I går klokken ti over syv på morgenkvisten kom våren og tok meg i hånden. Jeg kneip bestemt tilbake og sa at hun kunne bare drømme om å slippe taket. Hun så ned på meg på skakke og blunket lurt med det ene øyet. En nyvåken skoghuldre med illrøde roser i kinnene som gnei søvnen utav øyene etter en lang vinterdvale. Hun er fremdeles ubarmhjertig iskald men likevel åh så varm på en måte som har ingenting å gjøre med røde tall på en gradestokk. I håret hennes er der fremdeles istapper og snøfnugg, men i hodebunnen vokser det sneklokker og påskeliljer som jeg spirer om kapp med.

Det var samme dagen jeg debuterte som tjueniåring, en dag jeg egentlig hadde tenkt å la fare i glemmeboken enn så lenge, men som viste seg å bli en fantastisk fin dag.

Vår. Bursdagssang fra tantebarn. Gratulasjoner. Bifmmiddag fra himmelriket. Tente lys, roser på bordet og bursdagsgavene jeg ikke visste jeg ønsket meg men som jeg trengte i livet mitt. Den ene har allerede funnet seg godt til rette i mitt favorittskap i hele huset. Spot the Italian! ♥