A HUMAN DOING VS A HUMAN BEING

Jeg går definitivt igjennom en prosess nå. En utvikling, eller kanskje en modning?
Jo. En modning.

brusdal7

Jeg har bært på dette mye mye lenger enn jeg selv tror. En følelse av at noe helt fundamentalt er riv ruskende galt. En vemmelse. At jeg har gått feil et sted. Spørsmål det er vanskelig å spørre seg selv har streifet meg flere enn få ganger, og etter at jeg bevisst og ubevisst har søkt etter andre likesinnede så har jeg funnet de – og jeg sluker det de formidler. Følelsene deres er veldig som mine, bare at de har klart å sette ord på de på en måte jeg aldri har klart hittil. Å finne disse menneskene har betydd så mye mer enn jeg noen gang kunne ant, når jeg har følt meg så rar og alene. Når jeg har vært redd for å fremstå som en eksentrisk hippie som prøver å skjerme seg selv litt – både fra mennesker, og fra et ekstremt overforbrukende og overstimulerende samfunn som gjør meg direkte kvalm.

Jeg lærer så mye om meg selv. Ting som krever at jeg endrer på måten jeg forvalter livet mitt på. For nå er det i ubalanse og langt i fra bærekraftig. Og langt i fra hvordan det burde være. Etter å ha bedrevet en hel del sjelegransking og snudd opp ned på hver en stein jeg fant der inne, så tror jeg at jeg klarer å ordlegge meg i vert fall litt bedre om hva som er problemet. Om hva jeg  og hva jeg vil. Og jeg føler endelig at jeg begynner å bli moden nok til å face problemet, og til å begynne å gjøre noe med det.

Jeg lever et flott liv. Jeg har ALT jeg trenger og så mye mye mere til – men jeg føler meg ikke tilstede i mitt eget liv. Langt i fra. Mentalt er jeg alltid på det neste som kommer, alltid langt opp og frem. Dagene føles så strukturerte og planlagte, at det er helt umulig å bare leve her og nå. Og EN ting man ikke skal kimse av det er at tiden den bare går og går, og hva skal man egentlig med all denne tiden som nesten ikke engang oppfattes før den er langt langt der bake i fortiden. Problemet er at i dag er det lagt opp til at livene skal gå raskest mulig forbi oss. Rask kommunikasjon og supertilgjengelighet. Raske middager. Raske treninger og raske fremkomstmiddel. Få varer levert hjem siden du ikke har tid å handle selv. Effektiviser, gjør mer på mindre tid. Multitask og lag «to-do»lister. Sørg for å få krysset dem av. Raske arbeidsuker. Raske uker raske måneder raske år. Avtaler etter avtaler etter avtaler. Overfylte almanakker. Planer så langt dagene rekker. Og konsekvensen? Distré. Uengasjert. Mangel på en genuin tilstedeværelse – både i mitt eget liv men også i andres. En ikke-oppfyllelse av meg selv, og på bekostning av hva da… økonomisk «suksess»?

Skal jeg virkelig styres av penger? Av manisk materialisme? Av det som samfunnet betegner som å lykkes?

Jeg sier ofte at jeg ikke forstår hvor tiden blir av. Det er en løgn. Jeg vet utmerket godt hvor jeg lar tiden min forsvinne – og jeg h a t e r det.

Jeg må være mer tilstede.


TEMARELATERT

– bloggposter som kommer:

• Hva jeg kan gjøre HER OG NÅ for å leve saktere, og for å leve mer i nuet