Secondhand saturday #8; The ugly grandpa sweater from Rome

Secondhand - the ugly Rome sweater4
Secondhand - the ugly Rome sweater3
Secondhand - the ugly Rome sweaterSecondhand - the ugly Rome sweater5Secondhand - the ugly Rome sweater6

Secondhand highwaist bukse (merke monki, 50 kr), secondhand brunt skinnbelte (fra Fretex, 25 kr) og schtøggfin bestefargenser fra ei bruktsjappe i Roma ♥

Jeg må si, så langt så bare elsker jeg shoppestopp prosjektet! Nå er det ikke en slik type hardcore prosjekt hvor jeg skal nekte meg noe «nytt» i hele år, men regelen min er at om jeg skal ha noe, så skal det være secondhand/vintage. I år er året at secondhand saturday spalten min får kjørt seg, og jeg merker allerede at jeg har blitt litt mer Hakkuna Mattata i klesveien. At jeg kler meg slik jeg føler for med det jeg har. Jeg gleder meg slik til å vise dere noe av det kule, det stygge, alt det quirkye og unike som henger i klesskapet mitt.

God helg!

Bare et torsdagstankekjør

Secondhand - the ugly Rome sweater7StearinlysmorgenStearinlys røykStearinlysmorgen2

Ubesvarte ord henger i luften rundt meg som røyken etter et utblåst stearinlys. Jeg forteller meg selv at jeg ikke bryr meg. Jeg gjør virkelig ikke det. Men røyken som jeg veiver bort fra ansiktet mitt finner veien tilbake til meg, siver inn i hodet mitt gjennom ørene og gir meg urolige netter med mareritt om problemstillinger som jeg ikke orker å bruke energi på i våken tilstand. Ubesvarte er jo tross alt et svar i seg selv. Kanskje det mest potente av de alle.

Egoet mitt er stort om dagen, og jeg føler meg i overkant selvstendig. Ingen er vi vell egentlig det sann hundre prosent. Det er jo et menneskelig behov å ha nærhet og kontakt med andre, noe som dermed gjør at vi ikke han være helt selvstendige. Likevel er det fint å tenke på at det meste og de fleste i livet mitt kan jeg faktisk klare meg uten. KAN. Ikke det at jeg vil, men jeg kan. Og sånnsett er jo det et jævlig stort kompliment til alle jeg velger å ha nær meg, om man velger å se det på samme måte som jeg gjør.

Jeg klarer ikke leve uten deg VS jeg vil så veldig gjerne leve med deg.

Hvilken smaker best på tungen?

Tips: Verdens farligste skriveapp!

«Sadistisk skriveapp sletter arbeidet ditt om du slutter å skrive». Solgt!

Beste tips mot skrivesperre

Spørsmål – hva om jeg skriver mine beste tanker og min beste tekst på denne appen, og det ikke kan lagres? Er det poenget? At jeg ikke skal kunne lagre teksten slik at bokstavene med litt tid ikke skal føles så sparsommelige og at jeg dermed kommer meg over den høye bokstavblokkaden? Det er noe veldig frigjørende med å skrive til ingen og ingenting, med en overhengende trussel om at bokstavene mine fordufter om jeg så mye som stopper for å ta meg en slurk lakriskaffe fra den kongeblå porselenskoppen min fra Hammserhøi, som begynner å bli kald.

JEG BLIR SÅ STRESSA PÅ EN GOD MÅTE AV DET HER!!

I dette øyeblikker oppdager jeg en diskré blå strek som farer sakte og nesten umerkbar over skjermen min. Kanskje er det en målstrek på dette alikevel, KANSKJE FÅR JEG BEHOLDE BOKSTAVENE MINE? Plutselig enda mer motiverende – hvem elsker vel ikke målstreker.

Shit, jeg overtenker. Den blå streken ble en distraksjon i tankerekken min og jeg forstår ikke hvorfor jeg skriver som om fanden selv er etter meg. Jeg trenger jo ikke å skrive FORT, alt jeg trenger å gjøre er å ikke.slutte.å.skrive.

 



Prøv The Most Dangerous Writing App (det er en nettside, så strengt tatt… ikke en app?), og kjenn selv hvor avhengighetsdannende det er.  Den er såre enkelt – alt du trenger å gjøre er å ikke slutte å skrive. I det sekundet du slutter begynner nemlig teksten din å fade bort, og om du ikke skriver på 5 sekunder så forsvinner arbeidet ditt for alltid. Men om du klarer å skrive i 3, 5, 10, 20, 30 eller 60 minutter, som du bestemmer selv, så lagres teksten din. Wee!

Sunn hjemmelaget is (og 5 tips til hvordan du unngår krystallisering)

christiann-koepke-386017
Foto: Christiann Koepke


Når jeg vokste opp var iskremboksen selvskreven på lørdagene da vi alltid hadde «kosikveld» hjemme hos oss ♥ Vennene mine elsket lørdagskvelder hjemme hos oss, for er det en ting pappa alltid tar fullstendig av på, så er det bugnende og fristende mat og godis. 

Jeg har alltid vært svak for is, og når lillesøs og jeg var hjemme alene dro vi av og til på butikken for å kjøpe en hel boks som vi spiste fra med hver sin middagsskje. Sjokoladesaus, peanøtter, sprinkles (grovt jordbørstrø eller O´boy, jammiii) – u name it!

En gang tidligere har jeg forsøkt å lage hjemmelaget og sunn (keto) iskrem, men den ble så krystallisert at til og med jeg måtte fint innse at resultatet ble uspiselig. Derfor ble jeg så hæppi da jeg fant en ny oppskrift med flere tips til hvordan iskremen blir myk, krystallfri og… vel, kremete, selv etter lang tid i fryseren. Denne oppskriften skal jeg teste ut i kveld!



SUKKERFRI OG KETOGEN ISKREM

 4 store egg. Skill eggeplommen fra hviten
 1/4 ts kremortartari eller eplecidereddik
 3 dl kremfløte
 40 g søtning (jeg skal prøve med 20g sukrinmelis og 20g tegatesse)
 1 ts vaniljepulver

Trykk her for å lese og se fremgangsmåten, samt for å lese næringsinnholdet – om du er interessert i det.

 




FEM TIPS FOR Å UNNGÅ KRYSTALLISERING 

• VODKA! Ca 60 ml i oppskriften skal visstnok holde isen myk og god, selv etter lengre tid i fryseren. Well okaythen!

• Det samme med 60 ml MCT-olje.

• Frys ned isen i mindre porsjoner for å unngå tining og nedfrysing igjen, og den ikke-så-digge is-snerken.

• To fluger i en smekk: legg bakepapir over selve iskremen før du har på lokket, OG legg boksen i en brødpose som du fyller med litt luft før du knyter igjen og legger den i frysren. Tanken er at posen og luften isolerer litt og at isen dermed kjøles ned litt saktere som skal forhindre krystallisering.

Mon tro om det blir iskrem på meg i løpet av de neste dagene? Del gjerne deres beste tips for å få vellykket (og krystallfri) hjemmelaget iskrem ♥


 

En strukturert hverdag (og hvordan jeg skal få det til)

speilselfie, utpåtur

Jeg prøver (og strever litt, helt ærlig talt) med å innarbeide nye rutiner og struktur her hjemme. Når jeg har friuke annser jeg meg selv som min egen sjef. Og det er vi vell alle, sånn sett. Vår egen sjef, altså. Jeg snakker nærmere bestemt om det å være sjef i mitt lille ENK (♥) og hvor morsomt, mestringsfylt, angstfremkallende, frustrerende og motiverende det er med alle de forskjellige hattene jeg kan prøve på i løpet av en dag. Under den svarte bowlerhatten for eksempel, der er jeg en svett og lost men lærevillig regnskapsfører. Under den andre, panamahatten av strå, er jeg en drømmende fotograf. Under flosshatten er jeg en streng lønningsgiver og under sixpencen er jeg jammen en tacksam lønnsmotaker, og. Hattehyllen er noe av det fineste jeg har akkurat nå.

januarnatur

Som sjef over moi må jeg riktignok ta meg selv i nakkeskinnet av og til. Ikke for å få ting gjort, men for å få gjort tingene i det som mange vil annse som «til riktig tid». Jeg har, som mange ganger tidligere beskrevet, en utilbøyelig tendens til å la ting vente heeeeeeeilt til siste liten. Jeg får alltid gjort det jeg må og skal, men nå – som selverklært girlboss/meboss, prøver jeg altså å skvise ut litt av procstinatøren i meg og være litt mer «oppå» saker og ting. Dere vet, gi meg selv litt mindre stress og magesår og sånt.

kråkebolle

Planen er derfor å utvikle en slags mal på en arbeidsdag, eller en «ENK-dag» som jeg har valgt å kalle det. En dag som jeg noterer i avtaleboken min 2-4 dager i uken, og som jeg skal lære meg å se på som like bindende som en ekstravakt på sykehjemmet ville vært.

Et fast tidspunkt å stå opp på, noe som tragisk nok nesten er det vanskeligste av alt siden jeg elsker å rangle til morgentimene og logisk nok så elsker jeg dermed også å sove. Klokken ti har jeg funnet ut kan være perfekt for mitt sovehjerte. Ikke for tidlig og ikke for sent.

Naust

Dette er min foreløpige mal på hvordan jeg skal få en mer strukturert og produktiv hverdag (som jeg sikkert kommer til å moderere etterhvert). Først og fremst så starter jeg med å planlegge den kommende uken, og med å dedikere spesifikke dager til Hjertejubel-jobb.

Klokken 10 – 12:30
Jeg starter dagen med kaffe, sjekke mail, podkast og bilderedigering. Etter drøyt to timer begynner vanligvis ryggen min å krumme seg og kroppen maurer etter bevegelse, så da stikker jeg ut for å være aktiv og lufte meg en times tid.

Klokken 13:45 – 16:30
ENK-dagen fortsetter med mer bilderedigering, promotering i sosiale medier, oppdatering av regnskap (sjekk ut nettstedet Fiken om du er som meg og føler deg l o s t i regnskapsverdenen ), eller på å øve og lære ting frem til M kommer hjem klokken halv fem og det straks er middagstid.

God plan? God plan. 

vinterblad

Dere som har mange hatter selv – hvordan strukturerer dere hverdagene deres når dere jobber i takt til deres egen tromme og/eller hjemmefra? 

Burger, rødvin og Dire Straits

Hjertejubel, hjertejubelfoto, selvportrett

Hellå weekend!


Denne uken har jeg offisielt åpnet Hjertejubelstudioet for i år. Det har vært godt med en liten vinterpause, men hjelpes så gøy og godt og riktig det føles å være i gang med fotoåret! Søte og sjarmerende baby T på nesten fire måneder ble altså første mann ut, og jeg merker at baby- og spesielt nyfødtfotografering er noe jeg vil tilegne meg mer kunnskap om og bli enda flinkere til i tjueatten ♥

Apropo bilder, i år skal jeg forresten utfordre meg selv til å publisere flere ferske hverdagsbilder her på bloggen – av meg selv inkludert, selv om kroppen og sjela vrenges hit og dit i et forsøk på å slippe unna viewfinderen på kameraet, men det er vel eksponeringsterapi som skal til der, I guess (pun not intended).

I dag er det fræddan og jeg har juleferie. Jeg skulle til å skrive at jeg er klar for en multikulturell aften sammen med familien i kveld, men hver aften sammen er tross alt en multikulturell aften så det sier egentlig seg selv. For å spesifisere skal vi spise amerikansk, drikke italiensk og lytte på britisk.

Burger, rødvin og Dire Straits der altså. 

Dere som lurer på når jeg skal trøkke en person ut av dåsa mi

Diagnose; sekundær amenorè og infertilitet.

Jeg tørker ut innvendig. Tørk tørk tørk inntil jeg er innskrumpet og knusktørr som Saharaørkenen. Om noen så mye som SER på meg nå får de tørre øyner og begynner instinktivt å lete etter nærmeste vannhull. Hjerte, lunger og ikke minst eggstokker imploderer og pulveriseres, og når jeg puster ut kommer intet annet enn en sky av sandkorn utav kjeften på meg.


Tja, det ↑ oppsummerer vel enkelt og greitt hvordan jeg føler meg når jeg ser DET ordet i min egen epikrise. Infertil. Konge.

Dette er ikke en «HUFF jeg har det så jævlig og det er synd i meg» type innlegg. For det er det virkelig ikke. Synd i meg, altså. For ja, selv om jeg faktisk FOR TIDEN er infertil, så betyr ikke det at det ikke kan komme til å endre seg i fremtiden. Jeg har fremdeles muligheter for å frembringe en liten dude eller dudette til denne verdenen om og når jeg vil det, og når jeg har mistet tiltro til at jeg kan klare å fikse min hormonelle ubalanse på egenhånd, så kommer jeg sikkert kanskje muligens til å oppsøke disse mulighetene.

Dette blir derimot en «TENK DEG LITT OM»-type innlegg. Som sagt, så har jeg muligheter. Derfor er jeg optimistisk. Denne (foreløpige) diagnosen er ikke en sorg for meg. Det er ikke et sårt tema for meg. Den er ikke utslagsgivende for meg. Den har ikke formet fremtiden min for meg (og min kjære). Men for mange så har den det. 

Siden jeg var tyve år (!) har kjente og mindre kjente, ja – til og med ukjente harselert og bedrevet gruppepress på mine lyssky og nå innskrumpa eggstokker.

«Når skal dere ha barn, da?»

«Dere har jo vært sammen i mange år nå, når kommer kidsa?»

* Drikker ikke alkohol på en fest, men drikker på den neste *- «Drikker du i dag!! Jeg var SIKKER på du var gravid nå!»

«Få se!! Få smake på det du har i glasset. Du er gravid du, er du ikke. DU ER GRAVID!!»

Infertilitet, barnløshet, pcos, abort, ufrivillig barnløs

Jeg har hatt kreft og måtte fjerne livmoren, så jeg kan aldri bli mamma, jeg. Jeg prøver og prøver og prøver men har spontanabortert syv ganger og vet ikke om jeg makter det igjen. Jeg er infertil og det er det vondeste og kjipeste jeg har opplevd.

Slik tenker jeg å svare neste gang jeg blir stilt det spørsmålet. For er det en ting som er sikkert, så er det nettopp det. Ikke for å være stygg eller kjip, men heller for å gjøre vedkommende skikkelig skikkelig utilpass og klein, haha! Det er vel et slikt type svar som kanskje får en til å tenke seg om en gang til før man stiller noen man nesten ikke kjenner (eller kjenner godt, for den del) et så personlig og privat spørsmål.

Jeg blir ikke såra av å få disse spørsmålene. Jeg har smilt og jattet med og sier som regel noe slikt som «alt til sin tid». Mens innvendig er jeg SÅ INNMARI IRRITERT OG LEI av å bli stilt det spørsmålet gang på gang på gang, at jeg leker vilt (og useriøst) med tanken på å aldri bli gravid bare på trass.

Men jeg tenker mye på de kvinnene som er i den håpløse situasjonen hvor de faktisk er infertil og ufrivillig barnløse, og i tillegg ikke har flere muligheter å utforske. For dem må det være rene helvete når annenhver person, gjerne litt småtipsy, i rein og skjær mangel av annet smalltalk materiale eller bare rundt middagsbordet, graver og pirker rundt i dette betente kjøttsåret.

Altså bare… kan vi ikke bare alle tenke oss om, bare bittelitt. La folk sine reproduksjonsorganer være i fred og snakk heller om været eller om katten din eller HVA SOM HELST annet enn når noen har tenkt å trøkke en annen person ut av dåsa.

Hellå på den andre siden

interiør og kattepus

Hei på dere, og for lengst velkommen til tjueatten! Dere greide dere helskinnet og ved godt mot? Yes? SÅ BRA. Jeg og.

Mens andre spretter champagneflasker så spretter jeg minst like ivrig strikken av almanakken og blar manisk og håpefylt frem og tilbake gjennom de kommende tresekstifem. Verdens største klisjé, jeg vet. Men av alle klisjéer som ikke kan omgås, så er jo dette den aller beste. Uansett hvordan man vrir og vender på det så ER det noe fantastisk oppløftende med den nye starten som så mange av oss tydeligvis elsker og higer etter. En re-do og en kjangse til. Vi er deilig naive, sånn sett ♥

Året har startet noe trått for min del med halsbetennelse, feber og heidundrendes hodepine. Men har jeg navigert meg til bedringens vei og gleder meg til å ta fatt på hverdagen igjen. Nedetiden har om ikke annet gitt meg tid til å tenke ut ønsker og «resolusjoner» for det kommende året. Det må man jo ha.


♥ I år som i fjor skal jeg forsøke å la blanke dager få være blanke dager, samtidig som jeg gjennomfører de planene jeg først legger. Jeg har som dere skjønner planleggingsdilla, og må stadig ta meg selv i nakken for å leve hverdagen og livet på «hakkuna-matata»-vis, slik jeg egentlig foretrekker det.

♥ Jeg vil fortsette med kostholdet og aktivitetsnivået jeg hadde størsteparten av i fjor. Altså lchf/keto og trening/aktivitet to dager i uken eller mer (om lysten og overskuddet tilsier det).

♥ Jeg vil ha 0-sykefravær på jobb!

♥ Jeg vil utvikle både hjertejubelstudioet og ikke minst mine egne fotoskills. Kanskje ta et kurs eller delta på et seminar. Jeg får se.

♥ Og selvfølgelig shoppestopp-prosjektet mitt. Jeg fikk heldigvis syboken jeg ønsket meg i julegave, så NÅ er jeg klar til å druse på pedalen og begynne med (småsmåsmå) syprosjekter, wee!