En personlig investering

BOM, tilbake like brått som jeg forsvant. HEI dere som fremdeles smyger innom her. Utifra søketermene dere bruker og innleggene dere klikker dere inn på, så er det lett å se hva dere leter etter her inne. Helse! Både psykisk så vel som fysisk, og flaks for meg så er det nettopp det jeg har bestemt meg for å vie nettopp denne bloggen til fremover.

Det sto altså mellom super low key hverdagsblogging eller å legge hele hjertejubel.com død, siden business-siden av Hjertejubel nå har blitt så fint dekket av hjemmesiden min. Men etter nærmere ettertanke så kom jeg altså frem til at siden så og si alle kanalene mine på SoMe er dedikert til min lille fotogeskjeft, så vil jeg likevel beholde denne til mitt personlige, og til å dokumentere smått og stort ellers i hverdagen.

Jeg har startet året med flere små investeringer i meg selv, og begynt på en mer målrettet ferd som jeg føler jeg allerede har vært innom stien til flere ganger i løpet av livet. Jeg har ikke ordforrådet til å hverken riktig eller rettferdig beskrive prosessen enda, men forhåpeligvis blir jeg mer kapabel til det etterhvert. Akkurat nå er det bare en følelse sin bor i meg, og når jeg følger denne følelsen så leder den meg mot en reise som tar meg innover. Så mye klarer jeg i alle fall å sette ord på. Inn i meg selv, min person og sjel. Stikkord for innholdet her fremover kan jeg fort se for meg blir noe slikt som lchf/keto, helse, spiritualitet, yoga og sjelegransking.


I STILL SHOOT FILM #3. (Hagefesten)

H E A V E N

I still shoot film_Hjertejubel_Hjertejubelfoto_analoguephotography_analogfotografi_projectanalogue
I still shoot film_Hjertejubel_Hjertejubelfoto_analoguephotography_analogfotografi_projectanalogue
I still shoot film_Hjertejubel_Hjertejubelfoto_analoguephotography_analogfotografi_projectanalogueI still shoot film_Hjertejubel_Hjertejubelfoto_analoguephotography_analogfotografi_projectanalogue
I still shoot film_Hjertejubel_Hjertejubelfoto_analoguephotography_analogfotografi_projectanalogue
I still shoot film_Hjertejubel_Hjertejubelfoto_analoguephotography_analogfotografi_projectanalogueI still shoot film_Hjertejubel_Hjertejubelfoto_analoguephotography_analogfotografi_projectanalogue

Lillesøster Sara og supernevø Nicco er født på samme dag. De er barn av sommernatten, begge født den åtteogtyvende juli. Universet ville ha det slik at den datoen rent timingsmessig passer helt perfekt med blomstringen i Edens oppssiii jeg mener pappas hage. Den lille sommerfesten i hagestuen har blitt en av slaget som jeg virkelig ser frem til. Jeg kan allerede ikke vente til sommernatten i tjuenitten når vi igjen skal glemme tiden i en bunnløs karaffel med rød sangria omringet av vimpler og ballonger og paraplyer i drinkene, og masse politisk ukorrekthet i form av et brettspill hvor verten er den drøyeste av dem alle.

I STILL SHOOT FILM #2. (Den siste sneen og første solstrålen)

En filmrull fra den tiden på året når man aldri vet om man våkner til spirende prestekrager på plenen eller ti centimeter med hvitt på verandaen.

000508800024000508800023000508800026000508800021000508800022000508800025000508800027000508800020000508800019000508800028

I STILL SHOOT FILM #1. (Vilnius, juni 2018)

En ny kategori er født. Dere som surfer innom her i ny og né husker sikkert fjorårets analoge fotoprosjekt? Det eneste prosjektet jeg kan huske å ha fullført, haha! Hver måned i ett helt år knipset jeg minst en filmrull i måneden og publiserte her på Jubel´n. Etter prosjektet var ferdig hadde jeg et par-tre måneder «pause» fra Nikonbaby, men allerede fra typ februar/mars i år kjente jeg på lengselen etter å fotografere analogt igjen. For å ikke medle med systemet mitt i kategorien som heter Prosjekt analog; en filmrull i måneden, så har jeg laget en ny- I STILL SHOOT FILM er hvor jeg kommer til å samle all analogkjærleik fremover ♥

Denne rullen er fra juni i år, da jeg dro til Vilnius for å feire Trinebestis som var ferdig med bachelorgradene sine. En awesome start på en awesome sommer.

000508810034000508810032000508810013000508810010000508810022000508810009000508810019000508810023000508810028000508810027000508810025000508810012000508810033000508810026000508810029000508810035000508810017000508810016

Stop and smell the markblomster

Wow, verden speeder allerede i full pupp og med åpne armer mot høsten, med tjue tente kubbelys i den ene hånden og chunky knits og tekoppen i den andre.

markblomsterbukett

Jeg derimot, jeg tenker at stanna kvar her i sommeren en hel stund til. Helt til Martinus har rukket å bli en-og-tretti + noen uker, og til temperaturen ute krever at jeg går til innkjøp av nye ankelsokker. Enn så lenge lager jeg gladelig våte fotavtrykk når jeg tripper ut på tå i åh så blytungt sommerregn for å sanke urter fra urtekassene til torsken som han fisket, og jeg fortsetter med å jage ut småmøllen som trekker inn gjennom alle de åpne vinduene og verandarøren på kveldstid. Epletreet vårt har for første gang produsert store fine frukter som lukter på den måten som får munnen bak med jekslene til å sprenges med vann, og på ett eller annet tidspunkt så kommer det til å bli bakt en eplekake smakstilsatt med pur barndom her i huset i skauen.

markblomsterbukett3

Dyna kan jeg kun dekke halve kroppen om natten og både min og tantekidsa sine rumper er fremdeles bleike. Martinus(snart)mannen sover med fryseelementer i sengen og markblomstrene jeg plukket på morgenturen min en drøy uke siden står fremdeles i full semi-blomstring på stuebordet. Jeg drikker og drikker og drikker av mynteplanten min men det virker som jo mer jeg bruker av den, jo raskere vokser det ut mer og slik befinner jeg meg i en evig mynteplanterunddans. Eller mojitoplanterunddans, som min elskede lillesøster med hånda på hjertet trodde det heter ♥ Alle disse tingene nevner jeg utelukkende fordi de er idiotsikre sommertegn, og fordi det rakner for meg om jeg må se, høre eller på noen som helst måte forholde meg til ordet høst på MINST tre uker til.

markblomsterbukett2

Dere vet… stop and smell the markblomster and alt det der ♥

Sommer

000508810001000508810002000508810003
000508810005000508810006000508810007000508810008

I stillheten fra en buldrende elv lar jeg tankene mine flyte med strømmen helt frem til neste år når jeg skal være hans brud og min beste fangst skal være min brudgom. Selv om jeg prøver å la tankene være mest mulig akkurat her og nå i sommer, så synes jeg at syvende september tjuenitten er en legit dato å la de dra sporadiske dagsturer til. Etter en liten lenger stund passer jeg likevel på å sveive de oppstrøms igjen også haler jeg de i land, rett ved mine føtter, hvor solen bader gjennom skyggene av tretoppene og får blåbærene til å se ekstra fristende ut.

I grøftekanten i sommernattens tjuefjerde time lyser det seks små kuler og konturene av de tre revesøsknene som nå har blitt ett drøyt år gamle. De er født og oppvokst i det delvis nedbrente grønne og gule huset i svingen- Huset som jeg i hele fjor sommer kjørte forbi i null kilometer i timen for å se ubersøte og uredde revevalper titte opp av markblomsterengen. De føles litt som «mine» og jeg blir i merkelig godt humør av å se dem.

Jeg har ikke hatt på meg bukser eller sokker på tre uker. Sikre tegn på en proper sommer.

Det uvisse

monday5

I dag tenker jeg på samtiden. Min egen tid. . På hvor oppløftende fri jeg føler meg når jeg slipper avtaleboken i gulvet sammen med min egen idé av hvordan en spesifikk dag skal utspille seg, og istedenfor bare lever den ut helt spontant. Så fri. Nesten litt rebelsk.

Jeg tenker også på hvor mistenksomt enkelt det er å la tankene få helt frie tøyler og la de galoppere langt inn i fremtiden. Etterpå, i kveld. I morgen, neste uke måned år. Skal bli, skal gjøre, skal få, skal ha.

Også fortiden da, selvsagt. Stedet hvor det er så lett å oppholde seg. Marineres i minner og angst og nostalgi. Det er finurlig og poetisk å tenke på at fortiden min former fremtiden, fremtiden kaster skygger tilbake på hvordan jeg husker og oppfatter fortiden, og at de to smelter sammen på et kosmisk vis og blir til meg – akkurat her og nå. Og slik fortsetter vi, vi tre. Fletter og fletter og fletter oss sakte og lynraskt avgårde med stadig mer fortid bak oss og desto minkende fremtid fremfor oss. I et evig virrvarr av å mimre, leve og forvente.

monday4

Kanskje er vi skapt med en driv til å alltid utvikle og forbedre oss? Eller kanskje foretrekker vi bare å leve i håpet om at noe svært en dag skal skje oss. At vi våkner opp en morgen og befinner oss DER, midt i smørøyet av vårt oppdiktede drømmeliv. En drøm som kanskje i begynnelsen var nettopp det livet vi faktisk har i dag, men som med tiden har utviklet seg videre til noe mer uhåndgripelig og diffust siden drømmer jo tross alt hører til langt der ute i periferien, og skal slett ikke nås tak i så lett. Hvorfor har usikkerheten «der fremme» så lett for å ta mye mer plass enn sikkerheten av akkurat her og nå?

Alt det som kanskje kan skje.

Kan skje. Kanskje?

Det uvisse.