I STILL SHOOT FILM #4. (A DAY IN VALETTA AND THE THREE CITIES)

000512260006000512260005000512260004
horizont5
000511710006000512260002000511720020000511720021000511710011000511710014000511710010000511710009000511710007horizont

Å ta med et analogt kamera på ferie er rein terapi jeg sverger.

 

Min reforpliktelse til keto, til bedre helse og til meg selv

I dag forplikter jeg meg på nytt ♥
Til min egen fysiske, psykiske og mentale helse, og til den versjonen av meg selv som jeg hittil i mitt nesten 30 år lange liv synes er fetest (no pun intended) å være…

alex-block-678438-unsplash

…og det innebærer først og fremst en veldig viktig ting, og det er at jeg i dag bastant sier farvel til sukkeret igjen. Sukkeret som sakte har sneket sin vei tilbake i kosten min over den siste måneden og kanskje vel så det. Først «uskyldig» nok i form av syrlige og søte epler på epletreet vårt, deretter i form av et titalls saftige plommer pappas hage. Deretter var det jammen meg en korg med druer i kjøleskapet vårt og plutselig var twistpåsan tom og wienerbrødet fortært. Slik baller det veldig raskt på seg, dette sukkertrollet, og etterhvert som symptomene fra mitt gamle karbohydratholdige liv har meldt seg oftere og flere over de siste ukene så ser jeg nå et krystallklart behov for at jeg re-forplikter meg og går tilbake til basics. Også kan jeg jo like godt dele erfaringene mine med dere, nå som de likevel er opplevd..? Her kommer nedsigene ved å ha et sukkerholdig kosthold;

rawpixel-463439-unsplash.jpg

DEPPA, STRESSA OG ENGSTELIG
Flere tror jeg overdriver når jeg lister opp sukkerets negative virkning på meg. Men jeg tørr påstå, at om dere som tviler hadde levd strikt i ketogent i så lite som 2-3 måneder, så hadde også dere merket innvirkningen på en helt annen måte. Over den siste måneden er dette bivirkningene jeg har opplevd etter å ha hatt det jeg vil kalle et gjennomsnittlig inntak av sukker;

Mikro-hodepinen er tilbake. Før keto var jeg plaget av daglige knivende mikro-hodepiner som kjentes ut som knivstikk i tinningen. Disse fikk jeg 1-5 ganger daglig og varte vanligvis fra bare noen få sekunder i opptil rundt 1 minutt. Så lenge jeg har vært keto har de vært 100% borte, inntil den siste måneden.

• Depp, stress og engstelse. Det mest fremtredende og nedtrykkende er det psykiske aspektet når jeg spiser sukker. Jeg føler meg så veldig nedstemt, dempet og ikke minst så sinnsykt stressa og asosial. Jeg takler ikke stressende situasjoner og livet generelt slik som jeg har blitt vandt til å gjøre, og i noen spesifikke tilfeller når tankekjøret raser avgårde, halsen knytter seg og det blir tungt å trekke pusten og hjertet hamrer seg nesten ut av brystkassen uten noen annen grunn enn katastrofetanker, så tenker jeg… nå har jeg faen meg et angstanfall. Dette ubehaget har jeg kjent noen ganger før, slik som den gangen jeg skreiv om her, men dette var EN dag og EN sukkersmell med flere sukkerfri uker og måneder i forkant og etterkant. Selv opplever jeg den psykiske belastningen som mye mye tyngre nå som det bare har vært litt «uskyldig» sukker her og en dessert der over litt lengre tid. Så HEI alle som sliter psykisk, sjekk ut et ketogent kosthold jeg looover.

• UPRODUKTIV, UINSPIRERT, TUNG. Trenger vel ingen videre forklaring?

• LEDDSMERTER, FORDØYELSESBESVÆR, VANNRETENSJON OG OPPBLÅSTHET. Mer fysiske og konkrete bivirkninger er definitivt først og fremst leddsmertene. Om morgenen våkner jeg og kjenner fingerleddene og høyre ankelledd (hvor jeg trakket over en halv million ganger i tenårene) er stive og vonde. Når jeg står opp og går i trappene merker jeg også at kneleddene mine føles som de har finkornet sand i maskineriet. Ansiktet mitt er pløsent og jeg har (her skulle jeg til å skrive «pornolipper» men i dag er det jo egentlig det synonymt med «gud og hvermanssens lipper» så ja..) unaturlig voluminøse lipper og hovne øyelokk på grunn av vannansamling i ansiktet. Resten av kroppen føles også pløsen, jeg har hatt litt halsbrann noe som jeg ALDRI har, også fiser og gørper jeg som den gudinnen jeg er.

fabian-moller-401625-unsplash.jpg

Men så er det nå en gang slik at når sukkeret først har sneket seg inn i kosten, så er det jammen ikke bare bare å få det ut igjen. Det krever en plan for hvordan komme seg gjennom detoxen og en plan for hva som skal gjøres når shit hits the fan og det eneste jeg vil er å ta et dypdykk inni spisskammerset etter NOE som er søtt og inneholder heroin oppsss jeg mener sukker. Planen har jeg allerede nedskrevet for meg selv på papir, og om 1-2 uker når jeg er over kneika og helt tilbake til the wonderful life of keto og stabilt blodsukker (og mentalt vellvære, HEHE), så deler jeg gjerne både planen min og hvordan det gikk med dere 🙂

Enn så lenge, så kommer jeg til å mikroppdatere på instagramkontoen min ettfettliv_med_keto underveis. Skrik ut om noen er med! See u ♥

I STILL SHOOT FILM #3. (THE GARDEN PARTY)

H E A V E N

I still shoot film_Hjertejubel_Hjertejubelfoto_analoguephotography_analogfotografi_projectanalogue
I still shoot film_Hjertejubel_Hjertejubelfoto_analoguephotography_analogfotografi_projectanalogue
I still shoot film_Hjertejubel_Hjertejubelfoto_analoguephotography_analogfotografi_projectanalogueI still shoot film_Hjertejubel_Hjertejubelfoto_analoguephotography_analogfotografi_projectanalogue
I still shoot film_Hjertejubel_Hjertejubelfoto_analoguephotography_analogfotografi_projectanalogue
I still shoot film_Hjertejubel_Hjertejubelfoto_analoguephotography_analogfotografi_projectanalogueI still shoot film_Hjertejubel_Hjertejubelfoto_analoguephotography_analogfotografi_projectanalogue

Lillesøster Sara og supernevø Nicco er født på samme dag. De er barn av sommernatten, begge født den åtteogtyvende juli. Universet ville ha det slik at den datoen rent timingsmessig passer helt perfekt med blomstringen i Edens oppssiii jeg mener pappas hage. Den lille sommerfesten i hagestuen har blitt en av slaget som jeg virkelig ser frem til. Jeg kan allerede ikke vente til sommernatten i tjuenitten når vi igjen skal glemme tiden i en bunnløs karaffel med rød sangria omringet av vimpler og ballonger og paraplyer i drinkene, og masse politisk ukorrekthet i form av et brettspill hvor verten er den drøyeste av dem alle.

Sagaen om epletreet

artem-kulikov-724156-unsplash

I år kom det epler på treet vårt for aller første gang. Det ble etterlatt til oss av de som bodde i huset i skauen først. Sikkert på grunn av at trær er tungvinte grei(n)er å flytte på. Jeg surmuler ikke, for epletreet har slått røtter både her og rett i nostalgien min fordi det minner meg litt om det store epletreet som sto stødig og trygt i hagen hvor jeg selv begynte å slå mine egne små røtter som kid. Det var det perfekte klatre-tre, og så så mye enklere å være liten apekatt i enn treet rett ved siden av med alle plommene i. Mellom de to var det festet en stripete pride-farget hammock som jeg drømte om å gynge hele veien rundt i. Det ville være toppen av lykke og mestringsfølelse å få til, men det gikk alltid bare nesten. Nærmest mål kom jeg desidert de gangene da lillesøs med lå i den med museflettene i vinden og klamret seg fast med skrekkblandet fryd. Jeg skubbet heftig og intenst med eyes on the prize, men også da var det bare nesten.

liana-mikah-393875-unsplash

Armert med dødsforakt til tenna og med jernraken til far brukte jeg seinsommerene til å klivre ut lenger ytterst på dristig tynne greiner for å nå tak i de største og aller saftigste fruktene. Lillesøster så ut som en bitte liten pissemaur fra høyt høyt der oppe, med zinkbøtta i den ene hånden og pekefingeren på den andre i retning rett til himmels mot de spesielt utvalgte fruktene, som for alltid og en dag var akkurat bare litt utenfor både mitt og forsvarlighetens rekkevidde. Men hjertet i halsen og småbekymra advarsler fra en nese klistret til stuevinduet til tross – hva gjør man vell ikke for å høre den deilige og hjertenære lyden av frukt som faller tungt og treffer plenen med et thump.

liana-mikah-393888-unsplash.jpg

Og snipp snapp snute, så var det pappas hjemmelagde lune eplekake med vaniljeis til ute ♥

I STILL SHOOT FILM #2. (THE LAST SNOW AND FIRST SUN)

En filmrull fra den tiden på året når man aldri vet om man våkner til spirende prestekrager på plenen eller ti centimeter med hvitt på verandaen.

000508800024000508800023000508800026000508800021000508800022000508800025000508800027000508800020000508800019000508800028

I still shoot film #1. (Vilnius, june of 2018)

En ny kategori er født. Dere som surfer innom her i ny og né husker sikkert fjorårets analoge fotoprosjekt? Det eneste prosjektet jeg kan huske å ha fullført, haha! Hver måned i ett helt år knipset jeg minst en filmrull i måneden og publiserte her på Jubel´n. Etter prosjektet var ferdig hadde jeg et par-tre måneder «pause» fra Nikonbaby, men allerede fra typ februar/mars i år kjente jeg på lengselen etter å fotografere analogt igjen. For å ikke medle med systemet mitt i kategorien som heter Prosjekt analog; en filmrull i måneden, så har jeg laget en ny- I STILL SHOOT FILM er hvor jeg kommer til å samle all analogkjærleik fremover ♥

Denne rullen er fra juni i år, da jeg dro til Vilnius for å feire Trinebestis som var ferdig med bachelorgradene sine. En awesome start på en awesome sommer.

000508810034000508810032000508810013000508810010000508810022000508810009000508810019000508810023000508810028000508810027000508810025000508810012000508810033000508810026000508810029000508810035000508810017000508810016

Tre ting som har gjort livet lettere i det siste

Å være sin semi-egen sjef kommer med noen helt fullstendig forutsette utfordringer.

Jeg er ikke lenger så svær på det med å sette meg mål. Hverken personlige eller yrkes- og karrieremessig, og glad er jeg egentlig for det. Hele livet har jeg alltid hatt både kort- og langsiktige mål dinglende fremfor nesen min som har navigert meg både gjennom, mot og til og med bort i fra det ene og det andre på min vei. Noen har vært oppnåelige men de aller fleste uoppnåelige, og jeg har rett og slett oppdaget at jeg ikke er en måldrevet person.

mars portret farge

Istedenfor drives jeg av selve prosessen. Trivsel. En balansert arbeidsmengde. Kreativ utfoldelse og en passelig og håndterbar dose prestasjonsangst. Istedenfor å nå et bestemt sluttsted eller resultat, er jeg mye mer motivert av veien jeg tar til hvorsomhelst. Derfor har jeg ikke noen konkrete fremtidsmål for meg og Hjertejubelen. Mange spør meg om jeg kunne tenke meg å hoppe i det å leve 100% av foto. Det lurer forsåvidt jeg også på. Jeg tar det hele veldig som det faller seg og bare nyter det jeg holder på med akkurat her og nå i disse tider, så skjer det som skjer. Det gjør det jo forsåvidt alltid, uansett.

Med det sagt så vet jeg å kjenne igjen et forbedringspotensial når jeg ser det, og i meg selv ser jeg en buttload av det. Jeg innrømmer det glatt, jeg kan være verdens største SLAFS når det kommer til produktivitet. Tidligere i sommer har jeg virkelig fått kjenne på at selv om det å være skippertaksmenneske er godt og behagelig i de periodene jeg slapper av, så kommer det ikke til å være særlig bærekraftig for meg å fortsette med disse STRESSperiodene jeg konsekvensielt reder for meg selv. Noen tweaks i min tilværelse som girlboss måtte derfor til, og disse tre tingene har gjort livet mye lettere for meg i det siste;

ventlittda

Faste arbeidsdager og arbeidstid
Her må jeg stille krav til meg selv slik som en hver arbeidsgiver ville gjort. Med tanke på turnusen min som sykepleier så har jeg alltid fri annenhver tirsdag og annenhver onsdag. Disse fridagene er nå dedikerte til hjemmekontor og produktiv fotojobbing fra klokken 09 – 16:30.

Hyppige (men korte) pauser, og fysisk aktivitet
De dagene jeg sitter pal i kontorstolen i time etter time så kjennes det altfor godt i kroppen. Beina og leggene mine hovner opp, nakke og rygg verker.. og ikke minst får jeg makk i rompa! Min nye strategi er å jobbe i 90 minutter, etterfulgt av en 10 minutters pause hvor jeg lager meg en ny kopp kaffe eller te, og mens den trekker så gjør jeg noen trappeløp og styrkeøvelser for å få blodpumpen skikkelig i gang.

• Si «ja» når jeg kan og vil, og «nei» når hjertet allerede sitter i halsen
Jeg må lære meg å si «neitakk» til oppdrag når stressnivået mitt allerede er helt oppunder taket og måneden ikke har tilstrekkelig med ledige dager. Å si nei er overraskende vanskelig, men veldig nødvendig.

Og NÅ er det freddan, biff og kos resten av kvelden, pluss litt praktisk og mentalprepping til morgendagens bryllupsoppdrag ♥

God helg, alle i hop.

En tårevåt start på dagen

000508800019000508800020

Etterlengtede solstråler fra en nylig fremkalt vinterfilmrull. Skutt med Nikon(F)baby ♥


Dagen i dag startet på flere uventede vis. For det første; klokken er i skrivende stund 08.57 og jeg har allerede vært oppe et par timer, drukket kaffe, gått en rolig morgentur og vært tvungen til å bære den nevrotiske katten hjem fordi hun alltid insisterer på å bli med men glemmer at hun egentlig ikke orrrrrker hver eneste gang. 

For det andre så har denne dagen startet eksepsjonelt bra på grunn av en egentlig veldig trist greie. Noe kontraintuitivt kanskje, men for ikke så lenge siden sto jeg nemlig bøyd over kjøkkenbenken i full hikst og tørket bort spilt coffe med kjøkkenpapir saturert i tårer. Jeg mener totally ugly crying, svett i trynet og snørrete og det hele, og det takket være den seneste podcastepisoden til Kristina og Belinda som heter Sorg, savn & angst. Underveis klarte jeg å puste meg gjennom enkelte partier uten at tårekanalene fikk aldeles fri flyt men på slutten der… snørr og gørr og emotions OVER ALT og etterpå kjentes det ut som at både kropp og hode var rebootet og rensket. Aint nothing like a good cry in the morning, haha! Men virkelig, det gjør på noen måter godt å kjenne på både sorgen og savnet av og til, og episoden anbefales på det varmeste ♥

Nå skal det redigeres bryllupsbilder til den store gullmedalje da redigeringslisten min er angstfremkallende lang. EHE. Det er i disse dager at jeg må lide under konsekvensene av å være et evig skippertaksmenneske, og jeg vil på forhånd beklage til alle dere neglisjerte mennesker i livet mitt som jeg ikke får sett, som får half-ass svar på sosiale medier, og som potensielt muligens blir utsatt for et tantrum eller to fordi kortisolnivået mitt når nye høyder hver dag. Og jeg elsker det, sann btw.

Stop and smell the markblomster

Wow, verden speeder allerede i full pupp og med åpne armer mot høsten, med tjue tente kubbelys i den ene hånden og chunky knits og tekoppen i den andre.

markblomsterbukett

Jeg derimot, jeg tenker at stanna kvar her i sommeren en hel stund til. Helt til Martinus har rukket å bli en-og-tretti + noen uker, og til temperaturen ute krever at jeg går til innkjøp av nye ankelsokker. Enn så lenge lager jeg gladelig våte fotavtrykk når jeg tripper ut på tå i åh så blytungt sommerregn for å sanke urter fra urtekassene til torsken som han fisket, og jeg fortsetter med å jage ut småmøllen som trekker inn gjennom alle de åpne vinduene og verandarøren på kveldstid. Epletreet vårt har for første gang produsert store fine frukter som lukter på den måten som får munnen bak med jekslene til å sprenges med vann, og på ett eller annet tidspunkt så kommer det til å bli bakt en eplekake smakstilsatt med pur barndom her i huset i skauen.

markblomsterbukett3

Dyna kan jeg kun dekke halve kroppen om natten og både min og tantekidsa sine rumper er fremdeles bleike. Martinus(snart)mannen sover med fryseelementer i sengen og markblomstrene jeg plukket på morgenturen min en drøy uke siden står fremdeles i full semi-blomstring på stuebordet. Jeg drikker og drikker og drikker av mynteplanten min men det virker som jo mer jeg bruker av den, jo raskere vokser det ut mer og slik befinner jeg meg i en evig mynteplanterunddans. Eller mojitoplanterunddans, som min elskede lillesøster med hånda på hjertet trodde det heter ♥ Alle disse tingene nevner jeg utelukkende fordi de er idiotsikre sommertegn, og fordi det rakner for meg om jeg må se, høre eller på noen som helst måte forholde meg til ordet høst på MINST tre uker til.

markblomsterbukett2

Dere vet… stop and smell the markblomster and alt det der ♥