Stemmen i hjertet


Lytter du til din indre stemme?🕊

Alle har den, i varierende kraft. Kanskje er den myk og spørrende. Kanskje er den tydelig og krystallklar. Kanskje gjør støy og distraksjoner at du såvidt kan høre den i det hele tatt?

Uansett, så er den alltid der.
Den er vår rettesnor i dette fysiske livet. Vår guide. Skytsengelen vår. Den vil oss alt godt. Faktisk så vil den oss vårt aller, aller beste. Den er vårt brennende lys som vi alle tar med oss inn i livet, og det er vårt ansvar og livsoppgave å nære flammen vår med intensjon og en hel masse kjærlighet.


«Livet skjer»- som vi ofte sier. 
Det som hender, sårene vi samler, fortellinger vi blir fortalt og som vi forteller videre (aller mest dramatisk og kritisk til oss selv) og galne tilstander som vi skummelt enkelt blir vandt til prøver å drukne stemmen vår i absolutt kaos🌪

Tross alt dette, så er den alltid der. Innerst inne i lyset av deg, hvor den for evig holder et trygt og varmt hjem i ditt bløte hjerte, som du iherdig men fullstendig forgjeves forsøker å konstruere din rustning rundt💖
Når det stormer og du raser avgårde så forskanser den seg i sin trygge havn der inne, og venter tålmodig på din gjenkomst.

Den forlater deg aldri.
Den dømmer deg aldri.
Den bebreider deg aldri for at du dro.


Stillheten hjelper den spake stemmen til å bære seg selv. Der gir den en gjenklang som vibrerer ut og forbi ditt vesen.
Du må høre for å kunne lytte, og om du er stille nok, om du bare lytter godt nok etter, så vil du høre henne hviske i vinden. Du vil høre den silkemyke og varme stemmen som sildrer gjennom sprekkene i hjerterustningen din, og som forteller deg at du alltid trygt kan komme hjem.

🌻

Greiner til himmels og røtter i helvette


Hold på hatten!

Holy moly. På snakk om skiftninger – den siste uken har hatt det hele. Jeesh hvilke kontraster!

Jeg er den første til å innrømme at sammen med snøfallet sist helg kom fnugget som veltet spiriten og fikk meg til å implodere inni meg selv. Humøret ble sammenskvist og trøkket ned i gjørma sammen med de stakkars persillekvastene mine som såvidt hadde våget å stikke sveisen opp av jorden i pallekarmen. Da mandagen rullet inn og varmepumpen streiket mend snøen fremdeles lavet ned lå vi der like beseiret og håpløse begge to, lille persillekvasten og jeg.

På torsdagen tittet solen endelig frem og jeg innviet flip-flop og barbeintsesongen selv om vinden fremdeles uten anstrengelse skar gjennom dobbelt lag med ull. Jeg kostet meg ihop og begynte med å forberede uteområdet og tilrettela for all den blomstring og frodighet som jeg gjerne vil omringe meg med senere i år🌿 Jeg grov nevene godt ned i jorda og eltet rundt. Knadde og rykket og luket og bearbeidde. Gledelig overrasket over å ikke treffe på en eneste kattedrit i hele blomsterbeddet. Mesteparten av dagen ble tilbragt på huk, i stillhet, og jeg merket så godt skiftningene mot mening og tilfredshet igjen.

Langhelgen var som et plaster på sjelen. Det er vanskelig for meg å beskrive den ekte lykkefølelse som strømmer igjennom meg når jeg vender meg mot varmen fra solen som stråler ned. Da er jeg som en solcelle, et ladende batteri, og i de fire gloriouse dagene med blå himmel (og bikinivarme, til og med!) var jeg ute, i fullstendig frihet og fred, fra morgen til kveld, og kjente på en energi, glede og letthet som har vært borte for meg i en tid nå.


Overskudd, is that you?


Og så… skiftninger igjen. Og jeg, jeg skifter med. Skifter og skifter og skifter. Tiltro og salighet på en søndag og engstelse, fortvilelse og lidelse på mandag. Faktisk alt på èn og samme dag. Faktisk alle samtidig. Nå øver jeg på å la hele dette vide spekteret av følelser bare få lov til å sameksistere, for det er sjeldent enten eller. Ingen greiner i himmelen uten røtter i helvette.

Den siste tiden har hatt næring, lys og letthet.
De siste tiden har vært tung, så jævlig utfordrende og konfronterende.

Onwards 💩🌱🌻

Hei april! Opp og ned i mars


April = skiftninger🌀

Skiftninger, og mange av de! Både i vind og vær, men også i form av dønninger i hjerte og sinn.

Måneden startet med et gjennombrudd av lys på en ellers mørk og blaut morgenhimmel. Klokken var 07.55 den 1 april og jeg var på vei hjem etter jobb, vissen og ør i hodet slik man gjerne blir av å være våken om natten. Et øyeblikk prøvde jeg å overbevise meg selv til å tro at det var nok å se på det som utfoldet seg i fart gjennom bilvinduet. Jeg var jo tross alt på vei ett sted.
Hjem. Sove. Påskeferie.

Men dette var en slik morgenstund som ikke så lett lot seg ignorere. Den krevde min fulle tilstedeværelse. Bilen nærmest stoppet seg selv i neste busslomme og så sto jeg der i veikanten med ingenting annet enn noen dype pust, stillheten fra måseskrik og bølgeskvulp, og et magisk øyeblikk i og av naturen.


Jeg er alltid er på vei men jeg kommer aldri frem, så jeg kan like fint stoppe for å nyte utsikten.

Takk for påminnelsen 🌅

Opp og ned i mars

🍀 Jeg fyllte trettito og dro til deilige Meretes Garden (hvor Martinus og jeg giftet oss!) for yoga, spicy linsegrytelunsj og sauna sammen med to nydelige kvinns. Min intensjon om å snart være en helårsbader fikk sin spede begynnelse i et badekar med to små trebøtter, iskaldt vann og semikontrollerte småhyl.

🍀 Martinus kom hjem og syntes jeg var fin der jeg satt i lyset. På den nøyaktige sofaspotten har vi delt mange søvnruskne formiddagskaffistunder sammen. Og ikke mange minuttene etter han kom inn døren så overrasket han meg med roadtrip, hotellovernatting, mat i magen og bobler i hodet. Jeg overrasket meg selv da jeg befant meg nedsunket under vann i kuldekulpen på spaet på hotel Alexandra i Loen. Flere ganger. Hvem er jeg e ferd med å bli?

🍀 Det har vært livgivende samtaler over varme kopper, bak le-vegger og over små kafébord, og jeg trener fremdeles og for alltid på å tro på at the sky is the limit!

🍀Jeg har for første gang sett Gudfaren filmene og jeg klarte endelig å IKKE-FAILE med å lage hjemmelaget nøttesmør.

🍀 Jeg solte meg på varandaen!! I singlet!!! Jeg kjente vinterdvaske pigmenter våkne til live igjen og solen prikke meg i huden. Praise be.

🍀 Jeg gikk årets første fjelltur og tilbragte en del tid i skogen. Skogsbading er min nyeste elsk i livet🌲

Mars var også en tid hvor jeg (igjen) fikk erfare at når jeg glemmer å fylle på min egen kopp først, så slutter det også veldig raskt å dryppe ned på de som er rundt meg. Jeg hadde en drøm om en gammel venninne. Hun tok borti meg, hele tiden. Pirket og knuffet og la lemmene sine over meg. PÅ, som en sjukt insisterende klegg. Jeg beit det i meg akkurat litt for lenge før hun for siste gang i sakte film la fingertuppen sin på huden min og jeg regelrett eksploderte i et inferno, ristet henne av meg som klissete vanndråper, og jeg skreik

🚫 LA MEG FOR HELVETTE VÆRE ALENE!🚫

…så jeg var litt for lite alene i mars. Jeg savnet ensomheten. Jeg har gjort meg nydelig avhengig av det. Ensomhet. De stundene i løpet av en dag som er mine og bare mine. Hvor jeg sjekker inn og kjenner etter og kommer i kontakt. Det er i ensomhet at jeg ladder og booster og jorder og blir inspirert. Det er der kjærligheten til meg og deg og vi-to bor, hvor kreativiteten min blir født og springer ut i fra, og det er i ensomhet at jeg kjærlig bygger og forsterker fundamentet mitt, stein for stein og stund for stund. I mars har jeg neglisjert dette litt. Neglisjert meg litt. Og jeg har følt meg litt ustø.


Dette var litt av mars.

Hei april🌷

Shinrin-yoku, en annen type tid

Før var jeg av typen som måtte skifte til full-on treningstøy og en ritualistisk påføring av tekniske duppeditter for å gjennomføre enhver form for trening. Vi snakker pulsklokker med svett belte rundt livet, skrittellere, fitbits, forskjellige apper med tellere av alt slag og gps-trackere. Teknisk tøy og riktig type sko. Løpebelter med drikkeflasker og lommer til mobilen. Dødstravle ledninger, for musikk måtte jeg jo for all del ha.

Det var helt uaktuelt for meg å så mye som gå en liten tur uten en dundrende spilleliste eller en Podcastepisode på øra. Her gjaldt det altså å være mest mulig distrahert og underholdt mens jeg fraktet meg selv fra A til B. Og om jeg var så uheldig å glemme headsettet mitt så var jeg 100% hun som dro hjem og dreit i å gjennomført økten.


En dag i fjor inviterte jeg min Martinus til å bli med på en rusletur i skogen. Det var Sommer med stor S. Han tok med sin nye lokkefløyte og jeg min trofaste sommer-stråhatt. I sykkelkorgen la jeg et par oppbevaringsbokser til bær av ulikt slag og på kroppen bar jeg kun en lett shorts, singlet og flip-flops. Så uteknisk man får det. Vi gikk der, sakte, trillet sykkelen og stoppet ofte for å sanke blåbær og bringebær, og for å lokke på hjorten og puste inn skogsparfymen. Jeg tenkte «om jeg bare har flip-flops på beina så kan jeg likegodt ha ingenting» så jeg la fottøyet i korgen og gikk barbeint videre i skogen.


Hvordan rakk jeg å bli trettien år før jeg gikk barbeint i skogen?


Shinrin-Yoku

Også i vinter har jeg tilbragt tid i skogen. Dog en annen type tid enn før.
Ikke den slags tid som telles, loggføres, måles og veies, og som sammenlignes fra gang til gang for å vise om jeg var «flinkere» enn sist. Ikke den som skal være kortest og fortest mulig. Ikke den distraherte og rasende sorten. Ikke den som skvises inn mellom andre do’s på en liste.

På japansk kalles denne tiden for Shinrin-Yoku. Sansebading eller skogsbading.
Hvor nydelig?


I vinter har jeg elsket å være i skogen for å stoppe opp og stå stille sammen med tiden en stund. Lagt meg av, so to speak. Tatt noen svømmetak ut i snøhaugene for så å velte meg over på ryggen og flyte lydløs og vektløs blant snøtunge greiner og fuglekvitter. Pustet. Lagt merke. Skogsbading er medisin.
🌲

Husk

Nå som Kong Vinter er i ferd med å smelte av og gi plass til Frøken Vår, så vil jeg gjerne huske;

💚 Følelsen av TILLATELSE som denne vinteren og mørketiden har kommet med til meg. Tillatelse og bekreftelse på at det er helt lov, helt naturlig, og helt nødvendig å gi seg selv rom for ro og hvile.

💚 At denne følelsen er tilgjengelig for meg når som helst, hvor som helst og i hvilken årstid som helst. Også på en sommerdag når solen står høy og heit og jeg har lett å kjenne på at jeg burde «utnytte» dagen.

💚 Jeg vil huske alle spaserturene jeg tok, og de som jeg ikke maktet å ta sist vinter. Og den inderlige og genuine følelsen av dyp takknemlighet for en kropp i trivsel som nå bærer meg dit jeg vil med glede.

💚 Den nye følelsen av å være inspirert og kreativ med skaperlyst i mørketiden. Det er helt nytt for meg, og jeg ønsker det hjertelig velkommen!


Tar du med deg noe videre fra vinteren? 🤍


DIY: Når naturen kaller og vil innomhus


I 2020 kom jeg nærmere naturen. Det tipper jeg vi var flere om?🌿

I kjølvannet av Covid-19 virker det for meg som at mange av oss ble naturlig trukket mot flere av de samme tingene.
Planter og plantestell. Tilflukt og utflukt i naturen. Puslespill. Å bake surdeigsbrød (herrefred så mange amazing brødkunstverk det har vært i Instagramfeeden min!).

Naturen helbreder. Dette vet alle som har satt sine føtter i en skog. Sett solen stå opp eller gå ned, eller fullmånen når hun våker over natten. De som har hørt på stillheten på en fjelltopp. Og er det noe vi hadde behov for i fjor, og fremdeles trenger, så er det å heles.


En nyskjerrighet blir til

Å ta små skritt mot en mer naturlig hverdag er noe som har gitt meg mye tilfredshet og glede, og som jeg gjerne ønsker å dele litt mer om her. Interessen min for eteriske oljer begynte i Thailand i 2015. Alltid når jeg er på reise så digger jeg å sjekke ut de lokale apotekene for sine spennende produkter og remedier. Noen liker å shoppe souvenirer, jeg elsker å shoppe medisin. Her får min indre heks sin time to shine! 😉 En av tingene jeg kjøpte den gang var en roll-on flaske med Eucalyptusolje og fraksjonert kokosolje.» Kjekt å ha i tilfelle en forkjølelse», tenkte jeg.

Den uunngåelige reiseforkjølelsen kom selvsagt og YAY jeg var forberedt med eucalyptusoljen som åpnet tette nesebor. Det var etter det at jeg ubevisst begynte å trekkes mer og mer i mot denne oljen, selv om forkjølelsen for lengst var over. Jeg la merke til hvor forfriskende godt det føltes å smøre litt på håndleddene. Hvor tydelig godt det hjalp å rulle litt på tinningene mot en begynnende hodepine, og hvordan jeg våknet til på nattevakt ved å smøre på meg litt på brystkassen og nakken og pyste dypt dypt inn og ned. En nyskjerrighet var født!


Det gikk likevel en god stund før oljene ble mer enn et sporadisk bruk her og der. Men så, i fjor, når tid ble frigjort og oppmerksomheten min ble omdirigert, så rettet den seg automatisk mot oljene. Nå finner jeg det SÅ givende å nyte og nytte naturens helbredende egenskaper på alle måter jeg kan komme på – også innenfor husveggene. Jeg eksperimenterer med shampoer, hudkremer, oljer i diffuser, i mat og drikke, på kroppen, og ikke minst som vaskemidler. Følelsen av å kunne bytte ut et kommersielt produkt fullt av eviglange greske ingrediensenavn og kjemikalier som jeg ikke aner hva er med helt NATURlige produkter som fungerer er… utrolig givende og merkelig awesome!


Det første jeg vil dele er denne enkle «oppskriften» på en vaskespray som både er bakteriedrepende og bakteriehemmende, som fjerner fett og som er frisk, fresh og oppløftendewhile doing it. Denne bruker jeg daglig på overflatene på kjøkkenet, og også til blant annet til å vaske inni kjøleskapet, på badet, vinduer og vinduskarmer…
ja, allround!

Allround rengjøringsspray

4,5 dl vann
0,5 dl eddiksyre (obs! Jeg har brukt Eddikksyre (35%). Man kan gjerne bruke vanlig Eddik (7%). Bland da gjerne like deler vann og eddik).
10 dråper Tea Treeolje
10 dråper sitronolje
5 dråper einebærolje
💦🌱🍋🌿


Del mer enn gjerne din favorittmåte å bruke naturlige midler i hverdagen din✨

Hei mars! Opp og ned i februar


Mars = håp✨

De årene jeg var tynget av mørktidsdepresjon anså jeg mars som målstreken. Da var hodet over vannskorpen igjen og jeg kunne puste. Det var over og herfra ble det bare bedre, lysere, varmere og lettere. «We made it» var månedens mantra. Det er det forsåvidt fremdeles.


Selv om forholdet mitt til vintermørket har forandret seg drastisk (vi snakker om en 180°), så har denne håpefulle følelsen klistret seg på som et frimerke når kalenderen blafrer videre fra februar til mars. Det symboliserer fremdeles et godt og livgivende skifte for meg. Mars er fremdeles håp og liv, så mye som venter! Og da jeg kjørte hjem fra jobb klokken 07.45 i helgen og både innså og kjente i hele meg at det er LYST, ja da bredte det seg en varme ut fra kjernen i hjertet mitt. Den veltet ut og forbi hjertekamrene, videre utover bryst og skuldre, nedover magen og oppover halsen og ansiktet, og så videre ut helt til hele meg var svøpt i en lun kos fra sjela. En glad tåre slapp taket fra demningen i øynene mine, og med et dypt magadrag og et langt sukk gav jeg slipp på februar og ønsket mars velkommen til.

Opp og ned i februar

🍀 Sist måned fikk jeg noe uventet. Jeg vil huske den (og takke!) for Human Design som på merkelig vis kom inn i livet mitt igjen med full kraft, og som ledet meg videre på stien av selvgransking og selvforståelse. Februar kom med ny klarhet og nye svar, og med dem mange nye spørsmål. Den kom med både mening og meningsløse, innsikt og frustrasjon, og med fri boltreplass for en av mine skyggesider, nemlig utålmodigheten og følelsen av å måtte gjøre endringer og forbedringer i livet NÅ. Dette er den følelsen som har påvirket meg mest den siste tiden, og som jeg legger igjen i februar. Mars kommer med nysmurt tålmodighet og en forsterket tiltro på at jeg er akkurat der det er meningen jeg skal være.

🍀 Arbeidet med skyggesidene mine tok en mer konkret form, og med det har demningen begynt å krakelere og slå sprekker. Ut av sprekkene sildrer det små bekker av gamle og bortgjemte følelser og mekanismer. Det er skummelt å gå videre inn i skyggesidene og jeg gjør det ikke uten å nøle. Hva skjuler seg i demningen og hva skjer om den brister og alt spruter uhemmet frem som en rasende monsterfoss? Men ærbødig skal jeg videre.

🍀 Jeg vil huske februar for den hvile og ro som jeg krevde ekstra mye av ettersom at jeg var syk. En evig takknemlighet for min ellers gode helse og vitalitet som sto i sterk kontrast til harkende lunger og kaktushals. Så mye snørr. Så mye gørr. Så takknemlig for all ikke-gjøringen.

🍀 Jeg las en bok og jeg las den s a k t e. «Rom for stillhet» av Kristin Flood. Den både bekreftet og gav liv.

🍀 Jeg traff syv magiske kvinner og jeg følte meg løftet og styrket i deres nærvær.

🍀 Jeg erfarte noe nytt om mine grenser og om grensesetting, og hvilken trolldom som der kan manes frem.

🍀 Jeg var rørt. Herregud så mye rørt jeg var! Tårene sitter løst, stemmebåndene dirrer og jeg ELSKER DET. Da jeg var yngre lot jeg meg røre av alt mulig, inntil jeg konstruerte murer og vegger fordi det var behageligere slik. Nå er de på vei ned igjen og jeg er på vei tilbake til å være hun lettrørte som jeg jo faktisk ER, og det er elskbart.

Dette bildet har et tomt alt-attributt, og filnavnet er 000508800010.jpg


Og med det så er jeg her igjen.
Mars baby girl, gi meg tre dype pust og jeg er klar.

〰️➰〰️


Jeg er klar.

Level up: Kraften bak en intensjon (å bevare space krever mye mer enn jeg trodde)

Allerede før dette året hadde rukket å bli to uker gammel fersket jeg meg selv i å prøve å fylle tomrommet i kalenderen. På samme måte som at det å bake boller (jeg missliker sterkt å bake), vaske vinduskarmer (jeg missliker sterkt å vaske) og å organisere skuffer og skap (… ok, det liker jeg faktisk veldig godt) ble SÅ HINSIDES VIKTIG hver gang jeg skulle studere til eksamen, så er der også ting i livet mitt som nå, nå som jeg har viet meg til å holde på rommet og stillheten, virker så så så viktig og prekært å gjennomføre. NÅ!





Den følelsen av å måtte utnytte tiden, være effektiv og produktiv, og å «benytte anledningen» er så dypt inngravert i meg at det krever min absolutt fulle oppmerksomhet, hver eneste dag, for å ikke la meg rive med av inspirasjon og ambisjoner. To egentlig positive ting, ikke sant? Inspirasjon og ambisjon?



Ikke nødvendigvis.

Ikke når de ikke er mine egne, når de ikke kommer fra meg selv. Ikke når det er inspirasjon og ambisjon som jeg ukritisk har tatt til meg og adoptert fra andre. Ikke når det oppleves som overveldende, ufokusert og spredt. Og ikke når jeg kort tid senere egentlig ikke ofrer det jeg nå kaller for døgnfluelidenskapen min en andre tanke. Ikke når det ikke er mitt.


La meg demonstrere. Hittil i år, og la meg bare presisere at i skrivende stund er 2021 førtiåtte dager ung, så har jeg vært veldig fristet til å studere. Helt konkret har jeg villet (…blant annet);


– Lære alt om Ayurveda, bli ekspert, guide det videre
– Lære alt om Yoga og yogaens filosofi og guide dette videre
– Lære alt om den kvinnelige syklus. Kunne det, vite det, være ekspert, og guide det videre
– Utdanne meg til naturterapeut, og videreutdanne meg innenfor ernæring, og guide kunnskapen videre
– Lære meg ikke bare litt, men selvfølgelig alt om naturmedisin og om å leve i takt ned naturens syklus og årstider
– Åpne en praksis sammen med min gode venninne, hvor vi tilbyr litt av all the above, og – you guessed it –
guide det hele videre.




Hva skal jeg egentlig med all denne luftigheten i dagene mine? Hvorfor denne nærmest besettelsen på rom og tid og stillhet? Aldri i mitt liv har jeg hatt så mye space som nå. Aldri i mitt liv har jeg holdt rom for så mye stillhet som nå.
Og aldri siden jeg var et lite barn har jeg vært mer i kontakt med mitt sanne selv, enn nå. Det er her at jeg kan få større klarhet i hva som egentlig er mitt og hva som er blitt gitt til meg, og evnen til å skille de to. Det er her jeg har mulighet til å se tydeligere hvor min egen sti går, og ikke blindt følge det som allerede er opptråkket fremfor meg. Det er i stillheten jeg best kan høre min egen stemme.

🖤

Å holde på rommet, å invitere inn stillheten, er for meg alt annet enn å sitte på hendene i en passiv tilstand. Og jeg har innsett at selv om jeg ikke skal innrulle meg selv i et organisert studium i år, så befinner jeg meg allerede opp til tittsa i et selvstudie med mer lekser, lærdom og visdom enn jeg noen gang kan finne mellom permer og et gitt antall studiepoeng.


På veggen fremfor meg henger en tavle. Jeg ser den hver eneste dag under min hellige morgenstund. Der har jeg listet opp mine tretten intensjoner for året som jeg kom frem til med hjelp av Rachel Braathens sin intensjonssettingseremoni sist desember. Og som en beskyttende paraply over alle disse står hovedintensjonen min. Den er to-delt, og selv om jeg føler den siste delen er litt vel rå for meg å dele her akkurat nå så vil jeg likevel dele den første med dere;


«Jeg holder rommet og føler meg fredlig. Jeg nærer mine nære relasjoner (…)«


Å ha en nøye gjennomfølt intensjon å vende tilbake til er som å ha et anker som holder meg fast når understrømmer og monsterbølger forsøker å rive og dra meg i ulike retninger. Når ytre krefter får medvind og pisker opp til en indre storm.


🌊🌪



Hver gang jeg tenker for langt inn i fremtiden, hver gang jeg grubler og planlegger, hver gang den pressende følelsen av å måtte gjøre nytte av meg kommer snikende og kvelende, og hver gang jeg begynner å tenke at det er nå jeg har tid det er nå jeg burde slå til… så synker jeg alltid til bunns, tilbake til intensjonen min.


«Jeg bevarer rommet. Jeg føler meg fredlig».

⚓️

Level up: Å gjøre hverdagen hellig ved å lage rutiner om til ritualer

Livet er hellig, la meg bare starte med dét.

Når jeg tenker over hvor lite sannsynlig det egentlig er at akkurat JEG OG DU lever akkurat NÅ i disse kroppene våre, så kan jeg ikke trekke noen annen beslutning annet enn hellighet. Jeg nikker vidøyd til Jostein Gaarder i boken Appelsinpiken:


«Livet er et gigantisk lotteri der bare vinnerloddene er synlige. Du som leser (denne boken), er et sånt vinnerlodd. Lucky you!»

For mange av oss så virker det som at hverdagen raser forbi. Tempoet er høyt, pulsen er høy, det er effektivt, det skal gå fort. Jeg husker så godt den følelsen fremdeles. Jeg kan fortsatt kjenne den i kroppen ett sted. Virvelvinden som rasket meg med seg så snart alarmen skrapte meg ut av søvnen så altfor tidlig. Den pisket og dro i meg, kastet meg hit og dit opp og ned og frem og tilbake som en levjete filledukke hele dagen, før den til natten igjen kastet meg i sengen – ruskete og frynsete og fullstendig oppbrukt etter å bare gi, yte og prestere.

Repetere hele uken. Leve for helgen. Bare 4 måneder igjen til ferie…

Kjenner du det?



Jeg vet at det er mulig å holde på slik i veldig lang tid.
Jeg vet at det kan føles ut som at der ikke er noe annet alternativ.
Jeg har innsett at det er ingenting nobelt med å være selvoppofrende og selvutslettende.
Jeg har erfart at det er mulig å bremse ned.
Jeg har lært og opplevd at jeg ER så uendelig mye mer, både for meg selv og for de rundt meg, når jeg setter meg selv, mitt selv, aller først og fremst✨

Vi har blitt formet til å tro at det å sette andre (og annet) fremfor seg selv er en positiv egenskap og noe nobelt. Derfor er lett å føle seg egoistisk og kjenne på den dårlige samvittigheten når man tar det man selv har behov for.

Tid. Ro. Hvile og påfyll – hva enn det betyr for deg.

Men jeg er her for å fortelle deg at det du gjør, og den tiden du tar, for å bremse opp og for å komme i bedre kontakt med ditt selv kan aldri sees på som egoisme. Og at jo mer et menneske er i kontakt med sitt selv, jo mer av absolutt allting godt vil strømme fra henne/han og berøre alt og alle i dens liv!

Det er det helt motsatte av egoisme.

💛

Så, where to begin med å lage hellige stunder i hverdagen?
Før vi fortsetter…

… p u s t 🌬

Dypt ned i magen. Smelt skuldrene bakover og nedover. Kjenn ryggraden forlenges og roen senke seg.


Å gjøre hverdagen mer hellig handler ikke om å putte inn mer på dagsordenen. Er det noe vi allerede har mer enn nok av, så er det gjøremål og rutiner. For meg er forskjellen på en rutine og et rituale at jeg legger min bevissthet og intensjon i det. Det vil enkelt si at jeg ER TILSTEDE i det jeg gjør. Dette kan være enklere sagt enn gjort da hjernen vår er verdensmester til å projisere til både fortid og fremtid mens kroppen multitasker og går på autopilot. Men jeg lover deg at om du bare kommer i gang så vil det fort gi mersmak og magiske rom vil åpne seg 💚

Du kan starte med å velge deg ut en ting du allerede gjør hver dag.
Tannpuss? Koke kaffi? Smøre fuktighetskrem på kroppen? Gå på do? Tenne et lys? Lage mat? Sette deg i bilen? Hente posten? Leke med barna? Lufte hunden? Dusje? Reie sengen?

Kunsten er å bremse. Å være i mellomrommet. Et lite mikropusterom mellom all «gjøringen».

Jeg vil bruke dagens første kaffikopp som et eksempel siden det er ett av mine egne hellige stunder.
Jeg starter med å ta det dypeste åndedraget jeg har tatt i hele dag. Kjenner at lungene fyller seg, kjenner magen ekspanderer, og slipper det så forsiktig ut. Da er jeg i kroppen min.


Så tenker jeg på intensjonen min for ritualet.
«Jeg vil lage denne kaffikoppen så god som mulig»,
«i dag vil jeg merke noe nytt»,
«Så lenge jeg lager denne kaffikoppen skal jeg være akkurat HER, akkurat NÅ».


Så fortsetter jeg med bevissthet på å gjøre en ting av gangen, og på å være oppmerksom på alle sansene mine underveis. (Ikke multitask, du har tid 🤍). Lyden av kaffekvernen og lukten som oppstår når bønnene males til pulver. Følelsen og teksturen av kaffepulveret mellom fingrene når jeg stryker bort overskuddet fra filteret. Den dype duren fra kaffemaskinen og lyden av friskt vann som presses gjennom filteret. De gylne dråpene som presses ut og danner deilig crema på overflaten. Varmen som stiger fra koppen, mikrodråpene som henger i luften. Den lune lukten og forventningen av smaken og følelsen av dagens første forsiktige slurk. Påføringen av mitt hjemmelagede kaffedryss. Varmen i fingerspissene.

Du bestemmer selv hvor det starter og ender. For meg er det etter den aller første supen. Når cremaen fremdeles ligger gyllen og intakt, drysset lett med alle mine favorittkrydder.

☕️

Et dypt pust for å lande i kroppen min igjen.
En sakte sup som bader smaksløkene mine i lykke.
Tiden står stille et lite øyeblikk.
En hellig stund.


Jeg håper dette var næring til tankene dine, og at det kan inspirere deg til å skjære ut noen øyeblikk for deg selv i løpet av dagen. Det trenger ikke være mye og omstendelig. Du kan ta tre dype pust i bilen før du kjører. Tell hvor mange treige skritt det tar å gå bort til postkassen mens du kjenner bakken under beina dine og luften i neseborene. Vann plantene med tilstedeværelse og intensjon om å nære de for at de skal kunne vokse og blomstre. Gi ekstra løøøøøv til tennene når du pusser de. Merk hvor sinnsykt godt det gjør å smøre huden med din favorittkrem.


Alle stunder er hellige når du er tilstede i dem. Jeg håper så inderlig at du lager deg ditt eget daglige rituale og en stund for ditt selv. Verden trenger deg på ditt beste.

Og husk at du er verdig, du har lov, og du har tid ❤

Smask og dask!

En ode til østrogen og solstråler

Spotted sist helg; en søvnrusken Nadia som hvinte og klappet manisk i hendene mens hun gjorde happydansen sin ved siden av en Monstera. I sin nyåkne ferd fra badet til kaffestasjonen merket hun plutselig i sidesynet at en ny Monstera-baby er på vei. Pur glede🌱

Den magiske vinteren fortsetter, og sollyset vi har sett den siste uken har vært mer enn kjærkomment. Jeg kan fysisk kjenne at batteriene mine booster når solen treffer huden. Det er umulig å ikke smile! Plantene våre gliser også, dritfornøyde med at dagene blir merkbart lengre hver dag, og de mesker seg i de lavtliggende solstrålene som fyller rommene på den bløte måten som bare vintersolen kan.

Det har vært myke og gjenoppbyggende dager. Ingen ting annet har vært aktuelt, når sant skal sies. Takket være min PCOS så har jeg vært i noe som føles ut som livets lengste vinter-funk i den altfor lange syklusen min. La meg bare presisere at med «vinteren» i menstruasjonssyklusen så menes altså den siste delen. Lutealfasen. Tiden etter eggløsning (om man er så heldig å ha det🙄). Tiden før bleed-week.


(Oh yes. Her på Jubeln snakker vi om mensen.)


Vinteren er fin, den. Både ute og inne. Men når den kan vare i to til fire uker, SÅ BLIR DET FORT MER ENN NOK. Og det er på senvinteren at de kommer…

De gnagende tankene. Følelsen av å være ufokusert og spredt for alle vinder. Selvkritikken, selveste grobunnen for å havne i en negativ tankespiral. Følelsen av å være så himla utilpass i kroppen min.

All the shit.



Men selv om det er da jeg er skjørest, så er det også da jeg er mykest. Ta det gode med det vonde 🖤🤍 Ekspressen inn til hjertet mitt går raskere og oftere. Jeg griner av ALT (…og elsker det). Store og livsviktige spørsmål syder frem, det som gnager bare litt til vanlig gnager ulidelig mye nå, og jeg blir tvunget til å face det og gjøre noe. Det er tiden for refleksjon og ettertanke. I vinteren samler man krefter til å snart spire og vokse.

Men nå er den indre vinteren over for denne gang, og OH-LA-LA det er all funkynessen min og! Jeg føler meg som Monsterababy som over natten plutselig kom frem fra sitt hi for suge til seg liv og vitalitet fra solen. Og jeg tror at Martinus er like begeistret for å se meg som det jeg var for å se den 😉

Dette vil jeg huske💭

Hvor uendelig godt det var å møte opp for meg selv på yogamatten, hver eneste dag, spesielt de gangene jeg egentlig ikke ville.

At jeg er dedikert til mine nærende rutiner når ting er enkelt for å lettere kunne holde på de når de ting blir vanskeligere.

At å være tydelig på mine grenser og å si fra når disse blir overskredet er den største high-fiven jeg noen gang kan gi til meg selv.

At stigende nivåer av østrogen og solstråler forandrer verden.