Å skrive meg til mot og noen ting jeg har lært


Det er bare litt overveldende å prøve å skrive et «siden sist»-innlegg når tidsspennet fra sist til nå nærmer seg hele to år. To år er lang tid. Mye har vært.

Noe av det siste jeg skreiv her inne, i januar 2019, var at jeg gjorde flere små og større investeringer i meg selv. Disse viste seg raskt å være lønnsomme, og siden da har det ballet på seg med flere og flere små nærende handlinger, vaner og ritualer, som holder meg mer forankret i meg selv.

En av disse vanene er skriving. Hver dag skriver jeg noe. En tanke. En følelse. En drøm fra natten. Noe jeg er takknemlig for. En forbannelse som bare MÅ ut. Bare, noe. Jeg vil utfordre meg selv til å dele noen ord igjen, med de som måtte ønske å lese de, men aller mest for min egen del og glede. Dette innlegget har vært a long time coming, dere aner ikke. Utkast etter utkast etter utkast. Min kjære lille Hjertejubel har klamret seg fast til eksistensen de mange gangene jeg gjorde den til subjekt for potensiell tilintetgjørelse. «Hva er vitsen om ikke kvalitet?» «Hva er poenget om ikke regelmessighet.» «Hvem gidder lese dette her, uansett

Og ikke minst… «Vil jeg egentlig at noen skal lese?»


Ah, den velkjente tvilen.

En lang stund var tvilen så nærværende at jeg begynte å tro på at ordene mine var massive tunge blylodd. At de rørte rundt i dypet og grumset til i stille vann. At de var for kleimete, for nærgående, for esoteriske. «Da er det vel slik, da» tenkte jeg, og adopterte det som en av mine mange sannheter. Det blir faktisk for meget, JEG blir for meget, ikke ta sann plass. Svelg de ned og visk de ut. La tekstmarkøren blinke til det uendelige og lagre det hele som et utkast som kastes ut og aldri får se dagens lys. Dilt heller etter samtalen som en logrende hund, og respondér på det som blir snakket om. Kjapt og smertefritt, lettsindig og vittig.

Hehe.


Tvil fikk godt selskap av Skam den gangen på vors da jeg dristet meg til å forsøke å dreie samtalen i retning av noe som i det hele tatt kunne minne meg om noe meningsfullt. Jeg vet ikke helt hvordan men jeg fikk sneiet innom temaet døden selv! Munnen til samtalepartneren min var halv-åpen men det var ikke ett eneste pip å høre. Øynene og kroppen pinnstive og piggete av skrekk og han skreik stilt men likevel panisk etter H J E L P. Stillhet rundt bordet.
Nå gjorde jeg det visst igjen. Forpestet stemningen og lettheten med tyngde og funderinger. Tungt og dvaskt fordøyelsesbesvær. Men hans mayday ble mottatt og redningen kom i form av et langt mer lettfordøyelig tema som ble servert sammen med aperitiffen og med det så la vi den ballen død. Eller skal vi heller si hvile. Vi la den ballen til å hvile.


Jeg har lært at alt har sin tid og alt har sitt sted. Alt har også sin person, og jeg tror at ved å våge å være mer åpen så inviterer jeg inn mer av de, og det, som jeg ønsker mer av i livet mitt. Jeg har lært at mot er noe jeg trenger mer av for å våge å ta opp min plass. At jo mer jeg lærer desto mindre vet jeg. At ved å være åpen blir livet rikere. At livet gir den samme lærepengen inntil leksa er lært. At likt tiltrekker likt. At jeg vil gi det som jeg ønsker å få i retur.

Åpenhet. Likesinnede. Introspeksjon. Stillhet og ro. Rom. Kreativitet og letthet. Dybde og substans. Takknemlighet. Samhørighet.


Gode valg ble tatt alle de gangene jeg landet på å la dette stedet få eksistere videre, tross lange inaktive perioder, og en overbevisning om at jeg aldri ville publisere ett eneste ord igjen. Noe sa meg at jeg burde vente og se, så det ble slik. Magefølelsen trumfet tvilen, hurra! Og nå har følelsene forandret seg. Nå er jeg evig takknemlig for å kunne spole tilbake i tiden, bla i arkivet, og kjenne en gang til hva jeg tenkte og følte den gang da. I de periodene hvor jeg turte å formidle og dele. Som da tid begynte å bli det eneste som opptok meg. Om vemmelsen jeg følte av å ikke leve i tråd med verdiene mine og angsten av å føle at livet bare skjedde og fløt forbi. Eller noe så sjelevarmende som å få kjenne håpet styrkes og et verdensbilde endre seg, av tre ord fra en femåring.


Det spiller ingen rolle hvem leser dette her (men HEI ❤ Og velkommen er du). Kvalitet og kvantitet er og forblir uviktig. Det som betyr noe, er simpelthen at jeg skriver. Det gir meg mer mot til å uttrykke og formidle min autensitet og reise. Når jeg skriver stopper jeg opp. Når jeg stopper opp er jeg oppmerksom. Når jeg er oppmerksom så sjekker jeg inn hos meg selv, og åpner døren inn til et hellig rom i meg hvor magi kan skje. Det føles som mitt ansvar å gjøre mitt for å alltid la døren til dette rommet stå på gløtt, og å bringe med meg essensen fra det ut i livet. Å dele det med de som vil ha, og å motta fra andre som vil dele.

2 kommentarer om “Å skrive meg til mot og noen ting jeg har lært

    1. Så hyggelig at du likte det ❤
      Jeg har forresten forsøkt å legge igjen en kommentar eller to på din blogg, men er usikker på om jeg fikk til? På innlegget med de flotte hjemmelagede gjenbruksgavene. Jeg elsket de!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s