DIY: Når naturen kaller og vil innomhus


I 2020 kom jeg nærmere naturen. Det tipper jeg vi var flere om?🌿

I kjølvannet av Covid-19 virker det for meg som at mange av oss ble naturlig trukket mot flere av de samme tingene.
Planter og plantestell. Tilflukt og utflukt i naturen. Puslespill. Å bake surdeigsbrød (herrefred så mange amazing brødkunstverk det har vært i Instagramfeeden min!).

Naturen helbreder. Dette vet alle som har satt sine føtter i en skog. Sett solen stå opp eller gå ned, eller fullmånen når hun våker over natten. De som har hørt på stillheten på en fjelltopp. Og er det noe vi hadde behov for i fjor, og fremdeles trenger, så er det å heles.


En nyskjerrighet blir til

Å ta små skritt mot en mer naturlig hverdag er noe som har gitt meg mye tilfredshet og glede, og som jeg gjerne ønsker å dele litt mer om her. Interessen min for eteriske oljer begynte i Thailand i 2015. Alltid når jeg er på reise så digger jeg å sjekke ut de lokale apotekene for sine spennende produkter og remedier. Noen liker å shoppe souvenirer, jeg elsker å shoppe medisin. Her får min indre heks sin time to shine! 😉 En av tingene jeg kjøpte den gang var en roll-on flaske med Eucalyptusolje og fraksjonert kokosolje.» Kjekt å ha i tilfelle en forkjølelse», tenkte jeg.

Den uunngåelige reiseforkjølelsen kom selvsagt og YAY jeg var forberedt med eucalyptusoljen som åpnet tette nesebor. Det var etter det at jeg ubevisst begynte å trekkes mer og mer i mot denne oljen, selv om forkjølelsen for lengst var over. Jeg la merke til hvor forfriskende godt det føltes å smøre litt på håndleddene. Hvor tydelig godt det hjalp å rulle litt på tinningene mot en begynnende hodepine, og hvordan jeg våknet til på nattevakt ved å smøre på meg litt på brystkassen og nakken og pyste dypt dypt inn og ned. En nyskjerrighet var født!


Det gikk likevel en god stund før oljene ble mer enn et sporadisk bruk her og der. Men så, i fjor, når tid ble frigjort og oppmerksomheten min ble omdirigert, så rettet den seg automatisk mot oljene. Nå finner jeg det SÅ givende å nyte og nytte naturens helbredende egenskaper på alle måter jeg kan komme på – også innenfor husveggene. Jeg eksperimenterer med shampoer, hudkremer, oljer i diffuser, i mat og drikke, på kroppen, og ikke minst som vaskemidler. Følelsen av å kunne bytte ut et kommersielt produkt fullt av eviglange greske ingrediensenavn og kjemikalier som jeg ikke aner hva er med helt NATURlige produkter som fungerer er… utrolig givende og merkelig awesome!


Det første jeg vil dele er denne enkle «oppskriften» på en vaskespray som både er bakteriedrepende og bakteriehemmende, som fjerner fett og som er frisk, fresh og oppløftendewhile doing it. Denne bruker jeg daglig på overflatene på kjøkkenet, og også til blant annet til å vaske inni kjøleskapet, på badet, vinduer og vinduskarmer…
ja, allround!

Allround rengjøringsspray

4,5 dl vann
0,5 dl eddiksyre (obs! Jeg har brukt Eddikksyre (35%). Man kan gjerne bruke vanlig Eddik (7%). Bland da gjerne like deler vann og eddik).
10 dråper Tea Treeolje
10 dråper sitronolje
5 dråper einebærolje
💦🌱🍋🌿


Del mer enn gjerne din favorittmåte å bruke naturlige midler i hverdagen din✨

Hei mars! Februar på godt og vondt


Mars = håp✨

De årene jeg var tynget av mørktidsdepresjon anså jeg mars som målstreken. Da var hodet over vannskorpen igjen og jeg kunne puste. Det var over og herfra ble det bare bedre, lysere, varmere og lettere. «We made it» var månedens mantra. Det er det forsåvidt fremdeles.


Selv om forholdet mitt til vintermørket har forandret seg drastisk (vi snakker om en 180°), så har denne håpefulle følelsen klistret seg på som et frimerke når kalenderen blafrer videre fra februar til mars. Det symboliserer fremdeles et godt og livgivende skifte for meg. Mars er fremdeles håp og liv, så mye som venter! Og da jeg kjørte hjem fra jobb klokken 07.45 i helgen og både innså og kjente i hele meg at det er LYST, ja da bredte det seg en varme ut fra kjernen i hjertet mitt. Den veltet ut og forbi hjertekamrene, videre utover bryst og skuldre, nedover magen og oppover halsen og ansiktet, og så videre ut helt til hele meg var svøpt i en lun kos fra sjela. En glad tåre slapp taket fra demningen i øynene mine, og med et dypt magadrag og et langt sukk gav jeg slipp på februar og ønsket mars velkommen til.

Februar på godt og vondt

🍀 Sist måned fikk jeg noe uventet. Jeg vil huske den (og takke!) for Human Design som på merkelig vis kom inn i livet mitt igjen med full kraft, og som ledet meg videre på stien av selvgransking og selvforståelse. Februar kom med ny klarhet og nye svar, og med dem mange nye spørsmål. Den kom med både mening og meningsløse, innsikt og frustrasjon, og med fri boltreplass for en av mine skyggesider, nemlig utålmodigheten og følelsen av å måtte gjøre endringer og forbedringer i livet NÅ. Dette er den følelsen som har påvirket meg mest den siste tiden, og som jeg legger igjen i februar. Mars kommer med nysmurt tålmodighet og en forsterket tiltro på at jeg er akkurat der det er meningen jeg skal være.

🍀 Arbeidet med skyggesidene mine tok en mer konkret form, og med det har demningen begynt å krakelere og slå sprekker. Ut av sprekkene sildrer det små bekker av gamle og bortgjemte følelser og mekanismer. Det er skummelt å gå videre inn i skyggesidene og jeg gjør det ikke uten å nøle. Hva skjuler seg i demningen og hva skjer om den brister og alt spruter uhemmet frem som en rasende monsterfoss? Men ærbødig skal jeg videre.

🍀 Jeg vil huske februar for den hvile og ro som jeg krevde ekstra mye av ettersom at jeg var syk. En evig takknemlighet for min ellers gode helse og vitalitet som sto i sterk kontrast til harkende lunger og kaktushals. Så mye snørr. Så mye gørr. Så takknemlig for all ikke-gjøringen.

🍀 Jeg las en bok og jeg las den s a k t e. «Rom for stillhet» av Kristin Flood. Den både bekreftet og gav liv.

🍀 Jeg traff syv magiske kvinner og jeg følte meg løftet og styrket i deres nærvær.

🍀 Jeg erfarte noe nytt om mine grenser og om grensesetting, og hvilken trolldom som der kan manes frem.

🍀 Jeg var rørt. Herregud så mye rørt jeg var! Tårene sitter løst, stemmebåndene dirrer og jeg ELSKER DET. Da jeg var yngre lot jeg meg røre av alt mulig, inntil jeg konstruerte murer og vegger fordi det var behageligere slik. Nå er de på vei ned igjen og jeg er på vei tilbake til å være hun lettrørte som jeg jo faktisk ER, og det er elskbart.

Dette bildet har et tomt alt-attributt, og filnavnet er 000508800010.jpg


Og med det så er jeg her igjen.
Mars baby girl, gi meg tre dype pust og jeg er klar.

〰️➰〰️


Jeg er klar.

Level up: Kraften bak en intensjon (å bevare space krever mye mer enn jeg trodde)

Allerede før dette året hadde rukket å bli to uker gammel fersket jeg meg selv i å prøve å fylle tomrommet i kalenderen. På samme måte som at det å bake boller (jeg missliker sterkt å bake), vaske vinduskarmer (jeg missliker sterkt å vaske) og å organisere skuffer og skap (… ok, det liker jeg faktisk veldig godt) ble SÅ HINSIDES VIKTIG hver gang jeg skulle studere til eksamen, så er der også ting i livet mitt som nå, nå som jeg har viet meg til å holde på rommet og stillheten, virker så så så viktig og prekært å gjennomføre. NÅ!





Den følelsen av å måtte utnytte tiden, være effektiv og produktiv, og å «benytte anledningen» er så dypt inngravert i meg at det krever min absolutt fulle oppmerksomhet, hver eneste dag, for å ikke la meg rive med av inspirasjon og ambisjoner. To egentlig positive ting, ikke sant? Inspirasjon og ambisjon?



Ikke nødvendigvis.

Ikke når de ikke er mine egne, når de ikke kommer fra meg selv. Ikke når det er inspirasjon og ambisjon som jeg ukritisk har tatt til meg og adoptert fra andre. Ikke når det oppleves som overveldende, ufokusert og spredt. Og ikke når jeg kort tid senere egentlig ikke ofrer det jeg nå kaller for døgnfluelidenskapen min en andre tanke. Ikke når det ikke er mitt.


La meg demonstrere. Hittil i år, og la meg bare presisere at i skrivende stund er 2021 førtiåtte dager ung, så har jeg vært veldig fristet til å studere. Helt konkret har jeg villet (…blant annet);


– Lære alt om Ayurveda, bli ekspert, guide det videre
– Lære alt om Yoga og yogaens filosofi og guide dette videre
– Lære alt om den kvinnelige syklus. Kunne det, vite det, være ekspert, og guide det videre
– Utdanne meg til naturterapeut, og videreutdanne meg innenfor ernæring, og guide kunnskapen videre
– Lære meg ikke bare litt, men selvfølgelig alt om naturmedisin og om å leve i takt ned naturens syklus og årstider
– Åpne en praksis sammen med min gode venninne, hvor vi tilbyr litt av all the above, og – you guessed it –
guide det hele videre.




Hva skal jeg egentlig med all denne luftigheten i dagene mine? Hvorfor denne nærmest besettelsen på rom og tid og stillhet? Aldri i mitt liv har jeg hatt så mye space som nå. Aldri i mitt liv har jeg holdt rom for så mye stillhet som nå.
Og aldri siden jeg var et lite barn har jeg vært mer i kontakt med mitt sanne selv, enn nå. Det er her at jeg kan få større klarhet i hva som egentlig er mitt og hva som er blitt gitt til meg, og evnen til å skille de to. Det er her jeg har mulighet til å se tydeligere hvor min egen sti går, og ikke blindt følge det som allerede er opptråkket fremfor meg. Det er i stillheten jeg best kan høre min egen stemme.

🖤

Å holde på rommet, å invitere inn stillheten, er for meg alt annet enn å sitte på hendene i en passiv tilstand. Og jeg har innsett at selv om jeg ikke skal innrulle meg selv i et organisert studium i år, så befinner jeg meg allerede opp til tittsa i et selvstudie med mer lekser, lærdom og visdom enn jeg noen gang kan finne mellom permer og et gitt antall studiepoeng.


På veggen fremfor meg henger en tavle. Jeg ser den hver eneste dag under min hellige morgenstund. Der har jeg listet opp mine tretten intensjoner for året som jeg kom frem til med hjelp av Rachel Braathens sin intensjonssettingseremoni sist desember. Og som en beskyttende paraply over alle disse står hovedintensjonen min. Den er to-delt, og selv om jeg føler den siste delen er litt vel rå for meg å dele her akkurat nå så vil jeg likevel dele den første med dere;


«Jeg holder rommet og føler meg fredlig. Jeg nærer mine nære relasjoner (…)«


Å ha en nøye gjennomfølt intensjon å vende tilbake til er som å ha et anker som holder meg fast når understrømmer og monsterbølger forsøker å rive og dra meg i ulike retninger. Når ytre krefter får medvind og pisker opp til en indre storm.


🌊🌪



Hver gang jeg tenker for langt inn i fremtiden, hver gang jeg grubler og planlegger, hver gang den pressende følelsen av å måtte gjøre nytte av meg kommer snikende og kvelende, og hver gang jeg begynner å tenke at det er nå jeg har tid det er nå jeg burde slå til… så synker jeg alltid til bunns, tilbake til intensjonen min.


«Jeg bevarer rommet. Jeg føler meg fredlig».

⚓️

Level up: Å gjøre hverdagen hellig ved å lage rutiner om til ritualer

Livet er hellig, la meg bare starte med dét.

Når jeg tenker over hvor lite sannsynlig det egentlig er at akkurat JEG OG DU lever akkurat NÅ i disse kroppene våre, så kan jeg ikke trekke noen annen beslutning annet enn hellighet. Jeg nikker vidøyd til Jostein Gaarder i boken Appelsinpiken:


«Livet er et gigantisk lotteri der bare vinnerloddene er synlige. Du som leser (denne boken), er et sånt vinnerlodd. Lucky you!»

For mange av oss så virker det som at hverdagen raser forbi. Tempoet er høyt, pulsen er høy, det er effektivt, det skal gå fort. Jeg husker så godt den følelsen fremdeles. Jeg kan fortsatt kjenne den i kroppen ett sted. Virvelvinden som rasket meg med seg så snart alarmen skrapte meg ut av søvnen så altfor tidlig. Den pisket og dro i meg, kastet meg hit og dit opp og ned og frem og tilbake som en levjete filledukke hele dagen, før den til natten igjen kastet meg i sengen – ruskete og frynsete og fullstendig oppbrukt etter å bare gi, yte og prestere.

Repetere hele uken. Leve for helgen. Bare 4 måneder igjen til ferie…

Kjenner du det?



Jeg vet at det er mulig å holde på slik i veldig lang tid.
Jeg vet at det kan føles ut som at der ikke er noe annet alternativ.
Jeg har innsett at det er ingenting nobelt med å være selvoppofrende og selvutslettende.
Jeg har erfart at det er mulig å bremse ned.
Jeg har lært og opplevd at jeg ER så uendelig mye mer, både for meg selv og for de rundt meg, når jeg setter meg selv, mitt selv, aller først og fremst✨

Vi har blitt formet til å tro at det å sette andre (og annet) fremfor seg selv er en positiv egenskap og noe nobelt. Derfor er lett å føle seg egoistisk og kjenne på den dårlige samvittigheten når man tar det man selv har behov for.

Tid. Ro. Hvile og påfyll – hva enn det betyr for deg.

Men jeg er her for å fortelle deg at det du gjør, og den tiden du tar, for å bremse opp og for å komme i bedre kontakt med ditt selv kan aldri sees på som egoisme. Og at jo mer et menneske er i kontakt med sitt selv, jo mer av absolutt allting godt vil strømme fra henne/han og berøre alt og alle i dens liv!

Det er det helt motsatte av egoisme.

💛

Så, where to begin med å lage hellige stunder i hverdagen?
Før vi fortsetter…

… p u s t 🌬

Dypt ned i magen. Smelt skuldrene bakover og nedover. Kjenn ryggraden forlenges og roen senke seg.


Å gjøre hverdagen mer hellig handler ikke om å putte inn mer på dagsordenen. Er det noe vi allerede har mer enn nok av, så er det gjøremål og rutiner. For meg er forskjellen på en rutine og et rituale at jeg legger min bevissthet og intensjon i det. Det vil enkelt si at jeg ER TILSTEDE i det jeg gjør. Dette kan være enklere sagt enn gjort da hjernen vår er verdensmester til å projisere til både fortid og fremtid mens kroppen multitasker og går på autopilot. Men jeg lover deg at om du bare kommer i gang så vil det fort gi mersmak og magiske rom vil åpne seg 💚

Du kan starte med å velge deg ut en ting du allerede gjør hver dag.
Tannpuss? Koke kaffi? Smøre fuktighetskrem på kroppen? Gå på do? Tenne et lys? Lage mat? Sette deg i bilen? Hente posten? Leke med barna? Lufte hunden? Dusje? Reie sengen?

Kunsten er å bremse. Å være i mellomrommet. Et lite mikropusterom mellom all «gjøringen».

Jeg vil bruke dagens første kaffikopp som et eksempel siden det er ett av mine egne hellige stunder.
Jeg starter med å ta det dypeste åndedraget jeg har tatt i hele dag. Kjenner at lungene fyller seg, kjenner magen ekspanderer, og slipper det så forsiktig ut. Da er jeg i kroppen min.


Så tenker jeg på intensjonen min for ritualet.
«Jeg vil lage denne kaffikoppen så god som mulig»,
«i dag vil jeg merke noe nytt»,
«Så lenge jeg lager denne kaffikoppen skal jeg være akkurat HER, akkurat NÅ».


Så fortsetter jeg med bevissthet på å gjøre en ting av gangen, og på å være oppmerksom på alle sansene mine underveis. (Ikke multitask, du har tid 🤍). Lyden av kaffekvernen og lukten som oppstår når bønnene males til pulver. Følelsen og teksturen av kaffepulveret mellom fingrene når jeg stryker bort overskuddet fra filteret. Den dype duren fra kaffemaskinen og lyden av friskt vann som presses gjennom filteret. De gylne dråpene som presses ut og danner deilig crema på overflaten. Varmen som stiger fra koppen, mikrodråpene som henger i luften. Den lune lukten og forventningen av smaken og følelsen av dagens første forsiktige slurk. Påføringen av mitt hjemmelagede kaffedryss. Varmen i fingerspissene.

Du bestemmer selv hvor det starter og ender. For meg er det etter den aller første supen. Når cremaen fremdeles ligger gyllen og intakt, drysset lett med alle mine favorittkrydder.

☕️

Et dypt pust for å lande i kroppen min igjen.
En sakte sup som bader smaksløkene mine i lykke.
Tiden står stille et lite øyeblikk.
En hellig stund.


Jeg håper dette var næring til tankene dine, og at det kan inspirere deg til å skjære ut noen øyeblikk for deg selv i løpet av dagen. Det trenger ikke være mye og omstendelig. Du kan ta tre dype pust i bilen før du kjører. Tell hvor mange treige skritt det tar å gå bort til postkassen mens du kjenner bakken under beina dine og luften i neseborene. Vann plantene med tilstedeværelse og intensjon om å nære de for at de skal kunne vokse og blomstre. Gi ekstra løøøøøv til tennene når du pusser de. Merk hvor sinnsykt godt det gjør å smøre huden med din favorittkrem.


Alle stunder er hellige når du er tilstede i dem. Jeg håper så inderlig at du lager deg ditt eget daglige rituale og en stund for ditt selv. Verden trenger deg på ditt beste.

Og husk at du er verdig, du har lov, og du har tid ❤

Smask og dask!

En ode til østrogen og solstråler

Spotted sist helg; en søvnrusken Nadia som hvinte og klappet manisk i hendene mens hun gjorde happydansen sin ved siden av en Monstera. I sin nyåkne ferd fra badet til kaffestasjonen merket hun plutselig i sidesynet at en ny Monstera-baby er på vei. Pur glede🌱

Den magiske vinteren fortsetter, og sollyset vi har sett den siste uken har vært mer enn kjærkomment. Jeg kan fysisk kjenne at batteriene mine booster når solen treffer huden. Det er umulig å ikke smile! Plantene våre gliser også, dritfornøyde med at dagene blir merkbart lengre hver dag, og de mesker seg i de lavtliggende solstrålene som fyller rommene på den bløte måten som bare vintersolen kan.

Det har vært myke og gjenoppbyggende dager. Ingen ting annet har vært aktuelt, når sant skal sies. Takket være min PCOS så har jeg vært i noe som føles ut som livets lengste vinter-funk i den altfor lange syklusen min. La meg bare presisere at med «vinteren» i menstruasjonssyklusen så menes altså den siste delen. Lutealfasen. Tiden etter eggløsning (om man er så heldig å ha det🙄). Tiden før bleed-week.


(Oh yes. Her på Jubeln snakker vi om mensen.)


Vinteren er fin, den. Både ute og inne. Men når den kan vare i to til fire uker, SÅ BLIR DET FORT MER ENN NOK. Og det er på senvinteren at de kommer…

De gnagende tankene. Følelsen av å være ufokusert og spredt for alle vinder. Selvkritikken, selveste grobunnen for å havne i en negativ tankespiral. Følelsen av å være så himla utilpass i kroppen min.

All the shit.



Men selv om det er da jeg er skjørest, så er det også da jeg er mykest. Ta det gode med det vonde 🖤🤍 Ekspressen inn til hjertet mitt går raskere og oftere. Jeg griner av ALT (…og elsker det). Store og livsviktige spørsmål syder frem, det som gnager bare litt til vanlig gnager ulidelig mye nå, og jeg blir tvunget til å face det og gjøre noe. Det er tiden for refleksjon og ettertanke. I vinteren samler man krefter til å snart spire og vokse.

Men nå er den indre vinteren over for denne gang, og OH-LA-LA det er all funkynessen min og! Jeg føler meg som Monsterababy som over natten plutselig kom frem fra sitt hi for suge til seg liv og vitalitet fra solen. Og jeg tror at Martinus er like begeistret for å se meg som det jeg var for å se den 😉

Dette vil jeg huske💭

Hvor uendelig godt det var å møte opp for meg selv på yogamatten, hver eneste dag, spesielt de gangene jeg egentlig ikke ville.

At jeg er dedikert til mine nærende rutiner når ting er enkelt for å lettere kunne holde på de når de ting blir vanskeligere.

At å være tydelig på mine grenser og å si fra når disse blir overskredet er den største high-fiven jeg noen gang kan gi til meg selv.

At stigende nivåer av østrogen og solstråler forandrer verden.

Kong V.


Moder jord er eksepsjonelt vakker i sin vinterdrakt i år ❄️ Kong Vinter, you dress her up good!

På instagram skreiv jeg bittelitt om mitt tidligere forhold til Kongen. Det var iskaldt, for å si det mildt. Nå er det mye varmere, for å si det også mildt. Tross min stadig økende elsk for mørketiden så skal det være klinkende klart – jeg er for alltid en reptil i solsteken type kvinne. Det kan aldri bli varmt nok og jeg kan aldri få for mange timer smilende mot solen☀️

Men, hallo…

Jeg mener…

🤍

Altså come on!

Lukten av peis og varme stuer… Mmm.

Og min elskede sol som sakte vender tilbake 🌤

En ting jeg angrer på

Jeg sparker i gang denne posten og min nyeste kategori Skrivestartere med en skrivestarter til meg selv:


Har du noen angrer i livet?

Ja, én.


Eller, faktisk så er der to. Den ene er fra da jeg var et grublende og melankolsk lite menneske, og den andre fra 2019. Oh-lala!


Men la meg starte med å si at jeg liker livet mitt veldig godt. Jeg liker meg selv veldig godt og jeg liker omstendighetene mine veldig godt. Med det som utgangspunkt så stritter det i mot å si at jeg angrer på noe som helst. Jeg tror, fullt og helt, at jeg skulle igjennom det jeg har vært igjennom, og at jeg er akkurat der det er ment at jeg skal være ❤


MEEEN likevel så dukker disse to hendelsene opp i tankene mine, og om jeg fikk en take two på disse så hadde jeg definitivt gjort det annerledes.



Anger #1.

Da jeg var kid skrev jeg dagbok! Rått, ufiltrert og ærlig. De ble oppbevart som statshemmeligheter. De hadde en hengelås som gikk i stykker bare jeg kikket litt hardt på den, men til gjengjeld jeg hadde en helt amazing konstruksjon av en seng. Sengen var multifunksjonell og fungerte også som en skrivepult og den hadde et skap til oppbevaring men, viktigst av alt – den var et hemmelig fort. Der, under sengen, helt innerst i fortet, gjemte jeg dagbøkene mine sammen med en salig blanding dødsangst og hybelkaniner. Jeg var overbevist om at draugen bodde holdt til under der og det var med livet som innsats at jeg ålte meg inn dit. Hva jeg bedrev med som måtte gjemmes så godt i dagbøkene mine? Åh, dere vet. Det vanlige bare. Skrev jo litt om gutter og boybandz og forbudt kjærlighet og om heksevenninna mi som jeg byttet blod med. Slike greier.

Så en dag skjedde det som jeg angrer på. Jeg husker ikke akkurat hva det var som utløste det, men jeg regner med at det
a) føltes for risikabelt å beholde dette meget utleverende og etterhvert så voluminøse materialet
b) det ble for pinlig og smertefullt å utstå mitt yngre selv eller
c) der var litt katastrofetanker om at de skulle havne i feil hender involvert

Faktisk så var det svaralternativ d) all the above.

Så jeg brente de!! JEG TOK MED MED ALLE DAGBØKER, NOTATBØKER OG VENNEBØKER OG HEMMELIGE BREV NED I FJØRA OG BRENTE DE!!?


Opp i røyk fór de, de gamle hemlighetsfulle arkene… En skattekiste av mini-Nadias tanker og følelser. Forelskelsene. Hvor kokende forbannet jeg var og alt det jeg fniste over. Drømmer og fantasier. Fanterier, mischief, dikt og sangtekster… alt bare POFF – flyktige asker i saltvann og tare. Jeg angrer!

Martinus, MIN MANN, hadde skrevet i den ene Diddl-venneboken min. Husker du dem? Der hvor vennene dine kunne tegne seg selv, og svare på spørsmål om deg. Han fornærmet meg uopprettelig da han svarte dette på spørsmålet Skriv en ting som er negativt med meg;



«Ingenting, men du er kanskje litt barnslig



Kanskje. Litt. Barnslig.
Ikke bare var jeg barnslig. Jeg var 11 år. JEG VAR FAKTUELT ET BARN!
Nå er vi heldigvis gift og jeg kan minne han på dette feiltråkket med jevne og strategiske mellomrom livet ut.


Anger #2.

Jeg angrer på at jeg lot meg selv tro at å vente med å skrive bryllupstalen min til kvelden før den store dagen var en fin og romantisk idé. «Ååh men jeg vil ha følelsene nærmest mulig når jeg skriver» eller «iiiiik kvelden før blir SÅ zen med fotbad og morgenkåpe og jeg er i sengs til klokken 20 og kan skrive til min kjære da«.


Det som faktisk skjedde var at jeg stirret apatisk om tomt på en blinkende tekstmarkør og en hvit skjerm fra klokken 00 til 04 og la meg i sengen uten å ha skrevet ett. eneste. ord. Tre og en halv time senere var det WEDDING DAY og taleskriving i en sky av hårspray, sminke og lykkerus. JAJA, jeg kunne jo ikke komme stort tettere på følelsene da i det minste 😉

Slik sanker man en drøm

Jeg vil starte med å ønske deg som leser inderligst all hell og lykke i det nye året. Utifra uke én så kan det se ut som at vi vil trenge det!

I løpet av den siste dagen i fjor og den første dagen i år hadde vi både fullmåne, selve hoppet fra det ene året til det andre og, hos oss, også vinterens første snøfall. Finnes det egentlig bedre rammer for starten på noe helt nytt? Blanke ark både i hjerte, sinn og i naturen. Jeg får gåsehud! Å våkne den 2. januar til Kong Vinters blankostrøk i naturen, de rivende blå på gradestokken og en blå solfylt himmel var som å se det indre arbeidet jeg hadde gjort uken i forveien komme til live rett fremfor øynene mine. En dyp følelse av fred, friskhet og ny-het. Tusen takker og farvel til det gamle, og rom for det nye.

Velkommen skal du være, 2021 ❤

Allting godt er enda bedre når det deles, og denne podcastepisoden til Yoga Girl som handler om intensjonsetting for det nye året er for god til å holde for meg selv. Ikke la deg tro at det er nytteløst å gjennomføre nå som årets første uke snart er forbi, for dette arbeidet vil bære frukter mye raskere enn du sikkert tror. Det gjorde det i alle fall for meg! Pass bare på at du har uforstyrret tid, penn og papir (og kanskje litt Kleenex. Masse Kleenex) før du begynner, og bare lytt ❤

Ett av spørsmålene i episoden er «hvilken nærende handling/rituale tar jeg med meg inn i det nye året?».

Det er jo åpenlyst, min hellige morgenstund! Den går jeg ingensteds uten. Morgenstunden min gir gullkanter rundt resten av dagen. Uten den går jeg litt fremfor konturene mine, og SÅ himla kjekk er den at jeg noen ganger legger meg ekstra tidlig slik at jeg kan fortere stå opp igjen og nyte det hele på nytt. Rinse and repeat.

Rett etter jeg våkner av fuglekvitter fra dagslysvekkerklokken min (level up livet ditt og SKAFF DEG EN) gjør jeg… ikke en dritt. Jeg ligger bare der, musestille i sengen med øynene lukket, og drøvtygger på nattens erindringer. Lytter inn. Det er slik man sanker drømmer. De må nemlig fanges i det stille hvilende dypet før dagens første bevegelser og tanker lager krusninger i overflaten og bærer med seg drømmefragmentene lenger og lenger ut i periferien. De er uhåndgripelige der, vanskelige å få tak i. Men i det hvilende stille kan ledetrådene fiskes opp. En erindring. Noe jeg nesten-husker. En fornemmelse som fremdeles bor i kroppen. Du vet, følelsen når du våkner forbanna på kjæresten fordi han var en pikk i drømmen din? Det dingler rett fremfor meg (drømmen altså) og jeg må… bare… ta… tak… ( i drømmen ja) og der, NAPP (fortsatt snakker jeg om drømmen) så spilles handlingen av i hodet mitt, detaljert og utbrodert og selvfølgelig, som et kjent og kjært folkeeventyr. Da henger drømmen på snøret akkurat lenge nok til at jeg kan tråkke i tøflene, lage en treig kopp americano og tusle meg opp på rommet som er reservert for all ting magi.

For på dette rommet skjer det magi. Helt sant. Der henger mikroskopiske dråper av furunål, sitrus og eucalyptus i luften. Tente lys med snurrende dingsebomser lager dansende mønster som dessuten hypnotiserer om jeg ikke er oppmerksom på det. Luften trekkes inn inn inn i kroker og kriker av lungene mine som jeg ikke visste eksistere og ned ned ned helt ned ut i tåspissene og litt forbi. Kaffien med vintermiks legger igjen en smilende krydderbart i munnvikene mine. Tiden har en egen dimensjon her inne. Den flyr sneglesakte med lysets hastighet.

Her møter jeg meg selv. Her skrives de ned. Drømmene. Det er finurlig mye å lære av de.

Bare man lager rom til å lytte.

Starten på slutten på vinterdvalen

Desember.

Jeg fryder meg over kos og mys og lys og hygge som oppstår fra og i mørket. Å nippe kaffe fra glaserte keramikkopper fremfor en knitrende peis. Samtaler som varmer både fingrer, nesetipp og sjel. Å spasere langsomt langs bortgjemte smågater i byen. Våt brostein som reflekterer det varmende lyset fra lyslenker hengende i grønne girlandere høyt over gaten. Den langsomme jakten etter en perfekt gave til noen jeg elsker. En tid for ekstra takknemlighet og omtanke. For å samles. For solitude og kontemplasjon. For raushet og giverglede, undring og magi.

Jeg har alltid elsket julen. Magien. Hemmelighetene. Skapdører som under ingen omstendigheter skal åpnes. Forundringen, overfloden og den ekstra lille omtanken vi har for hverandre. Rett og slett julestemningen. Og med en litt annerledes tilnærming i år så har denne høytiden om mulig kommet enda nærmere hjertet mitt ❤ En ny nysgjerrighet på hva det er jeg egentlig feirer og hvor ritualene og tradisjonene kommer fra har etterlatt meg med en dypere tilknytning til høytiden. Jeg feirer livet. Tilbakekomsten av solen og lyset. Starten på slutten av den mørke og kalde dvalen, og starten på en ny syklus.

Den 21 desember er det vintersolverv. Den korteste dagen og lengste natten i året. Og herifra, så snur det. Dagene blir sakte men veldig sikkert lysere og lysere, og for meg så føles det vanvittig godt å tenke på. Det er en håpefull følelse av typen «WE MADE IT PEOPLE», en optimisme som sprer seg fra innerst i kjernen og fra celle til celle helt ut i finger- og tåspissene og forbi. Vintersolverv er som det hvilende stille mellomrommet mellom to hjerteslag. Det øyeblikket når havet veksler mellom å ebbe og flø. Ingentinget mellom et innpust og et utpust.

Fremdeles senkes takten mellom hjerteslagene i noen dager til. Men så kommer stillheten. Mellomrommet. Det snur, og slagene begynner å ta seg opp igjen. Ny livskraft pumpes sakte ut i kroppen og i det nye året. Det ulmer under asken, og vi går mot smelting spiring liv og lys. Hurra!


I år vil jeg for første gang markere denne deilige dagen. I følge hedensk tro og tradisjon så er vintersolverv også den egentlige starten på Yuletiden. Akkurat hvordan den skal feires har jeg ikke bestemt meg for enda. Men helt sikkert er det at solen og lyset skal feires og mørkets tilstedeværelse skal omfavnes. Jeg sier som mitt aller klokeste kaffekrus;

Og at det er intet lys uten mørke ❤

Jeg ønsker deg en lysende 21 desember og en gledelig juletid fylt meg raushet, omtanke og magi.

Å skrive meg til mot og noen ting jeg har lært


Det er bare litt overveldende å prøve å skrive et «siden sist»-innlegg når tidsspennet fra sist til nå nærmer seg hele to år. To år er lang tid. Mye har vært.

Noe av det siste jeg skreiv her inne, i januar 2019, var at jeg gjorde flere små og større investeringer i meg selv. Disse viste seg raskt å være lønnsomme, og siden da har det ballet på seg med flere og flere små nærende handlinger, vaner og ritualer, som holder meg mer forankret i meg selv.

En av disse vanene er skriving. Hver dag skriver jeg noe. En tanke. En følelse. En drøm fra natten. Noe jeg er takknemlig for. En forbannelse som bare MÅ ut. Bare, noe. Jeg vil utfordre meg selv til å dele noen ord igjen, med de som måtte ønske å lese de, men aller mest for min egen del og glede. Dette innlegget har vært a long time coming, dere aner ikke. Utkast etter utkast etter utkast. Min kjære lille Hjertejubel har klamret seg fast til eksistensen de mange gangene jeg gjorde den til subjekt for potensiell tilintetgjørelse. «Hva er vitsen om ikke kvalitet?» «Hva er poenget om ikke regelmessighet.» «Hvem gidder lese dette her, uansett

Og ikke minst… «Vil jeg egentlig at noen skal lese?»


Ah, den velkjente tvilen.

En lang stund var tvilen så nærværende at jeg begynte å tro på at ordene mine var massive tunge blylodd. At de rørte rundt i dypet og grumset til i stille vann. At de var for kleimete, for nærgående, for esoteriske. «Da er det vel slik, da» tenkte jeg, og adopterte det som en av mine mange sannheter. Det blir faktisk for meget, JEG blir for meget, ikke ta sann plass. Svelg de ned og visk de ut. La tekstmarkøren blinke til det uendelige og lagre det hele som et utkast som kastes ut og aldri får se dagens lys. Dilt heller etter samtalen som en logrende hund, og respondér på det som blir snakket om. Kjapt og smertefritt, lettsindig og vittig.

Hehe.


Tvil fikk godt selskap av Skam den gangen på vors da jeg dristet meg til å forsøke å dreie samtalen i retning av noe som i det hele tatt kunne minne meg om noe meningsfullt. Jeg vet ikke helt hvordan men jeg fikk sneiet innom temaet døden selv! Munnen til samtalepartneren min var halv-åpen men det var ikke ett eneste pip å høre. Øynene og kroppen pinnstive og piggete av skrekk og han skreik stilt men likevel panisk etter H J E L P. Stillhet rundt bordet.
Nå gjorde jeg det visst igjen. Forpestet stemningen og lettheten med tyngde og funderinger. Tungt og dvaskt fordøyelsesbesvær. Men hans mayday ble mottatt og redningen kom i form av et langt mer lettfordøyelig tema som ble servert sammen med aperitiffen og med det så la vi den ballen død. Eller skal vi heller si hvile. Vi la den ballen til å hvile.


Jeg har lært at alt har sin tid og alt har sitt sted. Alt har også sin person, og jeg tror at ved å våge å være mer åpen så inviterer jeg inn mer av de, og det, som jeg ønsker mer av i livet mitt. Jeg har lært at mot er noe jeg trenger mer av for å våge å ta opp min plass. At jo mer jeg lærer desto mindre vet jeg. At ved å være åpen blir livet rikere. At livet gir den samme lærepengen inntil leksa er lært. At likt tiltrekker likt. At jeg vil gi det som jeg ønsker å få i retur.

Åpenhet. Likesinnede. Introspeksjon. Stillhet og ro. Rom. Kreativitet og letthet. Dybde og substans. Takknemlighet. Samhørighet.


Gode valg ble tatt alle de gangene jeg landet på å la dette stedet få eksistere videre, tross lange inaktive perioder, og en overbevisning om at jeg aldri ville publisere ett eneste ord igjen. Noe sa meg at jeg burde vente og se, så det ble slik. Magefølelsen trumfet tvilen, hurra! Og nå har følelsene forandret seg. Nå er jeg evig takknemlig for å kunne spole tilbake i tiden, bla i arkivet, og kjenne en gang til hva jeg tenkte og følte den gang da. I de periodene hvor jeg turte å formidle og dele. Som da tid begynte å bli det eneste som opptok meg. Om vemmelsen jeg følte av å ikke leve i tråd med verdiene mine og angsten av å føle at livet bare skjedde og fløt forbi. Eller noe så sjelevarmende som å få kjenne håpet styrkes og et verdensbilde endre seg, av tre ord fra en femåring.


Det spiller ingen rolle hvem leser dette her (men HEI ❤ Og velkommen er du). Kvalitet og kvantitet er og forblir uviktig. Det som betyr noe, er simpelthen at jeg skriver. Det gir meg mer mot til å uttrykke og formidle min autensitet og reise. Når jeg skriver stopper jeg opp. Når jeg stopper opp er jeg oppmerksom. Når jeg er oppmerksom så sjekker jeg inn hos meg selv, og åpner døren inn til et hellig rom i meg hvor magi kan skje. Det føles som mitt ansvar å gjøre mitt for å alltid la døren til dette rommet stå på gløtt, og å bringe med meg essensen fra det ut i livet. Å dele det med de som vil ha, og å motta fra andre som vil dele.