Slik sanker man en drøm

Jeg vil starte med å ønske deg som leser inderligst all hell og lykke i det nye året. Utifra uke én så kan det se ut som at vi vil trenge det!

I løpet av den siste dagen i fjor og den første dagen i år hadde vi både fullmåne, selve hoppet fra det ene året til det andre og, hos oss, også vinterens første snøfall. Finnes det egentlig bedre rammer for starten på noe helt nytt? Blanke ark både i hjerte, sinn og i naturen. Jeg får gåsehud! Å våkne den 2. januar til Kong Vinters blankostrøk i naturen, de rivende blå på gradestokken og en blå solfylt himmel var som å se det indre arbeidet jeg hadde gjort uken i forveien komme til live rett fremfor øynene mine. En dyp følelse av fred, friskhet og ny-het. Tusen takker og farvel til det gamle, og rom for det nye.

Velkommen skal du være, 2021 ❤

Allting godt er enda bedre når det deles, og denne podcastepisoden til Yoga Girl som handler om intensjonsetting for det nye året er for god til å holde for meg selv. Ikke la deg tro at det er nytteløst å gjennomføre nå som årets første uke snart er forbi, for dette arbeidet vil bære frukter mye raskere enn du sikkert tror. Det gjorde det i alle fall for meg! Pass bare på at du har uforstyrret tid, penn og papir (og kanskje litt Kleenex. Masse Kleenex) før du begynner, og bare lytt ❤

Ett av spørsmålene i episoden er «hvilken nærende handling/rituale tar jeg med meg inn i det nye året?».

Det er jo åpenlyst, min hellige morgenstund! Den går jeg ingensteds uten. Morgenstunden min gir gullkanter rundt resten av dagen. Uten den går jeg litt fremfor konturene mine, og SÅ himla kjekk er den at jeg noen ganger legger meg ekstra tidlig slik at jeg kan fortere stå opp igjen og nyte det hele på nytt. Rinse and repeat.

Rett etter jeg våkner av fuglekvitter fra dagslysvekkerklokken min (level up livet ditt og SKAFF DEG EN) gjør jeg… ikke en dritt. Jeg ligger bare der, musestille i sengen med øynene lukket, og drøvtygger på nattens erindringer. Lytter inn. Det er slik man sanker drømmer. De må nemlig fanges i det stille hvilende dypet før dagens første bevegelser og tanker lager krusninger i overflaten og bærer med seg drømmefragmentene lenger og lenger ut i periferien. De er uhåndgripelige der, vanskelige å få tak i. Men i det hvilende stille kan ledetrådene fiskes opp. En erindring. Noe jeg nesten-husker. En fornemmelse som fremdeles bor i kroppen. Du vet, følelsen når du våkner forbanna på kjæresten fordi han var en pikk i drømmen din? Det dingler rett fremfor meg (drømmen altså) og jeg må… bare… ta… tak… ( i drømmen ja) og der, NAPP (fortsatt snakker jeg om drømmen) så spilles handlingen av i hodet mitt, detaljert og utbrodert og selvfølgelig, som et kjent og kjært folkeeventyr. Da henger drømmen på snøret akkurat lenge nok til at jeg kan tråkke i tøflene, lage en treig kopp americano og tusle meg opp på rommet som er reservert for all ting magi.

For på dette rommet skjer det magi. Helt sant. Der henger mikroskopiske dråper av furunål, sitrus og eucalyptus i luften. Tente lys med snurrende dingsebomser lager dansende mønster som dessuten hypnotiserer om jeg ikke er oppmerksom på det. Luften trekkes inn inn inn i kroker og kriker av lungene mine som jeg ikke visste eksistere og ned ned ned helt ned ut i tåspissene og litt forbi. Kaffien med vintermiks legger igjen en smilende krydderbart i munnvikene mine. Tiden har en egen dimensjon her inne. Den flyr sneglesakte med lysets hastighet.

Her møter jeg meg selv. Her skrives de ned. Drømmene. Det er finurlig mye å lære av de.

Bare man lager rom til å lytte.

Starten på slutten på vinterdvalen

Desember.

Jeg fryder meg over kos og mys og lys og hygge som oppstår fra og i mørket. Å nippe kaffe fra glaserte keramikkopper fremfor en knitrende peis. Samtaler som varmer både fingrer, nesetipp og sjel. Å spasere langsomt langs bortgjemte smågater i byen. Våt brostein som reflekterer det varmende lyset fra lyslenker hengende i grønne girlandere høyt over gaten. Den langsomme jakten etter en perfekt gave til noen jeg elsker. En tid for ekstra takknemlighet og omtanke. For å samles. For solitude og kontemplasjon. For raushet og giverglede, undring og magi.

Jeg har alltid elsket julen. Magien. Hemmelighetene. Skapdører som under ingen omstendigheter skal åpnes. Forundringen, overfloden og den ekstra lille omtanken vi har for hverandre. Rett og slett julestemningen. Og med en litt annerledes tilnærming i år så har denne høytiden om mulig kommet enda nærmere hjertet mitt ❤ En ny nysgjerrighet på hva det er jeg egentlig feirer og hvor ritualene og tradisjonene kommer fra har etterlatt meg med en dypere tilknytning til høytiden. Jeg feirer livet. Tilbakekomsten av solen og lyset. Starten på slutten av den mørke og kalde dvalen, og starten på en ny syklus.

Den 21 desember er det vintersolverv. Den korteste dagen og lengste natten i året. Og herifra, så snur det. Dagene blir sakte men veldig sikkert lysere og lysere, og for meg så føles det vanvittig godt å tenke på. Det er en håpefull følelse av typen «WE MADE IT PEOPLE», en optimisme som sprer seg fra innerst i kjernen og fra celle til celle helt ut i finger- og tåspissene og forbi. Vintersolverv er som det hvilende stille mellomrommet mellom to hjerteslag. Det øyeblikket når havet veksler mellom å ebbe og flø. Ingentinget mellom et innpust og et utpust.

Fremdeles senkes takten mellom hjerteslagene i noen dager til. Men så kommer stillheten. Mellomrommet. Det snur, og slagene begynner å ta seg opp igjen. Ny livskraft pumpes sakte ut i kroppen og i det nye året. Det ulmer under asken, og vi går mot smelting spiring liv og lys. Hurra!


I år vil jeg for første gang markere denne deilige dagen. I følge hedensk tro og tradisjon så er vintersolverv også den egentlige starten på Yuletiden. Akkurat hvordan den skal feires har jeg ikke bestemt meg for enda. Men helt sikkert er det at solen og lyset skal feires og mørkets tilstedeværelse skal omfavnes. Jeg sier som mitt aller klokeste kaffekrus;

Og at det er intet lys uten mørke ❤

Jeg ønsker deg en lysende 21 desember og en gledelig juletid fylt meg raushet, omtanke og magi.

Å skrive meg til mot og noen ting jeg har lært


Det er bare litt overveldende å prøve å skrive et «siden sist»-innlegg når tidsspennet fra sist til nå nærmer seg hele to år. To år er lang tid. Mye har vært.

Noe av det siste jeg skreiv her inne, i januar 2019, var at jeg gjorde flere små og større investeringer i meg selv. Disse viste seg raskt å være lønnsomme, og siden da har det ballet på seg med flere og flere små nærende handlinger, vaner og ritualer, som holder meg mer forankret i meg selv.

En av disse vanene er skriving. Hver dag skriver jeg noe. En tanke. En følelse. En drøm fra natten. Noe jeg er takknemlig for. En forbannelse som bare MÅ ut. Bare, noe. Jeg vil utfordre meg selv til å dele noen ord igjen, med de som måtte ønske å lese de, men aller mest for min egen del og glede. Dette innlegget har vært a long time coming, dere aner ikke. Utkast etter utkast etter utkast. Min kjære lille Hjertejubel har klamret seg fast til eksistensen de mange gangene jeg gjorde den til subjekt for potensiell tilintetgjørelse. «Hva er vitsen om ikke kvalitet?» «Hva er poenget om ikke regelmessighet.» «Hvem gidder lese dette her, uansett

Og ikke minst… «Vil jeg egentlig at noen skal lese?»


Ah, den velkjente tvilen.

En lang stund var tvilen så nærværende at jeg begynte å tro på at ordene mine var massive tunge blylodd. At de rørte rundt i dypet og grumset til i stille vann. At de var for kleimete, for nærgående, for esoteriske. «Da er det vel slik, da» tenkte jeg, og adopterte det som en av mine mange sannheter. Det blir faktisk for meget, JEG blir for meget, ikke ta sann plass. Svelg de ned og visk de ut. La tekstmarkøren blinke til det uendelige og lagre det hele som et utkast som kastes ut og aldri får se dagens lys. Dilt heller etter samtalen som en logrende hund, og respondér på det som blir snakket om. Kjapt og smertefritt, lettsindig og vittig.

Hehe.


Tvil fikk godt selskap av Skam den gangen på vors da jeg dristet meg til å forsøke å dreie samtalen i retning av noe som i det hele tatt kunne minne meg om noe meningsfullt. Jeg vet ikke helt hvordan men jeg fikk sneiet innom temaet døden selv! Munnen til samtalepartneren min var halv-åpen men det var ikke ett eneste pip å høre. Øynene og kroppen pinnstive og piggete av skrekk og han skreik stilt men likevel panisk etter H J E L P. Stillhet rundt bordet.
Nå gjorde jeg det visst igjen. Forpestet stemningen og lettheten med tyngde og funderinger. Tungt og dvaskt fordøyelsesbesvær. Men hans mayday ble mottatt og redningen kom i form av et langt mer lettfordøyelig tema som ble servert sammen med aperitiffen og med det så la vi den ballen død. Eller skal vi heller si hvile. Vi la den ballen til å hvile.


Jeg har lært at alt har sin tid og alt har sitt sted. Alt har også sin person, og jeg tror at ved å våge å være mer åpen så inviterer jeg inn mer av de, og det, som jeg ønsker mer av i livet mitt. Jeg har lært at mot er noe jeg trenger mer av for å våge å ta opp min plass. At jo mer jeg lærer desto mindre vet jeg. At ved å være åpen blir livet rikere. At livet gir den samme lærepengen inntil leksa er lært. At likt tiltrekker likt. At jeg vil gi det som jeg ønsker å få i retur.

Åpenhet. Likesinnede. Introspeksjon. Stillhet og ro. Rom. Kreativitet og letthet. Dybde og substans. Takknemlighet. Samhørighet.


Gode valg ble tatt alle de gangene jeg landet på å la dette stedet få eksistere videre, tross lange inaktive perioder, og en overbevisning om at jeg aldri ville publisere ett eneste ord igjen. Noe sa meg at jeg burde vente og se, så det ble slik. Magefølelsen trumfet tvilen, hurra! Og nå har følelsene forandret seg. Nå er jeg evig takknemlig for å kunne spole tilbake i tiden, bla i arkivet, og kjenne en gang til hva jeg tenkte og følte den gang da. I de periodene hvor jeg turte å formidle og dele. Som da tid begynte å bli det eneste som opptok meg. Om vemmelsen jeg følte av å ikke leve i tråd med verdiene mine og angsten av å føle at livet bare skjedde og fløt forbi. Eller noe så sjelevarmende som å få kjenne håpet styrkes og et verdensbilde endre seg, av tre ord fra en femåring.


Det spiller ingen rolle hvem leser dette her (men HEI ❤ Og velkommen er du). Kvalitet og kvantitet er og forblir uviktig. Det som betyr noe, er simpelthen at jeg skriver. Det gir meg mer mot til å uttrykke og formidle min autensitet og reise. Når jeg skriver stopper jeg opp. Når jeg stopper opp er jeg oppmerksom. Når jeg er oppmerksom så sjekker jeg inn hos meg selv, og åpner døren inn til et hellig rom i meg hvor magi kan skje. Det føles som mitt ansvar å gjøre mitt for å alltid la døren til dette rommet stå på gløtt, og å bringe med meg essensen fra det ut i livet. Å dele det med de som vil ha, og å motta fra andre som vil dele.

En personlig investering

BOM, tilbake like brått som jeg forsvant. HEI dere som fremdeles smyger innom her. Utifra søketermene dere bruker og innleggene dere klikker dere inn på, så er det lett å se hva dere leter etter her inne. Helse! Både psykisk så vel som fysisk, og flaks for meg så er det nettopp det jeg har bestemt meg for å vie nettopp denne bloggen til fremover.

Det sto altså mellom super low key hverdagsblogging eller å legge hele hjertejubel.com død, siden business-siden av Hjertejubel nå har blitt så fint dekket av hjemmesiden min. Men etter nærmere ettertanke så kom jeg altså frem til at siden så og si alle kanalene mine på SoMe er dedikert til min lille fotogeskjeft, så vil jeg likevel beholde denne til mitt personlige, og til å dokumentere smått og stort ellers i hverdagen.

Jeg har startet året med flere små investeringer i meg selv, og begynt på en mer målrettet ferd som jeg føler jeg allerede har vært innom stien til flere ganger i løpet av livet. Jeg har ikke ordforrådet til å hverken riktig eller rettferdig beskrive prosessen enda, men forhåpeligvis blir jeg mer kapabel til det etterhvert. Akkurat nå er det bare en følelse sin bor i meg, og når jeg følger denne følelsen så leder den meg mot en reise som tar meg innover. Så mye klarer jeg i alle fall å sette ord på. Inn i meg selv, min person og sjel. Stikkord for innholdet her fremover kan jeg fort se for meg blir noe slikt som lchf/keto, helse, spiritualitet, yoga og sjelegransking.


I STILL SHOOT FILM #3. (Hagefesten)

H E A V E N

I still shoot film_Hjertejubel_Hjertejubelfoto_analoguephotography_analogfotografi_projectanalogue
I still shoot film_Hjertejubel_Hjertejubelfoto_analoguephotography_analogfotografi_projectanalogue
I still shoot film_Hjertejubel_Hjertejubelfoto_analoguephotography_analogfotografi_projectanalogueI still shoot film_Hjertejubel_Hjertejubelfoto_analoguephotography_analogfotografi_projectanalogue
I still shoot film_Hjertejubel_Hjertejubelfoto_analoguephotography_analogfotografi_projectanalogue
I still shoot film_Hjertejubel_Hjertejubelfoto_analoguephotography_analogfotografi_projectanalogueI still shoot film_Hjertejubel_Hjertejubelfoto_analoguephotography_analogfotografi_projectanalogue

Lillesøster Sara og supernevø Nicco er født på samme dag. De er barn av sommernatten, begge født den åtteogtyvende juli. Universet ville ha det slik at den datoen rent timingsmessig passer helt perfekt med blomstringen i Edens oppssiii jeg mener pappas hage. Den lille sommerfesten i hagestuen har blitt en av slaget som jeg virkelig ser frem til. Jeg kan allerede ikke vente til sommernatten i tjuenitten når vi igjen skal glemme tiden i en bunnløs karaffel med rød sangria omringet av vimpler og ballonger og paraplyer i drinkene, og masse politisk ukorrekthet i form av et brettspill hvor verten er den drøyeste av dem alle.

I STILL SHOOT FILM #1. (Vilnius, juni 2018)

En ny kategori er født. Dere som surfer innom her i ny og né husker sikkert fjorårets analoge fotoprosjekt? Det eneste prosjektet jeg kan huske å ha fullført, haha! Hver måned i ett helt år knipset jeg minst en filmrull i måneden og publiserte her på Jubel´n. Etter prosjektet var ferdig hadde jeg et par-tre måneder «pause» fra Nikonbaby, men allerede fra typ februar/mars i år kjente jeg på lengselen etter å fotografere analogt igjen. For å ikke medle med systemet mitt i kategorien som heter Prosjekt analog; en filmrull i måneden, så har jeg laget en ny- I STILL SHOOT FILM er hvor jeg kommer til å samle all analogkjærleik fremover ♥

Denne rullen er fra juni i år, da jeg dro til Vilnius for å feire Trinebestis som var ferdig med bachelorgradene sine. En awesome start på en awesome sommer.

000508810034000508810032000508810013000508810010000508810022000508810009000508810019000508810023000508810028000508810027000508810025000508810012000508810033000508810026000508810029000508810035000508810017000508810016

Stop and smell the markblomster

Wow, verden speeder allerede i full pupp og med åpne armer mot høsten, med tjue tente kubbelys i den ene hånden og chunky knits og tekoppen i den andre.

markblomsterbukett

Jeg derimot, jeg tenker at stanna kvar her i sommeren en hel stund til. Helt til Martinus har rukket å bli en-og-tretti + noen uker, og til temperaturen ute krever at jeg går til innkjøp av nye ankelsokker. Enn så lenge lager jeg gladelig våte fotavtrykk når jeg tripper ut på tå i åh så blytungt sommerregn for å sanke urter fra urtekassene til torsken som han fisket, og jeg fortsetter med å jage ut småmøllen som trekker inn gjennom alle de åpne vinduene og verandarøren på kveldstid. Epletreet vårt har for første gang produsert store fine frukter som lukter på den måten som får munnen bak med jekslene til å sprenges med vann, og på ett eller annet tidspunkt så kommer det til å bli bakt en eplekake smakstilsatt med pur barndom her i huset i skauen.

markblomsterbukett3

Dyna kan jeg kun dekke halve kroppen om natten og både min og tantekidsa sine rumper er fremdeles bleike. Martinus(snart)mannen sover med fryseelementer i sengen og markblomstrene jeg plukket på morgenturen min en drøy uke siden står fremdeles i full semi-blomstring på stuebordet. Jeg drikker og drikker og drikker av mynteplanten min men det virker som jo mer jeg bruker av den, jo raskere vokser det ut mer og slik befinner jeg meg i en evig mynteplanterunddans. Eller mojitoplanterunddans, som min elskede lillesøster med hånda på hjertet trodde det heter ♥ Alle disse tingene nevner jeg utelukkende fordi de er idiotsikre sommertegn, og fordi det rakner for meg om jeg må se, høre eller på noen som helst måte forholde meg til ordet høst på MINST tre uker til.

markblomsterbukett2

Dere vet… stop and smell the markblomster and alt det der ♥