TIME IS OF THE ESSENCE

misty3

Jeg har tenkt masse på det du sa den gangen vi gikk tur sammen i ruskeværet. Da vi gikk forbi barndomshjemmet ditt hvor du ganske bestemt mente du fremdeles bodde, og at søstrene dine som ikke lenger lever ventet på deg der. Ordene dine sa at du forsto da jeg forsiktig fortalte deg om demensen som spiser grådig på hukommelsen din, og at ting ikke lenger er akkurat slik som du husker de. Men kroppen din ble dradd som en magnet mot inngangsdøren som ikke lenger var din.

Da vi var kommet til midt på broen fortalte du meg om tiden som eksisterte før broen, og om hvordan dere måtte stå i kø på fineværsdagene for å bli rodd over fjorden i båt for å komme til den andre siden og den fineste badestranden i byen. For en tung jobb det måtte være – sa jeg, og du sa at livet var vanskeligere før, men folk hadde ikke det så travelt. «Det gjorde oss ingenting å vente i kø. Vi hadde tiden og tiden var med oss, og det er mer enn hva mange andre har nå til dags«. Det glemmer jeg aldri.

Du fortalte meg dette den samme uken jeg sluttet å høre og begynte å høre etter. Den uken og den kvelden da jeg la meg for å sove og pulsen bare aldri sank. Jeg kunne kjenne Dumbo parkert på brystkassa og et minutt ble til ti men hjertet mitt jobbet fremdeles som om det fraktet resten av kroppen min opp et lite fjell. Jeg kunne kjenne de galopperende slagene i hodeputen min, og det var nøyaktig den samme uken at jeg bestemte meg for å gjøre noe med det indre stresset som litt etter litt har blitt en del av en helt vanlig og hverdagslig hverdag.

Morgenen etter vi gikk tur i duskregnet skrev jeg de forløsende ordene. Selv om de fremdeles bare er ord formulert til et spørsmål som fremdeles venter et svar, så gjorde jeg det. Jeg gjorde noe, og Dumboen føles lettere allerede.


I´ve thought a lot about the words you told me that time when we went for a walk in the rain. When we passed the house in where you grew up and where you were determined you still lived, and that your sisters who no longer live were waiting for you there. You said you understood when I told you about the dementia eating greedily away at your memory, and that things were not exactly how you remembered anymore. But your body was pulled like a magnet towards the door that was no longer yours.

When we had almost passed the bridge you told me about the time before the bridge existed, and about how you in the summertime waited in line to be rowed across by boat to get to the beautiful beach on the other side. «What an exhausting job that must have been» I said, and you answered that life was harder before but people were not in such a hurry all the time. «We didn´t mind the wait – we had time and the time was with us, which is more than can be said about most people nowadays«. I will never forget that.

You told me this the same week I stopped hearing and started listening. That week when I went to bed and my racing pulse just never dropped. I could feel the weight of a baby elephant on my chest and one minute turned to ten but my heart was still pounding as if hiking up a mountain. I could feel my heart beating in my pillow, and that same week I decided to do something about the stress that somehow had incorporated itself into my very mundainn everyday life.

The morning after our walk in the rain I got up and wrote those redemptive words. And even though they are still just words formulated into a question that still have to be answered, I did something. And I can feel baby Dumbo already lost some weight.

2 thoughts on “TIME IS OF THE ESSENCE

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s