hun der som sitter oppe midt på natten og drikker varmt vann med chiafrø og en splæsj sitronsaft oppi. Ikke fordi det smaker godt, for det gjør det så saktens ikke. I all ærlighet så smaker det egentlig ikke noe annet enn sitrus, men konsistensen minner om hvordan jeg innbiller meg at lunka rumpetroll-egg hadde kjentes ut i kjeften min. Desverre er det ikke akkurat så veldig visuelt ulikt, heller, men jeg sier som mitt kloke krus;

secondhand-kopp-onda-med-det-goda

Nå er det nå slik at jeg har en alt-eller-ingenting type personlighet, noe som til tider  kan være en skikkelig pain in the but, men som også (slik som nå) kan inspirere meg til å ta et skikkelig superdypdykk inn i min egen kropp og helse. Og til å drikke litt slimvann mens jeg gjør det…

Etterhvert som jeg ble såkalt fett-adaptert (dvs. at metabolismen min skifter til å drives av primært fett og ikke karbohydrater) ble intermitterende fasting en naturlig del av mitt spisemønster. Jeg har aldri vært noe særlig til frokostmenneske, og nå – etter jeg gikk keto – så spiser jeg vanligvis ikke dagens første måltid før en plass mellom klokken 14 – 16, alt etter hvor tidlig dagen min starter. Det var først en veldig finurlig oppdagelse at kroppen min ikke reagerte med slapphet og manglende energi når jeg dro på fjellturer og løpeturer på fastende mage. Tvert i mot, så føltes kroppen ofte lettere og med en mye jevnere energifordeling. Ingen hanger. Bedre tålmodighet og tankeklarhet. Og det skal vel egentlig ikke gi mening?! I vert fall ikke om man holder fast ved gamle «sannheter» om at frokost er dagens viktigste måltid, eller at man skal spise 6 mindre måltider gjennom dagen for å holde blodsukkeret stabilt og energinivået oppe. Men, etter måneder inn og måneder ut hvor jeg har undervist meg selv om blodsukker og hormoner, fett, og ikke minst karbohydrater i form av sukker og stivelse, så synes jeg ikke det er merkelig lenger. Faktisk så gir det perfekt mening i mine ører.

000468720021

Den siste retningen dette kunnskapssuget har ført meg på er altså mot temaet autofagi. Autohva? Direkte oversatt så betyr det selvspising. Sexy, ikke sant? Det er en naturlig prosess hvor cellene våre demonterer komponentene sine, og enten resirkulerer de eller kaster de i søpla. Husrengjøring, rett og slett. Og denne tilstanden oppnås når vi går lenger perioder uten å spise, altså forlenget f a s t e. Ikke ta mitt ord på det – dykk inn med hodet først i fagstoffet og interessante artikler om det selv. Dere kan for eksempel starte med disse; Selvspising forlenger livet (Tidsskrift for Den norske legeforening), Autophagy – the science-backed way to cleanse your body eller 7 benefits of fasting (+ the best types of fasting).

Dette var egentlig bare en veldig langpustet måte for meg å si at jeg har følt meg veldig inspirert til å implementere regelmessig utvidet faste i min livsstil. I følge forskningen jeg har lest så er der dokumentert effekt og helsegevinster som forlenget liv, redusert risiko for kreft, alzheimers, parkinsons og andre nevrodegenerative sykdommer (hos dyr, vel å merke) helt ned i bare ett fastende døgn i måneden! Det må vel kunne gå ann å få til? Akkurat hva som er den beste måten for meg rent praktisk har jeg ikke helt kommet frem til enda, men jeg tror jeg blir nødt til å sikte meg inn på noe så overkommelig som 1 – 2 x 24 – 48 timer faste i måneden, og rett og slett bare kjøre på og gjennomføre det de dagene hvor det føles naturlig, riktig og behagelig for både kropp og psyke. P.s – hittil har jeg lært at det absolutt vanskeligste med å faste er det psykiske aspektet! Det er først når jeg ikke spiser at det går opp for meg hvor mye tid og energi som går med i løpet av en dag på å tenke på mat, handle mat, lage mat, spise mat, rydde opp etter mat… I tillegg til å være bra for meg, så blir jeg sykt produktiv når jeg faster, haha! Elsker å vinne og så vinne litt til.

000468720020

Jeg er stor på intuitiv spising (å spise etter faktisk sult i motsetning til bestemte klokkeslett, følelser eller sosiale settinger), og er derfor superobsobsobs på at dette ikke skal være eller bli en restriksjon for meg eller noe jeg MÅ gjøre fordi det er onsdag eller whatever. Siden midten av april har jeg hatt hele fire forlengede faster på henholdsvis 90, 26, 33 og den siste på 43 timer som jeg endte senest i går kveld. Og jeg lærer så sykt mye om kroppen og psyken min for hver gang!

Er det noen av dere som har erfaring med fasting – intermitterende eller utvidet? Del gjerne deres erfaringer. Hilsen LÆRESUGEN OG NYSKJERRIG. 

Q&A – ett år som sukkerfri, keto/lchf og forlenget faste!?

Klovset14

I ny og né spør dere etter flere keto-oppdateringer her inne. Det liker jeg! I begynnelsen tenkte jeg å holde meg til men større oppdateringer på temaet, slik som jeg gjorde etter tre månederseks måneder og etter ni måneder. Men, helt ærlig, så opplever jeg det som for mye å gape over og rett og slett litt demotiverende å «måtte» sette meg ned for å skrive et slikt type omfattende innlegg. Over det siste drøye året har jeg virkelig gått inn for å lære mer om min egen kropp og helse, med en sukkerfri livsstil, ketogent kosthold og både intermitterende og lengre vannfasting som noen av mine verktøy for å oppnå balansegangen som fungerer best for meg. Jeg vil mer enn gjerne dele av min kunnskap og erfaringer, og ikke minst så vil jeg lære mye mye mer! Jeg er heller aldri lukket for en saklig diskusjon med fakta og forskning i bunn, hverken på sosiale medier eller in real life. Men jeg vil heller ikke være hun som preiker hull i hodet på andre mot deres vilje og interesse, så jeg prøver (i den grad jeg klarer å beherske meg selv) å ikke alltid være den som tar opp temaet. Likevel, siden forholdsvis mange av dere som titter innom her virker å være interessert, så tenker jeg nå å skrive litt oftere om mine egne erfaringer med keto/lchf/fasting – men altså ikke så omstendig som postene jeg linket til tidligere. Kanskje litt mer oppskrifter, det «daglige livet med keto, egeneksperimentering og oppfølging av blodprøver og den slags? Dere som er nyskjerrige – kom gjerne med tilbakemeldinger på hva dere vil se/lese mer av 🙂

Høst_natur3

Denne måneden runder jeg mitt første år med et ketogent kosthold! For dere som ikke aner hva jeg snakker om, så vil det veldig kort (og generelt) si at maskineriet meg drives og næres av hovedsaklig fett. Kosten min består av minst ca 75% fett, 20% protein og bare 5% karbohydrater. Til sammenligning anbefaler helsedirektoratet vårt at energien vår burde komme fra 25-40% fett, 10-20% protein og hele 50% fra karbohydrater. Det har vært et lærerikt og matmessig et helt fantastisk år, og jeg ser virkelig frem til å fortsette å «keto on» og til å se effekten det har på kroppen min i det lengre løp. En ting er i vert fall sikkert, og det er at menneskekroppen slutter aldri å forbløffe meg! Slik som i april, da jeg spontant hadde min hittil lengste vannfaste på hele 90 timer, og hadde det ikke vært for det lille måltidet jeg følte på at jeg «måtte» spise da en venninne hadde laget deilig middag til oss, så hadde den totale fastetiden min vært vesentlig lenger, nemlig fra mandag – lørdag. Og vet dere hva, jeg dødde ikke. Au contraire, jeg følte meg så bra, og jeg lærte SÅ mye om mine egne vaner, følelser, faktisk og innbilt sultfølelse og mye mye mer bare i løpet av den lille uken. To be continued sier jeg, da dette gav mersmak. Pun not intended.

Høst_natur8

Siden jeg synes ett helt år med keto er for mye å dekke i en og samme bloggpost, så vil jeg gjerne invitere dere til å grave og spørr om det dere måtte lure på i kommentarfeltet på denne posten. Da kan jeg heller bruke erfaringene mine på svare på det som faktisk er interessant for dere, og ikke bare ramse opp alt JEG finner superpennende, haha! 

 

Et frieri på tampen av april

double exposure

Kom mai du skjønne milde ♥


Det var en liten antydning til rødme på neseryggen min da jeg stirret i senk bustetrollet i speilet i morges. Gårsdagens solstråler fra Muldalen traff med andre ord godt, både på hud og humør. På toppen drakk vi pulverkaffe og sitrus-te fra termos mens jeg måtte sitte med rumpen bar et lite øyeblikk slik at turbuksen min, henslengt og vrengt inn-ut, fikk avdampe seg litt i sola og jenta kjøle seg ned. Igjen tentes drømmen om en sommeruke i Tafjordfjella, slik som så mange ganger før.

På veien hjem såg han lurt og lengtende bort på meg og spurte om ikke vi skulle sette oss nedi fjøresteinene og dele et fleskebein sammen. Hjertet mitt rant bort et lite øyeblikk der. Hvem kan noen gang motstå et slikt frieri? Så delt fleskebein i elveosen ble det, med tanker om årets laksefiskesessong, bryllupsfotooppdrag og sultne måser svevende over hodene våre.