En smitter grand motløs, bare

Secondhand_vintage_retro_outfit_01

For meg innebærer det å bli voksen spesielt en ting. Forståelsen av at «voksne» faktisk ikke eksisterer. Når jeg var kid såg jeg på de voksne som noen gloriebefengte skapninger som skjønte greia, og som kunne alt, visste alt og fikset alt. Men på et udefinerbart tidspunkt i livet gikk det altså opp for meg at voksne er fabeldyr på lik linje med bigfoot og Loch Ness monsteret, og at på tvers av aldersspekteret så er vi alle bare clueless mennesker som prøver å finne en mening med dette livet som vi har fått utdelt. Synkront klør vi oss i hodet, kollektivt har vi ikke peiling. En betryggende men også skrekkslagen tanke å ha. Hvem står egentlig ved roret på denne skuta? Someone? ANYONE?!

Jeg. har. ikke. peiling.

Det udefinerbare øyeblikket var også da jeg trådde inn i de voksnes rekker. «Velkommen til sanningen«- sa de. «Jeg har blitt lurt«, stotret jeg – opplyst men gråtkvalt, og cirka like vonbroten som da jeg fant jekslene og fortennene mine i pappas smykkeskrin og det gikk opp for meg at Tannfeen var intet annet enn en jævla narr, hun også.

Moralen her er IKKE VOKS OPP. Det er faktisk en felle. Prøv heller ikke å forstå deg på Altinns skjemaer. Med mindre du er av typen som blomstrer i fortvilelsens mørkeste avgrunn, that is.

En kommentar om “En smitter grand motløs, bare

  1. Bra refleksjon – hilsen guttunge på 65.
    Jeg forstod også at voksne er oppskrytt.
    Men det gikk nå opp for meg – det er det viktigste.
    Med – bla kameraet – er jeg HELT i min egen lekegrind.

    Fin helg

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s