Et nytt kunnskapsdykk og ut av ketojungelen!

Nå tenkte jeg det var på tide med en ny kostholdspost. Det vet jeg jo at dere liker! Jeg begynner å nærme meg to-års milepælen med denne livsstilen, og i flere måneder har jeg unngått å lytte til keto/lchf-relaterte podcaster, lese artikler og forskning, og å dele mine personlige opplevelser og erfaringer på SoMe. Grunnen er enkel! Jeg er som mange ganger nevnt en «alt-eller-ingenting» type menneske, og dette gjenspeiler seg i mange aspekter av livet mitt – også med kunnskapsdykkene mine og behovet mitt for å dele/formidle. Jeg sluker til meg all informasjonen helt til det begynner å bli repeterende, før jeg blir overstappmett og trenger en lenger pause for å fordøye det hele. Den siste uken har jeg tatt opp tråden med å tilegne meg kunnskap igjen, og jeg føler meg på nytt supermotivert til å lære mer.

Etterhvert som populariteten til keto øker, så oppstår det stadig nye begreper, forgreininger, og klassifiseringer av måten å spise på. Dere har sikkert allerede hørt om begrepene strikt/keto, moderat lchf, lavkarbo, smartkarbo, og i tillegg har man nå altså lazy keto og dirty keto ++. For ikke å snakke om utallet av aktører som selvfølgelig og ikke uventet vil kommersialisere kosten vår, og utvikler en shitload med produkter, planer og tilskudd som vi «bare må ha» for å lykkes.

Personlig så er jeg ikke akkurat kjempefan av alle disse boksene vi ofte insisterer å putte alt mulig i, og hver gang noen vil tjene penger på livsstilen min blir jeg på prinsipielt grunnlag ekstremt skeptisk. I mine øyner er det med på å komplisere noe som i utgangspunktet er banalt enkelt;

Spis hovedsakelig ekte/rein og uprosessert mat. Mat som stammer fra et dyr eller fra jorden.

Enkelt og sykt greit.

Høyt oppe på topp ti listen min over ting jeg eeelsker med keto, finner dere garantert hvor enkelt det er å spise slik! Som sagt så nærmer jeg meg to år med denne livsstilen og snart hele tre år som sukkerfri, og dere kan være sikker på at jeg har utviklet meg underveis!

Det første året følte jeg meg helt avhengig av å mikrostyre hele prosessen, og brukte mye tid og energi på å loggføre maten min, telle makroer og jevnlig måling av både blodsukker og ketoner i først urinen, deretter pusten og tilslutt i blodet (pro-tip; gå rett til blodmåling, alt annet er tommel NED). Selv om jeg ikke vil promotere eller anbefale å gjøre dette i det lange løp, så anbefaler jeg mer enn gjerne å gjøre det på denne måten i en avgrenset periode! Jeg lærte så hinsides mye om innholdet i maten og hvordan det påvirket kroppen min, noe som i dag har gitt meg verktøyene jeg trengte for å kunne ha en langt mer intuitiv tilnærming til keto. Noe som bringer meg tilbake til hvor enkelt dette faktisk kan være.

Hæ, intuitiv spising?

Kort fortalt, så vil jeg beskrive intuitiv spising som den rake motsetning av å være på en diett. Trust me, jeg vet hvordan det er. Strenge og konkrete matplaner, kaloritelling, mange små måltider til faste tidspunkt og overdreven trening har «alltid» tatt altfor stor plass i livet mitt. Ketolivsstilen har hjulpet meg enormt med å spise intuitivt. Det vil si at jeg spiser når jeg er sulten, og stopper når jeg er passelig mett. Det virker kanskje veldig enkelt, men å lære å skille SULT fra emosjoner, kjedsomhet og gamle vaner og tankemønstre er langt mer utfordrende enn en først skulle tro. Jeg må være bevisst på det hele tiden, og etterhvert som tiden går føles det mer og mer som second nature for meg. 

Og nettop hit har jeg kommet meg på grunn av kunnskapen jeg har sugd til meg over de siste årene. Uten å bruke apper så vet hvilken type mat som gjør meg godt, og det er også maten jeg craver. Mat som ingefær, sjømat, lever og rødbeter er gjengangerne mine – hvor sykt er ikke det? Jeg kjenner det virkelig fysisk (og også psykisk) når jeg spiser mat som ikke gagner meg (med andre ord sukker og hvete/stivelse).

Med keto så spiller jeg endelig på lag med både kroppen og psyken min!

For første gang, ever.

Nå har jeg egentlig mye mer på hjertet, men jeg tenker at jeg stopper her for denne gang. Det kommer nok flere lignende poster i fremtiden, men om dere har spesielle ønsker om tema jeg skal skrive om, eller erfaringer dere vil jeg skal dele, så blir jeg utrolig glad om dere gir meg et lite innspill om det! Til neste gang tenker jeg å poste en liste over mine topp 10 favoritter med keto, og kanskje noen ulemper også?

Til neste gang,
Smask og dask ❤


En personlig investering

BOM, tilbake like brått som jeg forsvant. HEI dere som fremdeles smyger innom her. Utifra søketermene dere bruker og innleggene dere klikker dere inn på, så er det lett å se hva dere leter etter her inne. Helse! Både psykisk så vel som fysisk, og flaks for meg så er det nettopp det jeg har bestemt meg for å vie nettopp denne bloggen til fremover.

Det sto altså mellom super low key hverdagsblogging eller å legge hele hjertejubel.com død, siden business-siden av Hjertejubel nå har blitt så fint dekket av hjemmesiden min. Men etter nærmere ettertanke så kom jeg altså frem til at siden så og si alle kanalene mine på SoMe er dedikert til min lille fotogeskjeft, så vil jeg likevel beholde denne til mitt personlige, og til å dokumentere smått og stort ellers i hverdagen.

Jeg har startet året med flere små investeringer i meg selv, og begynt på en mer målrettet ferd som jeg føler jeg allerede har vært innom stien til flere ganger i løpet av livet. Jeg har ikke ordforrådet til å hverken riktig eller rettferdig beskrive prosessen enda, men forhåpeligvis blir jeg mer kapabel til det etterhvert. Akkurat nå er det bare en følelse sin bor i meg, og når jeg følger denne følelsen så leder den meg mot en reise som tar meg innover. Så mye klarer jeg i alle fall å sette ord på. Inn i meg selv, min person og sjel. Stikkord for innholdet her fremover kan jeg fort se for meg blir noe slikt som lchf/keto, helse, spiritualitet, yoga og sjelegransking.

Woo-woo, tenker du kanskje? WOP-WOP, tenker jeg!


I STILL SHOOT FILM #3. (THE GARDEN PARTY)

H E A V E N

I still shoot film_Hjertejubel_Hjertejubelfoto_analoguephotography_analogfotografi_projectanalogue
I still shoot film_Hjertejubel_Hjertejubelfoto_analoguephotography_analogfotografi_projectanalogue
I still shoot film_Hjertejubel_Hjertejubelfoto_analoguephotography_analogfotografi_projectanalogueI still shoot film_Hjertejubel_Hjertejubelfoto_analoguephotography_analogfotografi_projectanalogue
I still shoot film_Hjertejubel_Hjertejubelfoto_analoguephotography_analogfotografi_projectanalogue
I still shoot film_Hjertejubel_Hjertejubelfoto_analoguephotography_analogfotografi_projectanalogueI still shoot film_Hjertejubel_Hjertejubelfoto_analoguephotography_analogfotografi_projectanalogue

Lillesøster Sara og supernevø Nicco er født på samme dag. De er barn av sommernatten, begge født den åtteogtyvende juli. Universet ville ha det slik at den datoen rent timingsmessig passer helt perfekt med blomstringen i Edens oppssiii jeg mener pappas hage. Den lille sommerfesten i hagestuen har blitt en av slaget som jeg virkelig ser frem til. Jeg kan allerede ikke vente til sommernatten i tjuenitten når vi igjen skal glemme tiden i en bunnløs karaffel med rød sangria omringet av vimpler og ballonger og paraplyer i drinkene, og masse politisk ukorrekthet i form av et brettspill hvor verten er den drøyeste av dem alle.

Sagaen om epletreet

artem-kulikov-724156-unsplash

I år kom det epler på treet vårt for aller første gang. Det ble etterlatt til oss av de som bodde i huset i skauen først. Sikkert på grunn av at trær er tungvinte grei(n)er å flytte på. Jeg surmuler ikke, for epletreet har slått røtter både her og rett i nostalgien min fordi det minner meg litt om det store epletreet som sto stødig og trygt i hagen hvor jeg selv begynte å slå mine egne små røtter som kid. Det var det perfekte klatre-tre, og så så mye enklere å være liten apekatt i enn treet rett ved siden av med alle plommene i. Mellom de to var det festet en stripete pride-farget hammock som jeg drømte om å gynge hele veien rundt i. Det ville være toppen av lykke og mestringsfølelse å få til, men det gikk alltid bare nesten. Nærmest mål kom jeg desidert de gangene da lillesøs med lå i den med museflettene i vinden og klamret seg fast med skrekkblandet fryd. Jeg skubbet heftig og intenst med eyes on the prize, men også da var det bare nesten.

liana-mikah-393875-unsplash

Armert med dødsforakt til tenna og med jernraken til far brukte jeg seinsommerene til å klivre ut lenger ytterst på dristig tynne greiner for å nå tak i de største og aller saftigste fruktene. Lillesøster så ut som en bitte liten pissemaur fra høyt høyt der oppe, med zinkbøtta i den ene hånden og pekefingeren på den andre i retning rett til himmels mot de spesielt utvalgte fruktene, som for alltid og en dag var akkurat bare litt utenfor både mitt og forsvarlighetens rekkevidde. Men hjertet i halsen og småbekymra advarsler fra en nese klistret til stuevinduet til tross – hva gjør man vell ikke for å høre den deilige og hjertenære lyden av frukt som faller tungt og treffer plenen med et thump.

liana-mikah-393888-unsplash.jpg

Og snipp snapp snute, så var det pappas hjemmelagde lune eplekake med vaniljeis til ute ♥

I still shoot film #1. (Vilnius, june of 2018)

En ny kategori er født. Dere som surfer innom her i ny og né husker sikkert fjorårets analoge fotoprosjekt? Det eneste prosjektet jeg kan huske å ha fullført, haha! Hver måned i ett helt år knipset jeg minst en filmrull i måneden og publiserte her på Jubel´n. Etter prosjektet var ferdig hadde jeg et par-tre måneder «pause» fra Nikonbaby, men allerede fra typ februar/mars i år kjente jeg på lengselen etter å fotografere analogt igjen. For å ikke medle med systemet mitt i kategorien som heter Prosjekt analog; en filmrull i måneden, så har jeg laget en ny- I STILL SHOOT FILM er hvor jeg kommer til å samle all analogkjærleik fremover ♥

Denne rullen er fra juni i år, da jeg dro til Vilnius for å feire Trinebestis som var ferdig med bachelorgradene sine. En awesome start på en awesome sommer.

000508810034000508810032000508810013000508810010000508810022000508810009000508810019000508810023000508810028000508810027000508810025000508810012000508810033000508810026000508810029000508810035000508810017000508810016

En tårevåt start på dagen

000508800019000508800020

Etterlengtede solstråler fra en nylig fremkalt vinterfilmrull. Skutt med Nikon(F)baby ♥


Dagen i dag startet på flere uventede vis. For det første; klokken er i skrivende stund 08.57 og jeg har allerede vært oppe et par timer, drukket kaffe, gått en rolig morgentur og vært tvungen til å bære den nevrotiske katten hjem fordi hun alltid insisterer på å bli med men glemmer at hun egentlig ikke orrrrrker hver eneste gang. 

For det andre så har denne dagen startet eksepsjonelt bra på grunn av en egentlig veldig trist greie. Noe kontraintuitivt kanskje, men for ikke så lenge siden sto jeg nemlig bøyd over kjøkkenbenken i full hikst og tørket bort spilt coffe med kjøkkenpapir saturert i tårer. Jeg mener totally ugly crying, svett i trynet og snørrete og det hele, og det takket være den seneste podcastepisoden til Kristina og Belinda som heter Sorg, savn & angst. Underveis klarte jeg å puste meg gjennom enkelte partier uten at tårekanalene fikk aldeles fri flyt men på slutten der… snørr og gørr og emotions OVER ALT og etterpå kjentes det ut som at både kropp og hode var rebootet og rensket. Aint nothing like a good cry in the morning, haha! Men virkelig, det gjør på noen måter godt å kjenne på både sorgen og savnet av og til, og episoden anbefales på det varmeste ♥

Nå skal det redigeres bryllupsbilder til den store gullmedalje da redigeringslisten min er angstfremkallende lang. EHE. Det er i disse dager at jeg må lide under konsekvensene av å være et evig skippertaksmenneske, og jeg vil på forhånd beklage til alle dere neglisjerte mennesker i livet mitt som jeg ikke får sett, som får half-ass svar på sosiale medier, og som potensielt muligens blir utsatt for et tantrum eller to fordi kortisolnivået mitt når nye høyder hver dag. Og jeg elsker det, sann btw.