Noe som ingen andre kan

Dette er mitt «jeg-er-stressa-og-utslitt» ansikt. Dette er kroppen min når den ble presset til å måtte si ifra. Dette er mitt fysiske uttrykk via mitt største organ, et klask i trynet med beskjeden

HELLÅÅ dette funker bare ikke lenger, åkei?

Dette var sist vinter. På dette tidspunktet hadde jeg allerede lenge lekt med tanken om at jeg kanskje hadde havnet i et spor som ikke var bærekraftig for meg. I mitt sjette år som sykepleier og bare litt over halvveis i tyveårene mine så følte jeg meg mye mer sliten enn hva de tallene burde tilsi. Men hvorfor skulle ikke jeg, slik som alle andre, klare å jobbe i full stilling som sykepleier? Jeg ser jo nesten daglig på insta at de klarer det. Ikke bare KLARER de det – men de er på fjellturer, kafébesøk, treningssenteret og sitter glisende og blankpolerte i hjørnesofaen med sine sytten venninner, også. Hvorfor klarer ikke jeg å ha tid til overs til det jeg vil? Hvorfor avlyser jeg avtale etter avtale fordi bare tanken på å være sosial tapper meg for det lille jeg har?

Hvorfor klarer ikke jeg, når alle andre kan?

Når jeg ser på disse bildene får jeg innmari vondt av meg selv. Ikke på grunn av eksemet, de mørke ringene eller de blodskutte øynene mine.. jeg bare husker så altfor godt hvordan det føles å være i en skikkelig ubalanse, og å lenge jobbe imot kroppens og psykens signaler. Å føle at jeg burde presse meg selv inn i en mal hverken jeg eller personligheten min ikke passet inn i. Å alltid være den som ikke kunne, ikke ville, ikke orket og som ikke hadde tid.

Det var ubehagelig å endelig måtte lytte til det kroppen min desperat prøvde å fortelle meg. Du har valgt feil, dette klarer ikke du. Jeg ble lett syk, var ofte nedstemt og utslitt og så til slutt kom også de ytre tegnene. Det var da bestemte jeg meg for å gjøre noe med situasjonen min. På gode dager var jeg overlykkelig over å ha bestemt meg for å gjøre en endring. På dårlige dager følte jeg meg mislykket, som en skuffelse, lat.

Hvorfor klarer ikke jeg, når alle andre kan?

Det sies at man ikke skal sammenligne sine svakheter mot andres styrker. Jeg er ikke sann superfan av «inspirational quotes» men akkurat denne resonnerte veldig hos meg. Vi er forskjellige. Vi har alle styrker og svakheter. Vi har alle noe vi er god på. Vi har alle noe vi ikke er god på i det hele tatt. Jeg har noe ingen andre har, andre har noe jeg aldri kommer til å få. Egentlig en himla grei tanke å tenke.

Jeg var heldig, som jeg så ofte er. Jeg måtte bare flytte opp en trapp og til andre siden av døgnet for å få en hverdag som passer meg MYE bedre, men det føltes veldig skummelt først. Å frivillig forlate en 100% fast stilling som sykepleier – ERRU GÆRN?! Men det var så riktig, SÅ riktig, ikke bare for sykepleiehjertet men også bare for meg.

Jeg har tatt tilbake tiden. Hverdagen, slik jeg vil ha den. Overskuddet og muligheten til å dyrke hobbyer og interesser. Minnet meg selv på at den hundreprosenten er det ingen andre enn jeg som forventer at jeg skal tviholde på. Det er jeg som setter forventninger og krav til meg selv, og det er jeg som kan endre på det. I dag er kroppen min så glad så glad, og det er hodet og.

Vi trenger nok alle en påminnelse en gang i blant om at det er ok å ikke passe inn der du tror du «må» passe inn. At om du ikke ender opp med å være akkurat slik som andre (eller du selv!) forventer av deg – hva så? Vær noe(n) an(dre)net! At det er helt innafor å være en annen farge enn dus pastell. Og at det er helt greit å velge feil noen ganger.

 

Jeg klarer, jeg også. Noe som ingen andre kan.

2 thoughts on “Noe som ingen andre kan

  1. Det er så viktig å lytte til kroppen og ikke minst hjertet. Ikke alle er like, og jeg vet så utrolig godt hvor fort gjort det er å sammenligne seg med andre. Men i løpet av årenes løp, har jeg lært at jeg er god nok akkurat slik jeg er! Det viktigste er å verdsette dine egne styrker, vite hva du er god på og hvordan du ønsker at livet ditt skal være.

    Livet er alt for kort til å skulle leve en annens drøm. Vi kan bare leve vår egen og gjøre det beste ut av det.

    Sterkt innlegg, jeg er så utrolig enig i at vi alle kan trenge en påminnelse på at det er greit å ikke passe inn. Jeg er annerledes og skiller meg ut på mange områder i livet, men jeg er stolt over å kunne si at jeg ikke er som «alle andre».

    🙂

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s