Shinrin-yoku, en annen type tid

Før var jeg av typen som måtte skifte til full-on treningstøy og en ritualistisk påføring av tekniske duppeditter for å gjennomføre enhver form for trening. Vi snakker pulsklokker med svett belte rundt livet, skrittellere, fitbits, forskjellige apper med tellere av alt slag og gps-trackere. Teknisk tøy og riktig type sko. Løpebelter med drikkeflasker og lommer til mobilen. Dødstravle ledninger, for musikk måtte jeg jo for all del ha.

Det var helt uaktuelt for meg å så mye som gå en liten tur uten en dundrende spilleliste eller en Podcastepisode på øra. Her gjaldt det altså å være mest mulig distrahert og underholdt mens jeg fraktet meg selv fra A til B. Og om jeg var så uheldig å glemme headsettet mitt så var jeg 100% hun som dro hjem og dreit i å gjennomført økten.


En dag i fjor inviterte jeg min Martinus til å bli med på en rusletur i skogen. Det var Sommer med stor S. Han tok med sin nye lokkefløyte og jeg min trofaste sommer-stråhatt. I sykkelkorgen la jeg et par oppbevaringsbokser til bær av ulikt slag og på kroppen bar jeg kun en lett shorts, singlet og flip-flops. Så uteknisk man får det. Vi gikk der, sakte, trillet sykkelen og stoppet ofte for å sanke blåbær og bringebær, og for å lokke på hjorten og puste inn skogsparfymen. Jeg tenkte «om jeg bare har flip-flops på beina så kan jeg likegodt ha ingenting» så jeg la fottøyet i korgen og gikk barbeint videre i skogen.


Hvordan rakk jeg å bli trettien år før jeg gikk barbeint i skogen?


Shinrin-Yoku

Også i vinter har jeg tilbragt tid i skogen. Dog en annen type tid enn før.
Ikke den slags tid som telles, loggføres, måles og veies, og som sammenlignes fra gang til gang for å vise om jeg var «flinkere» enn sist. Ikke den som skal være kortest og fortest mulig. Ikke den distraherte og rasende sorten. Ikke den som skvises inn mellom andre do’s på en liste.

På japansk kalles denne tiden for Shinrin-Yoku. Sansebading eller skogsbading.
Hvor nydelig?


I vinter har jeg elsket å være i skogen for å stoppe opp og stå stille sammen med tiden en stund. Lagt meg av, so to speak. Tatt noen svømmetak ut i snøhaugene for så å velte meg over på ryggen og flyte lydløs og vektløs blant snøtunge greiner og fuglekvitter. Pustet. Lagt merke. Skogsbading er medisin.
🌲

Husk

Nå som Kong Vinter er i ferd med å smelte av og gi plass til Frøken Vår, så vil jeg gjerne huske;

💚 Følelsen av TILLATELSE som denne vinteren og mørketiden har kommet med til meg. Tillatelse og bekreftelse på at det er helt lov, helt naturlig, og helt nødvendig å gi seg selv rom for ro og hvile.

💚 At denne følelsen er tilgjengelig for meg når som helst, hvor som helst og i hvilken årstid som helst. Også på en sommerdag når solen står høy og heit og jeg har lett å kjenne på at jeg burde «utnytte» dagen.

💚 Jeg vil huske alle spaserturene jeg tok, og de som jeg ikke maktet å ta sist vinter. Og den inderlige og genuine følelsen av dyp takknemlighet for en kropp i trivsel som nå bærer meg dit jeg vil med glede.

💚 Den nye følelsen av å være inspirert og kreativ med skaperlyst i mørketiden. Det er helt nytt for meg, og jeg ønsker det hjertelig velkommen!


Tar du med deg noe videre fra vinteren? 🤍


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s